LA-2001-87
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-08 |
| Publisert: | LA-2001-00087 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr.: 00-01310 - Agder lagmannsrett LA-2001-00087 M. |
| Parter: | A (Advokat Morten N. Wexels) mot Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Runar Karlsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann. Lagdommer Karl-Einar Knudsen. Ekstraordinær lagdommer Erling Strand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §171, Veitrafikkloven (1965) §22, §3, §29, §62, §63, §31 |
Skien og Porsgrunn byrett avsa 6. november 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*. 1970 dømmes under hensyntagen til straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd for
- en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, annet ledd litra b og tredje ledd, jf. §22 første ledd,
- en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3 og
- en overtredelse av straffeloven §171 nr 1
til en straff av fengsel i 36 -trettiseks- dager. I tillegg idømmes han en bot på 15.000, -femtentusen- kroner, subisidiært fengsel i 15 -femten- dager. I medhold av straffeloven §29 nr. 1 fradømmes han sin stilling som polititjenestemann.
2. A betaler erstatning med 95.030,- - nittifemtusenogtretti- kroner til forsikringselskapet Vesta.
Oppfyllelelsfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
A anket 19. februar 2001 dommen til Agder lagmannsrett. Anken rettet seg mot domfellelsen for overtredelse av straffeloven §171 nr. 1, straffutmålingen og fradømmelsen av stillingen som polititjenestemann. Anken ble nektet fremmet ved lagmannsrettens beslutning 24. november 2000. Den 20. desember 2000 begjærte A omgjøring av beslutningen og erklærte subsidiært kjæremål til Høyesterett. Lagmannsretten besluttet 11. januar 2001 delvis å omgjøre den tidligere beslutningen, ved at anken over straffutmålingen i sin helhet ble henvist til ankeforhandling. As kjæremål til Høyesterettt forsåvidt angår domfellelsen etter straffeloven §171 nr. 1 ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 7. februar 2001 ( HR-2001-00148)t .
Ankeforhandling ble holdt i Skien 30. og 31. mai 2001. Tiltalte møtte og ga forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.
Lagmannsretten skal bemerke:
A er av Skien og Porsgrunn byrett dømt for å ha promillekjørt en bil han disponerte, for å ha mistet kontrollen over bilen og kjørt utfor veien, og for mot bedre vitende å ha anmeldt bilen som stjålet. Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold, vises til byrettens dom.
Forsvareren har anført at A bør idømmes en betinget fengselsstraff uten fradømmelse av sin stilling i politiet. Dersom lagmannsretten skulle fradømme ham stillingen, bør det skje som hovedstraff og uten tillegg av annen straff. Aktor har sluttet seg til byrettens avgjørelse og påstått anken forkastet.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen i straffespørsmålet til grunn følgende:
A deltok i november 1998 i en væpnet politiutrykning i Skien. Ved denne anledningen ble han jaget og truet med rifle av den personen som skulle pågripes, noe som framkalte alvorlig frykt for livet. Utrykningen endte uten at skudd ble avfyrt, men det som skjedde fulgte A i ettertid som en betydelig, mental belastning. På Skien politistasjon ble det etter en tid holdt et møte med de som deltok ved utrykningen for å gjennomgå det som hadde skjedd, og der en psykolog deltok. Selv om dette var en viss hjelp, ville det som skjedde ikke slippe taket i A.
A og B ble samboere i 1995 og fikk et barn sammen i 1996. Lagmannsretten legger til grunn at det som skjedde i november 1998 påvirket negativt forholdet i hjemmet. Han var innesluttet og slet med episoden; hun var gravid med barn nr. to og maktet ikke å hjelpe ham i den grad hun ønsket. I tillegg kom søvnproblemer og ekstra belastninger for begge ved at det nyfødte barnet led av kolikk. Det hele endte med at A flyttet ut i mars 1999. Han tok bruddet tungt, hadde skyldfølelse og opplevde det som et nederlag, og var nedtrykt og fungerte dårlig sosialt. Dette kom bare delvis til direkte uttrykk fordi han ikke ville belaste andre og av natur er noe innesluttet, men kolleger og samboeren har som vitner for lagmannsretten forklart at de skjønte at det var noe alvorlig galt fatt med ham. Dette varte helt fram til lovovertredelsene 16. januar 2000. Det tilføyes at en kollega som vitne for lagmannsretten har forklart at A tre dager før brast i gråt over sin livssituasjon.
Sentralt under hovedforhandlingen for lagmannsretten har stått domfellelsen for overtredelse av straffeloven §171 nr. 1. Den gjelder at A 16. januar 2000 på Porsgrunn politistasjon meldte samboerens bil stjålet. Det var denne bilen han promillekjørte med, og som han disponerte. Byretten har gitt en utførlig beskrivelse av det som skjedde ved denne anledningen, og som i hovedsak legges til grunn.
Ved avgjørelsen av skyldspørsmålet vurderte byretten det som skjedde slik at A følte seg presset til å angi anmeldelse, men at han ikke ble utsatt for press som kan ha betydning for skyldspørsmålet. Ved vurderingen av straffespørsmålet ble det lagt til grunn at han befant seg i en presset situasjon. Flertallet fant ikke dette forholdet særlig formildende, mens mindretallet tilla forholdet den betydningen at han stemte for ikke å fradømme A stillingen.
Lagmannsretten er enig med byretten i at A - slik han selv har forklart - følte seg presset til å melde bilen stjålet. Dette skyldtes at han på den ene siden ikke ønsket å gå til anmeldelse fordi det ville dreie seg om en uriktig anmeldelse, mens han på den annen side oppfattet det slik at politiet så det som en nødvendig konsekvens av hans nektelse for promillekjøring at han meldte bilen stjålet.
Hovedspørsmålet ved straffutmålingen er om de forhold domfellelsen omfatter er så alvorlige, at A bør fradømmes stillingen som overkonstabel ved Skien politidistrikt i medhold av straffeloven §29 nr. 1.
Som det går fram av rettspraksis og framhevet av byretten, må det stilles særlig strenge etiske krav til de som tjenestegjør i politiet. De kan ikke på samme måte som yrkesutøvere flest komme tilbake til sine stillinger etter at de har gjort opp for sine lovbrudd. Terskelen for at så kan skje må være høyere; noe også A har gitt sin prinsipielle tilslutning til.
Det går fram av byrettens dom og er bekreftet ved bevisførselen for lagmannsretten, at A er ansett som en dyktig, pliktoppfyllende og pålitelig politimann. Lagmannsretten vurderer lovbruddene 16. januar 2001 som atypisk i forhold til hans personlige og faglige kvalifikasjoner, og som skyldes en forbigående livskrise som følge av de forholdene som er nevnt ovenfor. Det tilføyes at han ble gjenforenet med B og barna i juli 2000. Begge har for lagmannsretten forklart at samlivet fungerer greitt, og om hans situasjon uttalte hun: «Han er tilbake til før 98 nå.»
Den uriktige anmeldelsen må i utgangspunktet veie tungt. I dette tilfellet er imidlertid lagmannsretten kommet til at omstendighetene er så spesielle, at det må være forsvarlig ikke å legge avgjørende vekt på dette forholdet. Lagmannsretten finner støtte for et slikt syn i Rt-1959-1101.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at A ikke - ved de handlinger han er domfelt for - har vist seg uskikket eller uverdig til å inneha stilling som polititjenestemann. Det blir derfor ikke idømt straff i medhold av straffeloven §29 nr. 1.
Lagmannsretten finner at det i dette tilfellet ikke er grunnlag for en betinget dom, slik forsvareren har bedt om. Lagmannsretten slutter seg her til byrettens dom og premisser, som i det vesentlige er dekkende for lagmannsrettens syn. Det tilføyes at lagmannsretten ikke har funnet grunn til å skjerpe denne delen av straffen byretten har utmålt, selv om A ikke fradømmes stillingen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres slik endring:
I domsslutningens punkt 1 siste setning utgår straffen om at A fradømmes stillingen som polititjenestemann.