RG-1993-396
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1992-07-02 |
| Publisert: | RG-1993-396 (60-93) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Ringerike herredsrett Nr. 3/1990 B (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1991-00441 B. (Anken nektes fremmet til Høyesterett - HR-1993-00059) |
| Parter: | Saksøker: Ringerike kommune (Prosessfullmektig: H.r.advokat Alf Skogly, Drammen). Saksøkt: Ingrid og Turid Strande Anne Lise og Oddvar Røysi (Prosessfullmektig: H.r.advokat Finn Grøstad, Jevnaker). Saksøkt: Hans Aasness, Bror Tollef Rognerud. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Atle Roll-Matthiesen, Hønefoss). |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagmann Nils Erik Lie. Skjønnsmenn: 1. Skogbruksleder Willy Danielsen, Vikersund 2. Gårdbruker Lars Skaug, Jevnaker 3. Gårdbruker Terje Aurdal, Hønefoss 4. Husmor Mari Alme, Hønefoss |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54 |
- - - -
Overskjønn :
Ringerike kommune inngikk 16. august 1990 avtale med 4 grunneiere i kommunen om avståelse av tilsammen 652 daa skogsmark til utvidelse av forsvarets øvingsområde på Eggemoen. Det ble samtidig avtalt at erstatning for avståelsen skulle fastsettes ved avtaleskjønn overensstemmende med skjønnsloven §4.
Ringerike herredsrett avhjemlet skjønnet 31. oktober 1990. Ringerike kommune har i rett tid begjært overskjønn. Overskjønnsforhandlinger - som har vært utsatt i påvente av Høyesteretts avgjørelser av 21. februar 1992 vedrørende Ulvåkjølen og Vindflomyra naturreservater ( Rt-1992-217 og Rt-1992-229) - er holdt på Hønefoss 19. og 20. mai 1992. Partsrepresentasjonen og hva som har vært dokumentert fremgår av rettsboken. Skogkonsulentene Lars Henrik Sundby og Erik Ditmansen har møtt som privatengasjerte sakkyndige, henholdsvis for kommunen og grunneierne. Begge har avgitt forklaring for lagmannsretten og fremlagt en del skriftlig materiale. Lagmannsretten har foretatt befaring av ekspropriasjonsarealet. Avtalen mellom kommunen og grunneierne, som angir skjønnsforutsetningene, er gjengitt i herredsrettens skjønn. Her er også ekspropriasjonsinngrepet nærmere beskrevet.
Kommunens anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Det er ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for tomteverdier. Det er intet tomtepress i området, og kommuneplanen forutsetter fortsatt skogsdrift på stedet. Skogen vil bli drevet som før også etter at forsvaret har overtatt ekspropriasjonsarealet.
Grunn og påstående virke blir å erstatte etter bruksverdien, og med utgangspunkt i de retningslinjer som er trukket opp i Høyesteretts dommer av 21. februar 1992. Samtlige grunneiere har større skogeiendommer og foretar jevnlig avvirkning. Erstatningen blir da å fastsette på grunnlag av en kapitalisering av den reduksjon i eiendommenes balansekvanta som er en følge av inngrepet. Det aksepteres for så vidt at vurderingen ikke skal skje på grunnlag av isolerte balansekvanta for de deler av eiendommene som avstås. Eventuelle særlige kvaliteter ved det virke som avstås, blir et moment i den skjønnsmessige vurdering som skal foretas.
Kapitaliseringen må skje på grunnlag av en inflasjonskorrigert langtidsrealrente. Herunder må det også tas hensyn til andre plasseringsalternativer enn reinvestering i skogen, idet også ekspropriatene plikter å innrette seg fornuftig. Med utgangspunkt i Landbruksbankens rentenivå på effektivt ca 13 %, og en inflasjonsfaktor på 5 %, er det ikke grunnlag for å kapitalisere etter en lavere rentefot enn ca 6 %.
Det er ikke grunnlag for å anta at noen av grunneierne har tapt jaktinntekter som følge av avståelsen. Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for tap av grustak til takstnr. 4 Rognerud, slik herredsretten har gjort.
Kommunen har påstått overskjønnet fremmet og erstatningene vesentlig nedsatt.
Grunneiernes anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Prinsipalt er det gjort gjeldende at ekspropriasjonsarealet skal erstattes på grunnlag av tomteverdier. Områdene omkring Eggemoen er under kontinuerlig press på grunn av forsvarets aktiviteter. Det ligger sentralt og er enkelt å opparbeide. Det ligger nær jernbanen, og annen nødvendig infrastruktur er også til stede. Det er også vist til at det er planlagt et trafikksenter i Eggemoområdet, hvilket vil medføre behov for ytterligere tomter.
Dersom det ikke fastsettes erstatning på grunnlag av tomteverdier, vil bruksverdien som skog være den høyeste. Det følger av Høyesteretts dommer av 21. februar 1992 at det ved vurderingen skal tas utgangspunkt i den objektivt påregnelige bruk av den eiendom det eksproprieres fra. Dette innebærer at realisasjonsverdien kan erstattes i den utstrekning det er påregnelig at standskogen på ekspropriasjonsarealet sto umiddelbart foran avvirkning ved inngrepet. Erstatningen kan også fastsettes på grunnlag av en neddiskontert realisasjonsverdi, dersom det er påregnelig at avvirkning ville ha skjedd i løpet av et kortere tidsrom. Jo høyere rente som legges til grunn ved kapitaliseringen, jo mer påregnelig er det med snarlig hugst. Påregneligheten vil således være en funksjon av kapitaliseringsrenten.
Hvis erstatningen fastsettes på grunnlag av reduksjonen i balansekvanta, må det tas hensyn til tilveksten fra de aktuelle driftsplaner ble utarbeidet i 1984, i den utstrekning denne har påvirket balansekvantum for de berørte eiendommer.
Ved kapitaliseringen må det tas utgangspunkt i at erstatningen skal reinvesteres i aktiva som tilsvarer de som avstås. Landbruksdepartementets konsesjonsrundskriv, Landbruksbankens utlånsrenter og Noemdommen i Rt-1986-178 flg. løser ikke spørsmålet om hvilken rentefot som skal velges. Etter grunneiernes syn er 3,5 % en riktig kapitaliseringsfaktor ved avståelser av skoggrunn.
Samtlige grunneiere mister inntekter fra jakten som følge av avståelsen. Aasnes og Rognerud leier bort jakten på sine eiendommer for ett år av gangen, siste år for kr 2,35 pr daa. Strande og Røysi har også latt andre utnytte jakten på eiendommen. De får godtgjørelse i form av kjøtt. Også denne vil bli redusert.
Det grustak Rognerud mister, har vært drevet siden 1987. Det inneholder velegnet veigrus. Denne kan drives ut i en skråning, slik at det er unødvendig å gå under bakkenivået. Tapet utgjør minst kr 200000. Også for de andre eiendommene er det påregnelig at det innen nær fremtid ville ha blitt åpnet grustak, slik at også disse kan kreve erstatning for tapte muligheter for uttak av grus. Grunneierne har påstått overskjønnet fremmet og seg tilkjent saksomkostninger.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for tomteverdier. Kommuneplanen forutsetter fortsatt skogsdrift, og det er ikke sannsynliggjort noe tomtepress som kan gi grunnlag for endringer i den kommunale planlegging. Planen om et trafikksenter i området medfører ingen endringer i denne vurdering. En finner det forøvrig tilstrekkelig å vise til herredsrettens begrunnelse, som gir dekkende uttrykk også for lagmannsrettens syn.
Ekspropriasjonsarealet med påstående virke blir etter dette å erstatte på grunnlag av bruksverdien som skoggrunn. Ved vurderingen av bruksverdien må det tas utgangspunkt i den påregnelige, fremtidige bruk av eiendommene - nærmere bestemt den påregnelige drift av skogen under forutsetning av at inngrepet ikke hadde kommet. Den påregnelige drift må videre vurderes i lys av ekspropriatenes tilpasningsplikt. Om påregnelighetsspørsmålet uttaler førstvoterende i Høyesteretts dom av 21. februar 1992 om Ulvåkjølen naturreservat ( Rt-1992-225): Ellers er det - når det er bruksverdien som skal erstattes - den bruk som for vedkommende eiendom fremstår som den mest sannsynlige, som normalt vil gi verdigrunnlaget. Den bruk som en alminnelig, forstandig skogeier vil legge til grunn for driften, blir skjønnstemaet. Dette er den naturlige og påregnelige bruk, og det er den bruk som har overvekt av sannsynlighet for seg. Når erstatningen bygger på den bruk man kan forvente for driften av eiendommen i fremtiden, er målsettingen om at ekspropriatens økonomiske stilling ikke skal forrykkes ved ekspropriasjonen, innfridd.
Om tilpasningsplikten uttales det videre på 226: Ekspropriaten må tilpasse seg de nye forhold, innen de rammer som er rettslig, praktisk og økonomisk mulig. Han må innrette seg slik "som en rimelig og fornuftig person" ville gjort - - -. Tilpasningskravet er således nær knyttet til påregneligheten, idet det må anses som påregnelig at det vil skje en tilpasning, hvor det er mulig. Her kan nevnes omlegging av skogsbilveiplaner eller forskyvning av hogstområder m.v. som typiske eksempler. Hensynet til en jevn beskjeftigelse av arbeidsstokk og maskinpark kan også nevnes. Ekspropriatens øvrige skog har derfor vesentlig betydning. Her er ikke tilpasningskravet vesensforskjellig fra det som legges til grunn ved ekspropriasjon av ikke fornybare ressurser som grus og tomtearealer, selv om det konkret kan gi seg forskjellige utslag. Tilpasningskravet innebærer også at ekspropriaten må akseptere en driftsomlegging som før inngrepet ville vært å anse som upåregnelig.
Det gis deretter uttrykk for at disse synspunkter leder til en erstatning basert på et redusert balansekvantum for eiendommer av en slik størrelse og karakter at det skjer en noenlunde jevnlig avvirkning, idet det er den tapte inntektsstrøm som følge av reduksjonen i den jevnlige avvirkning, som er vedkommende ekspropriats reelle tap.
De retningslinjer Høyesterett her har trukket opp, får anvendelse ved erstatningsfastsettelsen i den foreliggende sak. Samtlige av de eiendommer inngrepet berører, er således av en slik størrelse både før og etter inngrepet at det avvirkes jevnt i dem. Takstnr. 1 Strande, som avstår 305 daa, hadde før inngrepet et totalareal på 2192 daa. Takstnr. 2 Røysi hadde før inngrepet 2215 daa, og avstår 96 daa. Takstnr. 3 Aasnes hadde før inngrepet 1419 daa, og avstår 187 daa, mens takstnr. 4 Rognerud m.fl. hadde 4388 daa og avstår 65 daa. For samtlige eiendommer har Drammensdistriktets Skogeierforening utarbeidet driftsplaner i årene 1984 - 1987.
Det følger av Høyesteretts uttalelser i dommen om Ulvåkjølen naturreservat at erstatningsfastsettelsen ved avståelser av denne art bare kan baseres på et absolutt eller modifisert realisasjonsprinsipp dersom det ville ha vært påregnelig med umiddelbar eller kortsiktig hugst av alt eller det vesentlige av virket på det areal som avstås, såfremt inngrepet ikke hadde kommet. Et videre vilkår for erstatning på grunnlag av realisasjonsverdien vil også være at eierens eventuelle tap ved å bli forhindret fra avvirkning på ekspropriasjonsarealet ikke hadde latt seg avbøte gjennom tilpasning - ved hugst av tilsvarende kvanta andre steder på den berørte eiendom, eller på annen måte. En eiendoms balansekvantum er en teoretisk beregnet mengde - jfr. nærmere om dette nedenfor - og vil alltid være gjenstand for en viss usikkerhet. Dette medfører at små avståelser - slik en til vanlig står overfor ved veiekspropriasjoner - i normaltilfellene ikke vil påvirke de årlige, fremtidige uttak. I slike tilfeller vil det være nødvendig, eller i ethvert fall hensiktsmessig, å basere erstatningen på realisasjonsverdien, slik praksis er ved veiskjønn. I disse tilfeller må også prosessøkonomiske hensyn spille inn, idet en erstatning basert på redusert balansekvantum vil nødvendiggjøre en forstlig vurdering av hele eiendommen, ikke bare av ekspropriasjonsarealet.
De vilkår som her er trukket opp for å basere erstatningen på en absolutt eller modifisert realisasjonsverdi, er ikke oppfylt i den foreliggende sak. Dette innebærer at erstatningen for den skog som avstås, blir å fastsette på grunnlag av reduksjonen i de berørte eiendommers balansekvantum.
En eiendoms balansekvantum er definert som det høyeste hugstkvantum som kan avvirkes hvert år, uten at dette kvantum må reduseres i fremtiden. I en skog med optimal aldersssammensetning vil balansekvantum teoretisk tilsvare den årlige tilvekst. Med overvekt av hugstmoden skog vil balansekvantum være høyere enn tilveksten, mens det motsatte vil være tilfelle hvis det er overvekt av ungskog og produksjonsskog. En eiendoms balansekvantum blir til vanlig beregnet ved hjelp av skogbruksorganisasjonenes dataprogrammer, og går inn som et ordinært element i de driftsplaner disse organisasjoner utarbeider for sine medlemmer. Selv om balansekvantumet fremstår som resultat av en teoretisk beregning, er det allikevel et nyttig og nødvendig hjelpemiddel i skogbruket. Det må således legges til grunn at alminnelige, fornuftige skogbrukere tilstreber en optimal alderssammensetning i sin skog, slik at det kan avvirkes jevnlig på lengre sikt. En slik målsetting forutsetter at også et overskudd av hugstmoden skog går inn i en langsiktig plan og blir avvirket over en årrekke. Som bemerket av Høyesterett i dommen om Ulvåkjølen naturreservat ( Rt-1992-227), er norske skoger preget av betydelige arealer med hogstmoden skog som ikke blir avvirket. Driftsplanene legger ikke opp til umiddelbart uttak av all hogstmoden skog, og de offentlige støtteordninger forutsetter også at skogen drives etter langsiktige planer. Etter lagmannsrettens syn vil det store flertall av skogbrukere innrette seg overensstemmende med dette, og søke å nå de målsettinger som er beskrevet foran ved å la den årlige avvirkning så langt som mulig tilsvare det balansekvantum som er oppgitt i den skogbruksplan det arbeides etter. Uten konkrete holdepunkter for en annen påregnelig utvikling vil det derfor i normaltilfellene være berettiget å legge til grunn at den årlige, gjennomsnittlige avvirkning over lengre tid vil tilsvare eiendommens balansekvantum.
En delavståelse vil medføre en reduksjon i eiendommens balansekvantum. Hvis det areal som avstås, har forholdsvis mer hugstmodent virke enn eiendommen sett under ett, vil reduksjonen i eiendommens samlede balansekvantum være høyere enn det tilsvarende kvantum for det areal som avstås, isolert sett. En kan derfor ikke bygge erstatningsfastsettelsen på en kapitalisering av balansekvantum for det areal som avstås. Det reduserte balansekvantum må fastsettes med utgangspunkt i en differansekalkyle, hvor det samlede balansekvantum før inngrepet holdes opp mot det tilsvarende kvantum for resteiendommen etter inngrepet. Det bemerkes at partene i den foreliggende sak er enige om at en slik fremgangsmåte vil være den korrekte.
Reduksjonen i balansekvantum inntrer spontant ved avståelsen. Den vil normalt gi seg umiddelbart utslag i den årlige avvirkning. Siden det som skal erstattes, er den direkte reduksjon i den årlige pengestrøm fra avvirkningen - egentlig den reduserte balanseinntekt - vil retten i normaltilfellene ikke ha foranledning til å vurdere hvilke konkrete tilpasningstiltak som kan tenkes å være aktuelle for den berørte eiendom. Det kan imidlertid tenkes at driftsforholdene er bedre på det areal som avstås enn på eiendommen forøvrig, og at dette ikke lar seg avbøte ved tilpasning. Det kan også tenkes at sortimentsfordelingen på det areal som avstås, er en annen enn for det hugstmodne virke på eiendommen, sett under ett. Begge disse forhold vil etter omstendighetene kunne være et element i den skjønnsmessige vurdering som skal foretas ved erstatningsfastsettelsen.
Ved fastsettelsen av kapitaliseringsrentefoten har retten bygget på de prinsipper som er kommet til uttrykk i Noemdommen i Rt-1986-178 flg. Som bemerket i Rt-1992-227 må Noemdommen oppfattes slik at det ved valget av rentefot skal ses hen til at det skjer en viss verdisikring av erstatningen. For øvrig vil det for alle de saksøkte være fornuftig og forsvarlig å reinvestere erstatningsbeløpet i skogbruket, om ikke nødvendigvis i kulturarbeid. Det er ikke opplyst noe om spesielle investeringsbehov eller aktuelle måter for anvendelse av erstatningen som kan gi grunnlag for noen særskilt høy avkastning. Kapitaliseringsrentefoten fastsettes etter dette som en gjennomsnittlig langtidsforrentning, som også skal gi en viss inflasjonskompensasjon, for vanlige og fornuftige investeringer i skogbruksnæringen. Det er høy bonitet og gode tilvekstforhold på de arealer som avstås. En rentefot på 4 % finnes passende.
Verdsettelsen skal skje på grunnlag av prisene for driftssesongen 1989/90.
Ekspropriasjonsarealet er bevokst med barskog, med overvekt av furu. De sakkyndige har hatt noe forskjellig oppfatning om boniteringen av enkelte bestand, og også om sortimentsfordelingen. I særlig grad gjelder dette andelen av spesialvirke til stolper og finr. Lagmannsretten har i det alt vesentlige funnet å kunne ta utgangspunkt i oppgavene fra skogkonsulent Ditmansen. Det bemerkes at prisdifferansen mellom spesialvirke og prima skurvirke etter det opplyste gjennomsnittlig utgjorde ca kr 30,- pr m3 i den aktuelle driftssesong, slik at en forskyvning for så vidt vil gi relativt beskjedne utslag.
Partene er enige om at kr 85,- pr m3 kan legges til grunn som driftsutgifter. Lagmannsretten er enig i denne vurdering.
Sortimentsfordelingen er ikke vesentlig forskjellig på de enkelte takstnummer. Lagmannsretten er kommet til at det ved fastsettelsen av virkeserstatningen kan legges til grunn en sams pris på netto kr 300,- pr m3 for alle takstnummer.
Lagmannsretten går videre ut fra at avvirkningen for samtlige eiendommer i årene fra driftsplanen ble utarbeidet og til inngrepet ble gjennomført, omtrent har tilsvart balansekvantum, slik at driftsplanens tall kan legges til grunn. Hvorvidt det har vært avvirket på ekspropriasjonsarealet eller ikke, er i denne forbindelse ikke avgjørende. En er oppmerksom på de endringer i hugstklassefordelingen tilveksten i det samme tidsrom har medført. Endringene fra 1989 til idag er innarbeidet i det forstlige materiale som er fremlagt for lagmannsretten.
For takstnr. 1 Strande er balansekvantum for hele eiendommen oppgitt til 907 m3 og balansekvantum for de 305 daa som avstås til 178 m3. Skogkonsulent Ditmansen har beregnet reduksjonen i balansekvantum for eiendommen sett under ett til 262 m3. Differansen er således betydelig høyere enn balansekvantum for ekspropriasjonsarealet. Lagmannsretten er imidlertid enig i den foretatte vurdering, og viser til at en vesentlig del av virket på denne del av eiendommen er hugstmodent, mens eiendommen forøvrig har overvekt av ungskog og produksjonsskog.
For takstnr. 2 Røysi er balansekvantum for hele eiendommen oppgitt til 583 m3 og for ekspropriasjonsarealet til 48 m3. Differansen er på samme måte beregnet til 86 m3. Også for denne eiendom skyldes forskjellene hugstklassefordelingen, idet det areal som avstås, har overvekt av virke i hugstklasse 4 og 5, mens eiendommen forøvrig har overvekt av ungskog og produksjonsskog. Lagmannsretten er enig i den foretatte vurdering og har intet å bemerke til differanseberegningen.
For takstnr. 3 Aasnes er det ikke foretatt noen tilsvarende beregning av reduksjonen. I driftsplanen er balansekvantum for hele eiendommen oppgitt til 356 m3. Skogkonsulent Sundby har oppgitt balansekvantum for ekspropriasjonsarealet til 118 m3. For denne eiendommen er det videre opplyst at skogen er fordelt på to teiger. Teigen på Eggemoen utgjorde 228 daa, hvorav 187 daa avstås. Den andre teigen, som er på 1160 daa, består vesentlig av lavproduktive arealer med vanskelige driftsforhold. Etter driftsplanen har eiendommen sett under ett et overskudd av gammel skog i hugstklasse 5 og underskudd av produksjonsskog i klasse 3 og 4. Forholdene på denne eiendommen medfører at differansen i balansekvantum også her vil være høyere enn det isolerte balansekvantum for ekspropriasjonsarealet, hvor bonitet, tilvekst og driftsforhold er svært gode. Lagmannsretten er kommet til at erstatningen kan baseres på en differanse på ca 160 m3 årlig.
For takstnr. 4 Rognerud er balansekvantum ikke oppgitt i driftsplanen. Denne viser imidlertid at eiendommen sett under ett har overskudd av ungskog og produksjonsskog. Ekspropriasjonsarealet hadde i 1985 en forholdsvis stor andel av virke i hugstklasse 3. Mye av dette må nå antas å være i hugstklasse 4. Hugstklassefordelingen på den del som avstås, tilsvarer ekspropriasjonsarealet forøvrig, dog med noe lavere andel av hugstklasse 5. Skogkonsulent Sundby har oppgitt balansekvantum for ekspropriasjonsarealet til 21 m3.
Det fremgår videre av driftsplanen at de to teiger denne eiendommen forøvrig består av, tildels har vanskelige driftsforhold og stort veibehov, og at boniteten - i motsetning til ekspropriasjonsarealet - er middels og lav.
Også for denne eiendom må det legges til grunn at differansen i balansekvantum er betydelig høyere enn balansekvantum for ekspropriasjonsarealet. Lagmannsretten er kommet til at erstatningen kan baseres på en årlig reduksjon i balansekvantum på ca 50 m3.
Samtlige av de saksøkte har krevet erstatning for tapt jaktinntekt. Lagmannsretten legger etter det opplyste til grunn at Rognerud m.fl. og Aasnes vil få en direkte inntektsreduksjon som følge av arealbortfallet, idet de har leiet ut jakten på sine eiendommer som en del av et større jaktområde, og for direkte arealavhengig leie, som siste år var på kr 2,35 pr daa. For redusert inntekt fra jakten fastsettes en erstatning på kr 4500,- til Aasnes og kr 1500,- til Rognerud m.fl. Strande og Røysi vil miste et kjøtt-tilskudd fra de som har jaktet på deres eiendommer. For Strande, som avstår det langt største areal, settes erstatningen til kr 5000. For Røysi settes den til kr 1500,-.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Rognerud tilkjennes erstatning med kr 50000 for tap av grustak. Det legges til grunn at han har solgt en del grus i de siste år, at grustaket er plassert på et sted som topografien gjør velegnet for grustak, og at grusen på stedet også er godt egnet som veigrus. De øvrige saksøkte har ikke opplyst om konkrete planer om grustak på stedet, og lagmannsretten kan ikke se at inngrepet for så vidt medfører noe tap for dem.
Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at avsavnsrenten passende settes til 12 % årlig fra 15. april 1989. Rentefoten, som inkluderer rentes rente, er fastsatt med utgangspunkt i de retningslinjer som er trukket opp i Rt-1984-476 flg.
Etter dette fastsettes slik erstatning til de saksøkte:
Takstnr. 1 Ingrid og Turid Strande:
Skoggrunn inklusive påstående virke kr 1965000,- Tapt jaktinntekt 5000,-
Takstnr. 2 Anne Lise og Oddvar Røysi:
Skoggrunn inklusive påstående virke kr 645000,- Tapt jaktinntekt 1500,-
Takstnr. 3 Hans Aasnes:
Skoggrunn inklusive påstående virke kr 1200000,- Tapt jaktinntekt 4500,-
Takstnr. 4 Bror Tollef Rognerud m.fl.: Skoggrunn inklusive påstående virke kr 375000,- Tapt jaktinntekt 1500,- Tapt grustak 50000,-.
Overskjønnet er begjært av kommunen, som etter skjønnsloven §54 skal erstatte de saksøkte nødvendige utgifter i forbindelse med saken. De saksøkte har vært representert ved advokatene Finn Grøstad og Atle Roll-Matthiesen. Innsigelser etter skjønnsloven §54 annet ledd, er ikke fremsatt. Begge prosessfullmektiger har inngitt omkostningsoppgave. Advokat Grøstad har oppgitt sine parters omkostninger til kr 30450,- hvorav kr 30000,- utgjør salær. Advokat Roll-Matthiesen har oppgitt sine parters omkostninger til kr 36850,-, hvorav kr 23000,- utgjør salær, kr 13500,- honorar til skogkonsulent Ditmansen og kr 350,- øvrige omkostninger. Kommunens prosessfullmektig advokat Skogly har gitt uttrykk for at Ditmansens honorar synes høyt, tatt i betraktning at han også møtte under underskjønnet, og bedt lagmannsretten vurdere i hvilken grad de foretatte beregninger har vært nødvendige for en riktig erstatningsfastsettelse. Forøvrig har han ikke hatt bemerkninger til omkostningsoppgavene.
Lagmannsretten bemerker at overskjønnet har gjort det nødvendig å ta standpunkt til prinsipielle spørsmål av betydelig rekkevidde i forbindelse med skogerstatningen. Det arbeid som har vært utført av skogkonsulent Ditmansen har vært til betydelig hjelp ved erstatningsfastsettelsene. Arbeidet må anses som en nødvendig omkostning for vedkommende parter. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å redusere Ditmansens honorar i omkostningsavgjørelsen, og fastsetter forøvrig saksomkostningene overensstemmende med de inngitte omkostningsoppgaver.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning :
1. Ringerike kommune betaler slik erstatning til de saksøkte som er fastsatt foran.
2. Avsavnsrente fastsettes til 12 - tolv - prosent årlig fra 15. april 1989.
3. I saksomkostninger betaler Ringerike kommune 30450 - tredvetusenfirehundreogfemti - kroner til de parter som har vært representert ved advokat Finn Grøstad og 36850 - trettisekstusenåttehundreogfemti - kroner til de parter som har vært representert ved advokat Atle Roll-Matthiesen.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.