Rt-1982-684

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-04-22
Publisert:	Rt-1982-684 (159-82)
Stikkord:	Militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 87B/1982
Parter:	Øyvind Sandberg (advokat Haakon Skaug - til prøve) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Arne Fliflet).
Forfatter:	Elstad, Skåre, Løchen, Syvertsen, Bølviken
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, §5

Dommer Elstad: Øyvind Sandberg, født xx.xx.1953, avtjente verneplikten i 197374. Den 1. desember 1979 søkte han av overbevisningsgrunner om å bli fritatt for ytterligere militærtjeneste. Justisdepartementet avslo søknaden 8. februar 1980. Da Sandberg ikke godtok avgjørelsen, reiste påtalemyndigheten på vegne av staten sak mot ham i henhold til §5 i loven av 19. mars 1965.

Bergen byrett, satt med domsmenn, avsa 30. oktober 1980 dom med slik domsslutning:

«Vilkårene for å frita Øyvind Sandberg for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 §1, er til stede.»

Staten anket til Gulating lagmannsrett som, satt med 4 domsmenn, 18. mai 1981 avsa dom med denne domsslutning:

«Vilkårene for å frita Øyvind Sandberg for militærtjeneste etter lov av 19.3.1965 §1 er ikke til stede.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet to av rettens 7 medlemmer stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Sandberg har påanket avgjørelsen til Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Bergen byrett til avhør av Sandberg. Det er lagt frem endel nye dokumenter som det ikke er grunn til å spesifisere. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten. Anførslene har også i hovedtrekkene vært de samme.

Sandberg mener at byrettens dom er riktig i resultat og be grunnelse. Han mener at hans standpunkt i hovedsak har vært de samme fra han besluttet seg til å søke om fritak. Det kan nok være at han under behandlingen av saken har evnet å finne frem til mer nyanserte former for å gi uttrykk for sin oppfatning. En viss utvikling er også skjedd. Men det er uriktig å se dette som et tegn på at hans overbevisning ikke er grunnfestet og konsekvent, slik lagmannsrettens flertall gjør. Sandberg hevder at han har en klart pasifistisk holdning. De reservasjoner han tar, går ikke lenger enn det som er godtatt i rettspraksis. Han viser særskilt til Rt-1969-1285, Hokstad m.fl., og Rt-1976-1157, Finstad.

Sandberg har lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Staten hevder at lagmannsrettens flertall har vurdert saken riktig. Sandbergs standpunkt har ikke den dybde og konsekvens at det fyller

Side:686

kravene til en «alvorlig overbevisning». Heller ikke har hans standpunkt det absolutte innhold som loven krever.

Staten har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens mindretall.

Før jeg går inn på en konkret vurdering av Sandbergs forhold, nevner jeg kort:

Etter loven av 19. mars 1965 §1 skal en vernepliktig fritas for militærtjeneste hvis det er grunn til å anta at han ikke kan utføre slik tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Hva som danner grunnlaget for overbevisningen, er ikke avgjørende, bare overbevisningens styrke og innhold viser at den er alvorlig. Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige føler seg overbevist om at det er berettiget å nekte militærtjeneste. Lovens vilkår er bare oppfylt hvis overbevisningen er av slik art at han ikke kan utføre noen form for militærtjeneste uten å komme i en samvittighetskonflikt.

Når avgjørelse treffes, skal det skje etter en samlet vurdering av den vernepliktiges forhold. Det styrkemessige og innholdsmessige aspekt ved hans overbevisning vil mer eller mindre gå sammen i en helhetsvurdering. Den vernepliktiges standpunkt på tidspunktet for avgjørelsen skal legges til grunn. Likevel slik at varierende standpunkter tatt under sakens gang, kan ha betydning for vurderingen av om han virkelig har den overbevisning han hevder å ha, og om den har slik dybde som er vilkåret for fritak. Endelig peker jeg på at bevisbyrderegelen er den samme som i straffesaker.

Jeg går så over til den konkrete vurderingen.

I søknaden 1. desember 1979 gav Sandberg en kort og konsentrert begrunnelse for sitt ønske om å bli fritatt for videre militærtjeneste. Kort gjengitt var begrunnelsen 1) at det ikke kan være berettiget å forsvare noen verdier med de våpen som i dag finnes i forsvaret, 2) at det er uholdbart å bruke ressurser til militær opprustning i en verden med nød, sult og fattigdom, og 3) at verdens problemstillinger er så kompliserte at det er umulig å vite hva som er rett, og at den enkelte da blir brukt som en brikke i et maktsystem man ikke selv har oversikt over. I søknaden var konkludert med at han «av samvittighetsgrunner» ikke lenger kunne utføre militærtjeneste. Ved det etterfølgende politiavhør ble søkt klarlagt styrken og innholdet av den påberopte overbevisning. Politiforklaringen er imidlertid på noen punkter mindre klar. Under den videre behandling av saken for byrett og lagmannsrett, og sist bevisopptaket til bruk for Høyesterett, har Sandbergs syn fått en bredere og mer nyansert utforming. Det er ikke holdepunkt for å tro at det dreier seg om en bevisst tilpassing som ikke er ærlig ment. Lagmannsrettens flertall har da heller ikke funnet grunn til å betvile at Sandbergs forklaringer til enhver tid har vært uttrykk for hans personlige overbevisning. På den annen side har Sandberg ikke bestridt at den mer nyanserte utforming til dels skyldes en videre utvikling av hans syn. Denne utvikling har så vidt skjønnes ingen referanse til

Side:687

motiveringen for hans overbevisning. Den har han holdt fast ved hele tiden. Det er det innholdsmessige aspekt ved overbevisningen som i noen grad er endret, og i alle fall har fått en verbalt skiftende utforming, - i hvilken grad hans overbevisning er til hinder for å ta del i en væpnet konflikt og å ta liv.

Sandberg avtjente ett års førstegangstjeneste i 1973-74. Han var 26 år gammel og ikke innkalt til repetisjonsøvelse da han søkte om fritak. I den mellomliggende tid hadde han vært i India, Afganistan og Latin-Amerika. Så vidt skjønnes var han blitt aktivt engasjert i spørsmålene om løsning av konflikter uten bruk av Våpen, og om forsvar bygget på sivil motstand uten bruk av voldelige midler. Dette gir i seg selv en indikasjon på at en alvorlig overbevisning lå til grunn for søknaden. De variasjoner man finner i hans forklaringer, går som nevnt på det innholdsmessige aspekt i hans overbevisning. Jeg finner ikke grunnlag for å betvile at styrken i overbevisningen er slik at den i seg selv fyller lovens krav til «alvorlig» overbevisning.

Det videre spørsmål blir om Sandbergs standpunkt har det absolutte innhold som loven og rettspraksis krever. Under politiavhøret gav han uttrykk for at han kunne tenke seg å delta i væpnede aksjoner under forhold som langt på vei ville kunne likestilles med det å gjøre militærtjeneste. Jeg er enig med byretten i at opplysningene slik de forelå på dette stadium, neppe kunne ha ledet til fritak. Den utdypning og klargjøring av hans oppfatning som senere er kommet, gir imidlertid et annet bilde. Hans standpunkt slik det nå foreligger, kan kort gjengis slik:

Sandberg kan ikke gjøre krigstjeneste og vil ikke kunne akseptere i en krigssituasjon å handle etter ordre fra andre. Han mener at angrep skal møtes med sivil motstand og eventuelt sabotasjehandlinger mot materiell. Sandberg kan tenke seg i ekstreme situasjoner å ta liv, men da bare som nødvergehandlinger i en livstruende situasjon og som siste utvei. Ikke under noen omstendigheter kan han tenke seg å delta i organiserte aksjoner, eller å drepe etter ordre fra andre. Han vil selv vurdere den enkelte situasjon. Etter min vurdering går de reservasjoner Sandberg tar fra den absolutte pasifisme, ikke lenger enn det rettspraksis har godtatt. Jeg viser særlig til Finstadsaken, Rt-1976-1157.

Lagmannsrettens avgjørelse bygger på flertallets oppfatning om at Sandbergs overbevisning ikke er så konsekvent og grunnfestet, og ikke har slik fasthet og styrke at den tilfredsstiller de krav rettspraksis har stilt til fritak. Jeg kan ikke dele denne oppfatning. Som nevnt tidligere er det den vernepliktiges standpunkt på avgjørelsestidspunktet som er utslagsgivende, og staten har tvilsrisikoen. Etter en helhetsvurdering mener jeg man må godta at Sandberg har en slik alvorlig overbevisning at han ikke vil kunne gjøre noen form for militærtjeneste uten at det vil føre til en samvittighetskonflikt.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Side:688

Dommer Skåre: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men finner grunn til å presisere min oppfatning. Mine merknader gjelder i det vesentlige innholdet av de synspunkter Sandberg gir uttrykk for. Når det gjelder bevisvurderingen og spørsmålet om det foreligger en tilstrekkelig alvorlig overbevisning, viser jeg til førstvoterendes votum.

Jeg legger til grunn at Sandberg baserer sin nektelse av å gjøre militærtjeneste på den oppfatning at i en moderne krig vil bruken av atomvåpen og kjemiske og bakteriologiske masseødleggelsesmidler kunne føre til utryddelse av menneskeheten. Også en slik motivering må aksepteres som grunnlag for fritakelse etter loven, jfr. I denne forbindelse uttalelser i Rt-1969-1285 på side 1291 - (Hokstad).

Jeg forstår Sandberg slik at han under truselen om at det under en krig kan bli tatt i bruk moderne masseødeleggelsesvåpen, ikke finner å kunne ta del i noen form for organisert forsvar. Dette gjelder også forsvar med konvensjonelle våpen. Herved har Sandberg gitt uttrykk for den grunnholdning som er en forutsetning for fritakelse.

I søknaden sier Sandberg at han ikke kan gå inn i «det norske - og NATOs militærapparat». Han tilføyer imidlertid at han naturligvis ikke kunne tenke seg «å gå inn i militærapparater av tilsvarende karakter - uansett politiske og religiøse fargetoninger». En uttalelse i politiforklaringen kunne skape en viss uklarhet om det reelle innhold i denne presiseringen. Det er imidlertid ikke fra statens side hevdet at Sandbergs standpunkt er begrunnet i vår alliansepolitikk, eller i den politikk som for øvrig føres av norske myndigheter.

Som referert av førstvoterende angir Sandberg også enkelte andre argumenter for ikke å gjøre militærtjeneste, blant annet nevner han det meningsløse i å bruke enorme ressurser til opprustning i en verden med nød, sult og fattigdom. Jeg kan ikke se at bruken av slike argumenter svekker det jeg i forhold til fritaksspørsmålet oppfatter som det sentrale i hans oppfatning, og som jeg har gjengitt foran.

Sandberg kan, som nevnt av førstvoterende, tenke seg å møte et angrep med sivil ulydighet og sabotasjehandlinger mot materiell. Han kan tenke seg å ta liv i ekstreme situasjoner, men da som nødvergehandlinger i en livstruende situasjon og som siste utveg. Han nevner som eksempel at det kan være berettiget å ta livet av en enkeltperson som står i ferd med å drepe mange andre mennesker. Han kan også tenke seg attentat mot en despot for å redde livet til de mange. Som nevnt av førstvoterende, kan han under ingen omstendighet delta i organiserte aksjoner eller drepe etter ordre fra andre. Han vil i enhver situasjon selv avgjøre om han kan delta i aksjonen.

Jeg er kommet til at Sandbergs oppfatning har et slikt innhold som kreves for å bli fritatt for militærtjeneste, og på samme måte som førstvoterende mener jeg at denne oppfatning er så grunnfestet hos ham at den tilfredsstiller kravet til at overbevisningen skal være alvorlig. De aksjoner av spontan karakter som han kunne delta i for å redde liv, går heller ikke etter min mening ut over de handlinger av nødvergelignende karakter som tidligere er akseptert i praksis. Jeg viser i denne forbindelse til Rt-1971-769 (Såheim), Rt-1973-1044 (Berge) og Rt-1976-1157 (Finstad). Særlig den sistnevnte dom har interesse.

Side:689

Sandberg har gitt uttrykk for at han kunne ha tenkt seg å delta i væpnet forsvar dersom vi hadde samme situasjon som i 1940, dvs. dersom man bare hadde konvensjonelle våpen. Jeg kan ikke se at denne reservasjon har noen konkret interesse. Hans overbevisning har sitt grunnlag i eksistensen av moderne masseødeleggelsesvåpen, og jeg kan ikke legge avgjørende vekt på hvordan han ville stille seg i en situasjon hvor denne grunnleggende forutsetning ikke eksisterer. Jeg finner under disse omstendigheter ikke grunn til å gå nærmere inn på innholdet av hans forklaring.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Elstad. I anledning annenvoterendes bemerkninger har jeg enkelte særmerknader: Jeg er i tvil om Sandbergs grunnholdning, slik den er forstått av annenvoterende - «at han under truselen om at det under en krig kan bli tatt i bruk moderne masseødeleggelsesvåpen, ikke finner å kunne ta del i noen form for organisert forsvar. Dette gjelder også forsvar med konvensjonelle våpen» - har det innhold som er en nødvendig forutsetning for fritakelse for militærtjeneste. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette i denne sak, idet jeg etter en helhetsvurdering er enig med førstvoterende i at vilkårene for fritakelse er til stede.

Kst. dommer Syvertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Skåre.

Dommer Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Johan Stang med domsmenn):

Øyvind Sandberg er født i Bergen den 24. april 1963. Han er freelance journalist - - -.

Som grunner for militærnektelse har han i søknaden anført:

«1. Ingen verdier kan etter min mening forsvares med de våpen som finnes i vårt forsvar. I dagens situasjon oppnår vi bare å tilintetgjøre det vi vil forsvare. Alle andre måter å løse storpolitiske konflikter er å foretrekke framfor krig.

2. Det går enorme summer med penger - mye vitenskap - tid og ressurser til militær opprustning. Våpenindustrien er på denne måten blitt en stor maktfaktor i det økonomiske og politiske spillet - og innvirket på dette. (Eks.: Diskusjonen om å ta bort restriksjoner på salg av F-16 pga. hensynet til økonomi og arbeidsplasser). I en verden med nød - sult og fattigdom er det totalt uholdbart å bruke ressurser til militær opprustning. Hvorfor bruke ressurser på å skulle utrydde jordens liv ti-talls ganger når det er tilstrekkelig med en?

3. Verdens problemstillinger er så komplisert at det er umulig for en soldat å vite om han er due eller hauk. Han blir brukt som brikke i et maktsystem han ikke selv har oversikt over. Nürnbergdommene slo fast at det ikke er holdbart å skyve skylden oppover eller nedover i systemet. Enhver er skyldig i de mordene en begår.

De skisserte tre punktene er hovedårsakene til at jeg av samvittighetsgrunner ikke kan gå inn og ha en funksjon i det norske - og NATOs - militærapparat. Jeg kunne naturligvis heller ikke tenke meg å gå inn i militærapparater av tilsvarende karakter - uansett politiske og religiøse fargetoninger.

Side:690

Jeg ber derfor om å bli strøket av det militære rulleblad - og heller få siviltjeneste (opplæring i ikkevoldelige forsvarsmetoder). »

Søknaden ble den 6 s.m. oversendt Politimesteren i Bergen til behandling. Av den forklaring Sandberg den 17. s.m. avga for politiet gjengis følgende:

«På spørsmål oppga søker at beveggrunnene for hans søknad var verken religiøse eller pasifistiske på human/etisk grunnlag. Hans syn på Forsvaret slik dette fungerer i dag gir seg utslag i en nærmest situasjonsbestemt politisk nekting. Søker begynte å «tumle» med problemene i den tiden han avtjente verneplikten. Det var endel praktiske ting han reagerte negativt på i dette tidsrom, men han var positivt innstilt til selve tjenesten (nødvendigheten av et forsvar). Senere begynte søker å betvile forskjellige ting m.h.t. selve strategien med vårt forsvar. Det at vi deltar i en forsvarsallianse som har nok A-våpen til å utslette jordens befolkning et ti-talls ganger, og at motparten har et tilsvarende arsenal, gjør at det norske forsvar for søker fortoner seg absolutt meningsløst. Det eneste vi oppnår i tilfelle utbrudd av en krig, er at alle de verdiene vi vil forsvare blir utslettet. Søker mener at det har vært gjort alt for lite for å forebygge konflikter. Stormaktene hisser opp stemningen og mistenkeliggjør hverandre. Man burde etter søkers mening prøve i langt større utstrekning, «den utstrakte hånd's» teknikk, og søke å rette opp forskjellen mellom fattige og rike i verden.

Hvis stormaktene ikke hadde vært i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, og verdens våpenarsenaler hadde vært mere på linje med det som var tilfelle ved utbruddet av den andre verdenskrig, kunne søker til sammenligning tenke seg å delta i vepnet forsvar av landet. Det kunne også i en viss grad avhenge av hvem angriperen(ne) ville være, og søker ville i hvert tilfelle og til enhver tid, i nøye samsvar med sin egen samvittighet, selv avgjøre når han ville delta i våpen bruk.

Søker er ikke imot å bruke våpen for å fjerne urettferdigheter i verden. Som eksempel nevner han at han godt kunne tenke seg å delta i voldelig fjerning (likvidering) av en undertrykker og dennes indre krets, hvis man derved kunne spare langt flere av de undertryktes liv. Han godtar at målet helliger midlene til en viss grad i så måte.

Det at vårt land er medlem av NATO, eller for den saks skyld likegyldig hvilken allianse vi måtte tilhøre, ville for søker medføre at han om ikke nå, så engang i fremtiden kanskje ville være nødt å stille seg solidarisk og kjempe for et undertrykkende regime i et annet av medlemslandene, hvis han skulle delta i vårt forsvar slik det nå fungerer. Som eksempel nevner søker her oberst-kuppet i Hellas, og lignende ting kan godt skje i fremtiden.

Søker ville stille seg mere positiv til forsvaret dersom landet ikke var medlem av NATO, og han ville antakelig kunne delta i et vepnet forsvar hvis dette hovedsakelig var basert på geriljavirksomhet, og det ikke ble brukt for ødeleggende våpen. Søker kunne derimot ikke tenke seg å delta hvis angriperen var en stormakt med A-våpen, for da ville landet bli pulverisert, og de verdiene som vi skulle forsvare bli ødelagt. Hvorvidt han ville delta i et vepnet forsvar ville derfor for søker alltid være en avveining m.h.t. konfliktens art og hva man ville oppnå.

På spørsmål svarte søker at hvis ham selv eller noen av hans nærmeste skulle bli fysisk angrepet, så ville han om nødvendig med vold søke å avverge angrepet.

Søker vet ikke om han kunne tenke seg å gjøre tjeneste i militært oppsatte

Side:691

styrker i FN-regi, for han vet ikke hvordan beslutningsprosessen i disse styrkene fungerer.

Søker ser ellers i enkelte tilfeller med sympati på utviklingslandenes bruk av våpen for å nå sine mål. Eksempelvis kan her nevnes Sandinistbevegelsens kamp mot Somoza-regimet.

Søkers nektelse av å delta i vårt forsvar er utelukkende situasjonsbetinget. Han vil selv forbeholde seg retten til å avgjøre, etter egen vurdering i alle henseende, nårtid og under hvilke omstendigheter dette måtte komme på tale. Det hele er for søker nærmest et spørsmål om å velge det minste av to onder.»

Justisdepartementet avslo søknaden ved skrivelse av 8. februar 1980 til Politimesteren i Bergen, idet det fant at Sandbergs overbevisning ikke var av det absolutte innhold som krevdes etter loven, men vesentlig var begrunnet i uenighet i landets forsvars- og utenrikspolitikk. - - -

Retten vil først bemerke at den ikke er i tvil om at Sandbergs innstilling er et utslag av en alvorlig overbevisning. Hvorvidt denne overbevisning skal føre til fritakelse av militærtjeneste, vil bero på en vurdering av Sandbergs holdning til militærtjeneste og bruk av våpen.

Sandberg har i sin forklaring for politiet kommet med uttalelser som, sett i sammenheng, har kunnet gi det inntrykk at han ikke er motstander av militærtjeneste under visse forutsetninger. Han har således sagt at hvis ikke stormaktene hadde vært i besiddelse av masseødeleggelsesmidler, men mer hadde vært på linje med situasjonen ved utbruddet av annen verdenskrig, kunne han tenke seg å delta i et væpnet forsvar av landet. Han ville også ha stillet seg mer positiv til forsvaret hvis landet ikke hadde vært medlem av NATO, og han ville antagelig kunne ha vært med i forsvaret hvis dette vesentlig var basert på geriljavirksomhet. I disse tilfeller ville han imidlertid selv ta standpunkt til om situasjonen var slik at han ville delta i våpenbruk. Han har også forklart at han ville være med på våpenbruk for å fjerne undertrykkere, hvis han på denne måten kunne spare liv. Det måtte da foreligge direkte nødvergesituasjon.

Sandberg har senere i et innlegg av 26. juni 1980 og i sin forklaring for retten, kommet nærmere inn på det han har forklart for politiet, jfr. det som er anført foran på side 4 og 5. Disse uttalelser anser han som en videre utvikling og utdyping av sitt standpunkt til militærtjenesten.

Retten antar at hvis man bare la til grunn det Sandberg har anført i sin politiforklaring, ville den ikke være i synderlig tvil om at Sandberg ikke ville kunne fritas for militærtjenesten. Han har imidlertid senere fremholdt at han i alle tilfeller ikke ville stå under noen militær ledelse og organisasjon, og han ville selv bestemme om situasjonen er slik at han kunne være med i en uorganisert geriljavirksomhet, som hadde til oppgave å foreta sabotasjehandlinger under en okkupasjon, og som i aktuelle tilfeller ville nødvendiggjøre våpenbruk hvis det forelå en nødstilstand. Han nevner som eksempel at hvis et menneske står klar med maskingevær for å meie ned flere hundre uskyldige mennesker, må det være hans opplagte plikt å ut rydde den ene for å redde de mange.

Retten er i sterk tvil om det kan sies at Sandbergs grunninnstilling til våpentjeneste kan frita ham fra slik tjeneste, men mener at denne tvil må komme Sandberg til gode. Retten viser til Såheim-dommen av 1971 og Finstaddommen av 1976 og mener i disse dommer å finne holdepunkter for at Sandberg bør fritas for militærtjeneste. Retten legger særlig vekt på at Sandberg ikke er villig til å være med på organisert våpenbruk, ikke engang i

Side:692

geriljavirksomhet. Når han har uttalt at han bare kan tenke seg å bruke våpen i livstruende situasjoner hvor dette fremstiller seg som den siste utvei, så mener retten at dette ikke kan være forhold som kan forhindre fritaking.

Retten vil bemerke at man ser på Sandbergs innstilling sett i sin helhet som et utslag av hans motstand mot at det taes liv.

Når Sandberg har uttalt at han godt kunne tenke seg å delta i voldelig fjerning av en undertrykker og dennes krets, antar retten at han dermed ville gi uttrykk for at han støtter undertrykte i deres kamp mot et autoritært styre rundt omkring i verden.

At det er totalt uholdbart i en verden med nød og fattigdom å bruke enorme ressurser til militæropprustning, kan naturligvis retten uten videre slutte seg til, men dette moment kan ikke få noen innflytelse på vurderingen av hvorvidt Sandberg skal fritas eller ikke.

Etter en samlet vurdering finner retten at vilkårene for å frita Øyvind Sandberg for militærtjeneste er til stede, og hans påstand vil bli tatt til følge.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Arnt Haarberg, Oskar Hordnes og Einar Solberg med domsmenn): - - -

Øyvind Sandberg med oppnevnt prosessfullmektig, advokat Haakon Skaug, hevder at byretten har lagt til grunn en riktig rettsanvendelse når den «ser på Sandbergs innstilling sett i sin helhet som et utslag av hans motstand mot at det tas liv». Dette, anføres det, er det sentrale i militærnektersaker. De reservasjoner Sandberg har tatt går ikke videre enn hva som er godtatt for fritagelse, tvert om synes Høyesterett i sak mot Såheim, Rt-1971-769, og Finstad, Rt-1976-1157, å ha godtatt mindre reservasjonsløs holdning til militærvesenet enn hva Sandberg har gitt uttrykk for. Såheim ble således fritatt for militærtjeneste til tross for at han i visse situasjoner kunne stille opp i formasjoner under kommando og delta i geriljaaksjoner for å bli kvitt et despotisk styre, og det samme ble resultatet for Finstads vedkommende selv om han eventuelt kunne opptre under kommando hvis det ved en slik opptreden kunne unngåes at flere liv går tapt enn det ofres.

For så vidt det fra Statens side er gjort gjeldende at Sandbergs standpunkter har gjennomgått en glidning gjennom tid, anføres det at det er en naturlig ting at en som søker seg fritatt utvikler sine synspunkter under sakens gang. Det gjelder unge mennesker som skal ta standpunkt til en rekke spørsmål. At søkeren har gjennomgått og fordypet seg i den litteratur som foreligger, hvilket Sandberg har gjort, viser tvert om at vedkommende tar saken alvorlig. Det kan da selvsagt skje at vedkommende endrer syn, hvilket imidlertid bestrides å ha vært forholdet for Sandbergs vedkommende. Det må tas i betraktning at det på de forskjelligste trinn i saken er blitt stillet en rekke hypotetiske spørsmål som har forekommet ham å være urealistiske i den foreliggende situasjon slik at det må utvises stor varsomhet ved å trekke slutninger fra de utsagn som måtte være gitt, under hensyntagen til de kommunikasjonsproblemer som oppstår når tredjemann skal nedtegne ens standpunkter og til at det kan legges forskjellige ting i de samme begreper. Når man skal søke å finne frem til hva Sandberg har ment å gi uttrykk for, så må det avgjørende være hva Sandberg legger i begrepene. Det vises for øvrig til sak mot Berge og Finstad, Rt-1973-1044 og Rt-1976-1157, som begge ble fritatt for militærtjeneste, hvor søkernes overbevisning gradvis hadde utviklet seg slik at de først ved sakens behandling i

Side:693

Høyesterett var kommet frem til en overbevisning av en slik art at den berettiget til fritak. De dommer det fra Statens side er henvist til, henholdsvis til sak mot Rune Berg, Rt-1976-1177 og Olsen, Rt-1978-50, hevdes ikke å være relevante i denne sak. Sandbergs standpunkt mangler ikke den overbevisningens styrke som ble funnet å mangle hos søkerne i de saker det er henvist til. - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Haarberg og Hordnes og domsmennene Martin Prestegård. Helge K. Abrahamsen og Bjarne Bringeldal, er kommet til et annet resultat enn byretten.

Flertallet skal bemerke at Sandberg under ankeforhandlingen har bestridt at han under sakens gang har forandret standpunkt, idet han som ovenfor nevnt og med de reservasjoner som der er angitt, har gitt uttrykk for at hans tidligere forklaringer ikke avviker fra det syn han har gitt uttrykk for i retten. Selv om det er Sandbergs forklaring for lagmannsretten som skal legges til grunn for avgjørelsen, og hans tidligere uttalelser i prinsippet bare skulle ha betydning for så vidt de kunne gi grunn til tvil om alvoret i hans overbevisning, vil da hans tidligere uttalelser og de begrunnelser han har gitt for fritak også måtte kunne bli å tillegge vekt i en samlet bevisvurdering med hensyn til grunnlaget for hans overbevisning.

Sandbergs søknad av 1.12.1979 var i hovedsaken begrunnet i tre punkter som han også under ankeforhandlingen har fremholdt som sin vesentlige begrunnelse for fritak, nemlig at 1) Det ikke kan være berettiget å forsvare noen verdier med de våpen som i dag finnes i forsvaret, 2) Det er uholdbart å bruke ressurser til militær opprustning i en verden med nød, sult og fattigdom og 3) Endelig at verdens problemstillinger er så komplisert at det er umulig å vite hva som er rett, og at den enkelte da blir brukt som en brikke i et maktsystem man ikke selv har oversikt over.

Disse tre hovedpunktene har han i søknaden angitt som hovedårsaken til at han «- av samvittighetsgrunner ikke kan gå inn og ha en funksjon i det norske - og NATOs - militærapparat» - like så lite som han kunne tenke seg «- å gå inn i militærapparater av tilsvarende karakter - uansett politiske og religiøse fargetoninger.»

I sin politiforklaring av 17.12.1979 har han på forespørsel bl.a. uttalt: «Hans syn på forsvaret slik det fungerer i dag gir seg utslag i en nærmest situasjonsbestemt politisk nekting.» - - og: «Søker ville stille seg mere positiv til forsvaret dersom landet ikke var medlem av NATO, og han vil antagelig kunne delta i et vepnet forsvar hvis dette hovedsakelig var basert på geriljavirksomhet, og det ikke ble bruk for ødeleggende våpen. Søker kunne derimot ikke tenke seg å delta hvis angriperen var en stormakt med A-våpen, for da ville landet bli pulverisert, og de verdier som vi skulle forsvare bli ødelagt. Hvorvidt han ville delta i et vepnet forsvar ville derfor for søker alltid være en avveining med hensyn til konfliktens art, og hva man ville oppnå.»

Øyvind Sandberg har for lagmannsretten forklart at han bare kunne tenke seg å ta liv i situasjoner som hadde karakter av nødverge, og har gitt uttrykk for en pasifistisk grunninnstilling. Han har riktignok som fremhevet fra Statens side under eksaminasjon i lagmannsretten gitt uttrykk for at han kunne tenke seg å delta i en aksjon med en viss form for planlegging for å rydde av veien en despot, uten at lagmannsretten finner dette av slik betydning at det rokker ved den grunninnstilling han har gitt uttrykk for, nemlig ikke å kunne delta i våpenbruk gjennom deltagelse i militært forsvar eller i det hele tatt i organisert

Side:694

virksomhet hvor han skulle stå under noen form for kommando slik at han ikke til enhver tid selv kunne ta standpunkt til - og i - den konkrete situasjon. Slik Sandberg har forklart seg for lagmannsretten har han gitt uttrykk for et standpunkt hvor saken etter den praksis som har nedfelt seg kan synes meget tvilsom med hensyn til hva som skulle bli resultatet av hans søknad om fritak, selv om han som ovenfor nevnt har an gitt som hovedbegrunnelse det som ovenfor er sitert i tre punkter fra søknaden av 1.12.1979. Det bemerkes i denne forbindelse at han under ankeforhandlingen har gitt uttrykk for at de begrunnelser han i søknaden om fritak og i politirapporten har gitt med hensyn til Norges deltagelse i et alliansesystem, bare er ett moment som har betydning - men ikke er avgjørende - for hans standpunkt.

Når lagmannsrettens flertall er kommet til at vilkårene for å frita Sandberg for militærtjeneste ikke er til stede, har det sin grunn i at flertallet, når det sammenholder Sandbergs søknad om fritagelse og hans forklaring for politiet med den forklaring han har gitt under ankeforhandlingen, ikke finner å kunne legge til grunn at den overbevisning som Sandberg nå gir uttrykk for er så konsekvent og grunnfestet hos ham og at den har slik fasthet og styrke at den tilfredsstiller de krav som rettspraksis har stillet for å innrømme fritak, selv om flertallet ikke finner grunn til å betvile at det Sandberg til enhver tid har forklart har vært uttrykk for hans personlige overbevisning. Flertallet finner i den forbindelse å ville bemerke at Sandberg har gjennomgått 1. gangs tjenesten og ikke er innkalt til repitisjonsøvelse, slik at det er lite tvilsomt at søknaden er ideelt motivert.

Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Solberg og domsmann Eilif Myrmel - er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer den begrunnelse byretten har gitt for å frita Sandberg for videre militærtjeneste.