Hopp til innhold

HR-1999-217

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1999-04-16
Publisert: HR-1999-00217
Stikkord: Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning, Gjenopptakselse
Sammendrag: Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av sak om erstatning for uberettiget straffeforfølgning. Påstanden var at lagmannsretten ved beregning av erstatning hadde tatt feil utgangspunkt i størrelsen på statens ventelønn. Spørsmålet var om A selv var skyld i at retten tok feil utgangspunkt i erstatningsutmålingen.

Kjæremålsutvalget var enig med lagmannsretten i at A ikke hadde sannsynliggjort at han var uten skyld når størrelsen på ventelønnen ikke ble fremlagt for lagmannsretten da erstatningsspørsmålet ble avgjort, og stadfestet lagmannsrettens kjennelse.

Saksgang: Borgarting lagmannsrett LB-1994-534 K - Høyesterett HR-1999-00217, jnr 110/1999
Parter: A mot Påtalemyndigheten
Forfatter: Aasland, Lund, Flock
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §407, Straffeprosessloven (1981) §451


Saken gjelder gjenopptakelse av sak om erstatning for uberettiget straffeforfølgning.

Borgarting lagmannsrett avsa 27 oktober 1995 kjennelse med slik slutning:

"1. Staten betaler til A 210.000 - tohundreogtitusen - kroner i erstatning for økonomisk tap, fordelt med 60.000 - sekstitusen - kroner i lidt tap og 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i framtidig tap.

2. Staten betaler til A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i oppreisning for ikkeøkonomisk skade.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."

Kjæremål over kjennelsen fra A ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 11 januar 1996.

A begjærte saken gjenopptatt. I kjennelse 26 mars 1998 forkastet Borgarting lagmannsrett begjæringen. A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som i kjennelse 23 juli 1998 stadfestet lagmannsrettens kjennelse.

A har 3 desember 1998 på ny begjært saken gjenopptatt. Borgarting lagmannsrett forkastet begjæringen i kjennelse 26 januar 1999. A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har lagt til grunn at han kjente til opplysninger om vedtak i Statens Pensjonskasse om ventelønn i mer enn tre måneder før han fremmet begjæring om gjenopptakelse 3 desember 1998. Han viser til brev fra Statens Pensjonskasse av 20 november 1995, da det ble klart at han ville få ventelønn fra 1 desember 1995. Han viser også til etterfølgende saksgang og korrespondanse med lagmannsretten og Høyesterett, og anfører at saksgangen stopper foreldelse.

Påtalemyndigheten slutter seg til lagmannsrettens avgjørelse og anfører at det ikke foreligger nye momenter i saken.


Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse, bemerker:

Gjenopptakelsesbegjæringen er denne gang begrunnet med at As ventelønn fra Statens Pensjonskasse ble 34 % lavere enn det lagmannsretten gikk ut fra da erstatningen ble utmålt.

Lagmannsretten begrunnet den avgjørelse som nå er påkjært, med at A ikke har sannsynliggjort at han er uten skyld i at opplysninger om størrelsen på ventelønnen ikke ble fremlagt for lagmannsretten da erstatningsspørsmålet ble avgjort, jf tvistemålsloven §407 annet ledd og straffeprosessloven §451. I tillegg la lagmannsretten til grunn at A hadde hatt kjennskap til opplysningene om ventelønnens størrelse i mer enn tre måneder før han fremmet begjæringen om gjenopptakelse 3 desember 1998. Høyesteretts kjæremålsutvalg ser saken på samme måte og stadfester lagmannsrettens kjennelse.

Kjennelsen er enstemmig.


S L U T N I N G :


Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.