Rt-1960-46
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-01-09 |
| Publisert: | Rt-1960-46 |
| Stikkord: | Lakseloven av 27 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 5/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Roll Matthiesen, Rode, Skau, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: | Lakseloven (1930) §21, §30, §37, Straffeprosessloven (1887) §377, Lakseloven (1930) |
Dommer Hiorthøy: A og B ble ved likelydende forelegg, utferdiget 11. september 1958 av Nordmøre politikammer, hver forelagt en bot stor kr. 75, subsidiært fengsel i 12 dager, for overtredelse av lov om laks- og sjøørretfiskeriene av 27. februar 1930 §37, jfr. resolusjon av 18. februar 1952, som i medhold av den anførte lovs §30, bokstav e, jfr. §39, siste ledd bestemmer at de regler som gjelder for laksefiske i sjøen også skal gjelde bruk av kastenot til fangst av sjøørret i fjordene i Romsdal og Nordmøre innenfor en nærmere angitt grenselinje. Som grunnlag for foreleggene var angitt at de tiltalte 28. juli 1958 brukte en kastenot med mindre masker enn 5,8 cm mellom knutene til fangst av sjøørret ved Ranheim mellom Øre og Torvikbukt, som ligger innenfor den i resolusjonen fastsatte grenselinje.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble sendt Nordmøre herredsrett til behandling i henhold til straffeprosesslovens §377, 4. ledd.
Ved herredsrettens dom av 1. juni 1959 ble begge de tiltalte frifunnet, idet retten la til grunn for sin avgjørelse de tiltaltes forklaring om «at de ikke kastet etter ørret og at de heller ikke så noen ørret som «spratt». Derimot så de striper som de antok skrev seg fra makrell, og det var denne de kastet etter.» I tilknytning til dette anfører retten videre i sin begrunnelse for dommen, at «da retten ikke finner at forannevnte resolusjon forbyr fangst av annen fisk enn sjøørret med nøter av denne art, må hensikten med fisket ha vært fangst av sjøørret, noe en ikke har funnet bevist forelå hos de tiltalte i denne sak. Forholdet har vært at det pågikk godt makrellfiske i fjorden, og det kan ikke ha vært meningen med bestemmelsen om minstemaskevidde for bundne redskaper som brukes til fangst av laks og sjøørret, at denne skal komme til anvendelse i ethvert tilfelle hvor en må være oppmerksom på eller forutse muligheten for fangst av nevnte slag ... - - - Heller ikke det forhold at kastet ble foretatt på et sted som vanligvis er egnet til fangst av sjøørret vil etter rettens mening være nok til å fastslå overtredelse av bestemmelsen om fangst av sjøørret, da det er fangstredskapet som faktisk til en viss grad bestemmer dette. Også det forhold at fisket foregikk så vidt sent i sesongen at en måtte ha grunn til å anta at sjøørreten bare lot seg fange lenger inne i fjordene, tilsier etter rettens mening at det ikke var de tiltaltes hensikt å fange sjøørret ved angjeldende bruk av kastenot.»
Side:47
Politimesteren i Nordmøre har påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil i lovanvendelsen og saksbehandlingen. For så vidt angår lovanvendelsen anføres det i ankeerklæringen prinsipalt at retten feilaktig har krevet, hensikt, det må være tilstrekkelig at det er handlet med forsett. Subsidiært anføres at retten har lagt til grunn en uriktig forståelse av begrepet hensikt. Det må være nok til fellelse at formålet med bruken av noten var å ta den fisk som kunne fåes, og det kan ikke innsees - som retten synes å anta - at det må ha vært hovedhensikten å fange ørret. Anken mot saksbehandlingen gjelder domsgrunnene, som ikke antas å være tilstrekkelig utførlige til at det kan kontrolleres om retten har bygget på en riktig forståelse av hensiktsbegrepet. Det nevnes for så vidt at retten ikke klart har tatt standpunkt til spørsmålet om hvilket formål de tiltalte hadde med bruken av den småmaskede not, - om de hadde til eneformål å fange bestemte fiskesorter eller om hensikten var å ta den fisk de kunne få, eventuelt med hovedhensikt å få en bestemt fiskesort.
Jeg antar at anken må bli å forkaste.
Når det gjelder spørsmålet om skyldformen etter lakselovens §21, jfr. §37 og §30 bokstav e, fremgår det av lovens forarbeider og er fastslått ved en rekke høyesterettsdommer at det må foreligge hensikt, jfr. bl.a. Rt-1915-737 flg. og senest Høyesteretts kjennelse 18. desember 1959 i sak mot C (l.nr. 169 B). Aktor har under behandlingen for Høyesterett erklært seg enig i denne lovforståelse.
Med hensyn til hvilke krav som i det foreliggende forhold må stilles til vedkommendes hensikt, er jeg i og for seg enig i at det ikke behøver å være hovedhensikten, enn si den eneste hensikt, å fange sjøørret. Som uttrykt i den i Rt-1899-636 inntatte kjennelse av Høyesterett, antar jeg at det må være nok at «Udsigten til at faa Lax eller Sjøørret har indgaaet i Vedkommendes Beregning og været medbestemmende til hans Foretagende». Jeg finner imidlertid at det med tilstrekkelig tydelighet fremgår av de avsnitt av herredsrettens dom som jeg har gjengitt tidligere, at de tiltalte, ifølge rettens bevisvurdering, ikke har hatt noen slik hensikt med det omhandlede kastenotfiske.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Skau og justitiarius Wold: Likeså.