LB-1994-534
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-27 |
| Publisert: | LB-1994-00534 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett Nr. 93-05680 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-00534 K. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet forkastes, se HR-1996-00016S . Begjært gjenopptatt, forkastet, se Høyesterett HR-1999-00217S . |
| Parter: | Kjærende part: A (Forsvarer: H.r.advokat Erik Gjems-Onstad). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Jo Stigen). |
| Forfatter: | Lagmann Christian Borchsenius, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §148, §161, §227, §291, §317, §318, Våpenloven (1961) §31, §8, Arveavgiftsloven (1964) §13, LOV-1974-06-14-39-§25, LOV-1974-06-14-39-§41, Forsinkelsesrenteloven (1976), §73 |
A, født xx.xx.1951, ble pågrepet 18. juni 1985, og i medhold av forhørsrettskjennelser ble han holdt varetektsfengslet til 21. november 1985. Da ble det avsagt kjennelse om at hans pass kunne beslaglegges, og dette ble tilbakelevert ham i mars 1986. Da han ble varetektsfengslet første gang, var han av påtalemyndigheten siktet for overtredelse av straffeloven §148 første ledd 1. straffalternativ og straffeloven §161. Grunnlaget for siktelsen var en mistanke om medvirkning til sprengning av en moské i Frognerveien 53 i Oslo. I løpet av varetektsperioden ble han også siktet for en ytterligere overtredelse av straffeloven §148 første ledd 1. straffalternativ, nemlig ved å ha forvoldt sprengning av Televerkets betongbunker i Frognerparken. Han ble videre siktet for overtredelse av straffeloven §227 første ledd ved å ha medvirket til framsettelse av en trussel om å detonere en bombe under utdelingen av Nobels fredspris til Desmond Tutu. Han ble også siktet for overtredelse av straffeloven §318 jf §317, straffeloven §291 og våpenloven §31 jf §8 første ledd.
Det ble ikke tatt ut noen tiltale mot A. 21. august 1986 ble det skrevet ut et forelegg mot ham for overtredelse av lov om eksplosive varer av 14. juni 1974 §41 jf §25 første ledd ved å ha anskaffet to dynamittgubber - 100 g uten tillatelse fra politiet. Forelegget ble ikke vedtatt. Ved dom av 23. august 1988 ble han frifunnet av Oslo byrett, idet forholdet ble ansett som foreldet. De øvrige forhold A ble siktet for er av påtalemyndigheten ansett som henlagt.
Da A ble pågrepet, var han ansatt som teleingeniør ved Fornebu aeradio, som da var underlagt Televerket. Den 18. desember 1985 ble han med øyeblikkelig virkning suspendert fra denne stillingen. For å inneha stillingen, var det nødvendig med sikkerhetsklareringen HEMMELIG. Den 14. august 1987 besluttet Generaldirektøren for Televerket å trekke tilbake denne klareringen av A. Den 24. mai 1988 ble han tilbudt en stilling ved Teledirektoratet, radiodivisjonen, med samme lønn som i tidligere stilling, men uten de tillegg som gjaldt for dem i flynavigasjonstjenesten. Hans arbeidsforhold i Televerket fortsatte til 10. mai 1994. Opphøret skjedde i henhold til avtale mellom ham og Televerket. Avtalen gikk blant annet ut på at han aksepterte vedtak av 2. oktober 1992 om oppsigelse, og at han skulle få utbetalt et engangsbeløp som tilsvarte lønn fram til 1. januar 1996. A oppebærer nå verken arbeidsinntekter eller pensjon.
Den 5. desember 1988 fremmet A krav på erstatning for uberettiget strafforfølgning etter straffeprosessloven §444 - §446. Den 19. desember 1990 tok påtalemyndigheten til motmæle og påstod at kravet var framsatt for sent, og 2. april 1991 avviste forhørsretten kravet. Denne kjennelsen ble 17. juni 1992 opphevet av lagmannsretten, og kravet ble deretter undergitt realitetsbehandling, hvoretter forhørsretten den 4. desember 1992 kom til at A ikke hadde krav på noen erstatning, mens lagmannsretten den 25. februar 1993 fastsatte en erstatning på kr 12 000.
Kjennelsen ble påkjært av A, og 24. juni 1993 avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse om at forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser skulle oppheves. I sin kjennelse la kjæremålsutvalget til grunn at A hadde sannsynliggjort at han verken hadde vært delaktig i sprengningen av moskéen i Frognerveien eller sprengningen av Televerkets bunker i Frognerparken. Kjæremålutvalget kom videre til at det ikke forelå grunnlag for å nekte eller redusere erstatning i henhold til bestemmelsene i straffeprosessloven §444 annet og tredje ledd. Den 6. juli 1993 framsatte h.r.advokat Gjems-Onstad begjæring til Oslo forhørsrett om at det ble tatt stilling til As krav om erstatning og oppreisning. Forhørsretten avsa 4. februar 1994 kjennelse med denne slutning:
1. A tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §444 med kr 36000 -trettisekstusen.
2. A tilkjennes oppreisning etter straffeprosessloven §446 med kr 50000,- -kronerfemtitusen.
3. A tilkjennes saksomkostninger med kr 40000,- -kronerførtitusen- vedrørende salær til advokat Sverre Næss.
4. Beløpene forfaller til betaling 2 -to- uker fra kjennelsens forkynning.
A har i rett tid påkjært punktene 1 og 2 i kjennelsen. Påtalemyndigheten tok til motmæle, og 1. juli 1994 besluttet lagmannsretten at kjæremålet skulle avgjøres etter muntlig forhandling. Etter anmodning fra riksadvokaten har regjeringsadvokaten deretter overtatt ivaretakelsen av det offentliges interesser i saken. Muntlige forhandlinger ble avholdt 3. og 4. oktober 1995 i Oslo. A møtte og forklarte seg. Tre vitner ble avhørt, og det ble foretatt slik dokumentasjon som det framgår av rettsboken. Lagmannsretten har ellers hatt straffesakens dokumenter for hånd.
A har i det vesentlige anført:
Den uberettigete strafforfølgningen medførte tapte arbeidsinntekter. Dersom forfølgningen ikke hadde funnet sted, er det ikke grunn til å tro at sikkerhetsklareringen ville ha blitt trukket tilbake. Det var varetektsfengslingen og all oppmerksomheten omkring etterforskingen av mordbrannene, som gjorde at Televerket ble klar over hans tilknytning til Nasjonalt folkeparti. Hans politiske virksomhet i tilknytning til dette partiet var helt lovlig, og hadde ikke varetektsfengslingen funnet sted, ville han fortsatt hatt sin stilling i flysikringstjenesten. Forseelsen mot lov om eksplosive varer, som han fikk et forelegg for, ville ikke ha gitt grunnlag for å tilbakekalle klareringen. Tilbakekallelsen av sikkerhetsklareringen ville heller ikke ha funnet sted dersom påtalemyndigheten hadde gitt meddelelse til A om innstilling av forfølgningen i henhold til reglene i straffeprosessloven §73 annet ledd og påtaleinstruksen §7-3. Da kunne han på et langt tidligere tidspunkt ha forklart sine foresatte i Televerket at han ikke lenger var mistenkt for noen alvorlige straffbare forhold.
Fra A ble varetektsfengslet, har han tapt de tillegg i lønn som fulgte med det å gjøre tjeneste i flysikringstjenesten. Han krever erstattet differansen mellom de inntekter han ville ha oppebåret der og grunnlønnen i denne stillingen, som han fortsatte å oppebære fra varetektsfengslingen og fram til opphøret av arbeidsforholdet. Denne differansen er fram til utgangen av 1993 beregnet til kr 1004747. Ved utregningen av denne summen er det tatt i betraktning den lønnsutvikling som har skjedd for hans tidligere arbeidskolleger i flysikringstjenesten. Det lidte inntektstapet utgjør mer enn denne differansen, idet han har lidt et rentetap etterhvert som de årlige inntektstap er påløpt. Tillagt renter etter forsinkelsesrenteloven satser utgjør dette rentetapet samlet kr 733395 pr 1 januar 1995. Dessuten blir han påført en skatteulempe ved å motta denne inntektskompensasjonen i én utbetaling.
A har også krevd erstatning for tap i framtidig inntekt. Dette tapet må utregnes på grunnlag av hva den ovennevnte differanse i dag utgjør årlig, kr 162 912. Dette er årlige tap som vil løpe helt fram til pensjonsalder. Til grunn for påstanden er kapitalverdien av dette tapet beregnet ved å multiplisere den årlige sum med den faktor som framgår av tabellen i arveavgiftsloven §13. Det framtidige inntektstap er etter dette beregnet til kr 2 583 296. De tapte lønnsinntekter medfører også at han vil motta mindre pensjon. Ut fra dagens pensjonsregler vil det årlige pensjonstapet utgjøre kr 39 331 når han går av med pensjon. For å kompensere dette tapet, må han gis en engangssum på kr 175 000.
I september 1994 ble det satt opp denne oppstilling over de ovennevnte tapsposter:
Framtidig tap: kr 2 583 296Lidt inntektstap: kr 1 004 747Renter pr 1 januar 1995 kr 733 394Redusert pensjon kr 175 000Sum kr 4 496 437
Oppreisning til A etter straffeprosessloven §446 bør settes til kr 500 000. Ved forfølgningen er han blitt krenket på flere måter. Han ble siktet for svært alvorlige lovbrudd, han satt varetektsfengslet i fem måneder og var undergitt brev- og besøkskontroll i det meste av perioden. Han fikk beslaglagt sitt pass, slik at han ikke fikk følge sin kone til USA ved hennes fars begravelse. Han mottok ikke melding om innstilling av strafforfølgningen, og politiet gav ham villedende meddelelser under etterforskingen. Suspensjonen fra stillingen i flysikringstjenesten og inndragningen av sikkerhetsklareringen innebar en psykisk belastning for ham. Forfølgningen medførte også at han ble krenket gjennom den omfattende presseomtalen siktelsen mot ham ble gitt. Han ble omtalt med fullt navn i avisene, noe som blant annet medførte at han ble ekskludert fra Håløylaget.
A har lagt ned denne påstand:
A tilkjennes erstatning av statskassen med kr 4 500 000 og oppreisning med kr 500 000.
Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:
Det er ingen årsakssammenheng mellom strafforfølgningen av A og annulleringen av hans sikkerhetsklarering. Retningslinjene for personkontroll går ut på at rimelig tvil med hensyn til vedkommendes pålitelighet, lojalitet og sunne dømmekraft er til hinder for å være klarert. Televerket så den fortsatte siktelsen av A som alvorlig i forhold til de krav som stilles til å bli klarert. Under enhver omstendighet er det A som i forhold til sin arbeidsgiver hadde ansvar for at denne satt inne med de riktige opplysninger om hvilke forhold han var siktet for.
Det er usikkert om A uten en strafforfølgning ville ha oppnådd den samme lønnsutvikling som sin tidligere kollega Alf Einar Larsen, som er brukt som sammenligningsgrunnlag ved utregningen av lidt og framtidig inntektstap. Det er ikke grunnlag for å gi tillegg for rente etter forsinkelsesrenteloven. Tabellen i arveavgiftsloven §13 er ikke anvendelig for utregningen av et eventuelt framtidig inntektstap. Det er vanlig å anvende en kapitaliseringsrente på 5 %, slik det ble gjort i dommene i Rt-1993-1524 flg, og eventuell erstatning for tap av pensjonsinntekter må fastsettes vesentlig lavere enn beregnet av A. I tråd med de samme dommene erkjennes det at det kan gis skattepåslag på ca 20-23 %.
Det bør ikke gis oppreisning med større beløp enn fastsatt av byretten. Det er ikke noen årsakssammenheng mellom strafforfølgningen og flere av de krenkende forhold som er anført av A. Beslagleggelsen av passet ville ha funnet sted uansett, idet A ville ha blitt stevnet som vitne i en mordbrannsak som det var viktig å få oppklart. Det er ikke gitt noen villedende meddelelser fra politiet. A hadde en tilhørighet til Nasjonalt folkeparti, og denne tilhørigheten ville ha gitt grunnlag for å frata ham medlemsskap i Håløylaget. As psykiske problemer er forårsaket av flere andre forhold enn strafforfølgningen. Suspensjonen fra stillingen i flysikringstjenesten, annulleringen av sikkerhetsklareringen og hans personlighet, som var sterkt preget av paranoide trekk, har også bidradd. Det er bare følgene av strafforfølgningen som kan tillegges vekt ved utmålingen av oppreisningen.
Staten v/Justisdepartementet har lagt ned denne påstand:
Kjæremålet forkastes.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Under varetektsoppholdet mottok A bare sin grunnlønn. Partene er enige om at strafforfølgningen derved påførte A et inntektstap tilsvarende de tillegg han i dene perioden ville ha oppebåret for sin tjenestegjøring i flysikringstjenesten. Disse tilleggene utgjorde samlet kr 36 000, som tilsvarer den sum byretten har gitt erstatning for. A har lidt et rentetap ved at han blir tilkjent denne summen først ti år etter at han ville ha fått utbetalt den som lønnstillegg. Den samlede erstatning for tapet av dette lønnstillegget fastsettes på denne bakgrunn til kr 60 000.
Ved utregningen av sitt øvrige erstatningskrav har A tatt utgangspunkt i at det er en årsakssammenheng mellom den uberettigete strafforfølgningen og det forhold at han ble suspendert fra - og senere måtte fratre - stillingen i flysikringstjenesten. Lagmannsretten er kommet til at det ikke er noen slik årsakssammenheng. Suspensjonen skjedde den 18. desember 1985 - et halvt år etter at A ble pågrepet. Ved pågripelsen ble han siktet for mordbrann og overtredelse av straffeloven §161, som gjelder å anskaffe og oppbevare sprengstoff i den hensikt å forøve en forbrytelse. Som nevnt innledningsvis, ble siktelsen senere utvidet. Dersom han ikke var blitt siktet for noen av de forhold som nå er henlagt, er det grunn til å tro at han i stedet ville ha blitt siktet for overtredelse av lov om eksplosive varer §41 jf §25 første ledd, som gjelder erverv av eksplosiv vare uten tillatelse. Det var dette påtalemyndigheten gjorde da strafforfølgning vedrørende den omfattende siktelsen fra varetektsperioden ble innstilt. Da ble forelegg etter lov om eksplosive varer skrevet ut. Anskaffelse av dynamitt 2. juni 1985 i nærheten av Haugesund, der det da var et treff for medlemmer og sympatisører av Nasjonalt folkeparti, utgjorde grunnlag for begge siktelser. A har ikke sannsynliggjort at han ikke har gjort den handling som var grunnlag for forelegget.
A har ikke anført at han i 1985 var uten tilknytning til Nasjonalt folkeparti. I sin forklaring for lagmannsretten sa han at han aldri var medlem, men han gav likevel uttrykk for at han "kom med" i partiet 1-2 år før han ble pågrepet. Han delte partiets syn på innvandring og U-hjelp, men unnlot å melde seg inn på grunn av avvikende syn på spørsmålene om Norges medlemskap i NATO og om selvbestemt abort burde forbys. Han pleide å være hjemme hos B, som da var partiformann, ca 1 gang pr måned. Før han var i Haugesund i juni 1985, hadde han deltatt på flere tilsvarende stevner. Der pleide ca 1/3 av deltakerne å være partimedlemmer og resten sympatisører. Han anslår at partiet på denne tiden hadde ca 40 medlemmer.
Det var ikke straffbart å være medlem av Nasjonalt folkeparti, og det var ikke en ulovlig organisasjon. Lagmannsretten er likevel ikke i tvil om at den tilknytning til partiet som A har gitt forklaring om, sammenholdt med siktelsen for å ha overtrådt lov om eksplosive varer mens han var på et treff for partiets medlemmer og sympatisører, alene ville ha ført til annullering av sikkerhetsklareringen, som ikke var den laveste. Det vises for så vidt til den forklaring som er gitt av vitnet Bjønnes, som er fungerende kontorsjef for personellsikkerhetskontoret i Forsvarets Overkommando, som gir råd om sikkerhetsklarering i statsadministrasjonen. En annullering på det ovennevnte grunnlag synes å ville ha vært i samsvar med §7 i direktiv for personellsikkerhetstjenesten og personkontrolltjenesten innen den sivile forvaltning. Av den bestemmelsen framgår det at klarering bare skal gis når det ikke foreligger rimelig tvil med hensyn til en persons pålitelighet, lojalitet og sunne dømmekraft. Det forelå en rimelig tvil om dette vedrørende A. Uten å være medlem av Nasjonalt folkeparti, var han aktivt med i et miljø, som på landsbasis bare utgjorde drøyt hundre personer, og som var nært knyttet til partiet. For klareringsmyndigheten må det ha knyttet seg betydelig usikkerhet til spørsmålet om ikke dette partiet ville kunne aksepterte vold eller terrorisme som aksjonsformer.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er årsakssammenheng mellom den uberettigete strafforfølgningen og det økonomiske tapet A ble påført som følge av vedtakene om suspensjon fra stillingen i flysikringstjenesten og den etterfølgende annullering av sikkerhetsklareringen.
As beregning av sitt økonomiske tap etter varetektsperiodens opphør har bare tatt utgangspunkt i anførselen om at strafforfølgningen medførte at han ble avskåret fra fortsatt tjeneste i flysikringstjenesten. Denne anførselen har ikke ført fram. Bevisførselen for lagmannsretten har imidlertid gitt grunn til å tro at varetektsoppholdet har medvirket til at hans inntektsevne ble redusert etter løslatelsen.
Det må legges til grunn at A etter løslatelsen har vist en redusert evne til å fungere i arbeidslivet. Det vises for så vidt til at han ikke oppfylte arbeidsgivers forventninger etter at han tok til å arbeide igjen fra 4. juli 1988 og til den erklæring sjefpsykolog Stein Rønnow avgav 14. juni 1992:
1. As diagnose bør revurderes, tatt i betraktning den tid som har gått siden varetekten. Varetekten har riktignok vært et alvorlig traume som nok dels har satt igang sykelige reaksjoner, dels forsterket slike. Det er likevel grunn til å tro at også forhold lengre tilbake har hatt betydning. Lite er imidlertid kjent om bakgrunnen, og A er lite villig til å komme med opplysninger.
Dette henger sammen med hans personlighetsforstyrrelse av paranoid type, som er den diagnose vi i dag vil sette.
2. På den annen side kan vi ikke se at han er så syk at det er grunnlag for full sykemelding og dermed uførhet. Her må vi riktignok bygge på hans egne vurderinger: han mener at hans arbeidskapasitet er nedsatt med bortimot 50 %, men at kvaliteten av arbeidet hans vil være tilstrekkelig dersom man tar hensyn til dette. Jeg finner det rimelig å følge ham her: hans personlighetsforstyrrelse legger nok beslag på adskillig kapasitet.
3. Han mener også at det kan stilles større krav til ham enn det som i dag gjøres. Han mener han får lite oppgaver.
Forsøket på attføring til EDB-oppgaver mener han ikke ble fulgt opp av arbeidsstedet. Forsøket på omskolering til radiograf, mener han var en måte å skulle få ham ut av Televerket på.
Jeg vil foreslå at man sykmelder ham 40 % for en lengre tidsperiode (i allefall fram til nyttår), men samtidig stiller økte krav til ham når han er tilstede.
4. Hans personlighetsforstyrrelse synes vanskelig tilgjengelig for behandling, og han har heller ikke ytret noe ønske i den retning. Jeg har sagt til ham at dersom han ønsker bistand fra meg eller fra poliklinikken her, må han selv ta intitiativ (hvis initiativet kommer fra andre, vil hans paranoide forestillinger gjøre at han inntar en defensiv holdning).
Erklæringen og den forklaring Rønnow har gitt for lagmannsretten, gir grunn til å anta at det har vært flere faktorer enn varetektsoppholdet som har ledet til As reduserte arbeidsevner: Hans personlighetsforstyrrelser førte til at varetektsoppholdet ble mer traumatisk enn det ellers ville ha blitt, og til at han hadde dårligere kapasitet enn normalt til å bearbeide det traumet han ble påført. Disse forstyrrelsene ledet til at han følte seg redd under varetektsoppholdet, og til at han etterpå lett følte seg forfulgt. Han har ikke tatt initiativ til å få disse forstyrrelsene behandlet. Det er etter dette nærliggende å anta at As personlighetsforstyrrelser uansett varetektsoppholdet ville ha utløst en betydelig reduksjon i hans psykiske helsetilstand. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til både når dette eventuelt ville ha skjedd og i hvilken utstrekning psykiske problemer ville ha redusert hans arbeidsevner.
Slik lagmannsretten har vurdert forholdene omkring suspensjonen og annulleringen av sikkerhetsklareringen, må det legges til grunn at As reduserte arbeidsevner hittil ikke har ført til noe inntektstap, idet han helt fram til i dag - og for perioden videre fram til 1. januar 1996 - har mottatt sin grunnlønn i Televerket. Nå er imidlertid dette arbeidsforholdet brakt til opphør, og det antas at opphøret i vesentlig grad er forårsaket av hans reduserte arbeidsevner. Det er også andre faktorer som har hatt en vesentlig betydning for reduksjonen av hans arbeidsevner. Således må det legges til grunn at tapet av sikkerhetsklareringen har gått sterkt inn på ham. Sammenholdt med de negative holdninger han må ha blitt møtt med på arbeidsplassen som følge av sin tilknytning til Nasjonalt folkeparti, har dette bidradd til at han har fått vesentlige vansker med å fungere i sin nye stilling. De usikre årsaksforhold omkring As reduserte arbeidsevner, som det har vært liten bevisførsel om, gir grunn til forsiktighet ved utmålingen av erstatning for tap av framtidige arbeidsinntekter.
Ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering fastsettes hans framtidige tap som følge av strafforfølgningen til kr 150 000. Ved denne vurderingen er det gjort fradrag for de offentlige ytelser han vil motta som følge av tapte arbeidsinntekter. På den annen side er det gjort tillegg for at mindre lønn vil gi redusert pensjon, og at en engangserstatning vil gi økt skattebyrde.
Erstatningen til A i henhold til straffeprosessloven §444 fastsettes etter dette til kr 210 000, hvorav kr 60 000 for lidt tap og kr 150 000 for framtidig tap.
Lagmannsretten er kommet til at A bør gis en vesentlig høyere oppreisning enn byretten har gjort. Strafforfølgningen var en stor belastning for ham. Han satt varetektsfengslet så lenge som fem måneder, og i det meste av perioden var han særlig isolert, idet han var undergitt brev- og besøkskontroll. Det er ovenfor redegjort for at varetektsoppholdet medførte særlige problemer for ham. Etterforskningen medførte en betydelig medieoppmerksomhet, og hans identitet framkom i mange aviser - både i Finnmark og i de riksdekkende aviser. De to sprengningene var av en slik karakter at de framstod som særlig truende for samfunnsordenen. Den ene sprengningen var rettet mot den frie religionsutøvelse, og den andre var rettet mot den samfunnsnyttige virksomhet As egen arbeidsgiver, Televerket, drev. Det samfunnsfiendtlige ble særlig understreket ved at handlingene kunne oppfattes å være begått som ledd i et lite, ytterliggående politisk partis virksomhet. As tilknytning til Nasjonalt folkeparti kom således også fram i presseomtalen av sprengningene. Denne tilknytningen var reell, og de alminnelige holdninger i samfunnet til dette partiet var slik at tilknytningen alene var egnet til å svekke hans omdømme i vesentlig grad. Den reduksjonen i omdømmet som bare tilknytningen til partiet ville ha gitt, antas likevel å være beskjeden i forhold til den massive fordømmelsen siktelsen medførte.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at oppreisningen passende kan settes til kr 150 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten betaler til A 210.000 - tohundreogtitusen - kroner i erstatning for økonomisk tap, fordelt med 60.000 - sekstitusen - kroner i lidt tap og 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i framtidig tap.
2. Staten betaler til A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i oppreisning for ikkeøkonomisk skade.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.