LB-1999-1189
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-13 |
| Publisert: | LB-1999-01189 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1999-01189 M/02. Kjæremål til Høyesterett forkastet, se HR-1999-00628S. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Kristian Nicolaysen) mot A (Forsvarer: Advokat Ellen Moen). |
| Forfatter: | Lagdommer Ola Dahl, formann. Ekstraord. lagdommer Georg Lund. Ekstraord. lagdommer Arne Langeland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), §171, §172, §447, §449 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosesslovens kapittel 31 etter frifinnende dom.
14 mars 1996 ble det innført ca 14,9 kg heroin transportert i personbil om bord i M/F Skagen fra Hirtshals til Kristiansand. Under tollkontroll ble det funnet heroin i bilens reservehjul og kureren valgte å samarbeide med politiet ved å følge opp leveringsprosedyren under kontroll av politiet. Etter ankomst til SAS Radisson hotellet på Fornebu ringte han således ca kl 20.00 et avtalt telefonnummer i Tyrkia og opplyste at han hadde tatt inn på hotellet med angivelse av telefonnummer og hotellrom. Kort tid senere mottok B telefon fra Tyrkia. Han var klar over at det dreide seg om heroinleveranse og at heroinen skulle være plassert i den bilen som kureren benyttet og som da stod parkert utenfor hotellet.
B traff senere samme kveld C og A, begge med tyrkisk bakgrunn, på en kafé i Oslo sentrum og fikk C til å kjøre seg og A ut til Fornebu i en bil som C disponerte. Fra Fornebu ringte B ca kl 23.20 til kureren med en mobiltelefon, som han fikk låne av C, og opplyste at han ville være utenfor hotellet 15 minutter senere for eventuelt å overta kurerens bil. De stanset bilen delvis på veibanken langs hovedveien mot Oslo bortenfor avkjøringen til SAS Radisson hotellet. A gikk ut av bilen og gikk kureren i møte. Ifølge en polititjenestemann, som iakttok hendelsen fra sin post inne i hotellet, hilste de hjertelig på hverandre før A fulgte kureren tilbake til bilen hvor B befant seg. Politiet hadde instruert kureren om å møte B utenfor hotellet og overlevere nøkkelen til sin bil. Han brøt forutsetningene ved å sette seg inn i den bilen B kom med. Da denne bilen kort tid etter forlot stedet i retning Oslo, ble den stanset av politiet, som pågrep de fire.
A ble varetektsfengslet sammen med de øvrige i bilen, og har sittet i varetekt helt frem til han ble frifunnet 19 mars 1998, to år og fem dager etter at han ble pågrepet.
A ble ved tiltalebeslutning av 23 april 1997 satt under tiltale for medvirkning til innførsel av ca 14,9 kg heroin, subsidiært for å ha forsøkt å erverve dette kvantum eller medvirket til dette. Han ble sammen med de andre funnet skyldig etter den prinsipale tiltalepost ved Asker og Bærum herredsretts dom av 16 juni 1997 og ble dømt til fengsel i 15 år. Herredsrettens dom ble påanket av samtlige fire begrunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ankesaken ble behandlet av lagmannsretten med lagrette i tiden 9-20 mars 1998 med det resultat at kureren og B ble funnet skyldige, mens C og A ble frifunnet etter at lagretten hadde besvart spørsmålet så vel etter den prinsipale som den subsidiære påstand med nei.
Ved brev av 19 juni 1998 har advokat Ellen Moen på vegne av A fremmet krav om erstatning og oppreisning etter strpl. §444 til §446. Advokat Moen har i det vesentlige anført:
A har vært underkastet varetektsfengsel i to år og fem dager uten at det gjennom etterforskningen er sannsynliggjort at han har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Han har derfor krav på å få erstattet sitt økonomiske tap. Han er tyrkisk statsborger og kom til Norge i 1973. Han hadde i lengre tid vært arbeidsledig bl a på grunn av betydelige helseproblem etter en bilulykke i 1991. Han var imidlertid under utredning for tilståelse av stønad for yrkesrettet attføring, en utredning som ble avbrutt på grunn av varetektsfengslingen. Trygdekontoret har beregnet hva A ville ha mottatt dersom han hadde fått innvilget attføring fra februar 1996, nemlig en grunnytelse på kr 145,42 og en tilleggsytelse på kr 127,38 pr dag. Dette ville han fått utbetalt 6 dager i uken. For varetektstiden ville han således kunne ha mottatt dagssatsen på minst kr 272,80 i 639 dager, men da han ville blitt tilkjent attføring fra et tidligere tidspunkt enn februar 1996 med en høyere tilleggsytelse, må inntektstapet erstattes etter rettens skjønn i medhold av strpl. §444, oppad begrenset til kr 250.000.
Subsidiært gjøres gjeldende at A er påført en særlig eller uforholdsmessig skade og at det etter forholdene er rimelig at han blir tilstått erstatning etter strpl. §445. Det er pekt på den maktutøvelse som fant sted ved pågripelsen, at han ikke fikk vite hvorfor han var blitt pågrepet og at det tok tid før han fikk snakke med en advokat. Straffeforfølgningen mot A har tatt svært lang tid, uten at dette kan lastes ham. Han har sittet uskyldig fengslet i mer enn to år, i begynnelsen også med brev- og besøksforbud. Den urettmessige straffeforfølgningen har også vært svært tyngende og vanskelig for hans nærmeste familie. Hans hustru lider av psykiske problemer som følge av mannens varetektsfengsling. Hun alene, og uten hjelp fra noen, måttet ta seg av deres fire mindreårige barn. Hun har siden pågripelsen gått på sterke beroligende og antidepressive medikamenter. Deler av utgiftene til legetilsyn og medisin har hun måttet dekket selv. Det fremmes derfor krav om rimelighetserstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 250.000.
Endelig gjøres krav på tilkjennelse av erstatning for ikke-økonomisk skade etter strpl. §446 oppad begrenset til kr 1.500.000. Straffeforfølgningen har satt varige spor både fysisk og psykisk idet saken har vært en tung psykisk og sosial påkjenning. Den har medført belastning i forhold til lokalmiljøet og til familien, særlig etter at han ble dømt i herredsretten. Selv om han nå er frifunnet har dette ikke gitt ham vern mot folkesnakk og rykter. A sliter i dag med søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og depresjoner. Han lider av angst og viser klare tegn på vansker med å tilpasse seg livet utenfor fengslet, bl a på grunn av sterk innestengt aggresjon. Hans livskvalitet må anses varig redusert. Hans lege har ansett han som 100% medisinsk ufør, og at det bl.a har årsak i fengselsoppholdet. Mulighetene for bedring er meget små og vil under enhver omstendighet neppe føre ham tilbake til yrkesaktiv tilværelse.
Advokat Ellen Moen har lagt ned slik endelig påstand:
1. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A:
- Erstatning for lidt økonomisk tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 250.000,-.
- Rimelighetserstatning for urettmessig straffeforfølgning begrenset oppad til kr. 250.000,-.
- Oppreisning begrenset oppad til kr. 1.500.000,-.
- Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger.
Kravene ble forelagt påtalemyndighetene etter strpl. §449 uten at lagmannsretten har mottatt noen uttalelse, selv etter noen fristforlengelser. Advokat Moen har gitt adgang til å supplere sitt kravbrev i henhold til forbehold tatt i dette brev. Slik supplering ble innsendt 28 oktober.
Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse den 26. november 1998 hvor Staten ved Justisdepartementet ble pålagt å betale erstatning og oppreisning til A med kr 100.000 i medhold av strpl. §445 og §446, jfr §445, men fant at vilkårene for erstatning og oppreisning etter §444 og §446, jfr §444 ikke forelå. Samtidig ble han tilkjent saksomkostninger med kr 4.000.
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. desember 1998 idet det i forbindelse med lagmannsrettens avgjørelse vedrørende strpl. §444 ble anført at lagmannsretten bygget på en uriktig forståelse av medvirkningsbegrepet når det gjaldt innførselen av heroinet. Det er verken i forklaringene i retten eller for politiet eller i vitneavhør fremkommet opplysninger som sannsynliggjorde at han på noe tidspunkt forut for selve innførselshandlingen hadde eller kunne ha kjennskap til det narkotiske stoff som ble innført til Norge. Det forelå i saken heller ikke tekniske bevis som knyttet A opp mot handlingen. Under henvisning til kjæremålsutvalgets avgjørelse vedrørende den medtiltalte C 23. november 1998 kan As handling ikke anses som medvirkning til innførsel av heroinet.
Ved kjennelse 15. april 1999 ble lagmannsrettens kjennelse opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til nevnte kjennelse av 23. november 1998 (referert i Rt-1998-1898). Når det gjaldt anvendelsen av strpl. §444 viste utvalget til sin kjennelse av 15. april 1999 (referert i Rt-1999-685) vedrørende Cs erstatningskrav, hvor det bl.a. heter:
Utvalget bemerker at det som må være sannsynliggjort for at siktede skal ha krav på erstatning etter straffeprosessloven §444, er «at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Det følger således av lovens ordlyd og for øvrig også av forarbeidene, jf Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 364 at den som objektivt sett har begått den handling siktelsen gjelder, ikke har krav på erstatning etter §444 selv om hans forhold ikke er straffbart fordi de subjektive straffbarhetsvilkår mangler. Slik utvalget ser det, kan imidlertid dette bare gjelde som utgangspunkt og hovedregel. Regelen må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer iallfall et visst preg av å være straffbare forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt sett oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre ledd i et straffbart forhold. Dersom «gjerningsmannen» i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller avhengig av skyldkravet uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til et straffbart forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket.
Den ytre handling som førte til at C ble pågrepet og senere undergitt varetektsfengsling i litt mer enn to år, besto i at han var sjåfør i den bil som hentet kureren på flyplassen. Ut fra den rettsoppfatning lagmannsretten har lagt til grunn, synes det å være uten betydning for erstatningsspørsmålet om det kan sannsynliggjøres at C verken visste eller burde ha forstått at bilturen var et ledd i narkotikarelatert virksomhet. Utvalget finner grunn til bemerke at uansett om erstatning etter straffeprosessloven §444 skulle være utelukket i et slikt tilfelle, måtte hans subjektive forhold i alle fall ha sentral betydning ved den mer omfattende bedømmelse etter §445. Imidlertid er utvalget kommet til at i et tilfelle som det foreliggende, hvor den ytre handling kjøring av bilen i seg selv er av helt hverdagslig og uskyldig karakter, må C ha krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 dersom det sannsynliggjøres at han verken har utvist forsett eller uaktsomhet, jf skyldkravet i straffeloven §162, men henblikk på det forhold at kjøringen objektivt sett utgjorde ledd i narkotikavirksomhet.
Da lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til Cs subjektive forhold i så henseende, og da bedømmelsen av dette spørsmål bør foretas av lagmannsrettens dommere, som deltok i avgjørelsen av straffesaken, finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den kjennelse som avslutter saken.
Partene er gitt anledning til å uttale seg på bakgrunn av kjæremålsutvalgets avgjørelse. Bare advokat Moen har benyttet anledningen og har gjort gjeldende at A møtte B tilfeldig på kafé Sara ved Ankertorget ca kl 22.00 14. mars 1996 og at B fikk han til å ringe etter C. Han ble med B og C i sistnevntes bil for å bli kjørt hjem til Ullernchausseen da disse kjørte til Fornebu. Etter opplysningene i saken foreligger det en sannsynlighetsovervekt for at A ikke var kjent med eller burde vært kjent med at turen til Fornebu hadde noe med narkotika å gjøre. Påtalemyndighetene har ikke avgitt noen uttalelse.
Lagmannsretten skal bemerke at det grunnleggende vilkår for erstatning etter strpl. §444 er at det er gjort sannsynlig at den siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Det er således ikke tilstrekkelig at det er sannsynliggjort at siktede ikke er skyldig etter tiltalen. Dersom det er de subjektive straffbarhetsbetingelser som mangler, kommer erstatningsregelen i §444 som utgangspunkt ikke til anvendelse, jfr. Andenæs: Norsk straffeprosess II (1994) side 254. Det er siktede som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen, dog slik at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette, jfr Høyesteretts kjennelse referert i Rt-1994-721.
Som nevnt ovenfor ble A prinsipalt satt under tiltale for å ha medvirket til innførsel av 14,9 kg heroin til Norge hvilket han også ble funnet skyldig i ved Asker og Bærum herredsretts dom av 16 juni 1997. Det er ikke avklart hvordan innførselen av stoffet til Norge ble planlagt. Mye tyder imidlertid på at transporten til Norge hadde sitt utgangspunkt i Tyrkia. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilken rolle A måtte ha hatt i forbindelse med planleggelsen og således om han før innførselen har gitt noe tilsagn om bistand i forbindelse med mottagelsen av stoffet i Norge, idet det er utvilsomt at A objektivt sett har foretatt den handling som er grunnlag for den subsidiære tiltaleposten; nemlig forsøk på erverv av stoffet eller medvirkning til dette. Når han etter at kureren var kommet frem til SAS Radisson hotellet ved Fornebu kjørte sammen med B, som skulle motta stoffet, til det sted hvor B skulle møte kureren og han her gikk ut av bilen for å møte kureren og lede han tilbake til bilen, har A objektivt foretatt den medvirkningshandling som var grunnlag for siktelsen.
Som det fremgår av ovenstående har Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen vedrørende C pekt på den urimelighet som knytter seg til en nektelse av erstatning etter strpl. §444 dersom siktede «kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller avhengig av skyldkravet uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til et straffbart forhold» og at dette særlig gjelder handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig. Lagmannsretten finner i denne anledning å burde peke på det forhold at det dreier seg om erstatning for varetektsfengsling som av retten regelmessig har vært vurdert mot varetektsvilkårene, herunder kravet om skjellig grunn til mistanke også om de subjektive forhold etter strpl. §171, og etter herredsrettens dom den kvalifiserte mistanke som følger av §172.
Kjæremålsutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse vedrørende C fordi de av lagmannsrettens dommere som deltok i avgjørelsen av straffesaken, burde ta stilling til siktedes subjektive forhold da han foretok den medvirkningshandling som lagmannsretten har lagt til grunn. Under ankeforhandlingen opplyste A at han tilfeldig traff B på kafé Sara ved Ankertorget ca kl 22.00 etter at han dro hjemmefra til sentrum ved middagstider. Han hadde vandret rundt i sentrum og besøkt flere kaféer der tyrkere møtes. Ca kl 21.00 ringte han hjem for å høre hvordan barna hadde det, samtidig som han opplyste at han ikke ville bli sen. Han kjente B fra før og denne fikk han til å ringe etter C, som han også kjente fra før. Det var B som fikk ham til å opplyse at han trengte hjelp fra C for å kjøre sin syke hustru til legevakten. Da C kom til kafeen ble det ikke mer snakk om transporten av hustruen, men da C og B skulle dra ved 23-tiden fikk han tilbud om å bli kjørt hjem. I bilen fikk han vite at de måtte en omvei til Fornebu hvor B skulle møte en mann. Da de stoppet i nærheten av SAS-hotellet ble han bedt om å gå ut av bilen for å møte personen.
Lagmannsretten finner ikke at A har sannsynliggjort at han ikke har utvist forsett i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til Bs mottagelse av narkotika. Det vises til herredsrettens drøftelse av As subjektive forhold, som kan tiltres av lagmannsretten på grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen. Etter omstendighetene omkring As handling om kvelden 14 mars 1996 finner lagmannsretten således at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at han ikke var kjent med Bs rolle som mottaker av narkotika da han møtte kureren utenfor hotellet og ledet denne til bilen hvor B satt. Så vel uklarheten ved As grunn til oppholdet i Oslo sentrum angjeldende ettermiddag, den uriktige grunn han på Bs vegne opplyste C for at han skulle komme til kafeen, tidspunktet for å møte kureren på Fornebu nær midnatt uten først å kjøre A hjem og den omstendighet at man stoppet ved hovedveien uten å kjøre frem til hotellets inngangsparti for å hente hotellgjesten, tilsier dette resultat. At lagretten ut fra bevisbyrden som gjelder ved avgjørelsen av straffekravet, besvarte de spørsmål som ble stillet med nei, uten at retten satte denne avgjørelse til side, kan ikke tillegges betydning for erstatningsavgjørelsen med det krav til omvendt bevisbyrde som der gjelder. For øvrig er rettens adgang til å benytte tilsidesettelsesadgangen av fakultativ karakter.
Lagmannsretten fastholder etter dette at vilkåret for erstatning og oppreisning etter strpl. §444 og §446, jfr §444 ikke er oppfylt.
Bestemmelsen i strpl. §445 gir en begrenset hjemmel for erstatning når vilkårene etter §444 ikke er oppfylt. Bestemmelsen gir således adgang til å tilkjenne erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved straffforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Lagmannsretten legger til grunn at dette krav refererer seg til både skadens årsak og karakter og til dens konsekvens for skadelidte. Etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs praksis skal det meget til for at erstatningskrav etter §445 blir tatt til følge, idet det må foreligge «kvalifiserte rimelighetsgrunner». Det vises til den kjennelse av Høyesterett som det er vist til ovenfor.
De grunner som skulle berettige et krav etter strpl. §445, knytter seg til varetektstiden på vel to år fra pågripelsen 14 mars 1996 til løslatelsen 19 mars 1998 etter at lagretten hadde svart nei på skyldspørsmålet. Hensett til sakens meget alvorlige karakter kan ikke lagmannsretten se at varetektstiden representerer en særlig eller uforholdsmessig skade, når straffesaken er blitt behandlet i to instanser. At det i begynnelsen av varetektstiden ble etablert brev- og besøksforbud endrer ikke denne vurdering. Varetektstiden frem til herredsrettens avgjørelse kan heller ikke ses å være i strid med EMK artikkel 5 (3). Det samme gjelder EMK artikkel 6 (1) for tiden frem til endelig avgjørelse.
Spørsmålet er da om det foreligger en særlig eller uforholdsmessig konsekvens for skadelidte. Normalt vil strpl. §445 ikke hjemle erstatning for tap som følger av selve frihetsberøvelsen under varetektstiden, herunder manglende inntektsmuligheter. Selv om A som følge av pågripelsen måtte ha gått glipp av stønad til yrkesrettet attføring, må dette også være en naturlig og vanlig følge av frihetsberøvelsen. Det fremgår imidlertid av dokumentene at så vel A som hans familie er blitt rammet av frihetsberøvelsen med fysiske og psykiske problemer, jf bl.a. legeerklæring 28 oktober 1998 fra overlege Ole Einar Kåss. Lagmannsretten finner at det vil være rimelig å tilkjenne et passende beløp til delvis dekning av del av den skade av økonomisk og ikke-økonomisk art som dette har medført, i medhold av strpl. §445 og §446, jfr §445 og fastsetter beløpet til kr 100.000.
Da A er tilkjent erstatning, blir han å tilkjenne saksomkostninger. Disse settes nå skjønnsmessig til kr 6.000.
Kjennelsen er enstemmig. Avgjørelsen er truffet av de fagdommere som deltok under straffesaken, jf strpl. §447, tredje ledd.
Slutning:
1. Staten ved Justisdepartementet betaler erstatning og oppreisning med 100.000 -etthundretusen- kroner til A innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Justisdepartementet til A 6.000 -sekstusen. kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.