Rt-1948-1147
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-12-17 |
| Publisert: | Rt-1948-1147 |
| Stikkord: | Plenumssak |
| Sammendrag: | Dissens: 13-7 |
| Saksgang: | L.nr. 339/1948 |
| Parter: | Ole L. Sævereide d.y. mot Alfred L. Sævereide. |
| Forfatter: | Stang, Berger, Bonnevie, Skau, Bahr, Stenersen, Rognlien, Alten, Torstenson, Gaarder, Schei, Eckhoff, Grette, Mindretall: Fougner, Holmboe, Schjelderup, Soelseth, Kruse-Jensen, Thrap, Krog |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, §107, Odelsloven (1821) §12, §13, §14, §16, Odelsloven (1821), §2, §5, Tvistemålsloven (1915) §380, Plenumsloven (1926) §1, §4 |
Den 5. mai 1943 ble det ved Sundhordland herredsrett holdt odelsfrigjøringsskjønn i henhold til lov av 16. juli 1907 nr. 1 §5, jfr. §1 nr. 2 a og b, over gnr. 87, bnr. 7, Nygård i Skånevik.
Skjønnet ble holdt etter begjæring så vel av eiendommens eier Alfred L. Sævereide som av odelspretendenten Ole L. Sævereide d. y. Etter åstedsgranskning kom skjønnet enstemmig til det resultat at eiendommen er en hustomt og avsa skjønn med slutning: «Eiendommen Nygaard, gnr. 87 bnr. 7 med skyld 16 øre i Skånevik herred erklæres odelsfri. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Ole L. Sævereide d. y. begjærte overskjønn, som den 12. oktober 1943 stadfestet underskjønnet uten å tilkjenne saksomkostninger.
Ole L. Sævereide d. y. har anket over dette skjønn. Anken gjelder saksbehandlingen og lovbruken, idet den ankende part i ankeerklæringen hevder:
«1. Eiendommen Nygård er visstnok utskilt, men ikke solgt av nærmeste odelsmann, Lars Olsen Sævereide og skjønnet skulle derfor ikke ha fastslått odelsfrihet. Skjønnet burde ha avvist saken.
2. Loven om odelsfrigjøring av 16. juli 1907 kan ikke anvendes overfor den ankende part da han hadde odelsrett til Nygård før denne lov trådte i kraft.»
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«I. Det påankede over- og underskjønn oppheves.
II a. Prinsipalt: Saken avvises fra skjønnsretten.
b) Subsidiært: Saken hjemvises til ny behandling.
III. Den ankende part tilkjennes omkostninger for skjønnsretten og Høyesterett.»
Alfred L. Sævereide hevder at anken gjelder en formuesverdi som ligger under ankegrensen og at den derfor må avvises. Subsidiært hevder han at hans far Lars O. Sævereide og hans dødsbo ved salg har skilt eiendommen Nygård fra hovedbølet og at loven av 1907 uten hinder av Grunnlovens §97 kan anvendes overfor den ankende part uansett hans tidligere odelsrett.
Side:1148
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«I. Anken avvises. Subsidært: Det påankede overskjønn stadfestes.
II. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for skjønnsrettene og for Høyesterett.»
Saken behandles skriftlig etter begge parters begjæring (tvistemålslovens §380).
Da det under stemmegivningen viste seg at tre av dommerne ville avgjøre saken på en måte som avviker fra en av Høyesterett tidligere uttalt rettsoppfatning - Grunnlovens §97 - har Høyesterett besluttet at saken i sin helhet skal forelegges den samlede Høyesterett. Se lov 25. juni 1926 §1 og §4 første ledd.
Høyesterett finner at ankemotpartens avvisningspåstand ikke fører frem. Tvisten gjelder om det hviler odelsrett på eiendommen og odelsretten er en personlig rett uten formuesverdi. En odelsløsningssak står i en annen stilling da den gjelder krav på overdragelsen av en eiendom.
Høyesterett er kommet til det resultat at eiendommen er odelsfri etter loven av 1907 §1, 2 a, som fastslått av overskjønnet.
Lars Olsen Sævereide, som var nærmeste odelsmann, lot eiendommen Nygård utskille fra hovedbølet gnr. 87 bnr. 4 Sævereide ved skylddelingsforretning av 30. mai 1927. Alt før den tid hadde han overlatt bruken av hovedbølet til den ankende part, mens han selv bygget på Nygård for å bo der. I 1932 solgte han hovedbølet til ankemotparten. Det tilhører nå den ankende parts datter, Laura Sævereide. Etter Lars Olsen Sævereides død i 1933 ble hans enke sittende på Nygård i uskiftet bo, men i 1941 solgte hun eiendommen til ankemotparten. Hun hadde selv ingen odelsrett i eiendommen. Disse faktiske forhold er partene enige om.
Det første spørsmål er om eiendommen er en «hustomt» som antatt av overskjønnet. Høyesterett kan ikke finne at overskjønnet for så vidt har anvendt loven uriktig.
Det neste spørsmål er da om tomten kan ansees «utskilt og solgt av nærmeste odelsmann» som nevnt i loven av 1907 §1, 2, siste ledd. Dette må Høyesterett anta.
Lovforskriften om at tomten skulle være «utskilt og solgt av nærmeste odelsmann» er grunngitt på denne måten: «Dette tilføyes for å hindre at en ny eier i odelsløsningstiden utskiller hustomter og bygger for derved å gjøre eiendommen så ubekvem at dette avholder odelsmannen fra løsning» (innst. O. X 1906-07 9).
Det må etter loven være likegyldig om nærmeste odelsmann selger tomten og beholder hovedbølet eller om han selger hovedbølet og beholder tomten. Han har i begge tilfelle skilt ut en byggetomt og bebygget denne. I det foreliggende tilfelle kom hovedbølet og tomten på forskjellige hender ved salget av hovedbølet i 1932 og tomten ble dermed odelsfri.
Den ankende part hevder videre at det vil være i strid med Grunnlovens §97 om loven av 1907 gjøres gjeldende mot den som hadde odelsrett til eiendommen før loven trådte i kraft. Han viser for så vidt til høyesterettsdom i Rt-1918-II 47 ff.
Side:1149
Høyesterett er kommet til det resultat at loven av 1907 må kunne anvendes mot den ankende part uten hinder av Grunnlovens §97. Etter Grunnlovens §107 må odels- og åsetes-retten ikke oppheves, men «de nærmere betingelser hvorunder den til størst nytte for staten og gavn for landalmuen skal vedblive» fastsettes ved lov. Det har tidligere vært og vil også i fremtiden bli behov for å gjøre endringer i odelsloven, ettersom nye sosiale eller økonomiske forhold krever det. Da loven av 1907 ga høve til å frita industritomter og hustomter for odelsrett, var det for å tilfredsstille et behov som hadde vokset seg frem.
Odelsmannen har ikke noe berettiget krav på å beholde sin odelsrett uanfektet av denne lov, hvis han ikke ved lovens ikrafttreden hadde en aktuell løsningsrett.
Høyesterett inntok i dom i Rt-1918-II 47 et annet standpunkt til det nevnte grunnlovsspørsmål. Denne sak gjaldt for øvrig et tilfelle der Staten ervervet et odelsgods og i henhold til loven av 1907 §7 bestemte at eiendommen skulle være odelsfri.
Overskjønnet vil etter dette bli stadfestet.
Saksomkostninger bør ikke tilkjennes.
Dommer Berger bemerker: Noe spørsmål om Grunnlovens §97 er til hinder for anvendelsen av loven av 1907 mot den ankende part oppstår ikke for meg i denne sak, fordi jeg antar at den ankende part ikke hadde noen odelsrett som loven av 1907 fratok ham.
Etter min mening har der aldri eksistert odelsrett til hustomter. En unntagelse gjelder bare for så vidt angår retten til ved odelsløsning å føre tomter tilbake til hovedbruket, en unntagelse som er nødvendig for å hindre en eier i transaksjoner som skulle gjøre eiendommen så ubekvem at den avholder odelsmannen fra løsning; det er bare denne unntagelsesregel som er søkt nærmere presisert og begrenset ved loven av 1907.
Odelsretten passer etter sin tanke i det hele ikke for hustomter, den har aldri vært noen rett for en slekts medlemmer til å skaffe seg tomter. At der ikke kan erverves odelsrett til hustomter har alltid vært på det rene. Og jeg mener at- odelslovens regler heller ikke med rimelighet kan anvendes på hustomter; hvis man skulle anerkjenne odelsrett til den slags tomter måtte de jo i enhver henseende betraktes som særskilte odelsgods, således med hensyn til delingsreglene i odelslovens §12, §13, §14 og reglene om stedforeldres underholdningsplikt og kår i §16 m. m.; det ville også føre til at for enkelte hustomter ville odelsrett - og dermed formentlig også åsetesrett - kunne opprettholdes gjennom generasjoner, et resultat som jeg mener er i strid med gjeldende rett.
Ellers er jeg enig med flertallet.
Dommerne Fougner, Holmboe, Schjelderup, Soelseth, Kruse-Jensen, Thrap og Krog, er enige med flertallet i at anken ikke blir å avvise, men gir den ankende part medhold i at vilkårene for å erklære eiendommen Nygård odelsfri («løsningsfri») i medhold av
Side:1150
bestemmelsene i loven av 16. juli 1907 §5, jfr. §2, ikke har vært til stede. Dette siste begrunner vi slik:
Ifølge lovens §1 nr. 2, siste ledd, inntrer odelsfrihet etter de forutgående bestemmelser under nr. 2, bare «såfremt grunnen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann».
Som det fremgår av den faktiske fremstilling Høyesteretts flertall gir, er parsellen Nygård i 1927 utskilt fra vedkommende hovedeiendom, gnr. 87 bnr. 4, Sævereide av nærmeste odelsmann, Lars Olsen Sævereide. Men det er også på det rene at det ikke var noen «nærmeste odelsmann» eller overhodet en odelsberettiget eier som senere, i 1941 solgte Nygård til ankemotparten. Selgeren var Ole Larsen Sævereides i uskifte hensittende enke, som ingen odelsrett hadde.
Rekkevidden av bestemmelsene om odelsfrihet i lovens §2, herunder også bestemmelsen i nr. 2 a om særskilt matrikulerte hustomter, er klart og presist begrenset ved dobbeltvilkåret: at grunnen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann. Og man går, slik vi ser det, utenfor så vel lovstedets ord som den åpenbare mening, hvis man antar at et salg foretatt, ikke av den nærmeste odelsberettigede, men av den avdøde odelsmanns i uskifte hensittende - ikke odelsberettigede - enke, skulle ha den samme utslettende virkning for odelsretten.
Vi kan for vår del ikke legge vekt på den uttalelse fra vedkommende Stortingskomité (innst. O. X 1906-07 9) som er referert av flertallet («Dette tilføyes for å hindre» osv.). Bemerkningen rimer dårlig med selve lovstedets ordlyd. Og lovteksten kan etter vår mening ikke forståes annerledes enn at lovskriveren deri, at vedkommende tomt osv. er både utskilt og solgt nettopp av «nærmeste odelsmann», har sett en viss garanti for at de odesberettigedes interesser ikke i urimelig grad ble gått for nær.
Vi finner det å være av vesentlig betydning at det i disse forhold råder klare og bestemte regler, som så vidt gjørlig, utelukker en mer eller mindre konkret prøvelse av om det i det enkelte tilfelle er grunn til å sette seg ut over lovstedets klare ordlyd. Blir grensene her flytende, vil det kunne bli rik mulighet for rettstvister og dermed for tidstap.
Det tilføyes at vi ikke finner grunn til å anta at enkens salg av Nygård til ankemotparten skulle betegne en realisasjon av hva det i sin tid måtte ha vært hennes avdøde manns ønske eller vilje. Noen vesentlig betydning tillegger vi imidlertid ikke dette moment. Heller ikke kan det for oss veie om det skulle forholde seg slik at enkens salg til ankemotparten ble billiget av den som da var best odelsberettiget (men som overhodet aldri har vært eier av Nygård).
Vi stemmer etter dette prinsipalt for at de påankede skjønn - underskjønn og overskjønn - oppheves, og at saken avvises fra skjønnsretten.
Subsidiært er vi enige med flertallet hva angår forholdet mellom bestemmelsene i loven av 1907 og Grunnlovens §97.
Med hensyn til saksomkostninger er vi også enige med flertallet.
Side:1151
domsslutning:
Overskjønnet stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av skjønnet (sorenskriver Per Haukås med skjønnsmenn):
Skjønnsretten er enstemmig kommet til det resultat at eiendommen gnr. 87 bnr. 7 av skyld 16 øre i Skånevik er å anse som en matrikulert hustomt, hvor der er bygget beboelseshus. Arealet er i alt ca. 5 mål, hvorav ca. 2 mål er oppdyrket. Mesteparten av de øvrige ca. 3 mål består av storstenet ur bevokset med litt hatleskog og ansees helt ulønnsomt å oppdyrke.
Av overskjønnet (kst. sorenskriver Hans H. Pedersen med skjønnsmenn):
- - -
Overskjønnsretten støtter seg til de faktiske opplysninger som er gitt om eiendommen i underskjønnets premisser. Overskjønnsretten er i likhet med underskjønnsretten kommet til at eiendommen Nygård, gnr. 87 bnr. 7 av skyld 16 øre i Skånevik må karakteriseres som en særskilt matrikulert hustomt hvor det er bygget beboelseshus, og odelsfri etter lov av 16. juli 1907 nr. 1 §1a og §1 annet ledd. - - -