Hopp til innhold

LE-1994-1102 (1)

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 05:23 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1994-09-06
Publisert: LE-1994-01102
Stikkord: Arbeidsrett, Gjeninntreden, Rettskraft
Sammendrag:
Saksgang: Oslo byrett Nr. 93-07397A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01102 A.
Parter: Ankende part: Norsk Hydro AS (Prosessfullmektig: Advokat Espen Ødegård, Oslo). Motparter Per Einarsen m.fl. (6 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Bent Endresen, Stavanger).
Forfatter: 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Erik Møse 3. Kst. lagdommer Sveinung Koslung
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §163, Arbeidsmiljøloven (1977) §58, §148, §61, §62, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2


Ankemotpartene ble tilsatt som prosessoperatører i Norsk Hydro AS våren 1991 på tidsbestemte kontrakter. Arbeidssted var Oseberg feltsenter i Nordsjøen. Kontraktene ble senere forlenget flere ganger slik at alle seks arbeidstakerne arbeidet noe over en 2-årsperiode sammenhengende i Hydro på Oseberg. Per Einarsen fratrådte ved kontraktsutløp 30. september 1993. De fem øvrige fratrådte ved kontraktsutløp 30. juni 1993.

Ved stevning av 8. september 1993 gikk arbeidstakerne til sak mot Hydro med påstand om at oppsigelsene av dem skulle kjennes ugyldige samt krav om erstatning for usaklige oppsigelser. Det ble gjort gjeldende at tidsbegrensningen i deres arbeidsavtaler med Hydro var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd. Det framgikk av stevningen at arbeidstakerne krevde å få stå i sine stillinger mens saken varte, og det ble tatt forbehold om å fremme begjæring om midlertidig forføyning.

Hovedforhandling for Oslo byrett ble holdt 28. februar til 2. mars 1994. Saken ble behandlet etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven §61 flg. Under hovedforhandlingen fremmet arbeidstakerne krav om å stå i stillingene mens saken varte. Kravet var prinsipalt formulert som en påstand om at dom for ugyldige oppsigelser skulle gis foregrepet tvangskraft, jf tvistemålsloven §148. Subsidiært begjærte de midlertidig forføyning under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.

Oslo byrett avsa 7. mars 1994 dom med slik slutning:

1. Oppsigelsene av Per Einarsen, Tore Henriksen, Audun Berg, Atle Hovstad, Trond Voll og Per Ole Fjelle kjennes ugyldige.

2. Norsk Hydro AS dømmes til å betale erstatning til 5 av de 6 saksøkerene slik: - - -

3. Begjæringen om foregrepet tvangskraft tas ikke til følge. 4. Begjæringen om å stå i stillingene tas ikke til følge. - - -

Etter byrettens dom har Hydro meddelt arbeidstakerne nye formelle oppsigelser. Arbeidstakerne har etter det opplyste brakt gyldigheten av oppsigelsene inn for Oslo byrett gjennom nytt saksanlegg.

Ved ankeerklæring av 11. april 1994 anket Hydro byrettens dom til lagmannsretten. Arbeidstakerne innga tilsvar 28. april 1994.

I forbindelse med anketilsvaret fremmet arbeidstakerne begjæring om midlertidig forføyning overfor lagmannsretten med krav om at de skal stå i sine stillinger inntil rettskraftig dom. Det er nedlagt slik påstand:

Per Einarsen, Tore Henriksen, Atle Hovstad, Trond Voll, Per Ole Fjelle skal stå i sine stillinger inntil rettskraftig dom.

Norsk Hydro AS har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Begjæringen om midlertidig forføyning avvises.

Subsidiært:

Norsk Hydro AS frifinnes.

Ankemotpartene har i det vesentlige anført:

Hydro har urettmessig avsluttet ankemotpartenes arbeidsforhold sommer/høst 1993. Etter dette har ankemotpartene ikke hatt arbeid i Hydro eller fått lønn fra Hydro.

Ved bedriftens håndtering av saken, bruk av ugyldige tidsbestemte kontrakter, foreligger det i form og realitet en utestengning av arbeidstakerne.

Det er i denne sak ikke mulig for arbeidstakerne å kunne benytte arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Ankemotpartene har ikke mottatt noen oppsigelse, noe som er en forutsetning for å nytte bestemmelsen. Det har heller ikke vært formelt forhandlingsmøte i saken, jf §61 nr. 2. Det løper således ingen frister etter §61 nr. 4.

Arbeidstakerne er henvist til å kreve midlertidig forføyning, jf Rt-1989-361. Den rettslige vurdering vedrørende kravet om gjeninntredelse i stilling vil være identisk med tema etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Hovedregelen er at arbeidstakeren har rett til å stå i stillingen så lenge saken varer. Dette gjelder særlig oppsigelser som er grunnet i bedriftens forhold.

Det foreligger ingen preklusive frister for en slik begjæring. Det må være anledning til å fremme et krav om å stå i stilling både i forbindelse med hovedforhandlingen for byretten og i forbindelse med anketilsvaret for lagmannsretten når det er klart at Hydro ikke aksepterer byrettens dom.

For arbeidstakerne er det viktig å kunne stå i sine stillinger av hensyn til økonomi (løpende lønn versus arbeidsledighetsstønad), for ikke å bli faglig akterutseilt og for den enkeltes psykiske tilstand.

Norsk Hydro AS har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotpartenes krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15 må avvises, jf tvistemålsloven §163 første ledd.

Under hovedforhandlingen for byretten framsatte ankemotpartene krav om å bli stående i sine stillinger, men fikk ikke medhold, jf domsslutningens punkt 3 og 4. Denne delen av dommen har ankemotpartene ikke påanket innen ankefristen eller tilsvarsfristen, og byrettens dom er derfor endelig på dette punkt.

Når spørsmålet er avgjort én gang, kan ikke arbeidstakerne reise spørsmålet på nytt for domstolene. Avgjørende må her være at arbeidstakerne normalt kan kompenseres for det velferdstap de måtte ha lidt som resultat av en uriktig oppsigelse i form av senere erstatningsutmåling, jf Rt-1992-550. Selv om utgangspunktet for denne kjennelsen er en avgjørelse som ga arbeidsgiver medhold i et krav om at arbeidstaker skal fratre, kan ikke saken framstå annerledes når utgangspunktet er en avgjørelse som nekter arbeidstakeren å tre inn i stillingen og som dermed har den samme effekt.

Subsidiært anfører Hydro at vilkårene for å gi midlertidig forføyning ikke er til stede. Det er her ikke tale om rett til å bli stående i stilling, men et spørsmål om gjeninntredelse. Det er et klart utgangspunkt for at en arbeidstaker skal ha rett til å bli stående i stillingen at vedkommende har holdt fast ved stillingen kontinuerlig fra oppsigelsestidspunktet. Hvis det ikke er arbeidsgiveren som utestenger arbeidstakeren, men sistnevnte som selv velger ikke å møte fram på arbeidet, beholder arbeidstakeren ingen rett til å vende tilbake til stillingen før saken er avgjort med rettskraftig dom, jf Rt-1993-908.

Ankemotpartene har ikke angitt hvilket sikringsgrunnlag som påberopes. Formentlig er det tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav a første alternativ. Ankende part kan imidlertid ikke se at vilkåret om å "avverge en vesentlig skade eller ulempe" er oppfylt.

Lagmannsretten vil bemerke:

For byretten gjorde arbeidstakerne gjeldende at de skullle stå i sine stillinger til rettskraftig dom foreligger. Som grunnlag anførte de dels tvistemålsloven §148 om foregrepet tvangskraft, dels midlertidig forføyning etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Ingen av grunnlagene førte frem, jf. byrettens dom pkt. 3 og 4. Avgjørelse om midlertidig forføyning treffes ved kjennelse. En avgjørelse om foregrepet tvangskraft tas inn i domsslutningen, jf. §148 annet ledd annet punktum.

Hydro påanket avgjørelsen. I anketilsvaret - innsendt mer enn to måneder etter byrettens dom - begjærte arbeidstakerne midlertidig forføyning, samtidig som det ble presisert at tvistemålsloven §148 ikke ble anført. I Hydros prosesskrift med avvisningspåstand etter tvistemålsloven §163 er det påpekt at byrettens avgjørelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 vel skulle vært truffet ved kjennelse. Lagmannsretten har gitt arbeidstakerne anledning til å kommentere prosesskriftet. Dette punkt - som har betydning for valget av riktig rettsmiddel - er ikke kommentert av dem, men det er anført at det ikke kan sees å foreligge preklusive frister for begjæring om midlertidig forføyning. Lagmannsretten konstaterer etter dette at begjæringen fastholdes, samt at det ikke er benyttet rettsmidler mot byrettens avgjørelse.

Lagmannsretten er kommet til at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises etter tvistemålsloven §163 første ledd.

Byretten har i sin dom tatt stilling til arbeidstakernes krav om å stå i stillingene mens saken varer. Byrettens begrunnelse for å forkaste begjæringen om midlertidig forføyning var at fristreglene i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd ikke var overholdt. Lagmannsretten tar ikke stilling til hvorvidt byrettens begrunnelse på dette punkt er holdbar.

Istedenfor rettsmidler innen kjæremåls- eller ankefristen har arbeidstakerne i tilknytning til anketilsvaret fremmet ny begjæring overfor lagmannsretten om midlertidig forføyning med påstand om rett til å stå i stillingene inntil rettskraftig dom. Byrettens avgjørelse er dermed rettskraftig. Grunnlaget for begjæringen er det samme som det som lå til grunn for byrettens avgjørelse.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke adgang til for en arbeidstaker som ikke har fått medhold i begjæring om midlertidig forføyning om rett til å stå i stilling, på nytt å fremme begjæring om det samme krav. Når spørsmålet er avgjort én gang, kan ikke arbeidstaker istedenfor å angripe denne avgjørelsen, reise kravet på nytt overfor domstolene. Arbeidstakers beskyttelse vil da ligge i muligheten for å få tilkjent erstatning dersom oppsigelsen kjennes ugyldig, jf arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Begjæringen må derfor avvises, jf tvistemålsloven §163 første ledd.

Ingen av partene har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Begjæring om midlertidig forføyning avvises.