LB-1998-2888

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-14
Publisert:	LB-1998-02888
Stikkord:	Jordskifte, Eiendomsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Øvre Buskerud jordskifterett Nr 23/1996 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02888 A/03.
Parter:	Ankende part: Olav Vebjørn Tandberg (Prosessfullmektig: Advokat Toril Grimsvang Kjøllesdal). Motpart: Opdal Renkompani DA (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Trandum).
Forfatter:	Lagmann Berit Fosheim, formann. Lagdommer Lars Jorkjend. Førstebyfogd Eva Nygaard Ottesen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §180

Saken gjelder grunneiendomsretten til et areal på ca 1900 da opp mot fjellet i Uvdal.

Gårdene Nordre Tandberg, Søndre Tandberg og Rustrud i Uvdal hadde fra gammelt av heimsetersameie i et fjellområde. I 1835 begjærte eieren av Nordre Tandberg, Lars Olsen, utskifting av sameieutmarken. Resultatet av forretningen ble at skogen ble delt mellom Rustrud og de to Tandberggårdene, slik at Rustrud fikk skogen i vestre del og Tandberggårdene østre del i fellesskap. Det var forutsetningen at de selv skulle dele den mellom seg. Beiteretten til Nordre Tandberg ble utskilt. Beiteretten til Søndre Tandberg og Rustrud ble liggende i fellesskap i det omtvistede området.

Den ankende part Olav V Tandberg er eier av Søndre Tandberg og ankemotparten Opdal Renkompani DA overtok Rustrud i 1930.

Denne saken gjelder spørsmålet om hvorvidt renkompaniet har eiendomsretten til Rustrudskogen alene eller om den er i sameie med Olav V Tandberg som eier av Søndre Tandberg.

Ved utskiftingsforretning i 1873 delte Nordre og Søndre Tandberg sin del av skogen mellom seg.

Det lå en del setre i området, men disse ble ikke berørt av utskiftingsforretningene.

Gjennom årene ble det foretatt flere overdragelser og makeskifter knyttet til rettigheter i området og rettsforholdene var uklare på flere punkter.

Øvre Buskerud jordskifterett fikk en rekke saker fra området til behandling og avsa 29 juni 1998 to dommer som omfattet en rekke tvister. Spørsmålet om eiendomsretten til, og beiteretten i Rustrud skog er behandlet i dom nr 2, tvist nr 1 og har slik slutning:

1. Eigaren av gbnr 28/1 og 3 er eineeigar av grunnen i Rustrud skog i Heimsetersameiga og har åleine jaktrett i dette området.

2. Gbnr 28/1og 3 har åleine hamna i eit ca 150 dekar stort område i austre del av Rustrud skog, mot grensa til N. Tandberg.

I resten av Rustrud skog har følgande beiterett:

Eigaren av gbnr 28/1 og 3 som eigar av gbnr 29/7 og 8: Beiterett med 3,5/24 andeler.

Eigaren av gbnr 28/4: Beiterett med 8/24 andeler.

Eigaren av gbnr 29/1: Beiterett med 12,5/24 andeler.

Eieren av gnr 28 bnr 4, Harald Flaata, hadde påstått å være medeier i Rustrud skog med en sameiedel på 8/24. Han har ikke påanket dommen, som dermed er rettskraftig for hans del.

Olav V. Tandberg har rettidig anket dommen vedrørende domsslutningen pkt 1. Ankeforhandling ble avholdt i Rødberg kommunehus 1 til 3 juni 1999. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Ankemotparten var representert ved sin prosessfullmektig og vitnene Nils Enerstvedt og Reidar Husby som ga forklaringer. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Det ble foretatt åstedsbefaring.

Den ankende part, Olav V Tandberg har nedlagt påstand:

1. Eier av gnr 29/1 og 3 har eiendomsrett til grunnen i Rustrud skog i Heimsetersameie sammen med gnr 28/i og 3, Opdal Renkompani i forhold til opprinnelig skyld 12,5/24. Denne fordeling gjelder både rett til jakt og beite.

2. Den ankende part tilkjennes dekning av sakens omkostninger.

Ankemotparten, Opdal Renkompani DA har nedlagt påstand:

1. Øvre Buskerud jordskifteretts dom stadfestes så langt den en påanket.

2. Olav Vebjørn Tandberg dømmes til å betale til Opdal renkompani DA sakens omkostninger.

Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:

Det er utskiftingsforretningen fra 1835 som må danne grunnlaget for eiendomsretten til grunnen i Rustrudskogen, og det må være fordelingen av beiterettighetene som er avgjørende både for grunnlaget for og omfanget av eiendomsretten.

Beite var det viktigste anvendelsesområdet for grunnen på det tidspunktet, skogen var av mindre betydning. I 1835 var skogen skrinnere enn i dag, blant annet fordi middeltemperaturen har steget betraktelig siden den tid, slik at skoggrensen nå er forskjøvet oppover. Setrene lå i det vestlige området, det er også en indikasjon på betydningen av beiterettighetene.

Bakgrunnen for forretningen i 1835 var at eieren av Tandberg Nordre ville ha utskifting av utmarken, nemlig beitet. Beregnet etter skyld fikk Rustrud en forholdsmessig større andel av skogen enn Tandberggårdene. Disse omstendigheter tyder også på at det var beitet som hadde størst betydning.

Utskiftingsforretningen av 1873 angikk bare Tandberggårdene, og de delte bare skogen mellom seg slik det var forutsatt i 1835. På dette tidspunkt tillå eiendomsretten til dette området Røisgaard som da hadde beiterettighetene.

Senere omstendigheter støtter opp om den ankende parts syn.

En skylddelingsforretning avholdt i 1887, som ikke direkte angår denne saken, indikerer at rett til skogen kun ble betraktet som en bruksrett.

I 1978 inngikk renkompaniet og Olav V Tandbergs mor, Ingebjørg Tandberg, rettsforlik knyttet til fallrettighetene på strekningen Rauhammeren Skallestadbekken. Dette vannfallet ligger i området langs Rustrudskogens vestgrense. Det fremgår av forliket at partene da anså seg som sameiere i denne strekningen.

I en korrespondanse mellom partenes advokater i 1981, ga renkompaniets advokat uttrykk for det samme synet på eiendomsforholdene til strekningen Rauhammeren Skallestadbekken.

Ankemotparten har anført at fordelingen av utgiftene til en skogsbilvei som ble anlagt på 80-tallet er en indikasjon på at Tandberg ikke var medeier i grunnen til Rustrudskogen. Fordelingen skjedde etter andel av areal og kubikkmasse, og Tandberg betalte ikke for arealet i Rustrudskogen. Dette har imidlertid sammenheng med at det var Renkompaniet som disponerte skogen, og at det var skogsarealet som var grunnlag for beregningen.

Partene har alltid opptrådt som om de var sameiere. Det var først ved brev av 27 november 1997 til jordskifteretten at Renkompaniet hevdet å være eneeier. Dette skjedde i sammenheng med at partene hadde utarbeidet felles planer for hytteutbygging i området.

Ankemotparten har også vist til jordskifterettens dom nr 2 tvist nr 4 som støtte for sitt syn. I denne tvisten fikk Olav V Tandberg medhold i at han var eneeier av et tilsvarende område med den begrunnelse at det var skogen som dannet grunnlag for eiendomsretten. Motparten i den tvisten har ikke anket dommen, og Olav V Tandberg hadde ikke anledning til å gjøre det, selv om jordskifterettens rettsoppfatning var gal. Denne tvisten kan ikke få betydning for hvordan lagmannsretten i denne saken vurderer eiendomsretten til grunnen i Rustrudskogen.

Den ankende part viste til høyesterettsdommer gjengitt i Rt-1972-664 og Rt-1979-1309, samt dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 14 november 1989. Felles for disse dommene er at de gjaldt tvister om eiendomsretten til areal i høytliggende områder basert på utskiftinger på 1800-tallet. I samtlige saker ble det lagt til grunn at beiterettigheten var grunnlaget for eiendomsrette, i det den ble ansett som mer verdifull enn skogsrettighetene.

Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende:

Jordskifteretten har truffet er riktig avgjørelse ved at eiendomsretten ble lagt til den som hadde skogrettighetene i området.

Ankemotparten er enig i at det må være utskiftingsforretningen i 1835 som danner grunnlaget for eiendomsretten til grunnen i Rustrudskogen. Det er imidlertid ikke riktig at beitet var det viktigste anvendelsesområdet på den tiden. Ved befaringen ble det påvist at det hadde foregått skogsdrift langt tilbake i forrige århundre. Det er ingen indikasjon på at beitet var viktigst at middeltemperaturen har steget slik at skoggrensen i dag ligger høyere og skogen er frodigere. Med lavere middeltemperatur i forrige århundre må også beitet ha vært dårligere enn i dag. Ankemotparten viste videre til at setrene i området bare ble benyttet en begrenset del av året, nemlig på vei opp til fjellet om våren og ned om høsten.

Utskiftingsforretningen i 1835 tok ikke uttrykkelig stilling til eiendomsretten. Denne forretningen må derfor tolkes i lys av forretningen fra 1873 der Tandberggårdene delte skogen mellom seg. Det fremgår av denne at meningen var å foreta en endelig fordeling også av grunnen. Selv om denne forretningen ikke gjaldt Rustrud direkte, må det samme prinsippet gjelde.

Det har ikke inntrådt etterfølgende omstendigheter som endrer dette utgangspunktet.

Rettsforliket som ble inngått i 1978 skapte ikke ny rett. Det gjaldt kun fallrettighetene og ikke grunnen i Rustrudskogen. Det fremgår klart av forliket at det ikke skulle kunne påberopes i andre forbindelser.

Ankemotparten pekte på den inkonsekvens som ville oppstå dersom man i nærværende tvist la beitet til grunn for eiendomsretten. Ved jordskifterettens avgjørelse i dom nr 2 tvist nr 4 fikk den ankende part tilkjent et tilsvarende område på grunnlag av sine rettigheter til skogen.

Ved en skylddelingsforretning av 1958 fremgår det klart at Opdal renkompani anså seg som eier av Rustrudskogen. Olav V Tandbergs far, M O Tandberg møtte ved denne forretningen uten å protestere mot dette.

Opdal Renkompani hadde ingen foranledning til å presisere at de anså seg som eneeiere før jordskiftesaken kom i gang og spørsmålet ble aktualisert. Det kan ikke tas som et uttrykk for at de har ansett partene som sameiere at det ikke uttrykkelig har vært gitt uttrykk for det motsatte.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i hovedsak tiltre den begrunnelse som ble gitt der.

Partene er enige om at det er utskiftingsforretningen av 1835 som danner rettsgrunnlaget for eiendomsretten til grunnen i Rustrudskogen i dag. Ordlyden i forretningen omhandler imidlertid ikke eiendomsretten direkte og gir ikke klare holdepunkter. Den må derfor tolkes i lys av forholdene da og etterfølgende omstendigheter.

Det har ikke vært hevdet fra noen av partene at det foreligger noen fast praksis i distriktet som knytter eiendomsretten til enten skogen eller beitet.

Det bemerkes at de rettsavgjørelser den ankende part har vist til ikke gir direkte veiledning. Saken gjengitt i Rt-1979-1309 gjaldt en deleforretning fra 1846 der skogen uttrykkelig var unntatt. Høyesterett tolket forretningen slik at alt annet ble delt ved forretningen. Saken gjengitt i Rt-1972-664 gjaldt en utskiftingsforretning fra 1890 der det bare var skogen som ble delt. I begge sakene foretok Høyesterett en konkret vurdering basert blant annet på de faktiske forhold på stedet.

Lagmannsretten legger til grunn at området i Rustrudskogen ble brukt til beitemark og at skogen også ble drevet i en viss grad i 1835. Bevisførselen har imidlertid ikke ført til at det med sikkerhet kan slås fast hvilken utnyttelse som var den viktigste på den tiden. Også senere har det vært både skog- og seterdrift, som har foregått i samsvar med de rettigheter som ble tillagt eierne av Rustrud og Tandberggårdene i 1835. Det er imidlertid relativt sparsomme opplysninger om omfanget. Utnyttelsen er derfor ingen selvstendig indikasjon på hvilket bruksområde som har vært ansett viktigst eller hvordan eierforholdene ble vurdert av partene.

I 1873 delte Søndre og Nordre Tandberggårdene skogen i det skogområde som hadde tilfalt disse gårdene ved utskiftingsforretningen i 1835 mellom seg. I utskiftingsforretningen het det blant annet:

«Saaledes er den nordvæstre del av Skoven, som er beliggende imod Rustruds Skovdele, tillagt Gården nordre Tandberg, og den søndre væstre del av Skoven, som er beliggende imod nordre Røisgårds Delet tillagt Gården søndre Tandberg med Pladserne Nøskrud og Lavrevolden. Saaledes ere disse Gaarde aldeles fraskilte og Udskiftede ifra Hverandre, såat de ikke på nogen kant haver nogen Sameie med hverandre mere»

Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at denne formulering tyder på at man ved utskifting av skogen også delte grunneiendomsretten. I 1873 var beiterettighetene i Tandbergskogen overdratt til S Røisgaard, slik at hverken Nordre eller Søndre Tandberg hadde beiterett der. Ovennevnte formulering har ingen mening dersom man da mente at eiendomsretten fulgte beiterettighetene. Dette tyder klart på at daværende eier av Søndre Tandberg mente at eiendomsretten fulgte skogrettighetene. Det må også få konsekvenser for eierforholdet vedrørende Rustrudskogen. At Olav V Tandberg for lagmannsretten forklarte at han i dag mener Røisgaard var eier av området i 1873 kan ikke tillegges betydning.

Utskiftingsforretningen av 1873 berører ikke Rustrudskogen og forholdet mellom Rustrud og Søndre Tandberg direkte. Etter lagmannsrettens syn er imidlertid de rettslige og faktiske forhold vedrørende Rustrudskogen så like Tandbergskogen at det må føre til samme resultat når det gjelder eierforholdene. Utgangspunktet var at de tre gårdene hadde området i sameie før 1835, da rettighetene til de aktuelle bruksområder ble delt. Det er ikke vesensforskjell mellom skogen i den østlige og vestlige delen av området.

For lagmannsretten har den ankende part frafalt anførselen om slik forskjell. Det har formodningen mot seg at eierforholdet skulle løses på forskjellig måte i det opprinnelige heimsetersameiet når både det rettslige og faktiske grunnlaget er så likt som her.

Jordskifterettens dom nr 2 tvist nr 4 gjaldt eiendomsretten til Søndre Tandberg skog. I denne tvisten fikk Olav V Tandberg medhold i at han som eier av Søndre Tandberg gård hadde eiendomsretten til grunnen på grunnlag av skogrettighetene. Tvist nr 4 gjelder ikke Rustrudskogen, men både de rettslige og faktiske forhold er like for de to områdene. Lagmannsretten peker på det vil være inkonsekvent om eierforholdene blir løst på forskjellig måte i så like områder.

Olav V Tandberg har for lagmannsretten forklart at han mener eiendomsretten skulle tilfalt den som hadde beiteretten og at begrunnelsen i jordskifterettens dom nr 2 tvist nr 4 derfor er gal. Han kunne imidlertid ikke anke siden han fikk medhold. Lagmannsretten bemerker at avgjørelsen i den tvisten var i samsvar med hans anførsler for jordskifteretten.

Etter dette legger lagmannsretten, som jordskifteretten, til grunn at eiendomsretten til grunnen i det tidligere heimsetersameiet, herunder Rustrudskogen, på bakgrunn av utskiftingsforretningen i 1835, sett i sammenheng med utskiftingsforretningen i 1873, følger skogrettighetene. Det innebærer at Opdal Renkompani som eneeier av skogen, er eneeier av grunnen.

Partene er enige om at spørsmålet om eiendomsretten til Rustrudskogen må løses på bakgrunn av utskiftingsforretningen i 1835 og at etterfølgende forhold ikke har selvstendig rettsstiftende karakter. Lagmannsretten finner det likevel hensiktsmessig å knytte noen bemerkninger til disse:

Den ankende part har anført at partene alltid har opptrådt som om de var sameiere, slik at Opdal Renkompani har utvist konludent adferd. Lagmannsretten finner ikke at det er tilfelle. Partene har gjennom årene forholdt seg til de bruksrettighetene de fikk ved utskiftingen. Det var bruksmulighetene, ikke eiendomsretten som var det fremtredende for partene. Etter lagmannsrettens syn var det først ved jordskifterettens behandling av denne saken og en rekke andre saker i området at den konkrete foranledning til å gi uttrykk for sitt syn på eiendomsretten oppsto.

Lagmannsretten finner heller ikke at forliket fra 1978 om fallrettighetene innebærer noen klar indikasjon på at Rustrudskogen i sin helhet var i sameie mellom partene. Forliket gjaldt rettigheter knyttet til elven og det ble uttrykkelig presisert at det ikke skulle få konsekvenser for andre saker. Korrespondansen mellom advokatene i 1981 må vurderes på samme måte.

Lagmannsretten har ikke vektlagt ordningen med dekning av utgifter til skogsbilveien i noen retning. Selv om den ankende part ikke betalte for arealet i Rustrudskogen, kan det forklares med at veien ble bygget av hensyn til skogsdriften. Det er da ikke unaturlig at utgiftene fordeles etter hvor mye skog andelshaverne disponerte.

Med eiendomsretten til grunnen følger også jaktrett, rettigheter knyttet til utbygging og andre utnyttelsesmuligheter som måtte oppstå, bortsett fra beiterett.

Når det gjelder beiterettighetene i Rustrudskogen, er partene enige om at jordskifterettens dom er riktig, slik at eieren av Søndre Tandberg har beiterett med 12,5/24.

Jordskifterettens dom blir etter dette stadfestet så langt den er påanket.

Anken har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal Olav V Tandberg dekke Opdal Renkompanis saksomkostninger i det det ikke foreligger særlige grunner til å frita ham for omkostningsplikten. Advokat Trandum har fremlagt omkostningsoppgave med kr. 51.720,-, hvorav kr. 48.200,- utgjør salær og resten utgifter. Oppgaven legges til grunn i det de påløpte utgifter anses nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Øvre Buskerud jordskifteretts dom nr 2 tvist nr 4 pkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Olav Vebjørn Tandberg til Opdal renkompani DA kr. 51.720,- - kronerfemtientusensyvhundreogtyve - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen.