Rt-1970-730

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-06-13
Publisert:	Rt-1970-730
Stikkord:	Odelsfrigjøring
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 86B/1970
Parter:	Christiania Spigerverk (advokat Harald Arnkværn - til prøve) mot Lodve Kirkhorn (høyesterettsadvokat Birger Motzfeldt).
Forfatter:	Blom, Stabel, Gaarder, Bendiksby, Bahr
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, LOV-1818-08-17-§28, Odelsloven (1821) §1, §4, §5, Odelsfrigjøringsloven (1907), Skylddelingsloven (1909) §6, Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917), Oreigningsloven (1959) §9

Dommer Blom: Ved kontrakt av 22. september 1960 mellom Christiania Spigerverk (senere kalt Spigerverket) og Lars Haukaa fikk Spigerverket håndgitt alle vassrettigheter i Svartevatn og Børevatn i Kinn (nå Flora) herred. Spigerverket benyttet seg av håndgivelsen, og vassrettighetene ble ved skylddeling 8. oktober 1963 utskilt fra Haukaas odelseiendom gnr. 15 bnr. 1 og gitt eget matrikkelnummer bnr. 2 under betegnelsen Indrehus Kraftverk II. Skjøte til Spigerverket ble utstedt 11. november 1963. Høsten 1963 hadde Spigerverket på grunnlag av kontrakten avsluttet overføring fra Svartevatn og Børevatn til Indrehusvassdraget. Det er opplyst at Spigerverket dels i form av kontanter, dels i form av rett til elektrisk kraft m.v., i alt har ytet et vederlag til Haukaa på kr. 168.000.

Eiendomsmegler Lodve Kirkhorn i Oslo som var fetter av Lars Haukaa og fjernere odelsberettiget enn ham, reiste høsten 1966, innen preskripsjonsfristens utløp, odelssak mot Spigerverket. Etter at Spigerverket forgjeves hadde søkt Industridepartementet om odelsfrigjøring i medhold av oreigningslovens §9, krevet Spigerverket 6. januar 1968 ved Sunnfjord herredsrett avholdt odelsfrigjøringsskjønn i medhold av loven av 16. juli 1907 nr. 1 §1 nr. 1 jfr. §5. Sunnfjord herredsrett avgav 29. august 1968 skjønn med slik slutning:

«««Indrehus Kraftverk II», gnr. 15, bnr. 2 i Flora er sagd å vera odelsfri.

Christiania Spigerverk ber dei lovsette kostnader med skjønet.

Sakskostnader er ikkje idømde.»

Kirkhorn krevet overskjønn, og dette ble avhjemlet 21. april 1969 med slik slutning:

«1. Indrehus Kraftverk II, gnr. 15 bnr. 2 i Flora erklæres ikke odelsfri.

2. Christiania Spigerverk bærer de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynningen av dette overskjønnet betaler Christiania Spigerverk sakskostnader til Lodve Kirkhorn med kr. 8.000,-».

Side:731

Spigerverket har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, og Spigerverket hevder at overskjønnet har tatt feil når det antok at gnr. 15 bnr. 2 ikke var odelsfri. Spigerverket hevder at de rettigheter som er utskilt som gnr. 15 bnr. 2 rent objektivt faller inn under §1 nr. 1 i odelsfrigjøringsloven av 1907 og at det derfor er uten betydning hvorvidt rettighetene terminologisk kan karakteriseres som eiendomsrett eller bruksrett, men subsidiært hevdes det at rettighetene som stedsevarige råderetter må likestilles med eiendomsrett. Videre hevder Spigerverket at loven av 1907 må tolkes i samsvar med odelsloven av 1821 §1 slik at frigjøringslovens uttrykk «grunn» må ha samme betydning som odelslovens uttrykk «jord på landet». Gjennom rettspraksis i tiden etter 1907 er odelslovens §1 oppfattet slik at odelsløsning også kan finne sted når det gjelder rettigheter som isolert sett ikke er jord på landet, og loven av 1907 som tilsikter å skape samsvar mellom frigjøringsreglene og løsningsreglene må tolkes på tilsvarende måte. Spigerverket hevder også at overskjønnsretten har tatt feil både i sin tolking av oreigningslovens §9 og i sin antakelse av at denne tolking kan ha betydning for forståelsen av frigjøringslovens §1. Endelig hevder Spigerverket at man her står overfor misbruk av odelsrett. Da saken i realiteten må ses som en fastsettelsessak, bør Spigerverket tilkjennes sakomkostninger ved overskjønnet. Spigerverket har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Underskjønnet stadfestes. Subsidiært: Overskjønnet oppheves. I begge tilfelle: Christiania Spigerverk tilkjennes hos Lodve Kirkhorn saksomkostninger for overskjønnsretten og Høyesterett.»

Kirkhorn har tatt til motmæle mot anken og i det vesentlige henholdt seg til overskjønnsrettens grunner. Han hevder således at da grunnen under de to vann utvilsomt etter kontrakten tilhørte Haukaa, kan frigjøringslovens §1 ikke anvendes. I nærværende sak er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om løsning etter odelslovens §1 ville kunne finne sted. Det ville stride både mot frigjøringslovens ord og mot hevdvunne tolkingsprinsipper dersom man anvendte den på rene bruksretter som man her står overfor. Videre hevder han at oreigningslovens §9 utvilsomt bare gjelder eiendomsrett og at frigjøringslovens §1 må forstås på samme måte, da de to lover har samme formål. Under enhver omstendighet står man ikke her overfor et «industrielt anlegg». Riktignok inngår Svartevatn og Børevatn som en del av Spigerverkets samlede anlegg i Svelgen, men isolert sett er rettighetene ikke å anse som noe inndustriforetagende. Da Kirkhorn er født før 1907 og hadde eventuell odelsrett til hovedbølet da frigjøringsloven trådte i kraft, er det i strid med Grunnlovens §97 å gripe inn i denne rett. Hva saksomkostningene angår hevder han at det følger direkte av skjønnslovens regler at han har krav på omkostninger for overskjønnet, men at overskjønnet uriktig har foretatt en betydelig reduksjon. Han har hatt bevilling til fri

Side:732

sakførsel for Høyesterett og har nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes og at han tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Som nytt for Høyesterett er fremlagt en stor mengde skjøter, håndgivelser og skylddelinger vedrørende overdragelser av rettigheter i andre vassdrag. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som ved overskjønnet.

Jeg er kommet til at anken må føre frem.

Først nevner jeg at jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til forståelsen av oreigningslovens §9. Når denne bestemmelse taler om «noko av ei odelsjord» fremgår det av forarbeidene (Ot. prp. nr. 43/1957 93 og Innst. O. VII/1959 50) at det ikke er frigjøringslovens §1, men den tidligere lov av 19. juli 1946 nr. 17 om ekspropriasjon og byggeforbud vedkommende grunnarealer m.v. §7 fjerde ledd som har vært forbilde for lovens uttrykk. Da de to lovbestemmelser også har forskjellig virkefelt, kan jeg ikke finne grunnlag for å trekke slutninger fra oreigningslovens §9 til odelsfrigjøringslovens §1.

Heller ikke finner jeg det nødvendig å ta standpunkt til om den foreliggende løsningssak ville kunne føre frem dersom eiendommen ikke ble erklært odelsfri, men da jeg er enig med Spigerverket i at der er en nær sammenheng mellom frigjøringslovens §1 nr. 1 og odelslovens §1, må jeg i noen utstrekning også behandle denne bestemmelse.

Som utgangspunkt må jeg være enig med Kirkhorn i at når frigjøringslovens §1 nr. 1 taler om «grunn til anlegg - - -» gir dette støtte for at det bare skulle være fast eiendom som var gjenstand for odelsfrigjøring, men dette gjelder like fullt om man anvender en ordfortolkning av odelslovens §1's uttrykk «jord på landet». Nå er det på det rene at bakgrunnen for frigjøringslovens §1 nr. 1 var ønsket om å beskytte industrien mot odelsløsninger som kunne hindre industriell utbygging av landet. Og det fremgår av forarbeidene (Ot. prp. nr. 14/1906-07 11) at man nettopp hadde for øye å beskytte mot løsning av fossefall m.v. I proposisjonens §35 var det foreslått at odelsløsning ikke kunne finne sted overfor industrielle anlegg av enhver art «med al den jord som skjønnes- - -at burde være forenet med anlægget», og departementet uttaler om denne bestemmelse (s. 37): «Udtrykket «jord» omfatter her paa samme maade som i §1 og ellers i loven enhver del af landets grund, som overhodet kan være gjenstand for odel.» Under forhandlingene i Odelstinget ble det reist spørsmål om vannfall gikk inn under lovforslagets §1 som tilsvarte proposisjonens §35. Og justisministeren besvarte dette spørsmål derhen: «- - -at grund til vandfald gaar ind under udtrykket «grund til industrielle anlæg». Vandfald er jord med vand over og vil efter min bestemte opfatning her gaa ind under loven. Vedkommende, som kjøber et vandfald i den hensigt at udbygge det, vil altsaa i kraft af lovens §3 og §4 kunne faa det frigjort for odel og faa det betrygget i byggeperioden. Jeg tror derfor ikke, det er nødvendig her at gøre nogetsomhelst

Side:733

tillæg til loven i anledning af vandfald.» (Forh. Ot. 1907 915.) Etter dette bygger jeg på at loven av 1907 etter sitt fornuftige formål og etter lovgiverens erklærte vilje med sitt uttrykk «grund» tilsiktet samme rekkevidde som odelslovens § l med uttrykket «jord på landet», og at ganske spesielt tanken På vern mot odelsløsning av vannfall var i sentrum for lovens intensjoner.

Nå er det riktignok på det rene at det gjennom rettspraksis etter 1907 er fastslått at odelslovens §1 har den rekkevidde at også visse rettigheter som særskilt matrikulert laksefiske, eller elver og fiskevann kan være gjenstand for særskilt odelsløsning når de er fraskilt et egentlig gårdsbruk. Jeg henviser for så vidt til avgjørelser i Rt-1916-1113, 1924 1006 og 1930 492. Men i den utstrekning området for løsningsretten måtte være utvidet gjennom rettspraksis etter 1907, forekommer det meg klart at det stemmer med reelle hensyn og lovgiverens intensjoner at også loven av 1907 må forstås på samme måte.

Kirkhorn har påpekt at det er den forskjell mellom saksforholdet i dommen i Rt-1924-1006 og nærværende sak at det dengang var tale om elven med elveleiet, mens der nå bare er tale om selve vannet - retten til å utnytte det som energikilde -, ikke grunnen under vannet. Til dette bemerker jeg:

Det er nok så, at spørsmålet om en ren vassrett som er skilt ut fra et odelsgods og avhendet særskilt, kan være gjenstand for odelsløsning, ikke er løst i rettspraksis. Men det er ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet i denne sak. I forhold til frigjøringsloven må det etter min mening være tilstrekkelig at det foreligger en mulighet for løsning. Bedriften som har tatt vannet i bruk til industriformål, har samme behov for vern mot den usikkerhet faren for odelsløsning innebærer, enten utnyttelsen slik som her er basert på en ren vassrett eller på vassrett forbundet med eiendomsrett til grunnen.

Jeg tilføyer at Kirkhorn ved fremleggelse av det nye materiale for Høyesterett har sannsynliggjort at det i 1907 var vanlig, eller kanskje enerådende praksis, at vassretter ble solgt med tilhørende grunn og at man i 1907 altså ikke kan ha hatt for øye den senere praksis med salg av rene vassretter. Men dette er for meg ingen innvending mot i dag å legge til grunn den forståelse av frigjøringsloven som tilsies av reelle grunner og som er helt i tråd med lovgiverens generelle intensjoner, slik de er kommet til uttrykk gjennom forarbeidene.

Jeg kan ikke finne det tvilsomt at de rettigheter det her dreier seg om, slik de utnyttes av Spigerverket, hører til et industrielt anlegg og antar således at overskjønnsretten har bygget på en uriktig forståelse av loven når den ikke har funnet å kunne erklære gnr. 15 bnr. 2 for odelsfri. Til slutt nevner jeg bare at jeg etter dommen i Rt-1948-1147 finner det klart at Grunnlovens §97 ikke kan være til hinder for odelsfrigjøring i det foreliggende tilfelle.

Etter mitt resultat blir da overskjønnet å oppheve, og spørsmålet

Side:734

om saksomkostninger for dette foreligger ikke til avgjørelse.

Da saken gjelder et prinsipielt spørsmål som ikke tidligere kan ses prøvet av Høyesterett, finner jeg ikke grunn til å tilkjenne omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Bendiksby og Bahr: Likeså.

Av underskjønnet (sorenskriver T.A. Lundevall med skjønnsmenn): - - -

Etter kontrakt av 22/9 1960 mellom Christiania Spigerverk og Lars Haukå, eigar av gnr. 15, bnr. 1 i Flora, fekk Spigerverket håndgjeve «alle vannrettigheter i Svartevatn og Børevatn med bielver og tilhørende vann».

Dersom Spigerverket gjorde seg nytte av handgjevinga, fekk den rett til å leia all vassføring for all tid frå Svartevatn til Børevatn og frå Børevatn til Handklevatn i Indrehusvassdraget gjennom tunellar, slik at alt vatn frå desse to nedslagsfelta og vatna blei overførde til Indrehusvassdraget. Spigerverket fekk vidare rett til å gjera naudsynlege reguleringar i desse to vatna, rett til grunn til damstader, tunnellar, lukesjakter, lukehus m.m., kraftleidningar og vegar m.m., rett til å ta grus og sand m.m. og rett til transport over oppsitjarane sin eigedom m.m.

Spigerverket gjorde seg nytte av handgjevinga. Det blei halde skyldskifteteneste den 8. oktober 1963 og vassrettane m.m. blei utskilde som eige bruk og fekk namnet «Indrehus Kraftverk II», gnr. 15, bnr. 2 og fekk ei skyld på 25 øre av ei samla skyld på hovudbruket Haukå på 6,25 mark. Med skøyte av 11. november 1963 overdrog Lars Haukå «Indrehus Kraftverk II», gnr. 15, bnr. 2 i Flora til Christiania Spigerverk. I skøyta er det sagt at «skylddeling er holdt og overdragelsen skjer i henhold til kontrakt av 22. september 1960».

Ein skal nemna at søsterson til Lars Haukaa, Jens Strømsnes nå er eigar av Haukå, gnr. 15, bnr. 1 etter skøyte dagsett 30/5 1967, tinglyst 27/6 1967.

Lars Haukå fekk oppgjer i samsvar med kontrakt av 22/9 1960. I kjøpesum fekk han kr. 50.000,-. I skades- og ulempesvederlag fekk han kr. 6.500, - fastsett ved oreigningsskjøn nr. 8/1964 B for Sunnfjord heradsrett den 19/8 1964. Etter kontrakta skulle Lars Haukå elles ha 4 kW levert fram til garden for all framtid, og til det gratis rett til å ta ut til bruk på garden til sagbruk eller anna industrielt bruk 4.000 KWh/ år med max. uttak 30 HK. Når det gjeld nemnde 4 kW fekk Spigerverket Ytre Fjordane Kraftlag til å overta kraftleveringa for all framtid og vidare byggja fram kraftline til garden, og for dette blei det etter det

Side:735

opplyste i alt betalt kr. 111.500,-. Etter dette har Spigerverket hatt samla utlegg med kr. 50.000,- + kr. 111.500,- + kr. 6.500,- = kr. 168.000,-.

Børevatn og Svartevatn blei etter at Spigerverket hadde fått vanleg konsesjon førde over til Indrehusvassdraget for produksjon i Indrehus kraftverk, som blei fullført i 1963 og kom i produksjon same år. Etter dei oppgåver som skjønsretten har fått har Indrehus Kraftverk eit samla nedslagsfelt på 23,3 km2 og ein kraftproduksjon på 105 GWh. Samla kostnad var 23 mill. kroner plus renter i anleggstida med ca. 1+ mill. kroner. Utbyggingsprisen pr. KWh var 22,2 øre, krafta levert ved kraftstasjonen. Til dette kjem overføringsutlegg slik at krafta levert i sjølve Svelgen har ein utbyggingskostnad på 23,4 øre pr. kWh. Børevatn og Svartevatn sin del av nedslagsfeltet utgjer 5,25 km2 av 23,3 km2 og av kraftmengde 23,6 GWh av 105 GWh. Del av utbyggingskostnaden som fell på gnr. 15, bnr. 2, Børevatn og Svartevatn, er oppgjeve til 4,8 mill. kroner eller 20,3 øre pr. KWh.

Spigerverket har opplyst at det har vore utrekningar over kva det ville kosta å byggja ut Børevatn og Svartevatn i eige vassdrag og kva ein ville få av kraft der. Det er sett opp to alternativ. Etter det eine ville ein få 18 GWh til ein pris på ca. 40 øre pr. KWh. Etter det andre ville ein få 23 GWh til ein pris på ca. 36 øre pr. KWh.

Etter dette hevdar Spigerverket at den utbygging som er gjort, er den mest rasjonelle og økonomiske. - - -

Slik skjønsretten har forstått saksøkjaren måtte retten først ta standpunkt til om dei vassdragsrettar det her er tale om, har slik karakter at dei kan løysast på odel, medan saksøkte Lodve Kirkhorn har hevda at det ikkje er aktuelt, for det er noko som høyrer heime i ei eventuell løysingssak.

Det synet som saksøkjaren har gjeve uttrykk for, tykkjest ha noko føre seg, avdi det ikkje skulle vera grunn til å seia odelsfri noko som ikkje kan løysast på odel. På den andre sida tykkjest dette vera å gå fram på ein indirekte måte, som kompliserar saka meir enn turvande. Det vil truleg også føra med seg at ein må drøfta spørsmåla som reiser seg to gonger meir eller mindre. Retten finn med ein gong å burde ta opp dei ymse spørsmåla med tanke på føresegnene i §1 nr. 1 jfr. §5 i lova frå 16/7 1907.

Først finn ein å burde få nærare klårt for seg kva dei aktuelle vassrettane i Svartevatn og Børevatn er for noko.

Det har i mange desennier vore ein stor omsetnad, herunder oreigning, av fossefall, vassdrag, vassrettar eller kva dei blir kalla. Det blir ofte tala om at den og den har kjøpt det og det fossefallet, vassdraget eller dei og dei vassrettane. Det blir også sagt at den og den eig eller er eigar av det og det fossefallet, vassdraget eller dei og dei vassrettane. Sjølv om ein har sett og ser det slik at ein bestemt person, selskap, kommune, eller staten har blitt eigar av fossefall, vassdrag eller vassrettar, så må det vel frå eigaren av vedkomande gard eller bruk vera naturleg å sjå det slik at han har fått eit hefte på garden (bruksrett, servitutt), i alle fall dersom salet av vassrettane er kombinert med visse rettar til regulering, til å byggja dammar m.m. Sjølv om slike aksessoriske rettar ikkje fylgjer med i salet, så vil vedkomande gard eller bruk

Side:736

til vanleg få dei over seg i samband med oreigning. For det er slik at eit fall utan magasin er lite og inkje verd, (på same måten som eit magasin (vatn) utan fall ikkje er noko verd i høve til kraft-utbygging).

Skjønsretten finn i samband med saka nå at ein bør freista å få nærare tak i kva fossefall, vassdrag eller vassrettar i relasjon til kraftutbygging er for noko. Det meiner retten har kome klårt til uttrykk i innstilling frå komiteen til revisjon av vassdragsreguleringslova m.m., side 54 og 55. Denne innstilling er førearbeida til ot.prp. nr. 39 for 1958 om endring av lov av 14. desember 1917 om vassdragsreguleringar m.m. På 5.55 i innstillinga er det mellom anna uttalt:

«Vannet kan som nevnt brukes bl.a. til kraftproduksjon. Ved kraftproduksjon utnyttes vannets potensielle energi, eller tryngdekraften, og en slik utnyttelse kan bare skje der vannet har tilstrekkelig fall.»

Det er vidare sagt:

«Vannfallseieren får betaling fordi han overlater sitt fall til andres bruk og avskjæres adgang til selv å nytte det til kraftproduksjon.»

Det er vidare sagt:

«Våre nåværende rettsregler behandler ikke verdien av selve vannfallet annerledes enn andre verdier som knytter seg til vassdraget. Disse verdier er av mange forskjellige slags. Foran er nevnt husholdningsbruk, jordvanning og kraftproduksjon. Men fiske, fløtning og ferdsel er også verdier som knytter seg til vassdraget.»

Det som Spigerverket i det aktuelle tilfelle først og framst har kjøpt, betalt og fått skylddelt og overdrege til seg frå garden Haukå, gnr. 15, bnr. 1 er den verdi som ligg i vassfallet frå Svartevatn og Børevatn, og dette, mellom anna, ligg i uttrykksmåten «alle vannrettigheter i Svartevatn og Børevatn med bielver og tilhørende vann».

I skyldskiftet er det mellom anna uttalt: «Skyldskiftemennene meinte at der etter lov om skylddeling §6, ved dette skyldskiftet må vera høve til å skilja desse her alltidvarande bruksrettar ut frå grunneigedomen». I skylddelingslova frå 20/8 1909 §6 er det vist til matrikkellova frå 17/8 1818 §28. Det som er opprekna i nenmde lov §28, er gjerne kalla herlegheiter eller lunnende. Her er mellom anna vassfall nemnt. Retten vil ha uttalt at det kan vera naturleg å kalla slike lunnende som blir utskilde, som bruksrettar (servituttar), når ein ser dei i relasjon til hovudeigedomen, men det hindrar ikkje at det kan vera like naturleg å karakterisera enkelte lunnende som eigedom (underlagt eigedomsrett) når ein ser det i relasjon til kjøparen. I alle tilfelle har det vore vanleg å tala om at ein eig eit vassfall, vassdrag.

Skjønsretten har under tilvising til det som er sagt framanfor, ikkje lett for å skjøna at Industridepartementet har nekta å gje odelsfrigjering med heimel i oreigningslova §9, dersom då ikkje departementet ser det slik at vassfall ikkje i det heile kan vera underlagt eigedomsrett. Den samfunnsmessige vurdering av prosjektet har departementet tidlegare gjort i og med at det er gjeve konsesjon.

Under forhandlingane i Stortinget om lov av 16/7 1907, blei det reist spørsmål om vassfall kom inn under §1 nr. 1 i lova. Statsråden gav då bestemt til kjenne at «grund til vandfald gaar ind under uttrykket «grund til industriellt anlegg». Vandfald er jord med vand over og vil efter min bestemte opfatning her gaa ind under loven.» Sjå elles Sigurd

Side:737

Østrems odelsrett frå 1933 62 og 63. Ein kan reisa det spørsmålet om statsråden råka det essentielle når han seier at vassfall er «jord med vand over», men det er ei onnor sak. Det som er sikkert er at vassfall har ei sterk tilknyting til jorda eller grunnen. Det er vidare klårt at det har vore lovgjevarane si bestemte meining at det skulle vera høve til odelsfrigjering av vassfall med heimel i §1 nr. 1, jfr. §5.

I Valentin Voss si kommentarutgåve til odelslova, 8. utgåve side 113 er det i samband med spørsmålet om odelsfrigjering av vassfall sagt slik: «Under §1, nr. 1, går også grunn som dekkes av vann, såsom dammer, elver og fosser». Det blir også vist til Rt. for 1924 1008, der det er delvis attgjeving frå overretten, som mellom anna uttalar: «- - - hvorefter klarlig baade vandfalsret og anden grundret kan undtages fra odelsløsning selv om den er odelshævdet».

Skjønsretten vil elles nemna at ved tolkinga av ordet «grunn» i §1 odelsfrigjeringslova må det vera naturleg å sjå det slik at det bør vera eit visst samsvar med tolkinga av «Jord paa Landet» i odelslova frå 1821. Som vel kjent har omgrepet «Jord paa Landet» etter rettspraksis blitt svært vidfemnande.

Etter dette finn skjønsretten at det ikkje skulle vera grunn til tvil om at «Indrehus Kraftverk II» gnr. 15, bnr. 2, er grunn til industrielt anlegg i den meining odelsfrigjeringslova §1 nr. 1 tek dette omgrepet, med di ein, som alt gjeve til kjenne, ser det slik at vassrettane kjem inn under omgrepet grunn, og vidare med di ein ser det slik at Indrehus Kraftverk kjem inn under omgrepet industrielt anlegg, så mykje meir som kraftstasjonen er bygd som lekk i smelteverksproduksjonen i Svelgen.

Retten finn då å måtte ta til fylgje saksøkjaren sin påstand om med heimel i odelsfrigjeringslova §1, nr. 1, jfr. §5 å seia «Indrehus Kraftverk II», gnr. 15, bnr. 2 i Flora å vera odelsfri.- - -

Av overskjønnet (sorenskriver W. Wahr Fareth, som settedommer, med skjønnsmenn): - - -

Overskjønnsrettens flertall - alle unntatt skjønnsmennene Bjørbæk og Nesje - er kommet til et annet resultat enn underskjønnet.

Flertallet mener at det som Spigerverket har ervervet gjennom kontrakten med Lars Haukaa av 22/9 1960, skylddelingen av 8/10 1963 og skjøtet av 11/11 1963 fra Lars Haukaa på gnr. 15 bnr. 2, må karakteriseres som bruksrettigheter og at disse ikke går inn under §1 i loven av 16/7 1907.

At rettighetene er blitt særskilt matrikulert og utgjør eget bruk, bnr. 2, kan etter flertallets mening ikke tillegges den vekt at det blir tale om «grunn til industrielt anlegg» i relasjon til loven av 1907. Etter §6 i lov om skylddeling av 20/8 1909 er det ikke noe i vegen for at stetsevarende bruksrettigheter utskilles fra en eiendom og gis særskilt skyld.

Rettens flertall kan i store trekk erklære seg enig i de synspunkter som saksøktes prosessfullmektig er kommet med og som i utdrag er gjengitt foran.

Side:738

En vil for øvrig gjengi fra Industridepartementets brev av 15. august 1967 til Christiania Spigerverk:

«Departementet finner etter det foreliggende ikke å kunne ta selskapets søknad under behandling i medhold av oreigningslovens §9.

De rettigheter som er utskilt som gnr. 15, bnr. 2 i Flora og overdradd Christiania Spigerverk ved skjøte av 11.november 1963, er - som det fremgår av skylddelingsforretningen - bruksrettigheter, og kan således ikke antas å gå inn under bestemmelsen i §9.

Det synes i alt vesentlig å være bruksrettigheter som trenges for å utføre en vassdragsoverføring eller en regulering, og skylddelingsmennene har, som det sees, uten videre gått ut fra dette.

Etter det resultat departementet har kommet til har man ikke funnet grunn til å vurdere spørsmålet om rettighetene etter sin art ville kunne løses på odel, og heller ikke hvorvidt, eller i hvilken utstrekning det ville kunne gis ekspropriasjonstillatelse til erverv av eiendomsrett for de aktuelle tiltak...»

I Industridepartementets svar av 23/11 1967 på den fornyede henvendelse fra Spigerverket om saka heter det:

«Saken har vært forelagt Justisdepartementet til uttalelse vedrørende de fortolkningsmessige spørsmål som anvendelse av oreigningslovens §9 reiser.

I brev av 15. ds. har Justisdepartementet uttalt at det under noen tvil er enig med dette departement i at de ervervede rettigheter ikke kan gjøres til gjenstand for odelsfrigjøring i medhold av oreigningslovens §9. Det anføres at rettighetene, selv om de er stedsevarende og utskilte som eget bruk, trolig må ansees som en bruksrett eller servitutt over den eiendom de er utskilt fra.

Dette departement fastholder den avgjørelse som er kommet til uttrykk i brev til selskapet av 15. august d.å.»

Rettens flertall mener en må tolke ordet «grunn» i oreigningslovens §9 på samme måte som «Grunn til ... industrielle anlegg» i §1 i loven av 16/7 1907.

Når de rettigheter Spigerverket har ervervet ikke er funnet å gå inn under oreigningslovens §9, vil de etter flertallets mening heller ikke gå inn under § l i loven av 1907. En finner ikke å kunne tolke sistnevnte bestemmelse slik at Spigerverkets rettigheter kan sies å være «grunn til industrielle anlegg». Når rettighetene ikke går inn under §1 i loven av 1907 kan gnr. 15 bnr. 2 i Flora ikke erklæres odelsfri.

Som foran nevnt kunne Spigerverket ha ordnet seg ved oreigning og da ha oppnådd odelsfrigjøring. Hvordan forholdet ville ha stilt seg om Spigerverket hadde kjøpt selve vannene, Svartevatn og Børevatn, finner retten det ikke nødvendig å gå inn på.

Mindretallet - skjønnsmennene Bjørbæk og Nesje - er enig i det resultat underskjønnet er kommet fram til og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse underskjønnet har for sitt resultat.

Bnr. 2 vil etter det anførte bli erklært ikke odelsfri.- - -

Side:739