Rt-1989-361
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-09 |
| Publisert: | Rt-1989-361 (83-89) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 128 K/1989, jnr 53/1989 |
| Parter: | Scandinavian Airlines System (advokat Niels H Noer) ved styrets formann mot Hanne Siri Melsæter, Tone Egelandsdal, Heidi A Gunnestad, Eva Rygg, Marianne Isaksen, og Mona Snevoll (Adv firmaet Sunde & Co ved advokat Tor Vale). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §239, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §404, §248, §262, §263, §268, §58, §60 |
Hanne Siri Melsæter, Tone Egelandsdal, Heidi A Gunnestad, Eva Rygg, Marianne Isaksen og Mona Snevoll, heretter betegnet kabinpersonalet, har 20. september 1988 reist sak for Asker og Bærum herredsrett mot Scandinavian Airlines System, heretter betegnet SAS, med påstand om at vilkåret i deres arbeidsavtaler om at tilsetting bare skal gjelde for et bestemt tidsrom kjennes ugyldig. De har samtidig krevet midlertidig forføyning med krav om å få gjeninntre og forbli i sine stillinger til rettskraftig dom foreligger, jf tvangsfullbyrdelsesloven §263, første setning.
Asker og Bærum herredsrett avsa 14. oktober 1988 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.»
Etter kjæremål fra kabinpersonalet avsa Eidsivating lagmannsrett 2. januar 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Hanne Siri Melsæter, Tone Egelandsdal, Heidi A. Gunnestad, Eva Rygg, Marianne Isaksen og Mona Snevoll gis rett til å gjeninntre i sine stillinger i Scandinavian Airlines System inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger.
2. Kravet om sikkerhetsstillelse tas ikke til følge.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
SAS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovanvendelse. SAS har blant annet gjort gjeldende: Selskapet er innforstått med at en rettskraftig dom for ugyldighet gir kabinpersonalet rett til å tre inn igjen i sine stillinger. Men dette berører ikke deres rett til å tre inn i stillingene under sakens behandling. Kabinpersonalet fratrådte sine stillinger 31. august 1988, og både stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble tatt ut først ca 3 uker etter dette.
Et vilkår for å få fortsette i stillingene etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4, er at de tilsatte selv krever dette. Det er ikke tilstrekkelig at de tilsattes fagforening erklærer seg uenig med arbeidsgiveren.
Da det ikke innen fratredelsen ble gitt noen melding om at søksmål ville bli reist eller tatt forbehold om dette, er heller ikke retten til å gjeninntre i stillingene tilstrekkelig sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §262, jf §268, jf §248.
Lagmannsrettens lovforståelse medfører at en arbeidstager som først velger å fratre, senere kan velge å gjeninntre uten noe spesielt varsel til arbeidsgiver. Et slikt resultat kan ikke ha vært tilsiktet med arbeidsmiljøloven §61 nr 4, og er heller ikke i pakt med de alminnelige rettigheter og plikter som består mellom arbeidsgiver og arbeidstager.
Subsidiært har SAS gjort gjeldende at kabinpersonalets krav i realiteten er et krav om utbetaling av lønn. I så fall er det et pengekrav som faller utenfor virkeområdet til tvangsfullbyrdelsesloven §262. Selve kravet om å få utføre arbeid kan ikke tvangsfullbyrdes. SAS har til støtte for sitt syn vist til universitetsstipendiat Stein Evjus artikkel i Lov og Rett 1980 342. Det er også vist til kjennelsen i Rt-1988-583.
SAS har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. SAS v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.
Kabinpersonalet har tatt til motmæle i kjæremålet og hevdet at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. De har blant annet gjort gjeldende: Lagmannsretten har lagt til grunn at kabinpersonalet gjennom sin fagforening tilstrekkelig klart har tilkjennegitt sitt ønske om å forbli i sine stillinger ut over 31. august 1988. Dette er et bevisspørsmål som Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan prøve.
I henhold til avgjørelser i Rt-1982-1725 og Rt-1984-398 kan midlertidige forføyninger anvendes i et tilfelle som det foreliggende, hvor arbeidsmiljøloven ikke inneholder tilsvarende bestemmelser. Det er ikke noe til hinder for at en forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 kan falle sammen med påstanden i hovedsaken.
Lagmannsretten har funnet det sannsynliggjort at arbeidsforholdene ikke er opphørt uten oppsigelse, og prejudisielt at arbeidsavtalene var inngått i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Dette kan ikke overprøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kabinpersonalet har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med samlet kr. 8.000.-»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger her et videre kjæremål og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. I forhold til det påberopte kjæremålsgrunnlag er det vesentlig at utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking, jf §404 nr 3. Kjæremålsutvalget kan derimot ikke prøve lagmannsrettens øvrige vurderinger.
Kabinpersonalet som er parter i denne sak, hadde arbeidsavtaler som var inngått for et bestemt tidsrom. Det søksmål som er reist ved Asker og Bærum herredsrett, gjelder spørsmålet om tilsidesettelse av bestemmelsen om at arbeidsforholdet skulle være tidsbegrenset, jf arbeidsmiljøloven §58 nr 7 annet ledd. Etter denne lovbestemmelse kan vilkår om at tilsetting bare skal gjelde for et bestemt tidsrom, rettsgyldig bare avtales når arbeidets karakter tilsier det. Spørsmålet om det foreligger tidsbegrenset ansettelse har den betydning at den som er ansatt under en arbeidsavtale med gyldig tidsbegrensing, må fratre ved tidens utløp, mens den som er ansatt uten tidsbegrensing, bare kan oppsies når det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold, jf arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Videre har den som er oppsagt fra et arbeidsforhold uten tidsbegrensing og som reiser søksmål for å få prøvet oppsigelsens gyldighet, etter nærmere regler krav på å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom, jf §61 nr 4.
Den midlertidige forføyning etter lagmannsrettens kjennelse går ut på at kabinpersonalet skal ha rett til å gjeninntre i sine stillinger inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger. Den som begjærer en midlertidig forføyning, må sannsynliggjøre sitt materielle rettskrav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §268, jf §248 første ledd. Kravet går i realiteten ut på rett til å tjenestegjøre i stillingen uten tidsbegrensning. For sannsynliggjøringen av kravet er det viktig både hvilke muligheter kabinpersonalet har for å få medhold i hovedsaken, og hvordan situasjonen hadde vært om de under tilsvarende forhold var blitt oppsagt fra arbeidsforhold uten tidsbegrensing. Her kommer arbeidsmiljøloven §61 nr 4 inn. Kjæremålsutvalget kan som tidligere nevnt prøve lagmannsrettens lovtolking, men ikke dens øvrige vurderinger.
Den kjærende parts prinsipale angrep på lagmannsrettens avgjørelse knytter seg til det forhold at kabinpersonalet fratrådte ved utløpet av den avtalte ansettelsestid, 31. august 1988, og at de først tre uker etterpå, 20. september 1988, reiste søksmål og begjærte midlertidig forføyning mot SAS. Det følger av avgjørelsen i Rt-1988-583 at en oppsagt arbeidstaker som uten forbehold fratrer sin stilling, ikke senere kan kreve å få gjeninntre i denne i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. I det foreliggende tilfelle ble det 6. mai 1988 holdt et møte mellom kabinpersonalets fagforening, Norsk Kabinforening og SAS, der fagforeningen hevdet at bestemmelsen om tidsbegrensing av arbeidsforholdet måtte tilsidesettes etter arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Møtet endte med uenighet mellom partene. Lagmannsretten har ansett dette som et tilstrekkelig forbehold i relasjon til arbeidsmiljøloven §61 nr 4.
Kjæremålsutvalget bemerker at lagmannsrettens lovtolking er riktig når den har bygget på at en gjeninntredelsesrett for kabinpersonalet er betinget av at det ved fratredelsen ble tatt forbehold om gjeninntredelse, «eller at arbeidsgiveren av andre grunner måtte forstå at arbeidstakeren regnet med å komme tilbake på sin rett etter arbeidsmiljøloven §61 fjerde ledd». Det vises for så vidt til den nevnte avgjørelse i Rt-1988-583. Utvalget kan ikke se at det må følge av lovbestemmelsen at forbeholdet ikke kan tas av arbeidstakernes fagforening. Den nærmere vurdering av spørsmålet om forbeholdet var tilstekkelig, faller utenfor kjæremålsutvalgets prøvelsesadgang.
Subsidiært har den kjærende part gjort gjeldende at det ikke er adgang til å gi et pålegg om at en person skal tas inn i sin stilling igjen etter tvangsfullbyrdelsesloven 15. kapittel om midlertidige forføyninger. Begrunnelsen for dette er at pålegget ikke kan tvangsfullbyrdes ved løpende mulkt etter tvangsfullbyrdelsesloven §239 og at den midlertidige forføyning heller ikke vil gi tvangsgrunnlag for inndrivelse av kravet på lønn.
Kjæremålsutvalget bemerker at det i avgjørelsene i Rt-1982-1725 og Rt-1984-398 er forutsatt at tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser om midlertidige forføyninger kan brukes i fratredelsessaker etter arbeidsmiljøloven som ikke direkte dekkes av loven §61 nr 4. I avgjørelsen i Rt-1988-583 er spørsmålet om dette er forenlig med tvangsfullbyrdelsesloven §239 annet ledd reist, men ikke løst.
Utvalget kan ikke se at tvangsfullbyrdelsesloven §239 annet ledd bør anses å være til hinder for at det i et tilfelle som det foreliggende avsies kjennelse for at arbeidstakeren har rett til å gjeninntre i stillingen. Det kan ikke oppstilles noen alminnelig regel om at den midlertidige forføyning må gå ut på noe som kan tvangsfullbyrdes, jf Rt-1955-953. I det foreliggende tilfelle går forføyningen ut på å gi kjæremotpartene den samme rett under behandlingen av hovedsøksmålet som de ville ha hatt om de var blitt oppsagt på vanlig måte, og dette må det etter utvalgets mening være adgang til. Om arbeidsgiveren ikke vil bøye seg for den midlertidige forføyning, kommer de ansatte for øvrig i samme stilling som om arbeidsmiljøloven §61 nr 4 var direkte anvendelig. Unntaksregelen i §239 annet ledd om fullbydelsen vil komme til anvendelse også i dette tilfelle.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kabinpersonalet har krevet saksomkostninger for alle instanser. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. For Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes saksomkostninger med 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.