LB-1995-942

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-03-15
Publisert:	LB-1995-00942
Stikkord:	Nedsettelse av husleie
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-00527 A/13 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00942 A og LB-1995-00943 A
Parter:	Ankende part: Polardrift AS v/styreformann Klaus Gundersen Motpart: Lakhbir Singh Kahlon (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Fagerholt).
Forfatter:	Lagdommer Steingrim Bull, formann, Kst. lagdommer Ellen Holager Andenæs, Ekstraordinær lagdommer Anna Louise Beer, med meddommere
Lovhenvisninger:	Husleieloven (1939) §35, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Avtaleloven (1918) §36, §11, Husleieloven (1939), Prisloven (1953) §18, Pristiltaksloven (1993) §2

Saken gjelder spørsmål om nedsettelse av husleie for restaurantlokale, nedsettelse av leie av driftsutstyr m.v.

Ved leiekontrakt av 15 mai 1992 leide Lakhbir Singh Kahlon (senere kalt Kahlon) et restaurantlokale på 360 m2 i Majorstuveien 36 i Oslo av Polardrift AS. Lokalene ligger i 2. underetasje med samme nedgang som treningslokalet "Swim & Trim".

Den 1 mai 1992 hadde Ghandi Restaurant DA (senere kalt Ghandi), som var stiftet av Kahlons sønner og andre familiemedlemmer, inngått kjøpekontrakt med forrige leietaker i lokalene, Sharma Co AS (senere kalt Sharma). I henhold til denne kontrakten overtok Ghandi alle rettigheter og plikter forbundet med driften av restauranten og forpliktet seg til å betale 250000 kroner til Sharma for varebeholdning, dekorasjoner, goodwill og refusjon av forskuddsbetalt leie av utstyr.

Alt inventar og utstyr som befant seg i restauranten og kjøkkenet, bortsett fra dekorasjoner omfattet av kjøpekontrakten med Sharma fra 1 mai, tilhørte Polardrift. Det ble 15 mai 1992 inngått leieavtale mellom Polardrift og Kahlon vedrørende inventar og driftsutstyr. I henhold til denne avtalen skulle Kahlon betale 10000 kroner pr måned + mva frem til 30 september 1994, deretter ingen leie frem til 30 juni 1995. Hvis leieforholdet ble forlenget, skulle det deretter betales 2000 kroner pr måned + mva. Ifølge kontrakten ble mottakelse av utstyr i henhold til spesifisert liste bekreftet ved signatur. En slik liste er fremlagt i saken, bekreftet med Kahlons underskrift. Partene er imidlertid enige om at det ikke var overensstemmelse mellom listen og det utstyr som faktisk befant seg i lokalet, men er uenige om hvor stort avviket var.

Det er videre bestemt i denne kontrakten om inventar og utstyr:

Leietaker plikter å behandle tingene med aktsomhet og er ansvarlig for enhver verdiforringelse eller tap av gjenstandene, som ikke skyldes vanlig slit og elde. Dersom en gjenstand blir skiftet ut og denne blir kastet, blir den nye gjenstanden PD's eiendom.

Leietaker har ansvaret for vedlikehold og reparasjoner av gjenstandene og kan ikke forlange at noe utstyr blir skiftet ut av utleier.

Ved mislighold og oppsigelse av leiekontrakten for lokalene (ref. separat leiekontrakt) sies automatisk denne avtale også opp.

Leien for lokalene var den første måneden satt til 34000 kroner, 36500 kroner de neste 12 måneder, og deretter 39000 kroner pr måned. Videre siteres fra denne kontrakten:

Leietaker innbetaler et leieforskudd på kr 105000,-. Beløpet er ikke rentebærende og skal tjene som sikkerhet for de forpliktelser som leietaker har etter denne kontrakt og avtale om leie av driftsutstyr av 15/5-92. Leieforskuddet tilbakebetales ved kontraktsmessig utflytting.

Beløpet har ikke vært holdt på sperret konto av Polardrift.

Det er innhentet flere takster av partene. I juni 1993 anslo takstmann Steinar Andresen, etter oppdrag fra Kahlon, rimelig leie til 1250 kroner pr m2, inklusive inventar. I august samme år anslo takstmann Hallvard Hammer, etter oppdrag fra Eckbo, leien til 1300 kroner pr m2 eksklusive inventar. I februar 1992 hadde Sharma innhentet takst fra B-PRO AS vedrørende utstyret i kjøkken og restaurant, og dette ble verdsatt til 86500 kroner, basert på salgspris.

Leievurderingen fra takstmann Andresen utgjør 37000 kroner pr måned inklusive inventar. Basert på dette har Kahlon siden november 1993, etter at forliksklage ble tatt ut, bare innbetalt 27000 kroner pr måned til Polardrift og deponert 12000 kroner pr måned på sin advokats klientkonto.

Stevning ble tatt ut av Kahlon 20 januar 1994, etter at saken var henvist fra forliksrådet. Oslo byrett avsa 15 februar 1995 dom med slik domsslutning, rettet 21 februar 1995:

1. Polardrift AS tilpliktes å betale Lakhbir Singh Kahlon kr 256000 -tohundreogfemtisekstusen- med tillegg av 5% rente fra 28. oktober 1992 til betaling skjer.

2. Polardrift AS tilpliktes å sette innbetalt depositum kr 105000 -etthundreogfemtusen- inn på sperret rentebærende konto, jf husleieloven §11. Beløpet skal forrentes med 5% p.a. fra 1. juni 1992 inntil beløpet er innsatt som nevnt ovenfor.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

4. Polardrift AS frifinnes for øvrig.

5. Partene bærer sine egne saksomkostninger. Salær til meddommerne deles likt mellom partene etter egen salærfastsettelse.

Punkt 1 i byrettens domsslutning er begrunnet med at Kahlon har betalt urimelig høy leie etter avtalen om leie av inventar og driftsutstyr. Sakens nærmere bakgrunn fremgår av byrettens dom, hvor de aktuelle punkter i avtalene er inntatt i sin helhet på sidene 2 til 4, og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Både Polardrift AS og Lakhbir Singh Kahlon har rettidig anket byrettens dom. Ankeforhandling i saken ble holdt i Oslo 6 og 7 februar 1996. For Polardrift AS møtte varamedlem til styret Stein Eckbo med fullmakt fra styrets formann. Lakhbir Singh Kahlon møtte med advokat Vidar Fagerholt som sin prosessfullmektig. Det ble foruten partsforklaringer avgitt forklaring fra 5 vitner. Retten foretok befaring av de aktuelle lokaler i Majorstuveien 36. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Polardrift AS nedla slik påstand:

1. Polardrift A/S frifinnes, dog slik at pkt 2 i byrettens dom aksepteres dog slik at oppfyllelsesfristen settes til 7. februar 1996.

2. Polardrift A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lakhbir Singh Kahlon nedla slik påstand:

1. Lakhbir Singh Kahlons avtale om husleie med Polardrift A/S nedsettes slik at husleien fastsettes etter rettens skjønn, nedad begrenset til kr 24000 pr mnd inntil 1 år før søksmål ble uttatt.

2. Polardrift A/S v/styrets formann dømmes til å betale Lakhbir Singh Kahlon for meget betalt husleie i henhold til pkt 1 - med tillegg av 7,5 % rente p.a. til betaling skjer.

3. Byrettens pkt 1 og 2 stadfestes.

4. Polardrift A/S v/styrets formann dømmes til å betale Lakhbir

Singh Kahlon et beløp - etter rettens skjønn - oppad begrenset til kr 50000.

5. Polardrift A/S v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til Lakhbir Singh Kahlon for byretten og lagmannsretten.

Polardrift AS har for lagmannsretten særlig fremholdt:

Byretten har bygget på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse når den har nedsatt leien for driftsutstyret til 2 000 kroner pr måned.

Husleieloven §35 kan ikke anvendes på avtalen om leie av driftsutstyr, idet dette ikke er ytelse som "henger sammen med leieforholdet". Det dreier seg bare om løsøregjenstander, slik at det ikke er noen nødvendig sammenheng med leien av lokalet. Leieavtalen for utstyret utløper dessuten på et annet tidspunkt enn husleieavtalen. Dette innebærer at Kahlon kunne ha fortsatt leien av lokalet, men ha forlangt utstyret fjernet. Reglene om merverdiavgift er forskjellige for de to leieavtalene, idet slik avgift bare betales på leien av utstyret.

Dette innebærer at avtalen om leie av utstyret ikke reguleres av husleieloven §35, men av vanlige avtalerettslige regler. Det foreligger i denne saken intet grunnlag for å hevde at avtalen skulle kunne tilsidesettes etter slike regler. Avtalen ble inngått mellom parter som begge har erfaring fra forretningsforhold, og begge var bistått av advokat. Kahlon har ikke nevneverdige språkproblemer etter sin lange tid i Norge, og har dessuten vært bistått av sine sønner som behersker norsk flytende.

Subsidiært anføres at leiesummen 10000 kroner også omfatter goodwill. Det forhold at leien er satt til 10000 kroner pr måned frem til 30 september 1994 og fra 1 juli 1995 synker til 2000 kroner, indikerer at beløpet ikke bare omfatter leie. I såfall ville det vært naturlig med en flat leie i hele leieperioden. Navnet "Ghandi" var brukt i ett års tid, og stedet hadde opparbeidet en viss goodwill i denne perioden som det er rimelig at utleier tar betalt for, jf Rt-1984-1203. Det bestrides ikke at utstyrslisten som ble forelagt for Kahlon og undertegnet av ham, ikke samsvarte med det som faktisk forefantes av utstyr. Det som manglet var det Sharmas ansvar å erstatte, og Polardrift regner med at dette er tatt hensyn til i oppgjøret mellom Sharma og Kahlon.

Dersom leien av driftsutstyret faller inn under husleieloven, må konsekvensen være at leien for utstyret vurderes sammen med leien for selve lokalet. I såfall blir tillegget i leie pr m2 forholdsvis ubetydelig.

Polardrift betalte 940000 kroner for goodwill og utstyr i 1989, og 10000 kroner pr måned i den periode avtalen fastsetter, innebærer ikke noen urimelig avkastning på denne investeringen. Iallfall har byretten satt leien alt for lavt. Taksten foretatt av B-Pro gir ikke det riktige bildet av verdien.

I alle tilfeller anføres at byretten feilaktig har trukket inn leie av driftsutstyr for perioden 1 oktober 1994 til 1 juli 1995 når den har beregnet det beløp som Polardrift skal tilbakebetale til Kahlon. I tilleggsavtalen om driftsutstyr står det at leien for Kahlon i denne perioden er 0. Retten har imidlertid lagt til grunn at denne leien er gjort opp med Sharma med 90000 kroner i henhold til kjøpekontrakten, med andre ord 10000 kroner pr måned, og refunderer Kahlon 8000 kroner pr måned også i denne perioden. Polardrift bestrider denne beregningsmåten. Det er Sharma som har forskuddsbetalt denne leiesummen til Polardrift. Kjøpekontrakten mellom Sharma og Ghandi DA er Polardrift helt uvedkommende, og innholdet i den var heller ikke kjent for Polardrift da avtalen om leie av driftsutstyr ble inngått. På denne bakgrunn skulle byretten bare ha tilkjent Kahlon 184000 kroner.

Polardrift aksepterer at de 105000 kroner er depositum, og at de skulle vært satt inn på sperret konto slik husleieloven §11 femte ledd foreskriver, jf byrettens dom pkt 2. Imidlertid bestrides byrettens avgjørelse om at det skal svares renter av beløpet fra 1 juni 1992. Det fremgår av husleiekontraktene at Kahlon fikk 1000 kroner lavere husleie pr måned enn Sharma hadde hatt. Dette var ment å være en kompensasjon for Kahlons rentetap ved at Kahlon betalte 105000 kroner kontant, mens Sharma bare hadde stilt bankgaranti. Denne lavere husleie innebærer en bedre forrentning enn 5%, og Kahlon kan ikke gis medhold i rentekravet.

Polardrift bestrider Kahlons krav på dekning av innkjøpt utstyr oppad begrenset til 50000 kroner. Det er intet av utstyret som er skiftet ut på grunn av slit og elde. At Kahlon har erstattet ødelagt utstyr følger av hans forpliktelser etter avtalen, og byrettens dom er riktig på dette punkt. Byrettens dom er også riktig med hensyn til spørsmålet om husleienedsettelsen. Leien på 39000 kroner pr måned er i samsvar med det som er markedsleie for tilsvarende restaurantlokaler, noe som bekreftes av taksten fra Hallvard Hammer. Det følger av rettspraksis at avviket i leie må være betydelig for å foreta nedsettelse. Det vises til Rt-1987-1386 og Rt-1985-1199.

Lakhbir Singh Kahlon har for lagmannsretten særlig fremholdt:

Prinsipalt anføres at husleien og leien av driftsutstyret må vurderes samlet i forhold til husleieloven §35. Det er det samlede beløp som reelt sett utgjør Kahlons husleie. Byretten har vurdert de to leier hver for seg, og Kahlon har derfor valgt å basere påstanden på en slik deling.

Byrettens dom vedrørende nedsettelse av leien for driftsutstyr er riktig. Leien av utstyret er uløselig knyttet sammen med husleiekontrakten, og husleieloven §35 kommer til anvendelse. 10 000 kroner står i klart misforhold til verdien av utstyret. B-Protaksten klassifiserer deler av inventaret som "skrot", og anslår samlet verdi til 86500 kroner. Bruksverdien er noe høyere, men iallfall ikke mer enn det dobbelte. Møblene var flekkete og nedslitte, og nesten ingenting av serviset var intakt da utstyret ble overtatt. Det meste ble satt på lagerrommet hvor det fortsatt befinner seg. 2000 kroner pr måned er passende leie for utstyret, slik byretten er kommet til.

Den subsidiære anførsel om at leieprisen inkluderer goodwill er uholdbar. Intet i avtalen tyder på at man har ment å omfatte annet enn inventar og driftsutstyr.

Det er også uholdbart når det anføres at Kahlon ikke skal nyte godt av leienedsettelse for perioden 1 oktober 1994 til 1 juli 1995. Den forskuddsleie Sharma hadde betalt for denne perioden er refundert ham av Kahlon i forbindelse med Ghandis overtakelse fra Sharma. Realiteten er derfor at Kahlon har betalt 10000 kroner i leie også i denne perioden.

Polardrift må svare rente av det deponerte beløp fra 1 juni 1992. Det bestrides at den lavere husleie skulle kompensere Kahlons rentetap på de 105000 kroner.

Byretten har feilaktig lagt til grunn at Kahlon har krevet refusjon av Polardrift for vedlikehold og fornyelse av utstyr. Det Kahlon krever refundert er innkjøp av utstyr som har erstattet ting som er utslitt, og som Polardrift etter kontrakten er pliktig til å skifte ut. Dette gjelder blant annet servise. Beløpet er avrundet nedover til 50000 kroner.

Byretten har også tatt feil når den ikke har nedsatt husleien. Det dreier seg om lokaler i 2. underetasje med meget ugunstig eksponering overfor publikum. Bare et skilt forteller at det er en restaurant på stedet. Den takst som er innhentet fra Steinar Andresen gir et riktig bilde av leienivået, nemlig 37000 kroner pr måned inklusive inventar. Kahlon har betalt 51200 kroner inklusive inventar. Dette er et så betydelig misforhold at nedsettelse etter husleieloven §35 må foretas.

Det avgjørende kan ikke bare være prisen pr m2, men også inntjeningsmuligheten i lokalet. På grunn av beliggenheten er det nesten ikke gjester i sommerhalvåret. Selv om lokalet hadde hatt flere m2 ville ikke det økonomiske grunnlag ha vært bedre. Dette må det tas hensyn til ved leiefastsettelsen.

Avtalen rammes også av avtaleloven §36 og dagjeldende prislov §18 og någjeldende pristiltaklov §2.

Det må tas hensyn til at Kahlon ikke var profesjonell aktør i bransjen. Han var bare delvis bistått av advokat. Advokaten frarådet Kahlon å inngå kontrakt med det aktuelle innhold, men Kahlon hadde allerede betalt Sharma 200000 kroner og følte seg derfor i en presset situasjon. Polardrift kunne på denne bakgrunn diktere vilkårene. For Polardrift må avtalen med Kahlon ha fortonet seg som en meget lykkelig løsning, etter flere konkurser for tidligere restauranteiere i lokalet. Kahlon er dessuten innvandrer og har problemer med norsk. Han hadde ingen erfaring fra restaurantbransjen fra tidligere. Ytterligere et moment i urimelighetsvurderingen er kravet fra Polardrift om depositum på 105000 kroner.

Lagmannsretten må fastsette leien til det beløp den finner rimelig, ikke til høyeste lovlige leie. Dette gjelder hva enten retten vurderer husleieavtalen og utstyrsleieavtalen samlet eller hver for seg.

Lagmannsretten bemerker:

Det første spørsmål er om husleieavtalen og utstyrsleieavtalen skal vurderes samlet eller separat. Partene har valgt å sette dette opp som to forskjellige avtaledokumenter. Det ene omfatter husleien, mens det andre gjelder inventar og utstyr hvor leien etter en periode skal nedsettes, og hvor det skal svares merverdiavgift. Avtalene har ulik utløpstid. Husleieloven §35 forutsetter at det kan inngås egne avtaler om ytelser som henger sammen med leieforholdet, og lagmannsretten finner at de to avtalene må vurderes hver for seg.

Når det gjelder husleien for lokalet, finner lagmannsretten i likhet med byretten at det ikke foreligger noe misforhold mellom ytelsene som tilsier nedsettelse etter husleieloven §35. Den avtalte leie som tilsvarer ca 1300 kroner pr m2 pr år ekskl. inventar, tilsvarer det som er markedsleie for lokaler med tilsvarende beliggenhet og standard. Det vises for så vidt til den takst som er foretatt av Hallvard Hammer. Takstmann Andresen har anslått leieverdien til 37 000 pr måned inkl. inventar, noe som tilsvarer en årsleie på 1250 kroner pr m2. Det fremgikk både av takstdokumentet og hans forklaring at han i sin vurdering la vekt på de økonomiske resultater for driften, idet han mente at størrelsen på arealet var mindre interessant enn hvilke inntekter lokalet kunne generere. Lagmannsretten er ikke enig i en slik takseringsmåte i denne sammenheng. De økonomiske resultater av driften kan skyldes forskjellige forhold, og en takst kan ikke knyttes opp til dette.

Det er vist til flere andre leiekontrakter hvor leien er påstått å være rimeligere enn i nærværende sak. Det er imidlertid tale om ikke direkte sammenlignbare kontrakter. Den leiekontrakt det er vist til for restaurant Feinschmecker omfatter f eks rålokaler.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at leien var noe høy på det tidspunkt da avtalen ble inngått i 1992. For å nedsette leien i medhold av husleieloven §35, må imidlertid leien vesentlig overstige markedsleienivået for tilsvarende lokaler, jf f eks Rt-1985-1199. Slikt vesentlig avvik anses ikke å ha foreligget.

Spørsmålet er dernest om avtalen om leie av inventar og utstyr reguleres av husleieloven §35. Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at utstyrsleien har slik sammenheng med selve leieforholdet at også denne avtalen faller inn under bestemmelsen, jf §35 første ledd 2. punktum. At utstyret er løst, og derfor fysisk kan fjernes fra lokalene, kan ikke være noe avgjørende argument i motsatt retning. Sammenhengen mellom avtalene understrekes på den annen side ved avtalens bestemmelse om at utstyrsleieavtalen automatisk sies opp dersom leiekontrakten for lokalet opphører.

Lagmannsretten finner ikke at Polardrift kan høres med at verdi av goodwill skal trekkes inn ved vurderingen av leien for utstyret. Som det fremgår av det som er sagt ovenfor om leien av lokalet, lå nivået i overkant av det som var markedsleie da leieavtalen ble inngått. Tidligere drift av restauranten hadde gått dårlig økonomisk, og det må da i utgangspunktet være lite grunnlag for å betale mer enn det som er vanlig markedsleie for igangværende restaurantlokaler.

Den takst som er satt av B-Pro AS er i følge vitnet Juliussen basert på "slakteverdi", mens bruksverdien kan være atskillig høyere; fra det dobbelte til det femdobbelte. Ut fra det som er opplyst må endel av utstyret være nærmere 20 år gammelt. Lagmannsretten har gjennom befaringen dannet seg det inntrykk at både møbler og kjøkkeninventar bærer preg av å være gammelt og velbrukt. I likhet med byretten finner lagmannsretten at den avtalte leie på 10000 kroner står i misforhold til verdien av inventar og utstyr. Imidlertid finner lagmannsretten at byretten har satt leien for lavt, og fastsetter rimelig månedsleie skjønnsmessig til 4000 kroner. Det er da tatt hensyn til at bruksverdien av utstyret er høyere enn salgsverdien, samt at Polardrift skal ha en rimelig forrentning og fortjeneste på sin investering.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å holde perioden 30 september 1994 til 30 juni 1995 utenfor ved fastsettelsen av Kahlons krav på tilbakebetaling av for meget betalt utstyrsleie. Det fremgår av avtalen mellom Polardrift og Sharma at denne perioden er forskuddsbetalt av Sharma. Av avtalen mellom Sharma og Ghandi fremgår at Sharma skal ha dette beløp betalt av Ghandi i forbindelse med kjøpet av restauranten. Kahlon, som etter det opplyste har betalt kjøpesummen til Sharma, må da kunne kreve at leienedsettelsen gjøres gjeldende også for denne perioden. Kahlon har dermed krav på tilbakebetaling av 6000 kroner i 32 måneder, tilsammen 192000 kroner. Første forfall er 1 november 1992, som er første forfall som ligger mindre enn ett år før forliksklage ble tatt ut, jf husleieloven §35 annet ledd, 2. punkt, og siste forfall settes til 1 juni 1995. Han tilkjennes 5% rente fra forfall av den enkelte månedlige termin.

Polardrift har erkjent at de 105000 kroner som ble innbetalt av Kahlon ved leiekontraktens inngåelse er å betrakte som depositum. Husleieloven §11 femte ledd pålegger utleier å sette beløpet på sperret konto, og renten skal godskrives leietaker. Reglene er ufravikelige, jf §11 i f. Polardrift kan da ikke høres med at rentene var ment å kompensere det forhold at Kahlon fikk forhandlet seg til en noe lavere leie enn Sharma hadde hatt, og Polardrift dømmes til å erstatte tapt rente tilsvarende 5% i 45 måneder, i alt 19687 kroner.

Det fremgår av leieavtalen for inventar og utstyr at leietaker er ansvarlig for verdiforringelse eller tap av gjenstander "som ikke skyldes vanlig slit og elde". Stein Eckbo har også i sin forklaring gitt uttrykk for at Polardrift har plikt til å erstatte ting som er utslitt. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig sannsynliggjort at de gjenstander som Kahlon har anført å ha kjøpt inn for minst 50 000 kroner, har erstattet gjenstander som var utslitt og som det ikke var regningssvarende å reparere. Beløpet fastsettes til 50000 kroner i samsvar med Kahlons påstand.

Det er heller ikke grunnlag for å fravike avtalen i medhold av avtaleloven regler. Avtalen ble inngått mellom parter som begge var bistått av advokat, og heller ikke Kahlon var ukjent med forretningsvirksomhet fra tidligere. At Kahlon valgte å ikke følge sin advokats råd, må være hans egen risiko. Det er intet ved hverken avtalens innhold, avtaleinngåelsen eller partenes stilling som skulle tilsi at Kahlon ikke må anses bundet etter avtalen. Heller ikke prisloven §18 eller pristiltakloven §2 kommer til anvendelse, jf det som er sagt foran om leienivået.

Begge anker er dels vunnet, dels tapt. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd,jf §180 annet ledd, bør hver av partene bære sine saksomkostninger i begge ankesaker. Byrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd. Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Polardrift AS betaler til Lakhbir Singh Kahlon 6000 - sekstusen- kroner pr måned fra 1 november 1992 til og med 1 juni 1995, til sammen 192000 -etthundreognittitotusen- kroner. Det skal svares 5% rente p a av beløpene fra hvert enkelt forfall.

2. Polardrift AS dømmes til å innsette det innbetalte depositum på 105 000 -etthundreogfemtusen- kroner på sperret rentebærende konto.

Polardrift AS betaler Lakhbir Singh Kahlon 19 687 - nittentusensekshun dreogåttisyv- kroner.

3. Polardrift AS dømmes til å betale Lakhbir Singh Kahlon 50 000 -femtitusen- kroner.

4. Oppfyllelsesfristen for punkt 1-3 er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

5. Polardrift AS frifinnes for øvrig.

6. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for byretten.

7. Hver av partene bærer sine saksomkostninger i begge ankesaker for lagmannsretten.