Rt-1977-233
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-03-05 |
| Publisert: | Rt-1977-233 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 24B/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A, B og C (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Blom, Løchen, Schweigaard Selmer, Heiberg, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §69, §45, §86, §59, §62, Straffeprosessloven (1887) §377 |
Dommer Blom: Politimesteren i Sunnmøre utferdiget 3. september 1975 i medhold av lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §86, jfr. §45 annet ledd likelydende forelegg mot Petter S. Ludvigsen
Side:234
Ulvestad, Ola Ulvestad og Johan Hatlehol. Gjerningsbeskrivelsen var i foreleggene angitt til:
«bl.a. tirsdag 24.06.75 ca. kl. 1630, på vestre landside i Vatnefjorden, å ha fisket med garn hvor minste maskevidde var 4 cm innenfor 400 meters grensen fra elveosen.»
Foreleggene ble ikke vedtatt, og politimesteren sendte sakene til Nordre Sunnmøre herredsrett for pådømmelse etter straffeprosesslovens §377, fjerde ledd. Herredsretten avsa 18. oktober 1976 dom hvorved de siktede ble frilunnet og tilkjent omkostninger.
Saksforholdet fremgår av dommen.
Politimesteren har påanket dommen. Han hevder at lovanvendelsen er feil fordi retten «har anvendt en for lemfeldig aktsomhetsnorm ved vurderingen av spørsmålet om muligheten for å fange laks og sjøørret i de utsatte garn og i hvilken grad dette inngikk i de tiltaltes bevissthet ved utsettelsen av garna». Anken angir seg også å gjelde saksbehandlingen, idet domspremissene antas å være ufullstendige. Denne del av anken er imidlertid ikke nærmere begrunnet, og under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1971-1346 har statsadvokaten derfor ikke tatt opp spørsmålet om hvilke mangler det her skulle være tale om. Jeg er enig i dette standpunkt og behandler derfor bare anken over lovanvendelsen.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Herredsretten har funnet bevist at garnene hadde en minste maskevidde på ca. 4 cm, at fisket fant sted innenfor 400 meters grensen og at vassdraget var laks- og sjøørretførende.
Når retten likevel har frifunnet de siktede, er det ut fra følgende forståelse av loven:
«Når det gjelder den subjektive siden er skyldkravet hensikt - dvs. at muligheten for å fange blankfisk må ha vært en del av motiveringen for å sette garnet. Denne mulighet behøver ikke å ha vært hovedhensikten, det er nok at den inngikk i beregningen og var medbestemmende til foretagendet.»
Rettens tolking av loven på dette punkt stemmer med sikker rettspraksis etter de eldre lakselover og med den tolking Høyesterett har lagt til grunn når det gjelder forståelsen av loven av 1964, jfr. således Rt-1966-672 (lovens §62) og 1974 648 (lovens §59). Jeg ser ingen grunn til at man skal anvende en annen lovforståelse når det gjelder lovens §45 og finner følgelig at rettens tolking så langt er riktig.
I overensstemmelse med det syn som særlig er aksentuert i avgjørelser i Rt-1975-858 og 1976 756 antar herredsretten videre at når det gjelder motiveringen, må bevisbedømmelsen foretas på bakgrunn av en vurdering av en lang rekke objektive omstendigheter. Disse omstendigheter gjennomgås utførlig, og på grunnlag av den bevisbedømmelse retten for så vidt har foretatt, uttaler den:
«Etter en totalvurdering konkluderer retten med at de tiltaltes hensikt med garnsettingen var å fange makrell, sild og annen saltvannsfisk. Dette fisket har vært drevet i bygden i alle år og etter det retten forstår fra omtrent samme sted ... Det er således ingen grunn til å tro at fisket med makrellgarn ble opprettholdt helt eller delvis med den hensikt også å fange blankfisk.
Side:235
Retten finner etter dette at de tiltalte var klar over muligheten at det kunne komme en blankfisk i garnet av og til. Retten kan imidlertid ikke se at dette var en del av de tiltaltes motivering til å fortsette det makrellfisket som hadde lange tradisjoner.»
Dette er rettens frifinnelsesgrunnlag, og jeg kan ikke se at det bygger på en uriktig tolking eller anvendelse av lovens §45, annet ledd, jfr. §86.
Særskllt når det gjelder forholdet til lovens §86 som har vært drøftet under prosedyren, finner jeg å burde tilføye: §86 setter straff også for uaktsomt forhold. Dette er nytt i loven av 1964. Endringen vil kunne ha berydning i en lang rekke situasjoner hvor siktede har tatt feil av faktiske omstendigheter, og dette kan bebreides ham som uaktsomhet. Dette vil således være tilfelle hvor siktede har tatt feil av maskevidden på garnene. Men når det gjelder lovens §45, er selve kravet til motivering ikke endret: Har siktede ved garnsettingen verken helt eller delvis vært motivert av ønsket om å få laks eller ørret, kan han ikke straffes.
Jeg tilføyer at en annen forståelse av loven ville føre til at tradisjonelt makrellfiske uten videre ville bli ulovlig der hvor det var mulighet for at en blankfisk kunne komme med i fangsten. Loven kan ikke forstås slik at dette er dens generelle regel. På det enkelte sted kan imidlertid sjøfisket måtte vike i medhold av fredningsbestemmelser utenfor elvemunning i medhold av lovens §68. Slike bestemmelser er for Vatneelvas vedkommende fastsatt 21. januar 1976 - altså etter at det fiske denne straffesak gjelder, fant sted.
Jeg stemmer for denne
Kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schrt'eigaard Selmer, Heiberg og Bendiksby: Likeså.
Av herredsrettens dom (donimerfullmektig Elisabeth Berthelsen med domsmenn):
- - -
Vedr. forholdene på stedet legger retten etter bevisførselen følgende til grunn for sin vurdering:
I bukta ved utløpet av Vatnevassdraget har det siden gammelt vært fisket etter makrell, sild, lyr og annen saltvannsfisk. Et av vitnene hadde fisket her i 50 år og opplyste at det var særlig sild- og makrellfisket som var stort før i tiden. For ca. 18 år siden hadde han i et kast fått 63 hl makrell. Silden og makrellen går rundt i ring i vågen og går helt inn under land. Han brukte derfor å sette garnet fra land. Samme vitne opplyste at blankfisket her inne var så lite at det er nesten flaut å snakke om det.
Fiskerikonsulenten for Vestlandet er avhørt ved bevisopptak og har bl.a. forklart at tidligere gikk det ikke blankfisk (laks og sjøørret) i Vatnevassdraget/Vatnevatnet. I begynnelsen av 1960-årene begynte imidlertid det lokale elveeierlag å opparbeide vassdraget samt sette ut endel yngel. Det er
Side:236
oppgitt at det i 1968 ble satt ut 10.000 lakseyngel, i 1969 og 1970 tilsammen 25.000 sjøørretyngel, i 1972 10.000 lakseyngel og i 1975 7.800 lakseyngel + 2.000 settefisk av laks. Vassdraget er således nå å anse som laks- og sjøørretførende.
Normalt er det liten vassføring i Vatnevassdraget og blankfisken vil ha vanskeligheter med å gå opp. Ifølge fiskerikonsulenten vil fisken da bli gående frem og tilbake i og utenfor elveoset og vil være særlig sårbar for beskatning med bundet redskap. Dette var hovedårsaken til at en del av sjøområdet utenfor Vatnevassdraget med virkning fra 21.01.76 er fredet for alt fiske, med visse unntak for sild og brislingfiske.
Fiskerikonsulenten har videre uttalt vedr. de tiltaltes plassering av sine garn: «Etter min mening er det helt åpenbart at hensikten er å fange laks og sjøaure. Garna er strategisk plassert for slik fangst.»
De tre tiltalte har opplyst at de i alle år har drevet forskjellig fiske til husbehov. Samtlige har såvel krokgarn, ørretgarn og makrellgarn og/eller sildegarn. Når makrellen kommer har de satt makrellgarnene sine på vestsiden av bukten - på omtrent samme sted som denne sak omhandler. Dette skal være det gjeveste stedet for makrellfisket. På østre siden av bukten var det vanskelig å komme til med garn p.g.a. bebyggelse og småbåthavn. - - - Retten skal bemerke:
Etter lakselovens §45, 2 ledd er det forbudt å fiske etter sjøaure og sjørøye med bundne redskaper med mindre maskevidde enn 5,8 cm innenfor en avstand av 400 m fra utløpet av vassdrag hvor blankfisk går opp. Utenfor grensen på 400 m er minste tillatte maskevidde ved fiske etter sjøaure eller sjørøye satt til 4,5 cm.
Det er på det rene at de tiltalte har brukt bundne redskaper med en minste maskevidde på ca. 4 cm. Det er forsåvidt også på det rene at fisket fant sted innenfor 400 meters grensen uten at dette kan sees å ha noen betydning i relasjon til straffebestemmelsen. Videre må det anses bevist at Vatnevassdraget på den tid forholdet gjelder var laks- og sjøørretførende. Objektivt sett er det således på det rene at de tiltalte har overtrådt straffebudet. Når det gjelder den subjektive siden er skyldkravet hensikt - dvs. at muligheten for å fange blankfisk må ha vært en del av motiveringen for å sette garnet. Denne mulighet behøver ikke å ha vært hovedhensikten, det er nok at den inngikk i beregningen og var medbestemmende til foretagendet. Retten viser her til Rt-1960-46 og Rt-1899-636. De tiltalte har benektet at de har hatt til hensikt også å fange blankfisk.
Retten finner at vedrørende motiveringen må bevisbedømmelsen foretas på et objektivt grunnlag og legger ved vurderingen vekt på bl.a. følgende omstendigheter (jfr. Leif Bergan: Kommentarer til lov av 6 mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket 1973 131-132):
a. Er stedet en god fiskeplass for laks, sjøaiire eller sjørøye eller den saltvannsfisk fiskeren hevder å ha fisket etter?
De tiltalte og vitnet Krogsæter har uttalt at stedet var det «gjeveste» for makrellfiske. Når det gjelder blankfisk har fiskerikonsulenten for Vestlandet uttalt at stedet var strategisk for fiske etter blankfisk. Denne siste uttalelse er i strid med vitnet Krogsæters oppfatning.
Retten legger til grunn at vitnet Krogsæter har lang ertaring fra fiske i bukten og at han best vet hvor de forskjellige fiskeslag går. Fiskerikon-
Side:237
sulenten er også ekspert, men etter det retten forstår har han ikke personlig erfaring fra fisket i Vatnefjorden. Retten antar også, utfra det motsetningsforhold som synes å foreligge i bygden mellom garnfiskerne og blankfiskoppdretterne at det lett hadde kunnet påvises dersom det var fanget større kvanta blankfisk på det aktuelle stedet.
Retten legger etter dette til grunn at stedet egnet seg ypperlig til fiske av makrell, men kan ikke se det bevist at stedet var særlig strategisk for fiske av blankfisk.
b. Redskapets muligheter til å fiske de fredede fiskearter.
Fiskeredskap er til en viss grad selektivt bestemt. Makrellgarn antas best egnet til å fange makrell, men etter rettens syn er det ikke til å unngå at garnet også passer godt for fangst av annen småfisk: sei, lyr og også mindre blankfisker. Retten finner grunn til her å legge en viss vekt på at alle de tiltalte hadde andre garn som bedre egnet seg til å fange blankfisk av brukbar størrelse. Konklusjonen her må dog bli at redskapet hadde muligheter til å fange mindre eksemplarer av de fredede fiskearter.
c. Tiden for fisket.
Fisket er foregått i blankfisksesongen og i begynnelsen av makrellsesongen. Etter det retten har forstått kommer makrellen i stim og da sprer ryktet seg. De tiltalte hevder å ha satt ut garn etter å ha hørt at nå er makrellen kommet. Dette bestyrkes av vitnet Krogsæters opplysninger vedr. makrellfangst tidligere i uka.
Retten kan ikke tillegge tidspunktet for antatt høysesong avgjørende betydning idet fisken ikke antas slavisk å følge almanakken. Etter dette kan en ikke se at tidspunktet her taler i hverken den ene eller den andre retning.
d. Utsettingsmåten for redskapet.
Garnene var landfaste og kavlflytende. Dette er opplyst særlig egnet til å fange sild og makrell som går helt under land. Noen spesiell grunn til å sette garnet på den måten for å fange blankfisk som går rundt og venter på vannføring i vassdraget er ikke påvist. Ifølge fiskerikonsulenten går blankfisken frem og tilbake utenfor elveoset uten at det er særlig nevnt at den holder seg opp under strandkanten. Retten vil anta at ethvert fast redskap med liten maskevidde innenfor 400 meters grensen vil være sårbart for blankfisken, men en kan ikke se påvist at landfast garn er farligere enn et ikke landfast eller at flytende garn er farligere enn et synkende.
e. Eventuelt fangstresultat.
Det var 4 sjøørreter i det midterste garnet da garna ble tatt. De tiltalte har stilt seg temmelig uforstående til dette. Vitnet Krogsæter uttalte at det var naturlig, idet blankfisken går i flokk dersom det først kommer blankfisk i garnet vil det lett være mer enn en. Retten synes dette er en rimelig forklaring og den er heller ikke motsagt av aktoratet. Teorien bestyrkes også av det faktum at det kun var blankfisk i det ene garnet - ikke i de to andre.
Retten kan således ikke se fangstresultatet som noe annet enn en bekreftelse på det de tiltalte har vedgått - at det av og til går blankfisk i garnene.
g. Er fisket søkt skjult for oppsynet?
Her blir svaret et ubetinget nei. Fisket har foregått i lenger tid med kavlflytende garn og garnet har stått ute hele dagen. En av de tiltalte har tidligere kontaktet lakseoppsynet om garnsettingen og også opplyst at den loleale oppsynsmann har vært og sett på garnet.
Side:238
Etter en totalvurdering konkluderer retten med at de tiltaltes hensikt med garnsettingen var å fange makrell, sild og annen saltvannsfisk. Dette fisket har vært drevet i bygden i alle år og etter det retten forstår fra omtrent samme sted. Situasjonen da blankfiskoppdrettet begynte var at det fremdeles var ulovlig å fiske med de samme redskaper etter blankfisk. Samtlige tiltalte har bedrevet makrellfiske før den tid det ble satt ut blankfisk i særlig omfang etter det som er opplyst. Det er ikke opplyst at fisket med makrellgarn øket i omfang etter at blankfisken kom, eller at det ble en nedgang i makrell/eller silde fisket etter dette tidspunkt. Det er således ingen grunn til å tro at fisket med makrellgarn ble opprettholdt helt eller delvis med den hensikt også å fange blankfisk.
Retten finner etter dette at de tiltalte var klar over muligheten at det kunne komme en blankfisk i garnet av og til. Retten kan imidlertid ikke se at dette var en del av de tiltaltes motivering til å fortsette det makrellfisket som hadde lange tradisjoner.
De tiltalte blir etter dette å frifinne.
- - -