LG-1995-1022

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-11
Publisert:	LG-1995-01022
Stikkord:	Militærnekting
Sammendrag:
Saksgang:	Ytre Sogn herredsrett Nr. 95-00061 - Gulating lagmannsrett LG-1995-01022 A.
Parter:	ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Solbraa v/ advokat Harald Hjermann, Sogndal). MOTPART: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: H.r.advokat Per Hagelien v/ advokat Halfdan Mellbye, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Greve Pettersen
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, §5, §8, §9

Saken gjelder spørsmålet om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

A, som er født xx.xx.1973, møtte på sesjon 2. juni 1992 i Høyanger. Han fylte da ut "spørjeblankett for klassifisering". I rubrikken "Ønske om teneste ved våpen/avdeling" førte han opp tre ønsker med angivelse av prioritering, slik som det var anledning til. A ønsket seg helst til transportavdeling. Hans annet og tredje ønske var henholdsvis luftvernartilleriet og kystartilleriet. Spørreblanketten inneholdt også en rubrikk hvor det skulle settes kryss dersom man ønsket sivil tjeneste og ville søke om fritak for militærtjeneste "av samvitsgrunn". A gjorde ingen anmerkning i denne rubrikken. I skjemaet anførte han for øvrig blant annet at han ønsket å bli innkalt til påbegynnelse av førstegangstjenesten i januar 1993.

Av årsak som ikke er opplyst for lagmannsretten, men som ikke vites å skyldes forhold på As side, påbegynte han ikke avtjeningen av verneplikten før 4. januar 1995. A møtte da på Jørstadmoen, hvor han skulle gjennomgå seks måneders førstegangstjeneste før overføring til og senere tjenstegjøring i Heimevernet. Neste dag, ca kl. 1430, oppsøkte A kompanisjefen. A, som da hadde iført seg sivilt antrekk, ba seg dimittert. I notat av 6. januar 1995 har kompanisjefen om As henvendelse blant annet opplyst at det ikke var av overbevisningsgrunner A ville avslutte tjenesteforholdet. A ga uttrykk for misnøye med "hele systemet og opplegget". Ifølge notatet redegjorde kompanisjefen for hvilke overbevisningsgrunnlag som hjemler fritak fra militærtjeneste, og A sa at han ville søke på et slikt grunnlag dersom det var den eneste mulige måte å oppnå fritak på. A fikk deretter utlevert standard søknadsskjema. I henhold til avtale møtte han neste morgen på nytt hos kompanisjefen, og A innleverte da søknadsskjemaet i utfylt stand. På bakgrunn av søknaden hadde de to en samtale, som også er omtalt i kompanisjefens notat. Kompanisjefen spurte blant annet A om hele nektingsgrunnlaget var fiktivt og oppkonstruert med tanke på å slippe militærtjeneste. Det er uttalt i notatet at A da lo og svarte ved å spørre "Ja, hva tror du?". - A ble dimittert samme dag som han innga fritakssøknaden, jfr. militærnekterloven §9. I søknaden har A som begrunnelse for at han ikke kan utføre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, anført:

"Av egen samvittighet nekter eg å bli opplært til å drepe eller å ha noen som helt medvirkning til at menneske liv går tapt. Ikkje noe religiøst grunnlag"

Den 6. februar 1995 ble A avhørt ved Høyanger lensmannskontor i anledning fritakssøknaden. I politiavhøret forklarte A at han ikke hadde tenkt over spørsmålene omkring militærnekting/siviltjeneste før han møtte til militærtjeneste 4. januar 1995. Han forklarte videre at han ikke har noe imot at Norge har et militært forsvar og at andre deltar i dette, men at det for ham selv er helt uaktuelt å tjenestegjøre i væpnede styrker, uavhengig av landets styreform og eventuelle alliansetilknytning. Eksistensen av masseødeleggelsesvåpen har heller ikke hatt noe å si for As overbevisning. I politiforklaringen opplyste A ellers blant annet at han ville kunne tenke seg å bruke vold for å verge seg selv eller noen av sine nærmeste mot voldsbruk.

Justisdepartementet besluttet 5. april 1995 å avslå As søknad om fritaking for militærtjeneste. Departementet viste i sitt vedtak til følgende uttalelser i As politiforklaring:

"Søkaren har ingenting i mot at Noreg har eit militert forsvar og at andre tek del i dette. Men for han er det heilt uaktuellt å gjere teneste i vepna styrkar."

Etter Justisdepartementets mening viste det siterte at A ikke på prinsipielt pasifistisk grunnlag tar avstand fra bruk av militære kampmidler og et væpnet forsvar, men at han bare reserverer seg for sin egen del. Departementet uttalte videre:

"Han forutset såleis at andre tek på seg ei opgåve som han ikkje sjølv er viljug til å gjera, noko som harmonerar dårleg med ei grunnfesta pasifistisk overtydning som er så fast og sterk som lova krev."

Da A etter forkynnelsen av departementets avgjørelse ikke innga villighetserklæring som nevnt i militærnekterloven §5 første ledd, reiste Staten v/Justisdepartementet ved stevning av 22. mai 1995 sak for Ytre Sogn herredsrett, jfr. militærnekterloven §5, jfr. §1, med påstand om at vilkårene for å frita A for militærtjeneste ikke var til stede. Saksøkte nedla i tilsvar av 6. juni 1995 påstand om at han skulle fritas for militærtjeneste. Ytre Sogn herredsrett avsa 4. september 1995 dom i saken med slik domsslutning:

"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1973 fra militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 er ikke tilstede."

I premissene uttalte herredsretten blant annet at den, ut fra As forklaring, la til grunn at grunnsteinen i hans overbevisning var å ikke ta liv. Herredsretten anså dette som en pasifistisk grunnholding. Herredsretten fant imidlertid ikke å kunne legge til grunn at A hadde en overbevisning av tilstrekkelig alvorlig karakter til at han kunne fritas for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Retten la blant annet vekt på at A under hovedforhandlingen sterkt betonte avsky mot det militære kommandosystem. Herredsretten la for øvrig videre til grunn at As søknad om fritaking hadde vært sterkt motivert av hans oppfatning om at det militære systems kommandoforhold og hierarki gjorde det uaktuelt for ham å avtjene militærtjeneste. Herredsretten fant således at As overbevisning heller ikke ved inngivelsen av søknaden hadde den fasthet og styrke som er et krav etter loven. Når det nærmere gjelder partenes anførsler for herredsretten samt hva herredsretten la til grunn, vises det til dommen.

A har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett og i anken særlig anført at hans overbevisning er av en slik karakter at lovens vilkår er tilfredsstilt. Staten har i sitt anketilsvar nedlagt samme påstand som for herredsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 9. november 1995. A ga forklaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken synes å fremstå i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentligste anført:

Hans overbevisning er av en slik karakter at lovens vilkår for fritaking fra militærtjeneste, jfr. militærnekterloven §1, er tilfredsstilt.

Vedrørende bevisbyrdespørsmålet er det vist til Sandbergdommen, Rt-1982-684, og til St.meld.nr. 70 (1983-84), Om verneplikt, side 10, høyre spalte, annet og tredje avsnitt. I Sandbergdommen er det blant annet uttalt at bevisbyrdereglen er den samme som i straffesaker. I Stortingsmeldingen om verneplikt har Justisdepartementet gitt uttrykk for at den alminnelige bevisbyrderegel i straffesaker etter departementet skjønn ikke kommer til anvendelse i militærnektersaker, men at det imidlertid er klart at Staten har bevisføringsplikten og tvilsrisikoen i slike saker.

Den omstendighet at A mener at Norge i dagens situasjon bør ha et militært forsvar, innebærer ikke at han diskvalifiserer seg fra å kunne fritas for militærtjeneste, jfr. forannevnte Stortingsmelding, side 14.

As hovedbegrunnelse for å søke fritak er en reell pasifistisk grunnholdning. Hans pasifisme er således intet vikarierende motiv for eventuelle andre årsaker til fritakssøknaden. As overbevisning har samtidig et slikt alvor og en slik dybde og styrke at vilkårene for fritaking er til stede.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"A, født xx.xx.73, fyller vilkårene for fritak for militærtjeneste."

Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i det vesentligste anført:

Vurderingen av innholdet i As overbevisning er problematisk som følge av at han på den ene side gir uttrykk for å være motstander av vold, samtidig som han på den annen side ønsker at samfunnet skal vernes mot angrep og at andre enn ham selv skal forestå dette vernet.

Spørsmålet om overbevisningens styrke, dybde og fasthet blir imidlertid det sentrale i saken. Det må i denne forbindelse foretas en helhetsvurdering. Flere momenter er i denne forbindelse av betydning, blant annet at A hverken nå eller tidligere i særlig grad synes å ha reflektert over og å ha gitt uttrykk for sitt syn på sentrale spørsmål. Den måten avgjørelsen om å søke fritak ble truffet på og som er beskrevet i kompanisjefens notat, er videre et moment i saken, likeså bakgrunnen for As beslutning, nemlig permisjonsnektelse.

Årsaken til fritakssøknaden trenger for øvrig ikke være et enten - ellerspørmål, søknaden kan meget vel skyldes en blanding av forskjellige årsaksfaktorer.

Bevisbyrdespørsmålet bør tolkes ut fra selve bevissituasjonen, som karakteriseres ved at det er mannskapets egne, uklare uttalelser som etterlater et uklart totalbilde, og hvor det er mannskapets uttalelser som således blir bevistemaet. Tvilsrisikovurderinger kan da neppe bli avgjørende i denne saken.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Vilkårene for fritak av A, født xx.xx.1973 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke tilstede."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem.

Spørsmålet om A skal fritas for militærtjeneste, blir å avgjøre på bakgrunn av militærnekterloven §1, slik bestemmelsen lyder og skal forstås etter lovendring av 22. juni 1990 nr. 42. Det må således vurderes både om innholdet i den overbevisning A nå gjør gjeldende å ha, fyller vilkårene i lovens bestemmelse, og om As overbevisning har den dybde, styrke og fasthet som etter praksis kreves for at betingelsene for fritak for den verneplikt som følger av Grunnloven §109, skal anses å foreligge. Vurderingene av disse to hovedspørsmål vil i noen grad kunne gripe inn i hverandre.

Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at A har en overbevisning med et slikt innhold at han av den grunn skal fritas for militærtjeneste. A har for lagmannsretten gitt uttrykk for at han mener det er galt å ta liv, også i en krigssituasjon. Han uttaler videre å være tilhenger av nødverge i forhold til et eventuelt angrep mot sin egen person og sine nærmeste. Lagmannsretten forstår videre A slik at han mener at et land, herunder Norge, må ha et forsvar og forsvarsevne for å hindre eller søke å hindre trusler eller angrep fra andre nasjoner. Han forstås videre å mene at det ideelt sett ikke burde være behov for forsvar, idet konflikter mellom nasjonene burde kunne løses gjennom diplomatiet. Det forsvar som Norge i dagens situasjon bør ha, bør etter As oppfatning være bemannet av frivillige. A gir uttrykk for at han i og for seg ikke har noe i mot å være i "militæret", men han vil ikke kunne bruke det han i tilfellet måtte ha lært der, til å ta livet av andre. A har ellers blant annet forklart at han ikke har våpen og at han ikke går på jakt. Han har ikke benyttet skytevåpen siden han gikk i 8. klasse. Han opplyser videre at han ikke er dømt eller bøtelagt for voldsbruk, men at han har vært i slagsmål et par ganger, i beruset tilstand, uten at dette har vært alvorlige episoder.

På bakgrunn av blant annet det foran omtalte og også hensett til As svar på spørsmål om hvorledes han ville forholde seg i en situasjon hvor fiendtlige styrker eventuelt søkte å besette Høyanger og eventuelt også arbeidslokalet hvor han måtte oppholde seg, fremstår det for lagmannsretten - som foran nevnt - som lite sannsynlig at A har en overbevisning av et innhold som kreves for fritak for militærtjeneste. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet det nødvendig å ta uttrykkelig stilling til dette spørsmålet, idet retten under enhver omstendighet - og uten rimelig tvil - finner at den overbevisning som A gjør gjeldende å ha, ikke har den dybde, styrke og fasthet som kreves for at han skal kunne fritas for militærtjeneste. Lagmannsretten tar i denne forbindelse mellom annet i betraktning at A i liten grad synes å ha vurdert andre aktuelle problemstillinger i tilknytning til fritaksspørsmålet enn det forhold at han ikke kan ta liv og derfor ønsker seg fritatt. I vurderingen av overbevisningens dybde, styrke og fasthet tar lagmannsretten videre i betraktning As forklaring om at han ikke hadde tenkt på fritaksspørsmålet før han 4. januar 1995 påbegynte militærtjenesten, som han også forståes i utgangspunktet å ha vært innstilt på å gjennomføre. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at den direkte bakgrunn for at A torsdag 5. januar 1995 ba seg dimittert og neste dag søkte fritak av overbevisningsgrunner, var at en av troppsbefalet førstnevnte dato hadde meddelt at A - på grunn av manglende skaporden - ikke ville få permisjon den førstkommende helg. Lagmannsretten viser for så vidt både til A s forklaring under ankeforhandlingen og til kompanisjefens foran omtalte notat av 6. januar 1995, som i sin helhet er inntatt i herredsrettens dom. A har på spørsmålet under ankeforhandlingen ikke bestridt notatets faktiske omtale av møtene og samtalene mellom kompanisjefen og A. Lagmannsretten legger vekt på at A, ifølge notatet, først benektet at det var av overbevisningsgrunner han ville avslutte tjenesteforholdet, og at han samtidig ga uttrykk for motvilje mot "systemet". Det tas videre i betraktning at A ved samme anledning ga uttrykk for at han ville søke fritak av overbevisningsgrunner dersom det var den eneste mulige måte å oppnå fritak på. Lagmannsretten ser også hen til at A neste dag uttalte at han hadde kommet frem til sin overbevisning i løpet av den foregående kveld, samtidig som han synes å måtte forståes slik at han har svart bekreftende på kompanisjefens spørsmål om hvorvidt nektingsgrunnlag var fiktivt og kun ble påberopt for å slippe å gjøre militærtjeneste.

Slik lagmannsretten vurderer As politiforklaring av 6. februar 1995 og hans partsforklaring under ankeforhandlingen, synes det ikke som om den i fritakssøknaden påberopte overbevisning er blitt nevneverdig utviklet med hensyn til dybde, styrke eller fasthet i tiden etter søknadens inngivelse. Etter en samlet vurdering av det som er fremkommet under ankeforhandlingen, herunder As partsforklaring, finner lagmannsretten at A ikke kan anses å ha en slik alvorlig overbevisning som etter militærnekterloven §1 er en forutsetning for fritak.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Staten nedla i sitt anketilsvar påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten. I prosesskriv av 19. oktober 1995 har Statens prosessfullmektig meddelt at nevnte påstandspunkt frafalles. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å ta stilling til om A helt eller delvis skal erstatte Staten dens saksomkostninger i ankesaken, jfr. militærnekterloven §8 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

Herredsrettens dom stadfestes.