Rt-1931-1045

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-10-28
Publisert:	Rt-1931-1045
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21/B s.a.
Parter:	Advokat P. A. Holm, aktor mot Johannes Eriksen Kolaas og Oluf Olsen Brenden (forsvarer: overrettssakfører Viggo Hansteen til prøve).
Forfatter:	Paulsen, Alten, Aars, Bonnevie, Hanssen, Hazeland, Backer
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §407, Skogloven (1863) §15, Skogloven (1863), Jaktloven (1899) §1, §3, Jaktloven (1899)

Dommer Paulsen: Ved Nord-Gudbrandsdals herredsretts dom av 4 september 1930, avsagt av sorenskriveren med domsmenn, blev Johannes Eriksen Kolaas og Oluf Olsen Brenden for overtredelse av straffelovens §407 dømt, den førstnevnte til en bot stor 20 kroner, subsidiært 3 dagers fengsel, den sistnevnte til en bot stor 10 kroner, subsidiært 3 dagers fengsel. Om sakens sammenheng hen viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Mot dommen har de domfelte erklært anke paa grunn av lovens anvendelse. Som prinsipal ankegrunn har de domfelte for det første anført, at de «anser det for å være en feil, naar dommen har gaatt ut fra at Espedalens almenning ved de i dommen nevnte salg i 1851 og der paa følgende utskiftninger i 1860 aarene er solgt (og utskiftet) paa en slik maate at Skaabufolkets tidligere rettigheter i almenningen helt er ophørt. . . . . . De domfelte har den opfatning at staten ikke ved salg av en almenning kan beta de i almenningen bruksberettigede deres ved loven bestemte rettigheter, hvilke derfor blir bestaaende som før».

Jeg finner ikke at kunne ta anken paa dette grunnlag til følge. Det er nemlig ved tidligere dommer av Høiesterett avgjort at naar en statsalmenning er solgt og utskiftet, har den dermed helt tapt

Side:1046

karakteren av almenning og er gaatt over til privat eiendom. Se Rt-1874-753, Rt-1887-369 og Rt-1917-97.

Videre har de domfelte i sin ankeerklæring anført «at de i 1860 aarene foretatte utskiftningsforretninger, som er nevnt i dommen, heller ikke har vært fullstendige, idet bare skogen, derimot ikke grunnen og de dertil knyttede rettigheter var gjenstand for disse utskiftninger».

Heller ikke denne del av anken finner jeg at kunne gi medhold. Den foreliggende utskiftning er visstnok ikke helt klar i sin angivelse av hvad der er utskiftet. Saa meget er dog klart, at den foruten skogen omfatter «de uhevdede innhegninger, samt slaatt og mostak, som befinnes innen de utloddede strekninger», men formentlig ikke de betydeligste vann, som befantes innenfor de beskrevne strekninger. At utskiftningen av skogen ogsaa omfattet skoggrunnen fulgte av §15 i skogloven av 22 juni 1863. Om jakt staar intet spesielt anført, men det er efter min mening for denne saks avgjørelse likegyldig. Ti selv om jakten fremdeles skulde ligge i fellesskap, er det ialfall klart at de domfelte ikke herav kunde utlede nogen rett til jakt i denne til privat eie solgte almenning.

For Høiesterett er det av forsvareren for Oluf Brendens vedkommende gjort gjeldende den nye innvending mot dommen, at utskiftningen av Espedalens almenning i 1865-1866 ikke var fullstendig, idet den del av almenningen som laa nærmest Sikkisdalen, ikke blev opdelt i teiger, men blev liggende som et utmarkssameie. Dette antas at fremgaa av den for Høiesterett fremlagte utskiftningsforretning og det til denne knyttede kart. Selv om denne anførsel medfører riktighet, kan den dog ikke benyttes til angrep paa lovanvendelsen, da den inneholder en bestridelse av hvad herredsretten har antatt med hensyn til det faktiske forhold, idet herredsretten har gaatt ut fra, at snaufjellet paa vedkommende strekning blev utskiftet helt til topps.

Det er videre av forsvareren anført, at det er en feil at utskiftningsforretning og kart ikke blev fremlagt for herredsretten, og at dette maa lede til ophevelse av dommen. Dette vilde være en feil ved saksbehandlingen, som ikke er gjort til gjenstand for anke, og som heller ikke efter min mening bør tillegges saadan betydning at dommen av denne grunn opheves ex officio.

Subsidiært har de domfelte anket over dom mens avgjørelse med hensyn til de subjektive betingelser for domfellelse, idet de anfører at de ikke har handlet med bevissthet om at krenke annenmanns rett, men har staatt i den tro at de hadde jaktrett. Jeg finner heller ikke forsaavidt at kunne ta anken til følge. Det er for Høiesterett paa det rene, at Johannes Kolaas ikke kan paaberope sig jaktrett i kraft av nogen tidligere almenningsreff, og for Oluf Brendens vedkommende forholder det sig formentlig saa at den eiendom, hans far nu eier, før utskiftningen var almenningsberettiget i Espedalens almenning, men for hans eget vedkommende er det ikke paavist noget selvstendig grunnlag for en jaktrett. Som undskyldende omstendigheter har de domfelte paaberopt, dels at de har hatt den opfatning at Aakrekampen, hvor de begge jaget,

Side:1047

ikke var teigebyttet, dels at bygdefolket har en fra gammel tid anerkjent rett til at drive jakt paa de i saken omhandlede felter, og at bygdens folk faktisk ogsaa har drevet jakt her efter utskiftningen. Hvad dette siste angaar, er jeg enig med herredsretten i at det ialfall maa bebreides de domfelte, at de ikke har søkt de nødvendige oplysninger om lovens jaktbestemmelser, før de begav sig paa jakt, og hvad angaar de domfeltes antagelse med hensyn til utskiftningen av strekningen ved Aakrekampen, mener jeg at de ikke av den omstendighet, at denne muligens ikke var opdelt i teiger, kunde slutte at andre enn sameierne var berettiget til at drive jakt der. Jeg finner saaledes ikke at de har vært i undskyldelig villfarelse.

Kjennelse:

Ankene forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Højesterett betaler Johannes Eriksen Kolaas og Oluf Olsen Brenden - en for begge og begge for en - kr. 25. Salærene fastsettes for forsvaren overrettssakfører Viggo Hansteen til kr. 120 og for aktor høiesterettsadvokat P. A. Holm til kr. 100.

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil dog bemerke, at pørsmaalet om utskiftningen gaar helt til topps efter min mening er et rettsspørsmaal paa sammaate som spørsmaalet om utskiftningen er fullstendig innenfor det territoriale omraade som den omfatter. Avgjørelsen av begge disse spørsmaal avhenger av en fortolkning av utskiftningsforretningen. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig at fa noget standpunkt til forstaaelsen av utskiftningsforretningen, fordi det efter min mening er uten betydning for jaktretten, som i ethvert tilfelle tilkommer grunneierne, se jaktloven av 20 mai 1899 §1 og §3.

Dommer Aars: Som herr dommer Alten.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Med hensyn til spørsmaalet om mulig rettsvillfarelse er det for mig tilstrekkelig at det fremgaar av herredsrettens domsgrunner, at herredsretten har overveiet, hvorvidt rettsvillfarelsen her i tilfelle vilde være undskyldelig, og at det ikke kan sees at herredsretten herunder har lagt uriktig rettsopfatning for dagen.

Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Hazeland: Likesaa.

Dommer Backer: Som herr dommer Bonnevie.

Av herredsrettens dom:

- - - Det er ved de siktedes forklaring i retten paa det rene, at de høsten 1929 har jaget efter barfugl og rype paa strekninger som ligger innen Kvikne og Skaabu jaktforenings omraader. - - -

Det er paa det rene ved 10de vidnes forklaring og Gudbrandsdalskommisjonens innberetning at Espedalens statsalmenning er solgt ved stortingsbeslutning av 25 september 1851 til den i samme bruksberettigede

Side:1048

almue. Endel av almenningen er utskiftet i 1865-66, saaledes den omtalte strekning ved Aakrekampen og Kvikne og Skaabu sameie, som er en del av almenningen, blev gitt de bruksberettigede i disse bygder (Heimrastene) er ogsaa utskiftet fra 1866-1872.

Retten antar, - - - at den utskiftede del av almenningen er utskiftet i sin helhet saaledes at teigene gaar like til topps, og derfor omfatter ogsaa snaufjellet. Retten henviser i denne forbindelse til Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett, side 88, note 1, hvor det uttales, at naar utskiftning av en solgt statsalmenning er gjennemført, saa er almenningsforholdet dermed i sin helhet ophørt. Retten antar videre at ved den her omhandlede utskiftning er grunnen ogsaa utskiftet, hvorav følger grunneierens enerett til jakt efter jaktlovens nærmere bestemmelser. - - -

De siktede har anført til sin frifinnelse, at fra gammel tid av har befolkningen i Skaabu jaktet fritt over de heromhandlede strekninger og derved fortsatt den fra gamle tider av drevne jakt paa smaavilt. Jaktforeningen skulde saaledes ikke ha adgang til at bortleie noe av smaaviltjakten. - - -

Retten kan ikke være enig i den av de siktede hevdede rettsopfatning, og noget bevis for denne, frasett nogen faa uttalelser folk imellem om at bygdefolket fremdeles hadde sin fulle jaktrett i behold paa den tidligere almennings omraade, har de siktede ikke kunnet sannsynliggjøre. - - -