Rt-1985-1327

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-12-14
Publisert:	Rt-1985-1327 (422-85)
Stikkord:	Jordskifterett, Almenningsrett, Espedalen bygdealmenning
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 14. desember 1985 i l.nr. 169/1985
Parter:	I. 1. Torstein Risdal m.fl. (10 parter) (advokat Olaf Trampe Kindt) II. Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Karl Arne Utgård) mot Espedalen bygdealmenning v/styrets formann (advokat Johs. Thallaug).
Forfatter:	Løchen, Michelsen, Christiansen, Bugge, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:

Dommer Løchen: Stortinget besluttet 25. september 1854 etter henstilling fra en del av de almenningsberettigede at Espedalen statsalmenning i Fron skulle selges til eierne av de bruksberettigede gårder. Kongeskjøte ble utstedt 16. mai 1855 med bestemmelse om at almenningen skulle utskiftes innen 4 år. Statsalmenningen gikk gjennom salget over til å bli bygdealmenning, jfr. høyesterettsdom i Rt-1939-854. Utskiftning ble gjennomført i 1865-66. Det ble i utskiftningsforretningen uttalt at «kun de Dele af Almindingen, der kunde regnes som Skovtrakter, skulde blive Gjenstand for Udskiftning». Ifølge de utarbeidede utskiftningskart omfattet utlodningen i alt 260 teiger. Den del av almenningen som ble utskiftet utgjorde ca 133000 dekar. Den resterende del - som vesentlig er høyfjellsområde - er ca 260000 dekar, og vedble etter utskiftningen å være bygdealmenning.

Styret i Espedalen bygdealmenning fremsatte i 1974 og 1977 krav overfor Gudbrandsdal jordskifterett om grensegang etter jordskifteloven §100 for å få fastlagt grensene mellom almenningen og de utskiftede, private områder. Til grensegangen ble som saksøkte parter innkalt 43 grunneiere. Mellom de saksøkte var også staten v/Direktoratet for statens skoger som eier av en rekke skogteiger, og Opplysningsvesenets fond v/Kirke- og undervisningsdepartementet som eier av én teig. Det ble under grensegangsforretningen konstatert tvist om eiendomsretten til en rekke setrer i området, og til arealer som var utrisset/avmerket på utskiftningskartene rundt enkelte setrer. Jordskifteretten tok derfor eiendomsspørsmålene opp til særskilt behandling etter jordskifteloven §17 i 8 avgrensede tvister. Tvistegjenstanden og partsforholdet i tvistene var:

Tvist nr. 1.

Eiendomsrett til Hølseteren og et område rundt seteren utrisset på utskiftningskartet.

Tvist nr. 2.

Eiendomsrett til Storhølisetrene og et område rundt setrene, utrisset på utskiftningskartet: a) Risdalsseter nordre. Saksøkte var brukerne Torstein Risdal og Arne Risdal, eiere av gnr. 207 bnr. 1 i Nord-Fron.

b) Risdalsseter søndre. Saksøkt var brukeren Jo Risdal, eier av gnr. 209 bnr. 1 i Nord-Fron. c) Megaardsseteren. Saksøkt var brukeren Pauline S. Wahlquist, eier av gnr. 213 bnr. 1 i Nord-Fron. d) Melbyseteren.

Tvist nr. 3.

Eiendomsrett til Vendli seter og et område rundt seteren utrisset på utskiftningskartet. Saksøkt var brukeren Anton Kongsli, eier av gnr. 248 bnr. 1 i Nord-Fron. Statens skogteiger nr. 69 og 70 avskjæres av det utrissede området.

Tvist nr. 4.

Eiendomsretten til følgende setrer og et område rundt setrene, utrisset på utskiftningskartet: a) Haugaseteren, gnr. 257 bnr. 2 i Nord-Fron. Saksøkt var brukeren Aksel T. Blekastad.

b) Lohaugen seter. c) Kobberslåen seter. d) Perslåen seter. e) Kvernstuseteren, gnr. 249 bnr. 2 i Nord-Fron. Saksøkt var brukeren Mjøsen Skogeierforening.

Saksøkte for så vidt gjaldt det utrissede område var foruten seterbrukerne også staten v/Landbruksdepartementet, Direktoratet for statens skoger og Opplysningsvesenets fond v/Kirke- og undervisningsdepartementet.

Tvist nr. 5.

Eiendomsretten til Fredrikseter og et område rundt seteren, utrisset på utskiftningskartet. Saksøkt var brukeren Ivar F. Fosse, eier av gnr. 204 bnr. 5 i Nord-Fron.

Tvist nr. 6.

Eiendomsretten til Strålsetrene og til et antatt utrisset område omkring setrene: a) Graupe øvres seter.

b) Strålseteren søndre. c) Strålseteren nordre.

Tvist nr. 7.

Eiendomsretten til Småvasseteren og til et antatt utrisset område omkring seteren. Saksøkt var brukeren Ola O. Åseng, eier av gnr. 221 bnr. 3 i Nord-Fron.

Tvist nr. 8.

Eiendomsretten til Kvålseteren (Veslefjellseteren), gnr. 214 bnr. 2 i Nord-Fron. Denne seter ligger utenfor det utskiftede område. Saksøkt var brukeren Asmund Kvålen, eier av gnr. 214 bnr. 1 i Nord-Fron.

Jordskifteretten fant i dommen av 8. mai 1981 at alle setrene i tvistene nr. 2-8 var eiendomssetrer, men at alle de utrissede områder, jfr. tvist nr. 2, 3, 4, 5 og eventuelt nr. 6, var bygdealmenningens eiendom. I domsslutningen sier jordskifteretten intet om det utriss som ble påstått å eksistere i tvist nr. 7, men det fremgår av domspremissene at også dette område i tilfelle tilhørte bygdealmenningen. For tvist nr. 1, Hølseteren, henholdt jordskifteretten seg til Eidsivating lagmannsretts rettskraftige dom av 7. oktober 1976, som fastslår at bygdealmenningen har eiendomsretten til seteren og det utrissede område.

Espedalen bygdealmenning påanket til lagmannsretten jordskifterettens avgjørelser om eiendomsretten til setrene i tvist nr. 2-8, dog slik at almenningen godtok setrene Lohaugen, Kobberslåen og Perslåen i tvist nr. 4, bokstav b)-d). Disse aksepterte almenningen som eiendomssetrer.

Seterbrukerne erklærte aksessorisk motanke mot jordskifterettens avgjørelser om de utrissede områder omkring setrene, som ble hevdet å være privat eiendom. For lagmannsretten var det enighet mellom partene om at det ikke var noe utrisset område i tvist nr. 6 og 7.

Staten v/Landbruksdepartementet og Opplysningsvesenets fond v/Kirke- og undervisningsdepartementet påanket til lagmannsretten jordskifterettens dommer om de utrissede områder så langt de angikk deres skogteiger, det vil si i tvist nr. 3, 4 og 5.

Lagmannsretten, som var satt med 2 jordbrukskyndige domsmenn, avsa 24. oktober 1983 dom med denne domsslutning:

«Begge anker med motanke:

1. Storhølsetrene, Vendliseter, Haugaseter, Kvernstuseter, Fredriksseter, Øvre Graupe seter, Småvasseter og Kvålsseter anses som almenningssetre innenfor Espedalen bygdealmenning.

2. For øvrig stadfestes Gudbrandsdal jordskifteretts dommer i tvister nr. 2 til nr. 8 så langt de er påanket.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Landbruksdepartementet, Direktoratet for statens skoger, til Espedalen bygdealmenning 8000 - åtte tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet domsmennene stemte for at jordskifterettens dom vedrørende setrene ble stadfestet og for at seterbrukernes motanker og statens anker for de utrissede områder ble tatt til følge.

Ti seterbrukere - Torstein Risdal, Arne Risdal, Jo Risdal og Pauline S. Wahlquist (tvist nr. 2), Anton Kongsli (tvist nr. 3), Aksel T. Blekastad og Mjøsen Skogeierforening (tvist nr. 4), Ivar F. Fosse (tvist nr. 5), Ola O. Åseng (tvist nr. 7) og Asmund Kvålen (tvist nr. 8) - har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt påstand som etter ankeforhandlingen i Høyesterett lyder:

«1. Jordskifterettens domsslutninger om grunneiendomsretten til setervollene til 3 Storhølisetre (Nordre Risdal, Søndre Risdal og Megardsetra), Vendliseter, Haugaseter, Kvernstuseter, Fredrikseter, Småvasseter og Kvålseter stadfestes.

2. De ved utskiftningsforretning av 26. juni 1865, tinglyst 7. oktober 1867 på geometrisk kart innrissede områder (3/4 av teig ved Storholisetrene), områder ved Vendliseter og teig nr. 41, og område ved Fredrikseter er ikke holdt utenfor utskiftningsforretningen eller på annen måte forbeholdt bygdealmenningen eller utlagt denne til eiendom.

3. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett hos Espedalen Bygdealmenning.»

Seterbrukeren til en av Storhølisetrene, nemlig Melbyseteren, Trygve Løkken (tvist nr. 2 bokstav d)) og til Øvre Graupeseter, Tor Arne Wistad (tvist nr. 6 bokstav a)) har ikke påanket dommen.

Staten v/Landbruksdepartementet har påanket dommen. Det er enighet mellom partene om at Høyesteretts avgjørelse vil bli gitt virkning også i forhold til Opplysningsvesenets fond, som derfor ikke har anket. Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Espedalen bygdealmenning er ikke eier av området som på utskiftningskart er utrisset rundt setervollene: a) Vendlia (tvist nr. 3)

b) Haugaseter, Kobberslåen, Perslåen, Lohaugen og Kvernstuseter (tvist nr. 4) c) Fredrikseter (tvist nr. 5).

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Espedalen bygdealmenning har tatt til gjenmæle mot begge anker og har nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av jordskifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett har 4 partsrepresentanter og 2 vitner forklart seg ved bevisopptak for Nord-Gudbrandsdal herredsrett. De gav alle forklaring også for lagmannsretten. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter.

Under prosedyren for Høyesterett har seterbrukernes prosessfullmektig i det vesentlige behandlet spørsmålet om eiendomsretten til setrene, og staten har behandlet spørsmålet omkring utrissene.

Seterbrukerne gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er uriktig på grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen, og har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom ble avsagt over to måneder etter hovedforhandlingen. Dette er i strid med tvistemålsloven §152. Slik retten var sammensatt, med fagkyndige domsmenn ved siden av de tre juridiske dommere, og under hensyn til den arbeidsmåte som ble brukt ved utarbeidelsen av dommen, kan forsinkelsen med domsavsigelsen har vært av betydning for det innhold som dommen fikk. Seterbrukerne har imidlertid ikke villet påstå dommen opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil.

Lagmannsretten har tatt feil når den trekker slutninger om eiendomsretten ut fra setrenes beiterett etter almenningsreglene. Også eiendomssetrer kan være underlagt vanlige almenningsregler for bruksrett.

Det har vært en fast rettstradisjon blant de almenningsberettigede at de hadde privat eiendomsrett til setrene også før kjøpet av almenningen i 1855. Det er vist til en innstilling av 1831 fra Stortingets budsjettkomité, hvor en søknad fra en del av de bruksberettigede om å få overdratt almenningen ble behandlet.

Forutsetningen for salget i 1855 var at almenningen skulle utskiftes. I utskiftningsområdet er 20 eiendommer godtatt som privat eiendom i henhold til utskiftningen i 1865. Utskiftningen må forstås slik at også de setrer tvisten gjelder ble lagt ut som eiendomssetrer. Hvis de hadde vært betraktet som almenningssetrer, måtte de blitt tillagt vedrett i nær tilknytning til setrene. Kjøpesummen for almenningen ble utlignet på kjøperne etter gårdenes skinnskyld. Ved fastsettelsen av skylden var det tatt hensyn til om gårdene hadde seter. De som hadde seter, betalte derfor ekstra for dette ved utskiftningen.

At alle de omtvistede setrer ved utskiftningen ble anerkjent og behandlet som eiendomssetrer, fremgår også av vitneprov ved rettssaken om almenningen i 1939 og av en fast rettsoppfatning fra 1865 til denne sak kom opp.

For alle setrene gjelder at eierne siden 1865 har disponert over dem faktisk og rettslig som eiere. Det foreligger derfor et festnet rettsforhold. Bygdealmenningens styre har heller ikke siden det ble opprettet i 1896 fattet et eneste vedtak om setrene og de utskiftede områders eiendomsforhold inntil denne sak ble anlagt. Styret har vært part i jordskiftesaker som berørte områdene og møtt ved skylddeling av seterløkkene uten å ha protestert.

De rettsavgjørelser lagmannsretten har vist til fra 1868 og 1887 gjelder havneretter og berører ikke spørsmålet om eiendomsretten til setrene. Høyesterettsdommen av 1939 avgjør at de ikke utskiftede deler er bygdealmenning. Dommen drøfter ikke setrenes rettslige status.

Fra seterbrukernes side er ellers trukket frem forskjellige forhold vedkommende den enkelte seter til supplering og underbygging av det alminnelige grunnlag som er påberopt for deres eiendomsrett til setrene. Jeg vil komme inn på dette senere.

Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige anført:

De utrissede områder ligger i det vesentlige på skogteiger som staten har kjøpt etter utskiftningen i 1865 ved Vendliseter (tvist nr. 3), Haugaseter med flere (tvist nr. 4) og Fredrikseter (tvist nr. 5). Staten anerkjenner seterbrukernes krav på eiendomsrett til disse setrer med seterløkker.

Den del av almenningen som ble utskiftet i 1865, må innenfor de opptrukne yttergrenser på utskiftningskartet i sin helhet ha gått over i privat eie. Almenningen må ha bevisbyrden når det påstås at enkelte områder innen yttergrensene for utskiftningsfeltet fortsatt skulle ligge igjen som almenning. Det ville være eiendommelig og upraktisk om slike små områder fortsatt skulle være almenning. Uttalelsen i utskiftningsforretningen om at «Sætre . . . udmaaltes og fraregnedes» må sikte på boniteringen av de utrissede områder. På grunn av sterkt beite hadde områdene mindre verdi enn vanlig skog. Uttalelsen betyr ikke at de ble holdt utenfor utskiftningen.

Det står intet om betydningen av utrissområdene i utskiftningsforretningen. Derimot er angitt i forretningen at skjønnsmennene bestemte «at de uhævdede Indhegninger, samt Slaat og Mosetag, som befindes inden de utloddede Strækninger, skulle tilhøre de Lodder i hvilke saadant maatte findes». En uttalelse i 1880 av kartkonduktør Hansen som ledet utskiftningsforretningen i 1865, er i samsvar med dette.

Innenfor det utskiftede område var utskiftningen total. Dette fremgår også av Rt-1931-1045. Beitet gikk over fra å være en almenningsrett til å bli en privatrettslig servitutt i skogteigene. Staten har i alle år basert seg på at de utrissede områder var deler av skogteigene. Dette er i samsvar med formålet med utskiftningen og skjønnsmennenes bestemmelse ved utskiftningen. Det er først ved denne sak hevdet at utrissene fortsatt skulle være almenning. - Staten har også vist til at det foreligger et festnet rettsforhold. De senere faktiske og rettslige disposisjoner gir uttrykk for teigeiernes eiendomsrett over områdene. Ikke noen av skylddelingene eller andre rettsdokumenter viser at almenningsstyret har påstått eiendomsrett til områdene. Dette fremgår heller ikke av almenningsstyrets møteprotokoller.

Espedalen bygdealmenning påstår lagmannsrettens dom stadfestet og har i det vesentlige anført:

Intet av det som foreligger av opplysninger om rettstilstanden for almenningen forut for salget i 1855 eller ved selve salget viser at setrene ble ansett som eiendomssetrer. Formålet med salget av almenningen var å stanse ødeleggelsen av skogen ved rovhugst til nikkelverket, ikke at brukerne skulle få kjøpe setrene til eiendom.

Utskiftningsforretningen i 1865 viser at det bare var skogen med grunnen som ble utskiftet. Setrene ble holdt utenfor også hvor de lå innenfor yttergrensene for utskiftningen. Dette er uttrykkelig sagt i utskiftningsforretningen: «Sætre og de betydeligste Vande som befandtes inden de beskrevne Strækninger udmaaltes og fraregnedes.» Det er intet grunnlag i forretningen for at setrene ble utskiftet som eiendomssetrer.

Det er ikke riktig at de som hadde setrer betalte ekstra for dem ved utskiftningen. Kjøpesummen ble fordelt etter skinnskyld, uansett om gårdene hadde seter i eller utenfor Espedalen statsalmenning. Det erkjennes at de som fikk skogteiger, også ble eiere av grunnen. Ni plasser fikk seg utlagt egne skogteiger forlodds, deriblant Kvernstuseter og Småvasseter som er omtvistet i saken. Dette gjaldt eiendommer som ble ansett for å ha hevdet bruksrett i almenningen. De øvrige setrer som nå er omtvistet fikk ikke utlagt forlodds skogteiger. Det ble bare utloddet teig til gården som eide seteren.

Yttergrensene for utskiftningsområdet slik de er avmerket på utskiftningskartene, er skjematiske. Strekene er ikke ment på bindende måte i detalj å angi at alt innenfor strekene er utskiftet. Fredrikseter ligger etter kartet utenfor utskiftningsområdet. Både formålet med utskiftningen og ordlyden i forretningen viser at setrene ikke var innbefattet i utskiftningen.

Rettsoppfatningen etter 1865 bekrefter at setrene ble ansett som almenningssetrer, regulert etter Norske Lov 3-12-3. Det foreligger ingen uttalelser om at setrene skulle være eiendomssetrer. Kartkonduktør Hansens uttalelse i 1880 viser at utskiftningsforretningen ikke innebærer at de omtvistede setrer kan anses som privat eiendom. Ved avgjørelsen i Rt-1939-854 er fastslått at statsalmenningen gjennom salget i 1855 ble bygdealmenning, men intet ble avgjort om setrenes status. Salg av enkelte tomter fra seterløkkene gir ikke grunnlag for hevd av eiendomsrett til seteren. Almenningen har søkt å vareta sine interesser så godt som mulig. Setrene i de omliggende almenninger er brukssetrer. Det har formodningen mot seg at rettsoppfatningen skulle være annerledes her. For at det skal være tale om en festnet rettstilstand, må rettsoppfatningen være entydig, fast og varig i bygda. Det er ikke tilfellet her.

De utrissede områder på utskiftningskartet hevdes fortsatt å være almenning fordi bare skogen skulle utskiftes. Seterbrukeren trengte albuerom i forhold til andre brukere. Derfor ble de private skogteiger ikke lagt helt inn til seterløkkene. Utskiftningens bestemmelse om at setrene «udmaaltes og fraregnedes», siktet også til de utrissede områder.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, og mener at seterbrukerne, med unntak for Storhølisetrene og Kvålseteren, og staten må gis medhold.

Seterbrukerne har pekt på at lagmannsretten ikke har avsagt dommen til slik tid som bestemt i tvistemålsloven §152, uten at de har villet trekke noen konsekvens av dette syn i sin påstand. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå inn på forholdet.

Stortinget traff i 1855 vedtak om salg av statsalmenningen til de bruksberettigede. Etter det foreliggende materiale er det etter min mening ikke grunnlag for å anta at noen av de setrer som saken gjelder, før Stortingets vedtak var eiendomssetrer. Jeg kan heller ikke se at det ved forberedelsen av salget forut for 1855 eller i skjøtet der statsalmenningen ble overdratt til de bruksberettigede, er opplysninger som forutsatte at setrene i og med overdragelsen skulle gå over til å bli eiendomssetrer for de bruksberettigede. Derimot hadde skjøtet en bestemmelse om at kjøperne pliktet å besørge almenningen utskiftet.

Utskiftningen ble gjennomført i 1865-66, og var begrenset til skogen og skoggrunnen. I forbindelse med utskiftningen ble skoggrensene mot snaufjellet angitt ved inntegning på kart av streker, som gjennomgående over betydelige lengder var rettlinjet. På denne måten ble yttergrensen for utskiftningsfeltet angitt. For meg har det på to punkter meldt seg tvil vedkommende denne yttergrense.

For det første er det uklart hvordan yttergrensene faller i forhold til Fredrikseter (tvist nr. 5). På kartet er det en slik knekk i den opptrukne yttergrense at Fredrikseter ville falle utenfor utskiftningsområdet, mens jeg må forstå grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningen slik at Fredrikseter ligger i det utskiftede område. Jeg mener, som jordskifteretten og lagmannsretten, at man må holde seg til grensebeskrivelsen, og legger til grunn at Fredrikseter ligger i det område som ble utskiftet.

For det andre knytter det seg tvil til spørsmålet om Storhølisetrene (tvist nr. 2) faller innenfor yttergrensene for det utskiftede område. Det var som nevnt skogen innenfor almenningen som man tok sikte på å utskifte i 1865. De skogbevokste arealer ble i sin helhet oppdelt i teiger - i alt 260 - som ved utlodningen ble gitt hvert sitt loddnummer og tillagt de enkelte gårder som var bruksberettiget i almenningen. Teigenes loddnummer ble påført det kart som ble utarbeidet til bruk for utskiftningen. Yttergrensen for utskiftningsfeltet opp mot snaufjellet er som nevnt inntegnet på en nokså skjematisk måte og følger ikke i detalj skoggrensen mot snaufjellet. - Storhølisetrene ligger på et avgrenset, tilnærmet kvadratisk, område ned mot Vinstra mellom to teiger som ved utskiftningen fikk loddnummer 112 og 113 og ble tillagt to av de gårder som hadde seter på Storhøli, nemlig Risdal og Megården. Disse to teiger er skogbevokst. På det område Storhølisetrene ligger er det derimot ingen skog i dag, og jeg må ut fra at det heller ikke var i 1860-årene. Dette område fikk intet loddnummer og er overhodet ikke oppført i utlodningen eller for øvrig nevnt i utskiftningsforretningen. Området er stort, hele 2600 dekar, og vesentlig større enn de seterkveer som saken ellers gjelder, og som nå, med unntak for Kvålseter, ved Høyesteretts dom blir anerkjent som privat eiendom for seterbrukerne. Det er heller ikke ved Storhølisetrene angitt noe «utriss» som kan tyde på at man har villet avgrense selve seterområdet mot det øvrige utskiftede areal, slik som ved en del av de øvrige setrer. Området grenser med sin ene side mot snaufjellet som ligger utenfor utskiftningsområdet og som forble bygdealmenning i henhold til høyesterettsdommen i Rt-1939-854. - Det jeg her har pekt på, taler etter min mening mot at det var tanken å ta det avgrensede område ved Storhølisetrene med i utskiftningen. At yttergrensen for utskiftningsfeltet på kartet er trukket slik at det også omfatter disse setrene, kan jeg ikke anse som avgjørende. Jeg er etter dette kommet til at Storhølisetrene falt utenfor utskiftningsfeltet.

Spørsmålet blir videre om utskiftningen omfattet all grunn innenfor yttergrensene for utskiftningsfeltet. Jeg er kommet til at dette må antas å ha vært tilfellet. Utskiftningen må forstås på bakgrunn av formålet med salget i 1855, nemlig å overdra skogen til de bruksberettigede for at skogen ikke skulle være gjenstand for rovdrift. Bestemmelsen i kongeskjøtet om utskiftning viser at man tok sikte på en fullstendig utskiftning av almenningen. Rett nok ble utskiftningen begrenset til skogen, og det ble i den anledning trukket yttergrenser på kartet basert på det område som var skogbevokst. Men det er ikke holdepunkt for å anta at utskiftningen ikke var fullstendig innenfor yttergrensene. Dette standpunkt er i samsvar med det alminnelige syn når det gjelder virkningen av salg og utskiftning av statsalmenninger, jfr. Rt-1931-1045. Den utskiftningsforretning som vår sak gjelder, er videre mangelfull i sin beskrivelse av setrene. Det har da formodningen for seg at utskiftningen innenfor yttergrensene var ment å være fullstendig og også omfattet setrene. Det ville ha vært upraktisk og kunne gi anledning til atskillig uklarhet, dersom almenningen skulle sitte igjen med spredte, små områder hvis utstrekning ikke var angitt og omtalt i forretningen. Med dette som bakgrunn kan jeg etter det foreliggende materiale ikke trekke den slutning at setrene beliggende innenfor de fastlagte yttergrenser ble holdt utenfor utskiftningen.

Ankemotparten har pekt på følgende uttalelse i utskiftningsforretningen: «Sætre og de betydeligste Vande som befandtes inden de beskrevne Strækninger udmaaltes og fraregnedes.» Bygdealmenningen har hevdet at dette betyr at setrene ikke var med i utskiftningen og derfor fortsatt eies av bygdealmenningen. - Jeg kan ikke være enig i dette. Det er uklart hva som ligger i den siterte uttalelse. De ankende parter har således fremholdt at uttalelsen gjelder boniteringen av områdene, og at den ikke betyr at noen grunnarealer geografisk skal holdes utenfor utskiftningen. Det er etter min mening knyttet slik tvil til forståelsen av uttalelsen at den ikke kan lede til noen endring i det som er det naturlige utgangspunkt for meg, nemlig at utskiftningen omfattet hele området innenfor yttergrensene, således også setrene og utrissene omkring dem. At «de betydeligste Vande» innen utskiftningsområdet etter det opplyste uomtvistet er almenningsvann, kan etter min mening ikke tillegges vekt i motsatt retning.

Dette utgangspunkt har betydning for alle de setrer som saken gjelder, unntatt Kvålseteren som er beliggende utenfor utskiftningsområdet. Utgangspunktet har heller ikke betydning for Storhølisetrene, idet jeg er kommet til at også disse setrer ligger utenfor det utskiftede område; jeg viser til behandlingen foran. For de øvrige setrer blir spørsmålet om det for noen av dem foreligger særlige forhold som kan lede til at de likevel ikke er eiendomssetrer for brukerne. - Jeg kan ikke se at dette er tilfellet. De foreliggende opplysninger bestyrker tvert om den oppfatning at setrene innenfor skogyttergrensene er eiendomssetrer. Jeg vil her fremheve at det direkte fremgår av utskiftningen i 1865 at to av setrene (Kvernstuseteren og Småvasseteren) ble oppfattet som eiendomssetrer, idet hver av dem fikk utlagt egen skogteig til seteren. Jeg vil ellers nevne at de foreliggende opplysninger, gjennom dokumentmateriale og parts- og vitneforklaringer i bevisopptak for Høyesterett, gir et ganske entydig bilde av at setrene har vært alminnelig betraktet som eiendomssetrer.

Kvålseteren ligger på snaufjellet i skogløst terreng, og utenfor det område som er trukket opp ved yttergrensene for skogen. For Kvålseteren blir utgangspunktet motsatt av hva det er for setrene innen utskiftningsområdet. Spørsmålet blir derfor for Kvålseteren om det er opplyst omstendigheter som kan gi grunnlag for å fastslå at seteren likevel er eiendomsseter. Etter min mening er dette ikke tilfellet. Jeg nevner først at man like lite for Kvålseteren som for de øvrige setrer som saken gjelder, kan finne grunnlag for en status som eiendomsseter i forholdene forut for salget i 1855, eller i forbindelse med salget og overskjøtningen. Noe slikt grunnlag finner man, slik jeg ser det, heller ikke i tilknytning til utskiftningsforretningen. Kvålseteren var ikke omfattet av forretningen, og fortsatte derfor å være bygdealmenning, jfr. dommen av 1939. Seteren var riktignok fradelt gården Kvålen i Nord-Fron ved skylddelingsforretning 30. oktober 1865. Men denne skylddeling kunne ikke frata seteren karakteren av almenningsseter. Dette synes også å være lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1868-90, som nettopp gjaldt denne seter. Fra seteren er det senere fradelt tre tomteparseller, med varsel om skylddelingen til bygdealmenningen som eier av naboeiendom, og etter behandling av landbruksmyndighetene. Men jeg kan ikke se at disse fradelinger og heller ikke det som er opplyst ellers om disposisjoner over seteren og den seterberettigedes oppfatning av eiendomsretten til seteren, kan være av noen avgjørende betydning. - Etter de opplysninger som foreligger om seteren for tiden etter utskiftningen i 1865-66 kan det således etter min mening ikke slås fast at Kvålseteren eies av den bruksberettigede til seteren.

Jeg kan heller ikke for Storhølisetrene se at det etter utskiftningen i 1865 er skjedd noe som har medført at disse setrer er gått over i privat eie. Om dette viser jeg ellers til lagmannsrettens bemerkninger.

Jeg er foran kommet til at Storhølisetrene ligger utenfor det område som ble utskiftet i 1865-1866. Spørsmålet om eiendomsretten til områdene innenfor utrissene vil da bare være av betydning for tvistene nr. 3, 4 og 5. Disse tvister gjelder alle setrer som enten tidligere ved rettskraftig dom er funnet å være eiendomssetrer, eller som jeg er kommet til må anses som eiendomssetrer. - Jeg bemerker først at både utstrekningen og betydningen av utrissene er så uklar at det bare av den grunn er vanskelig å tillegge inntegningen av utrissene på kartet noen rettslig betydning. Men når setrene anses som eiendomssetrer for brukerne, vil det knapt ha noen mening om de utrissede områder skulle være almenning. For øvrig er de utrissede områder ikke spesielt nevnt i utskiftningen, og almenningen har ikke tidligere hevdet å ha eiendomsrett til de utrissede områder. - Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å fastslå at utrissområdene hører til bygdealmenningen.

Grensene for skogteigene er på utskiftningskartet trukket i rette linjer tvers gjennom utrissområder og seterløkker og også gjennom seterbebyggelse. Når det gjelder de setrer som ligger i statens skogteiger, slik teiggrensene er trukket opp på utskiftningskartet, har staten anerkjent seterbrukernes eiendomsrett til setrene. Både fra statens og seterbrukernes side er det gitt uttrykk for at de er enige om hvordan setrene skal avgrenses i statens skogteiger. Det er imidlertid ikke opplyst om slik anerkjennelse og enighet foreligger for de øvrige skogteigeiere hvis teiger berører setrene.

Jeg finner derfor å burde forme domsslutningen slik at det angis at Espedalen bygdealmenning ikke er eier av de setrer og utrissområder rundt setervollene som jeg foran er kommet til er brukernes eiendomssetrer. Når det gjelder punkt 3 i domskonklusjonen, presiserer jeg for ordens skyld at for Melbyseteren i Storhøli følger resultatet allerede av lagmannsrettens dom, som her er rettskraftig.

Jeg finner etter omstendighetene at hver av partene bør bære sine omkostninger både for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Espedalen bygdealmenning er ikke eier av Vendliseter, Haugaseter, Kvernstuseter, Fredrikseter og Småvasseter.

2. Espedalen bygdealmenning er ikke eier av områder som på utskiftningskartet, utført i 1865-1866, er utrisset rundt setervollene på a) Vendliseter,

b) Haugaseter, Kobberslåen, Perslåen, Lohaugen og Kvernstuseter, og c) Fredrikseter.

3. Espedalen bygdealmenning er eier av Kvålseter og av Storhølisetrene med det omliggende område mellom teig nr. 112 og teig nr. 113, angitt på utskiftningskartet.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsrett og Høyesterett.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Christiansen, Bugge og justitiarius Sandene: Likeså.

Av jordskifterettens dom (jordskiftedommer Ola Tande med jordskiftemenn):

De omtvistede setrer og seterområder ligger innenfor tidligere Espedalen statsalmenning som i 1855 ble solgt og ved kongeskjøte av 16. mai 1855, tinglyst: 29. september s.å., overdratt til eierne av de bruksberettigede garder bl.a. på betingelse av at almenningen skulle utskiftes mellom gardene.

Utskiftningen ble foretatt i årene 1865-1867 for de skogbevokste delers vedkommende (ca. 133000 dekar), mens den resterende del (ca. 260000 dekar), som for en stor del består av fjell og større vatn, ikke ble utskiftet.

Utskiftningen ble utført i medhold av dagjeldende utskiftningslov av 12. oktober 1857 og i samsvar med «Regler til Veiledning ved Udskiftningsforretninger», gitt i henhold til bestemmelsene i loven ble det egentlige utskiftningsarbeidet igangsatt ved at yttergrensa for de områdene som skulle utskiftes, ble påvist og avmerket, og i denne forbindelse er det inntatt i utskiftningsprotokollen følgende: «- - - kun de Dele af Almindingen, der kunde regnes som Skovtrakter, skulde blive Gjenstand for Udskiftning.»

Det står videre i utskiftningsprotokollen: «Sætre og de betydeligste Vande som befandtes inden de beskrevne Strækninger udmaaltes og fraregnedes.»

Da utlodningen på kartet var utført, bestemte skjønnsmennene - også ifølge protokollen - at «de uhævdede Indhegninger, samt Slaat og Mosetag, som befindes inden de udloddede Strækninger, skulde tilhøre de Lodder i hvilke saadant maatte findes - - -».

I 1884 ble det holdt en utskiftningsforretning i forbindelse med en regulering av grensa mellom utskiftet grunn av den tidligere Espedalen statsalmenning på den ene side og Stordalen og Langmarken almenning i Vågå på den andre. Strålsæteren søndre og Småvassæteren var blant de setrer som fikk utlagt hver sin eiendomsteig som erstatning for avgitt grunn i forbindelse med reguleringen.

I forbindelse med utførelsen av jordskiftesak nr. 22/1940, sluttet: 18. desember 1952, ble grensa for eiendommen Gravskarlia på sørvestsida av Espedalsvatnet og beliggende innenfor det tidligere statsalmenningsområdet fastlagt og avmerket. Eiendommen er en tidligere seter som ved en skylddelingsforretning i 1852 fikk betegnelsen l.nr. 392 i Fron hovedsogn, nå gnr. 166 bnr. 1 i Sør-Fron. Ved utskiftningen av Espedalen almenning i 1865-1866 fikk setra utlagt til eiendom «efter Lagrettes Skjøn» Teig nr. 62.

I 1952 ble grensa mellom Espedalen bygdealmenning på den ene side og eiendommene Fundin, h.h.v. gnr. 217 bnr. 3 og gnr. 228 bnr. 3, og Åkresæter, gnr. 217 bnr. 2, på den andre side fastlagt og avmerket ved jordskifteretten som voldgiftsrett (sak nr. 15/1950), og Espedalen bygdealmenning ved styret var med på å fremsette kravet.

Åkresætra har vært seter til Grosberg, gnr. 217 bnr. 1 i Nord-Fron, og ble fraskilt denne garden ved skylddelingsforretning den 3. september 1846. Fundin, gnr. 217 bnr. 3, skal ha vært seter til et husmannsbruk under garden Grosberg. Begge seterløkkene ligger innenfor det tidligere statsalmenningsområdet.

Ved Gudbrandsdal jordskifteretts kjennelse av 29. september 1960 i sak nr. 15/1955 ble grensa mellom Espedalen bygdealmenning og eiendommen Langvegg fastlagt.

I 1972 oppsto tvist om eiendomsretten til seterløkkene på Hølsetra og til området rundt seterløkkene. Tvisten ble konstatert i forbindelse med utbetaling av erstatning for fallrettigheter i elva Hølsa.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom i tvisten den 2. september 1974 som gikk ut på at Espedalen bygdealmenning var berettiget til erstatning som eier av det området som er avmerket nordenfor Teig nr. 117 på geometrisk kart over utskiftningen av «Frons Alminding» utført i 1865-1866. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 7. oktober 1976 ble herredsrettens dom stadfestet.

I 1974 krevde styret for Espedalen bygdealmenning grensegang ved jordskifteretten for å få fastlagt, avmerket og oppskrevet almenningens grenser, og under de forberedende forhandlinger den 4. april 1978 ble det konstatert at jordskifteretten måtte ta opp til forhandling og avgjørelse de åtte tvistene som nå er prosedert. - - -