LA-2000-665
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-10 |
| Publisert: | LA-2000-00665 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark herredsrett Nr.: 99-00160 - Agder lagmannsrett LA-2000-00665 M. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Odd Kostveit). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Niels Olav Formo). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen. Lagdommer Erling Strand. Lagdommer Ivar Danielsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §326, §28a, §62, §63, §64 |
Vest-Telemark herredsrett avsa 4. februar 2000 dom med slik domsslutning:
«A, f. *.*..1963, dømmes for 3 - tre - overtredelser av straffeloven §227, 1. straffalternativ og én overtredelse av straffeloven §326, jf. straffeloven §62, første og annet ledd og §63 annet ledd samt §64, til å utføre 50 - femti - timers samfunnstjeneste, jf. straffeloven §28a. Gjennomføringstiden og den subsidiære fengselstraff settes til 60 - seksti - dager. I gjennomføringstiden skal domfelte stå under tilsyn av Kriminalomsorg i Frihet.»
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Det er gjort gjeldende at det burde vært idømt ubetinget fengsel i saken. Ved lagmannsrettens beslutning 9. mai 2000 ble anken henvist til ankeforhandling.
Lagmannsretten skal bemerke:
Tiltalte er dømt for ved to anledninger sommeren 1999 og september 1999 å ha kommet med trusler overfor ansatte ved sosialkontoret i X om å brenne opp huset til en av de ansatte, å brenne opp sosialkontoret og å «kverke alle». Domfellelsen gjelder også en trussel fremsatt overfor lensmannen i X den 28. september 1999 om å drepe alle på sosialkontoret. Han er videre dømt for at han sommeren 1999 forulempet lenmannen ved uttalelse om han skulle oppsøke lensmannens familie og «spinne rundt dem med bilen». Hendelsene har sammenheng med at tiltalte fikk avslag på søknad om sosialhjelp.
Lagmannsretten er under tvil kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes. Som påpekt av herredsretten tilsier almenpreventive hensyn at det er viktig å beskytte de som arbeider i sosialetaten mot slike trusler det her er tale om. Det vises i denne forbindelse til Rt-1987-564 og Rt-1991-827. Når lagmannsretten likevel er kommet til at det kan forsvares å avgjøre saken med samfunnstjenestereaksjon, skyldes dette i første rekke at tiltalte er inne i en rehabilitering som kan bli forspilt om det idømmes ubetinget fengsel.
Tiltalte er straffet flere ganger tidligere. Det alvorligste forhold er et ran. Han ble for dette og flere andre forhold idømt 3 års fengsel i 1993. Siste del av straffen ble avsonet på Haslatun behandlingssenter. Her traff han en kvinne han senere giftet seg med. De to fikk en sønn i 1995. Tiltalte er nå separert, men har hyppig kontakt med både sin tidligere ektefelle og barnet. Han har brutt med det kriminelle miljø i Arendal-Grimstadområdet han var en del av, og har fått bukt med sitt tidligere rusmisbruk, særlig av alkohol. Bortsett fra et heleri begått i 1995, som ble avgjort ved en samfunns-tjenestedom, har han ikke forgått seg på ny etter dommen av 1993. Han og ektefellen flyttet til X i 1996 for å etablere en ny tilværelse. Begge er uføretrygdede. Etter herredsrettens dom har tiltalte skaffet seg jobb som avisbud med en daglig arbeidstid på 3 timer. Han opplyser videre at han er engasjert for et tidsrom på ca 3 måneder med sesongarbeid ved - - frukt i Z.
Det kan reises spørsmål om tiltalte for tiden er i en egentlig rehabilteringssituasjon som bør tillegges vesentlig vekt ved spørsmålet om det bør idømmes samfunnstjeneste. Fra aktoratets side er det gjort gjeldende at rehabiliteringen er avsluttet og at tiltalte ikke har krav på noen særbehandling i forhold til andre. Det er nok en grense for hvor lenge en tiltalt som har klart å bryte med sin tidligere tilværelse, kan påberope seg rehabiliteringshensyn. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at tiltalte fremdeles er inne i en utvikling mot en mer stabil og normal tilværelse hvor det også kan være muligheter for at han kommer i regulært arbeid. Selv om han ikke er inne i den mest kritiske fasen av rehabiliteringen, foreligger likevel en reell fare for at den positive utvikling som har funnet sted, vil kunne bli forspilt helt eller delvis om tiltalte må avsone straffen i fengsel. Lagmannsretten bygger i denne forbindelse særlig på forklaringene fra vitnene psykolog Hans Christian Lunder og bestyrer ved Haslatun behandlingshjem, Rolf Georg Pedersen. Disse vitnene er nye for lagmannsretten, og de har fulgt tiltalte fra han kom til Haslatun i 1994, i noen utstrekning også etter at han flyttet til X.
De to nevnte vitner har beskrevet tiltalte som en person som lett mister besinnelsen og som da kan ha en språkbruk som kan virke skremmende på fremmede. De som kjenner ham tar ikke hans uttalelser alvorlig. Under oppholdet ved Haslatun og senere har det vært arbeidet med at tiltalte skal kunne styre sitt sinne. At truslene ikke er alvorlig ment, kan ikke telle noe vesentlig i formildende retning så lenge de oppfattes slik av andre. På den annen side bør det kunne legges vekt på at tiltaltes form for trusler ikke er av de mest alvorlige og i det vesentlige har innskrenket seg til kjeftebruk. Lagmannsretten har også merket seg at tiltalte ifølge eget utsagn i hvert fall ved en anledning ba om unnskyldning for sin oppførsel på sosialkontoret. Endelig bemerkes at tiltaltes sinne i noen utstrekning kan forklares ved at han ble nektet sosiale ytelser som det i ettertid viste seg at han hadde krav på. Som bemerket av herredsretten skyldes de første vedtak, der tiltalte ble nektet sosialhjelp, uriktige eller ufullstendige opplysninger fra hans side, og den relevante fremgangsmåte i slike tilfeller er å påklage vedtaket.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.