LB-1998-803
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-25 |
| Publisert: | LB-1998-00803 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr. 97-02236 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00803 K /04. Påkjært til Høyesterett, se HR-2000-00091. |
| Parter: | Kjærende part: Amelia Riis (Prosessfullmektig: Helge Elvebakk). Kjæremotpart: Kristoffer Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Stang Lund v/advokatfullmektig Tone M W Lystrup). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Vibecke Groth, formann |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §355, Domstolloven (1915) §133, §198, §130, §175, §176, §180 |
Kjæremålet gjelder bruk av lydbåndopptaker i retten samt spørsmål om tilbakelevering av bånd med opptak.
Under en hovedforhandling for Oslo skifterett fikk Einar Riis som vitne i saken allikevel tillatelse til å delta under forhandlingene sammen med sin hustru, Amelia Riis, som er part i saken. Under partsforklaringen fra motparten ble det oppdaget at Einar Riis tok opp forklaringen på lydbånd. Dette motsatte motparten seg. Retten traff deretter følgende beslutning:
Bruk av private lydbåndopptak er utenfor tvistemålsloven og domstolloven normalordning. Det skal være muntlige forhandlinger hvor det som sies fremkommer i den sammenheng som hovedforhandlingen setter. Dette er ikke tatt opp med partene på forhånd, og det er protestert fra saksøkers side. Retten finner at slike opptak kan hemme partene når de avgir forklaringer ved at man ikke kan vite hvordan sitater senere kan anvendes. Retten viser videre til at de forsøksordninger som er etablert er opptak i kontrollerte former i rettens regi. Tvistemålsloven §130 gir også anledning til i visse tilfeller å gi anledning til opptak. Det foreliggende tilfelle kan ikke sees å falle inn i denne kategori.
Riis har anført at dette er nødvendig for å få memorert det som er fremkommet da han ikke er i stand til å skrive. Men hans hustru Amelia Riis er tilstede og er i stand til å ta notater. Riis har forøvrig ikke stilling verken som part eller prosessfullmektig. Riis pålegges derfor å slå av sin lydbåndopptaker.
Beslutningen ble påkjært på stedet og det ble begjært at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Oppsettende virkning ble ikke gitt. Lydbåndet med det allerede foretatte opptak ble innlevert til dommeren.
Amelia Riis har i hovedsak anført:
Einar Riis har vært tvunget til selv å føre familiens sak. Han er 75 år, er ikke advokat og har bodd mesteparten av sitt voksne liv i utlandet. Likeledes er Amelia Riis oppe i årene og det må legges vekt på at de ikke like snart oppfatter alt som sies, og at de trenger litt tid på å absorbere det som blir anført i retten.
At en part tar opp saken på bånd øker rettssikkerheten i det dommeren da ikke kan unnlate å protokollere. Protokollasjonen vil da også bli foretatt fullstendig og upartisk.
Det foreligger ingen regler som rent faktisk forhindrer lydbåndopptak. Bruken rammes verken av domstolsloven §133 eller §198. Det kan ikke forstyrre forhandlingene at en part i en rettsak utstyrer seg med en liten båndopptaker som legges åpent frem på bordet. Opptakeren som ble brukt var helt lydløs, og det som ble tatt opp, var ment brukt til eget bruk om hva som rent faktisk kom frem i retten under hovedforhandlingen.
Når det ikke er positiv hjemmel for å nekte en part å bruke båndopptaker under hovedforhandlingen, er nektelsen som ble foretatt under forhandlingene ikke hjemlet og det er besluttet og foretatt et ulovlig beslag av opptaket i det båndet ble fratatt Riis. Det ble 7 mars d. å. nedlagt slik opprinnelig påstand:
1. E. Riis tillates å bruke lydbåndoptager i norske domstoler for sig, sine forsvarere så lenge slike tvister om nevnte midler pågår.
2. Dokumentkonklusjonen gis slik ordlyd at tillatelsen gjelder meget mer generelt, til øket rettssikkerhet for flest mulige.
Ved prosesskrift av 13 mars d. å. ble slik ny påstand nedlagt:
1. Beslaglagt lydbånd utleveres Amelia og Einar Riis.
2. I saksomkostninger for kjæremålet dømmes Kristoffer Olsen til å betale Amelia Riis kr 3750,- som er inkludert gebyr ved kjæremål.
Kristoffer Olsen har tatt til motmæle og i hovedsak anført:
Kjæremålet må avvises i medhold av tvistemålsloven §355, i det den angrepne beslutning er uangripelig. Det vises til Rt-1982-1723.
Myndigheten til å ta beslutninger om nektelse av bruk av lydbåndopptak ligger innenfor rammen av den myndighet retten har som administrator av forhandlingene, jf. domstolloven §133, og beslutningen kan således ikke være ulovlig.
Lydbåndet ble ikke beslaglagt og det ble ikke truffet noen beslutning om beslag. Lydbåndet ble levert frivillig til dommeren av Einar Riis.
Det kan ikke aksepteres at et bånd som ble anvendt til lydbåndopptak, uten at retten eller den som da avga sin forklaring var kjent med opptaket, utleveres til den som uten tillatelse har foretatt slike opptak. Det vises til forskrift av 10 mars 1997 nr 1097 om lydbåndopptak i straffesaker, hvor det i §2, fjerde ledd heter at den som skal avhøres skal underrettes på forhånd når lydbåndopptak skal foretas. Det ble nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Beslag av lydbånd under hovedforhandling i sak nr.: 97-02236 ACF opprettholdes.
For begge tilfeller: Einar Riis pålegges å betale Kristoffer Olsen hans omkostninger ved kjæremålet med kr 3000,- med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten legger til grunn at det ikke ble fattet noen beslutning om å beslaglegge det aktuelle lydbåndet. Det vises til skifterettens rettsbok av 2 februar 1998 hvor den påkjærte beslutning er inntatt. Fra rettsboken hitsettes:
"Saksøker krevet den del av lydbåndet hvor det allerede har vært foretatt opptak innlevert til retten. Spørsmålet ble løst med at båndet ble innlevert til dommeren."
Det viser videre til følgende uttalelse i Oslo skifteretts brev til lagmannsretten av 28 april 1998:
"Justitiarius Anne Cathrine Frøstrup, nå kst. lagdommer i Frostating, har opplyst at lydbåndet under rettsforhandlingen frivillig ble levert dommeren. Det ble ikke fattet noen beslutning om beslag."
Når det ikke foreligger noen beslutning om beslag av lydbåndet må kjæremålet på dette punkt avvises som gjenstandsløst. Derimot foreligger så vidt skjønnes et aktuelt krav om utlevering av det bånd som oppbevares i skifteretten. Ettersom båndet ikke er beslaglagt, kan skifteretten vanskelig ha noe grunnlag for å unnlate å utlevere båndet. Lagmannsretten forstår det også slik at skifteretten er innstilt på å levere båndet tilbake. Det som da gjenstår er spørsmålet om opptaket skal slettes, noe det forutsettes at skifteretten tar stilling til i forbindelse med utleveringen.
For så vidt gjelder spørsmålet om det skal tillates noen å ta opp rettslige forklaringer på lydbånd, legger lagmannsretten til grunn at det er en administrativ avgjørelse som etter sin art er uangripelig, jf. tvistemålsloven §355 tredje ledd, jf. Rt-1982-1722. Det vises videre til Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind 2 side 267. Kjæremålet blir dermed å avvise.
Kjæremålet har vært forgjeves og den kjærende part pålegges å erstatte kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §175 første ledd. Kjæremotparten har krevet saksomkostninger erstattet med kr 9000,-. Erstatningen skal omfatte de omkostninger som etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Slike nødvendige omkostninger finner lagmannsretten bør settes til kr 4.000,-
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Amelia Riis kr 4000,- - kroner firetusen - til Kristoffer Olsen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen med tillegg av 12% rente pa fra kjennelsens forkynnelse til betaling skjer.