Rt-1986-178

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-02-28
Publisert:	Rt-1986-178 (36-86)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. februar 1986 i plenumssak l.nr. 27/1986
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Ellen Mo) mot 1. Olaf Noem m.fl. (7 parter) (advokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Michelsen, Holmøy, Hellesylt, Bugge, Halvorsen, Langvand, Backer. Mindretall: Røstad, Blom, Christiansen, Endresen, Skåre, Aasland, Philipson, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Plenumsloven (1926) §3, §4, Grunnloven (1814) §105, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, §12, §9, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder anke over fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for skog etter bruksverdi. Partene er uenige om prinsippene for fastsettelsen av den rentefot, og dermed den kapitaliseringsfaktor som skal legges til grunn ved omregning av de fremtidige årlige tap til et engangsbeløp.

Vegsjefen i Nord-Trøndelag traffødt xx.xx.1981 - i medhold av vegloven §50 og i henhold til bemyndigelse fra Samferdselsdepartementet - vedtak om eiendomsinngrep for omlegging av E-6 på strekningen Noem-Øksnes ved Snåsavatnet. Veien går her gjennom et typisk jord- og skogbruksområde. Det skulle avstås striper av skog og dyrket mark.

Staten v/Samferdselsdepartementet begjærte 4. mai 1981 skjønn ved Inderøy herredsrett overfor 12 grunneiere som ble berørt av inngrepet.

For ett takstnummer ble det ikke fremsatt krav på erstatning, og for et annet takstnummer ble saken ordnet og hevet ved kjennelse.

Inderøy herredsrett avhjemlet skjønn 19. november 1981. De berørte grunneiere ble tilkjent erstatning etter bruksverdi for avståelse av jordarealer og skogstykker. Ved utmålingen av erstatning for jordarealer ble det lagt til grunn en kapitaliseringsrentefot på 6%, mens det for skogstykker ble brukt en kapitaliseringsrentefot på 3,5%. Rettsformannen ville her bruke en kapitaliseringsrentefot på 4%. Rettsformannens standpunkt var i samsvar med anførsel fra statens prosessfullmektig, som hadde anført at man ved utmåling av erstatningen for skog ville godta 4% som kapitaliseringsrentefot. - Kapitaliseringsrentefoten er i det følgende benevnt kapitaliseringsrente.

Staten påanket skjønnet for alle 10 takstnumre på grunn av feil ved rettsanvendelsen og mangelfulle skjønnsgrunner. Et av ankepunktene gjaldt kapitaliseringsrenten for skog. Det ble hevdet at rettens fastsettelse av ulik kapitaliseringsrente for skog og for jord syntes å være feilaktig. I anken var uttalt:

«Dersom en av ekspropriatene som avgir skog kunne investere i jordbruket, skulle følgelig kapitaliseringsrentefoten ved beregning av skogerstatning for denne ekspropriat være 6% og ikke 3,5% slik retten har lagt til grunn. Med de beskjedne avståelser og relativt store jordbrukseiendommer det her dreier seg om, er det ikke noe problem å benytte både jord- og skogerstatningene til fornuftige investeringer i jordbruket. Det vil bety at rentefoten ved beregning av skogerstatningene også skulle vært minst 6%. Det ser ikke ut som retten har vurdert dette forhold, og under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene på dette punkt mangelfulle.»

Frostating lagmannsrett avsa 6. juni 1983 dom som under punkt 2 stadfestet skjønnet når det gjaldt skogerstatningene.

Staten påanket denne del av skjønnet til Høyesterett, og hevdet at skjønnsrettens fastsettelse av kapitaliseringsrente bygget på en uriktig rettsanvendelse. Subsidiært ble det hevdet at skjønnsgrunnene var mangelfulle. Lagmannsrettens rettsanvendelse var etter statens mening uriktig.

Anken ble behandlet av Høyesterett i avdeling, som 7. juni 1985 - i medhold av lov nr. 2 av 25. juni 1926 §4 første ledd jfr. §3 - besluttet at saken i sin helhet skulle behandles av den samlede Høyesterett.

Sakens faktiske side fremgår av skjønnet. Partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser fremgår av skjønnet og lagmannsrettens dom.

Den ankende part, staten ved Samferdselsdepartementet, har i det vesentlige anført:

Skjønnsretten fant - i samsvar med partenes standpunkter - at både jordbruksarealer og skog skulle erstattes etter bruksverdi, idet dette ville gi grunneierne høyest erstatning. De årlige tap skjønnsretten kom frem til, ble kapitalisert på grunnlag av en kapitaliseringsrente som skjønnsretten fastsatte. Fastsettelsen av en kapitaliseringsrente har en skjønnsmessig og en rettslig side. Det er denne sistnevnte som er gjenstand for anke. Fastsettelsen av kapitaliseringsrente og dermed kapitaliseringsfaktor berører sentrale spørsmål i erstatnings- og ekspropriasjonsretten når det gjelder omregning av årlige inntektstap til en engangserstatning. Avgjørelsen av denne sak vil få stor betydning for en lang rekke ekspropriasjonssaker der årlig avkastning skal kapitaliseres til engangserstatning, og den kan også få betydning for eksempel ved fastsettelsen av erstatning for tap i fremtidig erverv.

Anken over skjønnsrettens fastsettelse av kapitaliseringsrente for skogerstatningen gjelder to fundamentale prinsipper: ekspropriatens plikt til lojalt å innrette seg slik at hans tap blir minst mulig - «tilpasningsplikten», og det prinsipp at ekspropriasjonserstatningen skal beregnes ut fra forholdene på tidspunktet for avhjemling eller tiltredelse, jfr. §11 i ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4 og §10 i någjeldende lov 6. april 1984 nr. 17. Erstatningen skal utmåles etter priser og kostnader på avhjemlingstidspunktet eller ved tiltredelsen. Det skal ikke tas hensyn til muligheten for endringer i pengeverdien.

Den plikt som en ekspropriat etter gjeldende rett har til å søke tapet begrenset - se blant annet Rt-1982-1800 - er etter statens oppfatning ikke begrenset til å gjelde den rent fysiske tilpasning. Også med hensyn til anvendelsen av erstatningsbeløpet plikter ekspropriaten å søke tapet redusert mest mulig. Husaas-komitéen anså det som et alminnelig prinsipp i ekspropriasjonsretten at det ved tapsberegningen «legges til grunn at ekspropriaten får innrette seg som en rimelig og fornuftig person» (komitéinnstillingen side 112).

Etter statens mening tok skjønnsretten et riktig utgangspunkt da den fastslo at ved valg av rentefot må retten tenke seg en alternativ plassering av den kapital som frigjøres ved ekspropriasjonen. Alternativ anbringelse av kapitalen kan blant annet være plassering i obligasjoner eller bankinnskudd eller investering i den resterende eiendom. Skjønnsrettens videre behandling av spørsmålet synes imidlertid ikke å bygge på dette utgangspunktet. Det er uklart hvilke alternative plasseringer skjønnsretten i tilfelle har tenkt seg. Uansett hvilke alternativer det er tenkt på, er det uholdbart med en ulik kapitaliseringsrente for jorden og skogen. Det må her foreligge en uriktig rettsanvendelse. Det er ingen rimelig grunn til at ekspropriaten ikke skulle kunne oppnå samme avkastning av det erstatningsbeløp som skriver seg fra skogen som det fra jordbruket.

Med unntak for et takstnummer tilhørende Steinkjer kommune dreier det seg for samtlige ekspropriater om bruk som har en kombinert driftsform - dels jordbruk, dels skogbruk. For enkelte eiendommers vedkommende har det også funnet sted utleie til camping. Skjønnsretten har for øvrig for flere av ekspropriatene i annen forbindelse nevnt aktuelle investeringsmuligheter, som ville gitt en bedre avkastning enn skjønnsretten har lagt til grunn. Ut fra ekspropriatenes tilpasningsplikt skulle skjønnsretten ha bygd på disse mer lønnsomme avkastningsmuligheter.

Det tilføyes at rettsanvendelsen er uriktig selv om det bygges på reinvestering i skog. Kapitalanbringelse i skogbruk behøver ikke forutsette en så langvarig tidsperiode som en nyplanting representerer, før investeringen gir avkastning. Investeringen kan gi utbytte med en gang eller etter få år, således ved anbringelse av kapital i maskiner eller veier.

Det er ikke riktig, som anført av ankemotpartene, at det er kvaliteten av «kilden» - det eksproprierte objekt - som må være avgjørende ved fastsettelsen av erstatningen, og at når kilden og inntektsstrømmen av den er verdifast, skal erstatningen ta hensyn til det. Etter statens oppfatning innebærer dette at man feilaktig trekker inn synspunkter som har gyldighet når erstatningen fastsettes på grunnlag av omsetningsverdien. Markedet tar således hensyn til risikoen for fall i pengeverdien når det gjelder omsetningsverdien for verdifast eiendom. Men dette forhold er uten betydning her hvor erstatningen fastsettes etter bruksverdien. I dette ligger at erstatning etter bruksverdien er funnet å være gunstigere for ekspropriaten enn erstatning på grunnlag av eiendommens omsetningsverdi. Dette må man ta konsekvensen av ved at man ser bort fra risikoen for inflasjonstap. Staten har videre understreket at synspunktet «verdifast inntektsstrøm» i tilfelle ville kunne gjøres gjeldende også ved en rekke andre former for tap i fremtidige inntekter, således når en skadelidt lønnsmottaker krever erstatning for tap i fremtidig erverv. Også lønninger er i det moderne samfunn i betydelig grad blitt verdifaste - med opprettholdelse av kjøpekraft. Men ved erstatning for personskade gis det ikke erstatning for fremtidig fall i pengeverdien, jfr. Sevaldsendommen, Rt-1981-138.

Erstatning skal i den foreliggende sak fastsettes på grunnlag av bruksverdien, og skal bygge på avkastningen av den eksproprierte eiendom. Det er denne tapte «inntektsstrøm» som skal omgjøres til en engangserstatning ved bruk av en kapitaliseringsrente. Engangserstatningen må gi grunneieren mulighet for en forsvarlig alternativ plassering, men erstatningen skal etter gjeldende rett ikke nødvendigvis brukes til kjøp av eller reinvestering i samme slags eiendom som den eksproprierte, og ekspropriaten har heller ikke rett til å kreve dette. Ekspropriaten får - som en rimelig og fornuftig person - sørge for en hensiktsmessig plassering av erstatningsbeløpet, det være seg ved investering i egen eiendom - i jord eller skog - ved nedbetaling av gjeld, eller anbringelse i aksjer, obligasjoner eller bankinnskudd. Erstatningen må imidlertid utmåles ut fra det synspunkt at ekspropriaten har en tilpasningsplikt. Når ekspropriaten får utbetalt en engangserstatning istedenfor løpende årlige erstatninger, har han anledning til å investere erstatningen straks, slik at han kan beskytte seg mot inflasjonstap. Det kan da ikke være riktig å gi kompensasjon for et inflasjonstap gjennom en lav kapitaliseringsrente.

Lagmannsretten har forstått skjønnsrettens fastsettelse av kapitaliseringsrente for skoggrunn som en realrente. Lagmannsretten tilføyer at det er riktig å anvende slik realrente, hva skjønnsrettens formann hadde fremholdt at det ikke var adgang til. Bruken av realrente ved kapitalisering innebærer at det gis erstatning for inflasjon, for forventet prisstigning. Dette er - etter den ankende parts oppfatning - i strid med lovreglene om fastsettelse av ekspropriasjonserstatning - §11 i loven av 1973 og §10 i loven av 1984. Etter disse bestemmelser skal erstatningen fastsettes på grunnlag av priser og kostnader på avhjemlingstiden, eventuelt på tiltredelsestidspunktet hvis inngrepet er gjennomført før erstatningsfastsettelsen. Bruk av realrente står klart i strid med fast, langvarig rettspraksis, som har fastslått at mertap som følge av inflasjon ikke har erstatningsrettslig vern. Det er vist til plenumsdom i Rt-1951-87 (om ventesjanse) og til avgjørelse i Rt-1970-985 (Sandsilodommen), Rt-1973-1352 (Bedehusdommen) og Rt-1974-133 (Mysendommen). Det er videre vist til plenumsdom i Rt-1979-572 (om bankdemokratisering) og til Rt-1981-138 (Sevaldsendommen).

Den kritikk en del fagøkonomer har rettet mot gjeldende rettspraksis, hvoretter det ikke er gitt erstatning for inflasjonstap, bygger på forutsetninger som økonomene selv har stilt opp. De har ment at de skadelidende skal sikres mot inflasjonstap, og har således sett bort fra at norsk rett ikke har godtatt dette som et tap med erstatningsrettslig vern.

Det er forbundet med vanskeligheter og usikkerhet å beregne kapitaliseringsrenten. Vurderingen vil omfatte også den kommende økonomiske utvikling med mange usikre faktorer. Et skjønn kan vanskelig spenne over mer enn et begrenset antall år, og utviklingen kan i høy grad komme til å bli påvirket av faktorer som man ikke kunne ha oversikt over på tidspunktet for skjønnet, for eksempel betydelige endringer i pris for energiprodukter og i valutakurser. Ved skjønnet må man også ta hensyn til de sterke bestrebelser fra myndighetenes side med sikte på å bekjempe inflasjonen og bringe prisutviklingen under bedre kontroll. Myndighetenes generelle økonomiske politikk vil i det hele være en viktig faktor. Det vil være uriktig og uheldig å bygge på at man fortsatt vil ha en inflasjon.

En vurdering av forrentingen ved en naturlig og fornuftig anbringelse av erstatningsbeløpet kan tilsi at man søker å finne frem til en langtidsrente, slik man har gjort i mange saker. Dette er en rentesats som ligger under dagens nominelle rente, og som skulle gi den skadelidende en rimelig mulighet til en reinvestering som vil gi en forsvarlig avkastning, hensett til det årlige tap som skjønnsretten er kommet frem til at ekspropriasjonen påfører ham.

Staten har gjort gjeldende at skjønnsrettens avgjørelse om kapitaliseringsrenten for skog må oppheves, da den hviler på uriktig rettsanvendelse. Under enhver omstendighet må denne del av skjønnet oppheves fordi skjønnsgrunnene er mangelfulle.

Staten har lagt ned denne påstand:

«Inderøy herredsretts skjønn oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.»

Ankemotpartene gjør gjeldende at skjønnsrettens avgjørelse bygger på en riktig lovforståelse og at skjønnspremissene viser dette. Lagmannsrettens dom må derfor stadfestes.

Saken gjelder fastsettelse av erstatning for striper av skog. Slike striper er ikke gjenstand for vanlig omsetning. Det er enighet om at erstatningen må baseres på bruksverdien, som må antas å være høyere enn salgsverdien.

En engangserstatning for bruksverdi forutsetter anvendelse av en kapitaliseringsrente. Fastsettelsen av denne må skje skjønnsmessig, men reiser også rettsspørsmål, således hvilke momenter som man kan ta med i vurderingen. Gjennom Høyesteretts praksis trekkes opp retningslinjer som skjønnsrettene skal følge, og som de gjennom sine premisser må vise at de har fulgt.

Utgangspunktet må være at ekspropriatene skal ha en engangserstatning som kan gi grunnlag for en årlig avkastning tilsvarende den de fratas ved ekspropriasjonen.

Erstatning for bruksverdi må fastsettes ut fra kvaliteten av den inntektskilde som har gitt den inntektsstrøm som skal erstattes. Skog gir en avkastning som er meget sikker. Verdien av avkastningen målt i kroner vil holde følge med prisstigningen. Selv om avkastningen i jordbruket også er en realavkastning, vil verdien være mer avhengig av tidsbestemte faktorer, som for eksempel prispolitikk og støtteordninger, enn i skogbruket. I skogbruket kan man derfor nøye seg med en lavere avkastning av investert kapital enn i jordbruket. Dette må det tas hensyn til ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten.

Vårt land har - som en rekke andre land - over en lengre periode hatt en inflasjonsutvikling. I en slik markedssituasjon må skjønnsretten ha adgang til å bruke en kapitaliseringsrente som fører til at den fremtidige inntektsstrøm som ekspropriaten kan skaffe seg ved den kapitaliserte engangserstatning, blir likeverdig med den som han har mistet ved ekspropriasjonen. Ved en slik ordning er det ikke treffende å tale om erstatning for et inflasjonstap; man sørger bare for at ekspropriaten ikke blir påført tap på grunn av fall i pengeverdien. Erstatningen gir ham et beløp som ved reinvestering i tilsvarende verdifast kilde kan gi en likeverdig inntektsstrøm.

Prinsippene for fastsettelse av en kapitaliseringsrente må bygge på kjennskap til økonomi og markedskrefter. Ankemotpartene har derfor funnet grunn til å fremlegge for Høyesterett redegjørelser for rentefotens oppbygging og for rentens stilling i et fritt marked med stabilt prisnivå, respektive et marked med inflasjon/deflasjon. Det er på en slik bakgrunn man må vurdere og ta hensyn til gjeldende rentesatser. Rentefoten består av flere komponenter: en likviditetsgodtgjørelse (leie for kapitalen), et risikotillegg og en kostnadsgodtgjørelse. I tider med fast prisnivå kan renten fullt ut forklares ved disse komponenter, og den nominelle rente tilsvarer da det som flere økonomer har kalt «realrenten». I tider med inflasjon kommer det imidlertid et tillegg for prisstigningen. For å finne realrenten må man her «rense» den nominelle rente for dette inflasjonstillegg. Hvis en slik realrente legges til grunn, vil man komme frem til en erstatning som er tilstrekkelig til å gi den erstatningsberettigede kompensasjon for fallet i pengeverdien. Det vises her særlig til en artikkel av professor Erling Eide, «Renter og verdisikring av pengekrav», i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.477.

Det er ikke grunnlag for å bygge på et nominalistisk prinsipp om at en krone er en krone. Det er riktigere å bygge på de reelle verdier - valorisme. Det foreligger en ganske rikholdig litteratur fra økonomer, som har foretatt en nærmere analyse av grunnlaget for fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. Ut fra de foreliggende arbeider kan det hevdes at en nominell rente - også en skjønnsbetont langtidsrente - er ubrukbar i en tid med inflasjon. Den er bare anvendelig når det er et fast prisnivå.

Det vises til at nyere lovgivning har brutt med det strengt nominalistiske system. Det er gitt lovregler med blant annet adgang til terminvise reguleringer av årlige erstatninger fastsatt i forbindelse med ekspropriasjon.

Dette endrede syn må få konsekvenser også ved fastsettelse av ekspropriasjonserstatning. Kjøp av næringseiendom for å oppnå en inntektsstrøm tilsvarende den som går tapt ved ekspropriasjonen, kan bare gjennomføres dersom det årlige tap kapitaliseres etter en realrente. Først da blir erstatningen stor nok til at den gir anledning til investering i tilsvarende ny næringseiendom.

Det er ikke riktig, som hevdet av den ankende part, at rettspraksis har tatt klar stilling mot kompensasjon for inflasjonstap ved fastsettelse av engangserstatning for tap av fremtidige inntekter.

Skjønnsrettene synes over en lengre periode å ha innrettet seg etter realitetene i det økonomiske liv. De bruker en kapitaliseringsrente som ligger markert under forretningslivets «oppblåste» rentefot, med dens innebygde inflasjonstillegg. Skjønnsrettene synes også å tillegge kvaliteten av kilden betydning. Dette gir seg utslag ved at skjønnsrettene anvender en ulik kapitaliseringsrente for skog og jord. Skjønnsrettenes bruk av en «renset rentefot» og en ulik kapitaliseringsrente for skog og jord blir gjerne gitt med en nøytral og rund begrunnelse, som ikke utfordrer til prøving av rettsanvendelsen.

Etter ankemotpartenes syn kan man av Høyesteretts praksis ikke utlede noen rettslig hindring for å tilstå en erstatning der det tas hensyn til risikoen for fall i pengeverdien. Plenumsdommen fra 1951 ( Rt-1951-87) tok standpunkt til spørsmålet om såkalt «ventesjanse», og fastslår det i og for seg innlysende at det ikke kan gis tillegg utover lovlig dagspris. En rekke av de øvrige dommer som staten har påberopt, angår spørsmålet om erstatning i forbindelse med såkalt tidsforskyvning - endringen i verdien i tiden mellom tiltredelse av den eksproprierte eiendom og tidspunktet for betalingsoppgjør, som finner sted etter endelig avgjørelse i saken. I slike tilfelle kan man se det slik at ekspropriatens eiendomsrett allerede er byttet om med et pengekrav. Plenumsdommen fra 1979 i bankdemokratiserings-saken ( Rt-1979-572) kan ikke ses å ha betydning for den foreliggende sak; det gjaldt da spørsmål om innløsing av aksjer etter krav fra aksjeeierne etter den ordning som loven fastsatte.

Det må kunne fastslås - hevder ankemotpartene - at Høyesterett hittil ikke har behandlet noen ekspropriasjonssak hvor man har nektet kapitalisering av årlige tap ut fra en realrente ved utmåling av erstatning på grunnlag av bruksverdi. Avgjørelsene har gjeldt saker hvor omsetningsverdien er lagt til grunn for ekspropriasjonserstatningen, eller hvor det har foreligget en tidsforskyvning mellom tiltredelse og oppfyllelse. Sevaldsen-dommen, Rt-1981-138, som gjaldt erstatning for tap i fremtidig erverv etter personskade, kan ikke utelukke bruk av realrente ved fastsettelse av erstatning ved ekspropriasjon. I ekspropriasjonstilfellene stiller Grunnloven et krav om at det skal ytes full erstatning. På området for personskadeserstatning gjelder ikke noe slikt grunnlovskrav, og erstatningsfastsettelsen var her lenge preget av de rimelighetssynspunkter som var nedfelt i de tidligere gjeldende bestemmelser i straffeloven ikrafttredelseslov. I Sevaldsensaken må avgjørelsen og rettens premisser også ses som en følge av partenes opplegg, dokumentasjon og skadelidtes erkjennelse i retten.

Etter ankemotpartenes oppfatning kan synspunktet om ekspropriatenes tilpasningsplikt ikke ha noen særlig plass i denne sak. Alle spørsmål om faktisk tilpasning som var reist under skjønnet, er vurdert av skjønnsretten. Etter at denne vurdering er foretatt for de respektive eiendommer, står det tilbake et varig tap som skal erstattes. Etter ankemotpartenes mening har skjønnsretten fastsatt dette tap på en måte som er i godt samsvar med gjeldende rett.

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 6. juni 1983 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale ankemotpartene sakens omkostninger for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett lagt frem et omfattende dokumentmateriale om økonomiske og juridiske spørsmål. For øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at skjønnet må oppheves for så vidt gjelder skogerstatningene, og saken hjemvises til skjønnsretten for behandling av dette spørsmål.

Jeg nevner først at skjønnet, som ble avhjemlet i 1981, bygger på den tidligere ekspropriasjonserstatningslov av 1973. Lovvalget spiller imidlertid ingen rolle for de spørsmål denne sak gjelder.

Etter loven §9 skulle verdsettingen skje etter salgsverdi, bruksverdi eller unntaksvis etter utgifter til gjenerverv. Partene var i dette tilfelle enige om at bruksverdien ville være høyest for samtlige avståtte arealer; skjønnsretten har lagt dette til grunn.

Bruksverdien skal fastsettes på grunnlag av eiendommens avkastning. Dette innebærer at eiendommens årlige nettoavkastning for en ubegrenset fremtid må omregnes til et engangsbeløp. Når avkastning, som ellers ville blitt oppebåret fordelt over en lang årrekke fremover, skal dekkes på en gang, får ekspropriaten en økonomisk fordel - en rentefordel - som må tas i betraktning ved beregningen av engangserstatningen. Beregningen av erstatningen må skje ved hjelp av en kapitaliseringsfaktor som er avledet av kapitaliseringsrenten, og blir høyere jo lavere renten er.

Den foreliggende sak gjelder rettslige spørsmål vedrørende beregning av kapitaliseringsrenten og derigjennom kapitaliseringsfaktoren. De omtvistede spørsmål faller i to deler.

Den ankende part viser til at en ekspropriat har en alminnelig tilpasningsplikt, og hevder at det følger av denne at kapitaliseringsrenten må fastsettes ut fra den forutsetning at ekspropriaten sørger for den beste forrentning han kan oppnå ved en trygg og forsvarlig plassering. Ankemotpartenes prinsipielle standpunkt er at når skog eksproprieres, må ekspropriaten ha krav på at renten baseres på avkastningen av langsiktige investeringer i skogbruket. Ekspropriatene vil da få en erstatning som er tilstrekkelig til at de ved reinvestering kan få en avkastning som ikke bare er av samme størrelse i nominelle kroner som den de mister ved ekspropriasjonen, men også like sikker og verdifast.

Ankemotpartene hevder videre at kapitaliseringsrenten under enhver omstendighet må fastsettes slik at ekspropriaten sikres mot fall i pengeverdien. Renten må derfor - hevdes det - fastsettes som en «realrente» ved at det i den nominelle rente gjøres fradrag for den del som må antas å ha sitt grunnlag i inflasjonsforventning. Den ankende part hevder på sin side at det vil være i strid med en langvarig og fast rettspraksis å ta hensyn til forventet fall i pengeverdien.

Før jeg går nærmere inn på disse spørsmål, vil jeg nevne at ekspropriasjonserstatningsloven §11, som er påberopt av den ankende part, etter mitt syn ikke bidrar til løsningen av de spørsmål saken gjelder. Heller ikke Grunnloven §105 leder til noe bestemt resultat i den foreliggende sak.

Jeg ser først på hvilke plasseringsmuligheter som skal være grunnlaget ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten. Utgangspunktet må være at det skal foretas en fornuftig og forsvarlig plassering av erstatningsbeløpet. Etter mitt syn er det, når det eksproprieres deler av jord- og/eller skogbrukseiendommer, rimelig å legge til grunn at reinvestering i næringen vanligvis vil være en naturlig anvendelse av erstatningen. Dette synspunkt kan imidlertid ikke føres så langt at ekspropriaten uten videre kan kreve lagt til grunn at han skal investere i skogen dersom investering i en annen del av hans næring gir bedre avkastning.

Det kan heller ikke bare ses hen til avkastningen ved langsiktige investeringer som erverv av tilleggsarealer eller skogplanting hvis avkastningen ved mer kortsiktige investeringer er høyere. Også nedbetaling av gjeld er en mulig anvendelse av erstatningsbeløpet. Ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten må det i utgangspunktet ses hen til alle aktuelle plasseringsmuligheter i næringen og foretas en totalvurdering av de økonomiske fordeler som kan oppnås. Det kan i alminnelighet ikke bli tale om å foreta en konkret vurdering av den enkelte eiendom. Det må være berettiget å legge til grunn en felles kapitaliseringsrente som er representativ for eiendommer av den art som ekspropriasjonen gjelder, med mindre det for enkelte eiendommer skulle være opplyst spesielle forhold som gir grunn til en særlig vurdering.

De skjønnspregede vurderingsspørsmål som nødvendigvis må oppstå med hensyn til hvilken anvendelse av erstatningsbeløpet som skal forutsettes ved fastleggelsen av kapitaliseringsrenten, hører det under skjønnsretten å ta standpunkt til.

Det annet hovedspørsmål er om det skal tas hensyn til mulighetene for fremtidige endringer i realverdien av den avkastning som kan oppnås ved reinvestering. Spørsmålet har nok størst praktisk betydning for renter i form av penger, men oppstår også for andre former for avkastning. Jeg finner her først grunn til å peke på at den rente som skal fastsettes, vil danne grunnlag for neddiskontering av årlige avkastninger gjennom en meget lang tid fremover. Man må derfor søke å finne frem til en rentesats som vil være mest mulig dekkende for hele denne lange tid. Det er således klart at man ikke uten videre kan bygge på rente- eller avkastningsnivået på skjønnstiden. Rentenivået vil til enhver tid være påvirket av en lang rekke faktorer. Avkastning av en realkapital vil således avhenge av omkostningene ved å anskaffe kapitalgjenstander, prisene på produktene og produksjonsomkostningene. Disse faktorer vil i sin tur være påvirket av en lang rekke andre. Renter av kapital i form av penger vil blant annet være påvirket av svingninger i tilbud og etterspørsel når det gjelder kapital, skatteregler og finanspolitikk og inflasjonsforventning. For å finne frem til den sannsynlige rente over en lang periode, må man søke å eliminere de tidsbegrensede svingninger opp og ned ved hjelp av en gjennomsnittsvurdering og komme frem til en langtidsrente.

Forutsettes for eksempel plassering i bankinnskudd, nedbetaling av lån eller lignende, vil en slik rente åpenbart måtte ligge langt under det høye rentenivå man har i dag. Med en slik langtids gjennomsnittsrente, som er anslått blant annet under hensyntagen til at dagens rentesatser er inflasjonspåvirket, vil virkningen av fall i pengeverdien i alle fall bli betydelig redusert.

At det ikke bygges på rentenivået på avgjørelsestidspunktet, men på en mer langsiktig vurdering, er i samsvar med rettspraksis. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til Sevaldsendommen, Rt-1981-138, særlig side 147, hvor det sies at det er «spørsmål om å vurdere hva langtidsrenten må antas å ville bli helt frem til år 2023 . . .». Renten ble satt til 6%, som var under rentenivået på avgjørelsestidspunktet. En bemerkning i premissene som går mot at det ved «fastsettelsen av kapitaliseringsrenter også kan tas sikte på å dekke et forventet inflasjonstap», harmonerer ikke godt med det resultat man kom frem til. Jeg finner at uttalelsen derfor ikke kan tillegges særlig vekt, og tilføyer at jeg heller ikke er enig i den.

Jeg kan ikke se at det vil være noe vunnet ved å bygge på begrepet realrente. Begrepet er ikke entydig. Dokumentasjonen i saken viser at det har vært brukt med forskjellig betydning i ulike relasjoner. Jeg kan heller ikke se at beregningene vil bli lettere ved at man innfører et slikt begrep. Også realrenten vil variere og være avhengig av en rekke skiftende faktorer. De oppstillinger som er fremlagt, viser at realrenten for kapital i form av penger i lange perioder har vært negativ, og en negativ rente vil det vanskelig kunne opereres med i erstatningssammenheng.

Jeg vil tilføye at hvis en bruksverdierstatning for skog beregnet på det grunnlag jeg har fremstilt foran, finnes å bli lavere enn omsetningsverdien, vil ekspropriaten kunne kreve erstatning etter sistnevnte verdi. Selv om slike skogstriper som det er tale om i den foreliggende sak, i seg selv ikke er omsettelige, må det i ekspropriasjonssammenheng kunne gis erstatning på grunnlag av en pris pr. arealenhet beregnet ut fra salgsprisene for skog av tilsvarende bonitet og beliggenhet.

Skjønnsrettens premisser må forstås slik at den ved fastsettelse av kapitaliseringsrenten har lagt avkastningen av investeringer i skogbruket til grunn når det gjelder avstått skog, og avkastningen av investeringer i jordbruket til grunn når det gjelder jordbruksarealene. Som jeg tidligere har påpekt, kan dette ikke uten videre gjøres dersom avkastningen i jordbruket er høyest. Retten har overhodet ikke drøftet dette spørsmålet. Siden partene for skjønnsretten synes å ha vært enige om at det skulle nyttes forskjellig rentesats, kan det vanskelig sies å være en mangel ved skjønnsgrunnene at retten ikke har gitt noen nærmere begrunnelse. I og med at man ikke kan vite om det i dette tilfelle har vært grunnlag for en slik differensiering, er det heller ikke noe sikkert grunnlag for å konstatere en rettsanvendelsesfeil. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet jeg finner at skjønnet må oppheves på annet grunnlag.

Jeg forstår skjønnsrettens premisser slik at begrunnelsen for den lave kapitaliseringsrente for skoggrunn utelukkende er at det dreier seg om meget langsiktige investeringer, og at investeringstiden vil være betydelig, «anslagsvis 70-90 år». Det er, som jeg har fremholdt, for snevert bare å se hen til avkastningen på langtidsinvesteringer. Skjønnet bør etter dette oppheves så langt det er påanket, på grunn av uriktig rettsanvendelse, og saken hjemvises til skjønnsretten.

Statens anke til Høyesterett i denne sak er fremsatt etter 1. januar 1983. Ankemotpartene skal da tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. Rt-1984-1331. Saken har vært behandlet både i avdeling og i plenum. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Omkostninger for Høyesterett tilkjennes med kr. 160000, hvorav kr. 29000 for utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Inderøy herredsretts skjønn oppheves så langt det er påanket, og saken hjemvises til ny behandling for skjønnsretten.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Samferdselsdepartementet til Olaf Noem, Marit og Kåre Aune, Erling Noem, Steinkjer kommune, Helmer Braseth, Einar og Jorum Braseth og Ole H. Øksnes i fellesskafødt xx.xx.00 - ett hundre og seksti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Røstad: Jeg er - som førstvoterende - kommet til at skjønnsrettens avgjørelse må oppheves på grunn av rettsanvendelsesfeil i den utstrekning avgjørelsen er påanket. Men jeg ser noe annerledes enn førstvoterende på grunnlaget for opphevelse.

Skjønnsrettens fastsetting av en kapitaliseringsrente på 3,5% for avstått skoggrunn, er alene begrunnet med en bemerkning om en lang investeringstid, anslagsvis 70-90 år. «Ved såvidt langsiktige investeringer vil en også måtte akseptere betydelige endringer i rentenivået.» Samtidig bygger skjønnsretten på en kapitaliseringsrente på 6% for jordbrukserstatningen.

Jeg må forstå skjønnsretten slik at den har lagt til grunn at skogerstatningen forutsettes reinvestert i skogbruket. Slik har for øvrig også lagmannsretten oppfattet den. Videre må jeg forstå skjønnet slik at kapitaliseringsrenten på 3,5% er forutsatt å svare til en verdifast forrentning ved reinvestering i de aktuelle skogeiendommer. Også på dette punkt, som står i nær sammenheng med det førstnevnte, har lagmannsretten forstått skjønnet på samme måte, jfr. det retten sier om at skjønnets kapitaliseringsrente må anses som en realrente for en kapital anbrakt i den faste eiendom, som i stor grad er verdifast.

Etter min mening - og her har jeg et annet syn enn førstvoterende - er det ikke riktig å ta utgangspunkt i at erstatningsbeløpet forutsettes reinvestert i eiendommen eller næringen. I tilknytning til dette anser jeg det heller ikke riktig å bygge på - hva jeg må oppfatte som - en slags realrente ved kapitaliseringen.

For å klargjøre mitt syn vil det være nødvendig å fremkomme med noen generelle bemerkninger til de rettslige prinsipper som etter min mening må gjelde for valg av kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon fra jord- og skogbrukseiendommer.

Utgangspunktet for utmålingen av engangserstatning for fremtidige årlige tap er at ekspropriaten ved anbringelse av erstatningsbeløpet skal settes i stand til å oppnå en avkastning som kan anses å tilsvare det årlige tap skjønnsretten er kommet til. Det blir dermed et sentralt spørsmål hva slags alternativ anbringelse av erstatningsbeløpet som skal legges til grunn.

I og med at ekspropriaten står fritt til å bruke erstatningsbeløpet etter eget ønske, vil det rent faktisk kunne komme til å bli anvendt for en lang rekke forskjellige formål. For fastlegging av kapitaliseringsrenten vil imidlertid det avgjørende ikke være hvordan denne ekspropriat vil forvalte ekspropriasjonsbeløpet, men hvordan «en rimelig og fornuftig person» kan skaffe seg avkastning av engangserstatningen. Man kan da på den ene side ikke legge til grunn at ekspropriaten vil foreta en spekulasjonspreget investering for å få en høy avkastning. Men på den annen side kan det heller ikke kreves lagt til grunn at han vil foreta en kapitalplassering som vil gi en meget beskjeden avkastning. Alt etter omstendighetene vil en fornuftig alternativ anbringelse kunne bestå i å plassere erstatningsbeløpet i aksjer, obligasjoner eller bankinnskudd m.v., å nedbetale gjeld som representerer tyngende rentebyrde eller - hensett til eiendommens areal og driftsmuligheter - å reinvestere i eiendommen.

En reinvestering i eiendommen vil kunne gi forskjellig forrentning avhengig av den enkelte ekspropriats situasjon. Dette beror ikke bare på om ekspropriaten velger å reinvestere i jordbruk eller skogbruk. Også reinvesteringer innen skogbruket vil kunne gi varierende avkastning avhengig av forhold som skogens produksjonsevne, driftsforholdene og hva slags investering det ligger til rette for - for eksempel skogkultur - arbeider som gir en meget langsiktig avkastning, eller investering i nytt utstyr, som umiddelbart forbedrer lønnsomheten. Vurderingen av om en investering i eiendommen vil gi slik avkastning at denne anbringelse må legges til grunn fremfor andre anbringelsesmåter, vil således kunne falle forskjellig ut for de enkelte ekspropriater. For øvrig vil også annen anbringelse av erstatningsbeløpet kunne gi varierende avkastning, blant annet avhengig av om ekspropriaten kan nedbetale på gjeld med tyngende rentebyrde.

Hva som vil være en fornuftig alternativ anbringelse og hvilken forrentning denne vil gi, vil således kunne variere fra den ene ekspropriat til den annen. Nå kan det likevel - som også fremholdt av førstvoterende - vanskelig bli tale om å foreta en rent individuell vurdering av hvilken alternativ anbringelse og dermed hvilken kapitaliseringsrente som skal legges til grunn ved utmåling av skogerstatningen for den enkelte eiendom. Innlysende praktiske hensyn er til hinder for en slik fremgangsmåte. Valget av kapitaliseringsrente må - iallfall som utgangspunkt og hovedregel - skje ut fra mer generelle betraktninger. Det må da etter min mening tas hensyn til et bredt spekter av alternative anbringelsesmåter. Og det må videre ses hen til den kapitaliseringsrente som mer generelt anvendes av domstolene ved utmåling av erstatning for fremtidige årlige tap, således i saker om personskade hvor det kreves erstatning for tap i fremtidig erverv.

Fastleggingen av kapitaliseringsrente forutsetter således en bred vurdering som må baseres på mest mulig objektive kriterier. Vurderingen må være rettet mot å finne frem til en kapitaliseringsrente som i sine virkninger på lengre sikt kan anses å være nøktern og forsvarlig - en langtidsrente. Fastleggingen av kapitaliseringsrente forutsetter således at man tar i betraktning den økonomiske utvikling slik den har vært i de senere år og videre en forventet utvikling i en rimelig nær fremtid.

I det jeg har sagt, ligger at jeg er enig med førstvoterende i at man ikke uten videre kan bygge på det rentenivå som gjelder på skjønnstiden. Den nominelle rente vil kunne vise betydelige svingninger, avhengig av en lang rekke forhold, såsom prisutviklingen, myndighetenes kredittpolitikk og skattelovgivningen. Kapitalisering av varige fremtidige tap må foretas på grunnlag av en nøktern langtidsrente, som også nevnt av førstvoterende. Ved valget av en slik langtidsrente må det etter min mening legges vekt på at nettopp en forsiktig rentefastsetting vil være egnet til å avdempe virkningen av endringer i pengeverdien.

Dette synspunkt er - slik jeg bedømmer forholdet - vel forenlig med tidligere avgjørelser i Høyesterett, også med Sevaldsendommen, som iallfall i sitt praktiske resultat faller i tråd med de synspunkter jeg mener man må bygge på.

Jeg har foran fremholdt at skjønnsretten ikke uten videre kan bygge på det rentenivå man har på avgjørelsestidspunktet. Men skjønnsretten kan på den annen side etter min mening heller ikke basere seg på den rentefot som enkelte økonomer har kalt realrente. Dette begrep er - som også nevnt av førstvoterende - ikke helt entydig. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at det i virkeligheten vil innebære en slags realrente om man vil godta at kapitaliseringsrenten fastsettes ut fra avkastningen ved investering i eiendom når avkastningen er verdifast. Som allerede nevnt, må for øvrig lagmannsretten i den foreliggende sak ha anvendt begrepet realrente om en verdifast forrentning av en investering i de aktuelle skogeiendommer. Virkningen av å anvende en slik realrente ville være at det automatisk gis full kompensasjon for fall i pengeverdien. Jeg kan ikke se at dette vil være i samsvar med langvarig rettspraksis. Dertil kommer at en konsekvent anvendelse av en realrente måtte by på store praktiske problemer ved utmåling av personskadeserstatning, og det ville etter min mening gi dårlig sammenheng om den som avstår grunn, skulle komme i en vesentlig annen stilling ved utmåling av fremtidig tap enn den som mister sin ervervsevne. Som fremholdt av førstvoterende leder påbudet i Grunnloven §105 om full erstatning ved ekspropriasjon ikke til noen bestemt løsning av det spørsmål som foreligger i denne sak.

De synspunkter jeg her har utviklet, fører til at skjønnsrettene ved fastsettingen av kapitaliseringsrente må bygge på en ganske omfattende sammensatt og skjønnsmessig vurdering. Etter min mening kan det vanskelig gis noen mer konkret anvisning om valg av kapitaliseringsrente. Som ankeinstans må Høyesterett begrense seg til å gi anvisning på de rettslige prinsipper for fastsettingen.

I loven av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom var det gitt hjemmel for en mer generell fastsetting av kapitaliseringsrenten. Lovens §12 inneholdt en regel hvoretter Kongen kunne «gi vegledende forskrifter for vurdering av jord og skog og . . . herunder fastsette en alminnelig kapitaliseringsfaktor ved erstatning for skog på grunnlag av netto avkasting». Bestemmelsen ble ikke brukt, og noen tilsvarende hjemmel finnes ikke i den nye lov om ekspropriasjonserstatning av 6. april 1984. Fastleggingen av kapitaliseringsrenten må da - forutsatt at man ikke velger å få innført mer generelle regler - foretas av skjønnsrettene innenfor den ramme som kan trekkes opp når det gjelder de rettslige prinsipper.

Jeg vender etter dette tilbake til det foreliggende skjønn. De forhold jeg har nevnt innledningsvis - at skjønnsretten ensidig må ha sett hen til avkastningen ved reinvestering i eiendommen og i sammenheng med dette har bygd på en kapitaliseringsrente som jeg må oppfatte som en slags realrente - gir etter min mening tilstrekkelig grunnlag for å oppheve skjønnet. Jeg tilføyer likevel at selv om man skulle godta at kapitaliseringsrenten fastsettes alene ut fra en forutsetning om at erstatningsbeløpet reinvesteres i eiendommene, har jeg vanskelig for å forstå at ekspropriatene kan kreve skogerstatningen fastsatt ut fra en kapitaliseringsrente på 3,5%, når skjønnsretten har lagt til grunn at investering i jordbruket vil gi en forrentning på 6%. Slik jeg ellers ser på saken, går jeg imidlertid ikke nærmere inn på dette.

Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Dommerne Michelsen, Holmøy, Hellesylt, Bugge, Halvorsen, Langvand og Backer: Likeså.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Røstad.

Dommerne Christiansen, Endresen, Skåre, Aasland, Philipson og justitiarius Sandene: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Bård Olav Røsæg med skjønnsmenn): - - -

Rettens merknader: - - -

Det er, som det fremgår av anførslene, enighet om at de arealer som skal avstås ved dette skjønn skal verdsettes etter sin bruksverdi, idet dette vil gi grunneierne høyest erstatning. Retten er enig med de saksøktes prosessfullmektig i at fastsettelse av bruksverdien i prinsippet meget vel kan skje ihvertfall på to måter. Enten ved at det nyttes en dekningsbidragskalkyle, og at det deretter skjønnsmessig foretas justeringer i den utstrekning en finner at driftsomkostningene kan variere med arealets størrelse. Erstatningen kan også finnes ved at en går ut fra en gjennomsnittsverdi på grunnen, såkalt «flat» verdi, og i tillegg til dette gir erstatning for ymse former tilpasningstap som måtte oppstå. Etter rettens skjønn vil det være et hensiktsmessighetsspørsmål hvilken metode en skal velge for å nå frem til et riktig skjønn. Begge metoder skulle kunne føre frem. Retten kan ikke se at det foreligger noen avgjørelser fra Høyesterett som pålegger retten å nytte den ene eller annen fremgangsmåte ved erstatningsutmålingen. Retten må imidlertid si seg enig i at det ved særlig små arealer vil være mest hensiktsmessig å nytte en dekningsbidragskalkyle, mens det ved store arealer, hvor en vesentlig del av en eiendom avstås, vil være mest naturlig å starte med en gjennomsnittspris. Uansett hvilken fremgangsmåte retten velger, vil en bli stillet ovenfor skjønnsmessige vurderinger av den økonomiske verdi av områdene som skal avstås.

I den foreliggende sak er det fremlagt sakkyndige beregninger av gjennomsnittsverdien for jordbruksarealer. Disse beregninger bygger på et skrift utarbeidet av Vegdirektoratet 1981. Skriftet oppgir seg å bygge på melding nr. 20 fra 1976 fra Institutt for jordskifte og eiendomsutforming ved Norges Landbrukshøgskole. Av skriftets forord fremgår det at de tall som er tatt inn i tabellverket er normtall knyttet til et gjennomsnittsbruk. Tallene vil bare danne basis for den individuelle erstatningsutmåling som skal utøves. Enkelterstatningene vil i enkelte tilfelle ligge lavere, andre ganger høyere enn normtallene. Den av retten oppnevnte sakkyndige, som har foretatt beregningene over de arealer som skal avstås, har ikke vurdert de normtall som er inntatt i det nevnte tabellverk, og om disse normtall passer for de eiendommer saken gjelder. Retten er videre ikke fortrolig med dette tabellverket, og finner at den vil være på tryggere grunn om den som vanlig tar utgangspunkt i en dekningsbidragskalkyle, og foretar justeringer etter denne. Det vil under de enkelte takstnummer bli redegjort nærmere for hva slags produksjon retten har bygget på ved erstatningsberegningen, og hva slags og hvilken grad av tilpasning retten mener er mulig. I den utstrekning tilpasning kan skje, plikter vedkommende grunneier å begrense tapet.

Når det gjelder det skogområdet som skal avstås, tar retten utgangspunkt i det såkalte «grønne hefte», «retningslinjer og hjelpetabeller for vurdering av skog ved ekspropriasjon», utgitt av Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund. Retten har imidlertid foretatt en skjønnsmessig justering av tallene i dette tabellverket ut fra kvaliteten av de skogarealer som skal avstås.

Både når det gjelder skogsmark og dyrket mark skal de årlige tap kapitaliseres. Valg av rentefot ved kapitaliseringen vil i slike tilfelle kunne få betydning for selve erstatningenes størrelse. Som det fremgår av partenes anførsler, er det tildels betydelig uenighet om hvilken rentefot retten skal legge til grunn, og retten må derfor gå noe nærmere inn på dette. Ved valg av rentefot må retten i slike tilfeller tenke seg en alternativ plassering av den kapital som frigjøres ved ekspropriasjon. Hadde ekspropriasjonen ikke kommet, ville denne kapital ha vært bundet enten til skogproduksjonen eller til produksjon av jordbruksprodukter. Ekspropriasjonen medfører at slik bruk av kapitalen ikke lenger er mulig. Det må foretas en alternativ plassering. Ved ekspropriasjon av skog vil en følgelig måtte forutsette en forholdsvis langsiktig plassering. Ved kapitalisering av jordbrukserstatninger vil den alternative plassering kunne gjøres kortere. Alt etter hvilket plasseringsalternativ en velger, vil en selvsagt kunne få variabel avkastning. Retten bygger imidlertid på at grunneierne ikke plikter å kaste seg ut i risikable spekulasjoner. Disse kan under tiden gi meget høy renteavkastning, men også betydelige tap. Slik spekulasjonsartet plassering av erstatningene ser retten i det følgende bort ifra.

Ved jordbrukserstatninger antar retten at det nå vil være riktig å bruke en rentefot på 6% under kapitaliseringen. Dette ligger godt under markedsrenten for tiden. Også i jordbruket gjelder det imidlertid ganske langsiktige investeringer, og retten ser ikke bort fra at det nåværende noe høyere rentenivå vil kunne endre seg. Den usikkerhet det imidlertid er ved vurderingen av et rentenivå tilsier at retten utviser forsiktighet og ikke nytter høyere rentefot ved kapitaliseringen enn den er tålig sikker på at grunneierne ville oppnå om erstatningene virkelig ble nyttet til alternativ investering. På denne bakgrunn antar retten at det ved kapitalisering av jordbrukserstatningene kan nyttes en rentefot på 6% p.a.

Ved kapitalisering av skogbrukserstatningene vil investeringstiden være betydelig lengre, anslagsvis 70-90 år. Ved såvidt langsiktige investeringer vil en også måtte akseptere betydelige endringer i rentenivået. Under henvisning hertil, antar rettens flertall, de 4 skjønnsmenn, at en ikke kan nytte høyere rentefot enn 3,5% p.a. ved kapitalisering av de årlige erstatninger.

Rettens mindretall, rettens formann, ser annerledes på dette, og finner å måtte redegjøre noe nærmere for sitt standpunkt. Som nevnt ovenfor kan en i prinsippet tenke seg lagt til grunn forskjellige alternative investeringer, f.eks. a) Den offisielle diskonto.

b) Pantelånsrenten, 1. evt. 2. prioritets lån. c) Bankrenten. Her har en som kjent ulike innskuddsformer. d) Statsobligasjoner.

Det vil ofte være nokså vanskelig å angi noe alminnelig rentenivå. Norges Banks diskonto vil imidlertid være normerende også for de andre renteformer som er nevnt ovenfor. I en betenkning, avgitt av forskningssjef dr. Odd Aukrust i juni 1959, har den gjennomsnittlige diskontosats i Norge for hver 10-årsperiode fra 1890 vært følgende:

1890-1899: 4,62%

1900-1909: 5,24%

1910-1919: 5,26%

1920-1929: 5,84%

1930-1939: 3,94%

1940-1949: 5,82%

1950-1959: ca 2,90%

For årene etter 1959 har mindretallet ikke helt ut sammenlignbare gjennomsnittstall.

I 1969 var diskontoen 4,5%.

1974: 5,50%

1975: 5 %

1976: 6 %

1978: 7 %

1979: 9 %

I hele dette tidsrom har renten vært under 4% i kriseårene 1933-1936, samt under okkupasjonen og fremover til slutten av 1950-årene. Mindretallet mener det må kunne legges til grunn at selv en meget forsiktig anbringelse av erstatningsbeløpene, f.eks. i 1. prioritets pantelån i fast eiendom, vil gi noe høyere avkastning enn den offisielle diskonto. Også ved kapitalisering av skogbrukserstatninger må det etter mindretallets oppfatning være forsvarlig å nytte en rentefot på ihvertfall 4% p.a.

I det ovenfor nevnte grønne heftet, utgitt av Norsk Bondelag og Norges Skogeierforbund, er det i 3. utgave, nederst på 19 og på 20, gitt uttrykk for at det er berettiget å regne med en rentefot som er noe lavere enn den effektive forrentning i nominelle kroner som kan oppnås ved plassering i obligasjoner med lang levetid. Det er vist til at det vil være fullt berettiget å hevde at det er tvilsomt om kronens kjøpekraft vil bli opprettholdt i framtiden. Mindretallet er ikke enig i disse betraktninger. Over noen tid vil selvfølgelig kroneverdien variere, og ihvertfall siden okkupasjonens opphør i 1945 har det vel vært en jevnt synkende kroneverdi. Om denne utvikling vil fortsette vet en vel i virkeligheten svært lite om. Det avhenger av såvidt usikre forhold som hvilken økonomisk politikk som vil bli ført i fremtiden og den generelle økonomiske utvikling i verden. Mindretallet antar imidlertid at det ikke er adgang til ved å velge en tilstrekkelig lav rentefot under kapitaliseringen å gi grunneierne en ekspropriasjonserstatning som er så stor at den også gir dekning for tap ved eventuelt fremtidig fall i kroneverdien.

En skogeier som i dag foretar tilplantning av et skogområde, har heller ingen sikkerhet for at de produkter som vil bli høstet på området om 70-90 år da vil ha samme markedsmessige verdi som i dag. Etter mindretallets oppfatning er det dessuten et alminnelig prinsipp i norsk rett at erstatninger gis etter dagens kroneverdi. Det vises til Augdahl: Den norske obligasjonsretts alminnelige del 21 og Krüger: Pengekrav 360. I Rt-1981-138 er fra et litt annet rettsområde drøftet spørsmålet om kompensasjon av inflasjonstap og valg av rentefot ved kapitalisering. Det gjaldt erstatning for tap av fremtidig inntekt over en inntektsperiode på ca 42 1/2 år. Det uttales her på 147: «- - -. Jeg understreker den nominelle erstatning, idet jeg ikke kan se at det ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenter også kan tas sikte på å dekke et forventet inflasjonstap.» Rettens mindretall kan ikke se at det er holdepunkt for å vurdere dette annerledes ved utmåling av ekspropriasjonserstatning. Ved fastsettelsen av verdien av skogbruksområdene, antar mindretallet at det burde ha vært nyttet en rentefot på 4% p.a. Denne dissensen fra rettens formanns side vil da slå ut i samtlige erstatningsfastsettelser for skoggrunn. Dissensen vil ikke bli gjentatt under de enkelte takstnr., idet også rettens formann er enig i de prinsipper erstatningene er utmålt etter, men på grunn av dissensen til hensyn av valg av kapitaliseringsfaktor, ville han da ha satt erstatningene noe lavere. Da rettens formann så klart er i mindretall, er det ingen grunn til å gå nærmere inn på hvor stor betydning dette ville ha fått for den endelige erstatningsfastsettelse under de enkelte takstnr. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Inge Kolberg, Hans Flock og ekstraord. lagdommer Einride Einarson): - - -

II. Anken vedrørende valg av rentefot ved kapitaliseringen.

Skjønnsrettens flertall - de fire skjønnsmenn - kapitaliserte erstatningene for avstått skoggrunn etter 3 1/2 % p.a. Mindretallet - sorenskriveren - kapitaliserte etter 4% p.a. Ved utmåling av erstatning for dyrket mark ble av den samlede skjønnsrett anvendt en kapitaliseringsrente på 6% p.a. - - -

Lagmannsretten er kommet til at anken på dette punkt ikke kan føre frem.

Valg av kapitaliseringsrente vil alltid innebære et visst moment av skjønn. Men dette skjønn må i utgangspunkt baseres på visse normer som har nedfelt seg i rettspraksis. Så langt er det tale om rettsanvendelse. Således vil rettens valg av løsninger på de punkter som det er redegjort for innledningsvis under statens anførsler etter lagmannsrettens oppfatning innebære en rettsanvendelse som vil kunne overprøves.

Skjønnsrettens flertall har følgende innledende bemerkninger på dette punkt i skjønnet:

«Både når det gjelder skogsmark og dyrket mark skal de årlige tap kapitaliseres. Valg av rentefot ved kapitaliseringen vil i slike tilfelle kunne få betydning for selve erstatningenes størrelse. Som det fremgår av partenes anførsler, er det tildels betydelig uenighet om hvilken rentefot retten skal legge til grunn, og retten må derfor gå noe nærmere inn på dette. Ved valg av rentefot må retten i slike tilfeller tenke seg en alternativ plassering av den kapital som frigjøres ved ekspropriasjon. Hadde ekspropriasjonen ikke kommet, ville denne kapital ha vært bundet enten til skogproduksjonen eller til produksjon av jordbruksprodukter. Ekspropriasjonen medfører at en slik bruk av kapitalen ikke lenger er mulig. Det må foretas en alternativ plassering.»

Partene er enige om at skjønnsretten så langt har et korrekt utgangspunkt, noe lagmannsretten kan slutte seg til.

Når skjønnsretten deretter uttaler at «ved ekspropriasjon av skog vil en følgelig måtte forutsette en forholdsvis langsiktig plassering», kan dette isolert sett tyde på at rettsanvendelsen er blitt uriktig. Selv om den erstatning som skal utmåles skal kompensere avstått skog, er det ikke dermed gitt at den alternative plassering av erstatningsbeløpet, som man interesserer seg for ved valg av kapitaliseringsrente, skal finne sted i skogbruksdriften eller på langsiktig måte. Tvert imot må riktig rettsanvendelse være å vurdere hva som for den enkelte grunneier vil være en rimelig og fornuftig plassering. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at skjønnsretten har vært klar over dette, idet det i det følgende sies:

«Alt eller hvilket plasseringsalternativ en velger, vil en selvsagt kunne få variabel avkastning. Retten bygger imidlertid på at grunneieren ikke plikter å kaste seg ut i risikable spekulasjoner, disse kan under tiden gi meget høy renteavkastning, men også betydelig tap. Slik spekulasjonsartet plassering av erstatningene ser retten i det følgende bort ifra.»

Skjønnsretten legger så i det følgende til grunn at skogerstatningene vil bli reinvestert i skogbruk. Lagmannsretten antar at reinvestering av erstatningsbeløpene i den næring som beløpet skriver seg fra i mange tilfeller vil være en naturlig plassering. Ofte vil gjenværende del av næringen kunne ha behov for tilpasning etter grunnavståelsen. Ved utmåling av erstatningsbeløpet forutsettes det normalt at slik tilpasning blir foretatt. Den utbetalte erstatningssum vil da være en passende finansieringskilde. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at riktig rettsanvendelse ville ha ført til at skogerstatningene skulle bli kapitalisert etter den høyere avkastning - 6% p.a. - som skjønnsretten la til grunn ved investeringer i jordbruksdriften.

Forrentningen på 3 1/2 % p.a. er en realrente. Renten inneholder ingen kompensasjon for forventet inflasjon, slik som man lett vil oppleve ved en langt høyere rente som man kan oppnå for eksempel på penge- eller obligasjonsmarkedet. Ved plassering i fast eiendom har man heller ikke behov for slik tilleggskompensasjon gjennom den årlige avkastning, fordi selve kapitalen - den faste eiendommen - i stor grad er verdifast. En inflasjon vil således føre til at kapitalens nominelle kroneverdi øker tilsvarende.

På denne bakgrunnen vil en reinvestering i fast eiendom i mange tilfeller fremstå som nærliggende og fornuftig. Der skjønnsretten i tillegg finner slik plassering sannsynlig, vil det være liten grunn til å diskutere nærmere om man likevel bør legge til grunn at beløpet plasseres til langt høyere rente, for eksempel i bank eller ved kjøp av obligasjoner.

Det er fra statens side hevdet at man vil komme til å utmåle for høy erstatning så fremt man ved erstatningsutmålingen skulle legge til grunn at grunneieren reinvesterte erstatningsbeløpet i fast eiendom. Da ville han nyte godt både av en verdisikret plassering og en lav kapitaliseringsrente. I den forbindelse er vist til Sevaldsen-dommen om erstatning ved personskade i Rt-1981-138 hvor Høyesterett på 147 uttaler at man «ikke kan se at det ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenter også kan tas sikte på å dekke et forventet inflasjonstap». Samtidig viser Høyesterett til dommer hvoretter tap i fremtidig erverv vil måtte vurderes på grunnlag av dagens pengeverdi.

Situasjonen i denne sak er imidlertid en helt annen. Skjønnsretten legger til grunn at ekspropriaten vil foreta en verdifast plassering av erstatningsbeløpet. Det blir da intet forventet inflasjonstap. Utgangspunktet både i ekspropriasjonsretten og ved erstatning for tap i fremtidig erverv ved personskade er at skadelidte skal ha full erstatning. Dette utgangspunkt vil etter Høyesteretts standpunkt i Sevaldsensaken vanskelig kunne oppfylles ved fremtidig inflasjon, så fremt skadelidte ikke reinvesterer i verdifaste gjenstander, noe som ved personskade som oftest ikke vil være aktuelt. Men dette kan selvfølgelig ikke få den konsekvens at man heller ikke kan gi full erstatning så fremt man legger til grunn at skadelidte vil foreta en reinvestering i verdifast eiendom. Å skulle høyne kapitaliseringsrenten ut over hva eiendommens fremtidige avkastning gir, som et resultat av at eieren sammen med avkastningen også får gleden av verdistigning som følge av inflasjon, vil etter lagmannsrettens oppfatning representere en uriktig rettsanvendelse i strid med Grunnloven §105.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at de foreliggende skjønnsgrunner er tilstrekkelige, og at skjønnsrettens rettsanvendelse er korrekt. - - -