Rt-1972-664

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-06-17
Publisert:	Rt-1972-664
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67B/1972
Parter:	1. Trond Haug m.fl. (10 parter) (høyesterettsadvokat Gunnar Rohr Torp) mot 1. Svein og Margit Storejorde m.fl. (18 parter) (advokat Atle Roll-Matthiesen jr. - til prøve).
Forfatter:	Blom, Nygaard, Bahr, Mindretall: Mellbye, Stabel
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §15, §33, §36, Skogloven (1863), Jordskifteloven (1882) §33, §36, Jordskifteloven (1882)

Dommer Blom: Eikre- og Aalrustgårdene i Hemsedal hadde fra gammelt av stølsameie i en fjellstrekning «Nystøl-Eikrestøllien» - på østsiden av dalen. 11. juli 1890 ble det avhjemlet utskiftning i området. Skogen ble skiftet, men setervoller, slåtter og havnegang samt fiske ble uttrykkelig holdt utenfor utskiftningen. I 1965 krevde en del av sameierne jordskifte for å

Side:665

oppnå en hensiktsmessig ordning for utnyttelse av området. Under jordskiftet oppstod det tvist om også grunnen var blitt delt ved utskiftningen i 1890. Trond Haug og 9 andre deltakere i sameiet hevdet at grunnen ikke var blitt delt og fortsatt lå i fellesskap mellom Eikre og Aalrust, mens Svein Storejorde og 18 andre deltakere hevdet at grunnen var delt sammen med skogen i 1890, og at hver skogeier følgelig var grunneier i sin rem. 6 sameiere ønsket ikke å ta standpunkt i tvisten. Hallingdal jordskifterett avsa 18. juni 1969 kjennelse med slik slutning:

«Nystøl-Eikrestøllien er fortsatt ett sameie med hensyn til grunnverdien i området. Skogen er kun en servitutt på grunnen.»

Kjennelsen var avsagt under dissens, idet jordskiftedommeren mente at også grunnen var delt mellom sameierne i 1890.

Storejorde og hans prosessfeller påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 8. juli 1971 avsa dom hvor domsslutningens punkt 1 lyder slik:

«1. Skogeierne i Nystøl- og Eikrestøllia er grunneiere i hver sine skogteiger.»

I domsslutningens punkt 2 ble Haug m.fl. ilagt omkostningsansvar med kr. 3.000.

Haug og 12 av sameierne har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Før anken av Kjæremålsutvalget ble henvist til Høyesterett, gikk 3 av de ankende parter ut av saken, slik at det for Høyesterett i alt er 10 ankeparter. De ankende parter gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at grunnen ble utskiftet i 1890. Det er feil når lagmannsretten har tatt uttrykksmåten i utskiftningen av 1890 til inntekt for sitt syn. Både ordvalget i utskiftningsforretningen og formålet med den viser at grunnen ikke ble utskiftet. Med en full eiendomsutskiftning skulle utskiftningsretten etter loven av 13. mars 1882 §33 ha lagt den gamle løbelskyld fra før 1836 til grunn, men det har den ikke gjort. Også den omstendighet at utskiftningsretten bare har lagt grunnens skogproduserende evne til grunn ved boniteringen, taler for at det bare var skogen som ble skiftet ut. Videre er det feil når lagmannsretten tillegger forbudet i skogloven av 22. juni 1863 §15 mot varig å skille skog og grunn betydning for avgjørelsen. Endelig har lagmannsretten tatt feil i sin oppfatning av vanlig praksis ved utskiftninger i distriktet og i sin bedømmelse av de rettslige disposisjoner og den rettsoppfatning som man kjenner til fra tiden etter 1890. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Eiendomsretten til grunnen i Nystøl-Eikrestøllien ble ikke delt sammen med skogen ved utskiftningsforretning i 1890, men ligger fortsatt i sameie.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrett.»

Ankemotpartene har i alt vesentlig henholdt seg til lagmannsrettens dom. De har særlig fremholdt at utskiftningen er en judisiell avgjørelse som må tolkes objektivt, og da kan det

Side:666

ikke være tvil om at også grunnen ble delt. Forbudet i skoglovens §15 er kategorisk, og det er ingen grunn til å forutsette at utskiftningsformannen i 1890 ikke var vel kjent med dette forbud. Vanlig praksis ved utskiftninger i Hemsedal og nærliggende områder støtter opp under den naturlige forståelse av utskiftningen, og i hovedsak leder også opplysningene om sameiernes eget syn ned gjennom tidene til samme resultat. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter tilpliktes å betale saksomkostninger til ankemotpartene for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter og ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt 8 parter, mot 5 for lagmannsretten. De nye opplysninger bringer ikke saken i en annen stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten. Først bemerker jeg at partene er enige om at det siden 1890 ikke har funnet sted rettsstiftelser som har endret det forhold som ble fastlagt dengang. Det materiale som vedkommer tiden etter utskiftningen, tjener bare til å belyse hva som kan være bestemt ved denne, og har ikke selvstendig rettsstiftende betydning. Dermed blir det da avgjørende hvordan selve utskiftningsforretningen skal tolkes.

Jeg kan for min del vanskelig legge vekt på selve ordvalget i «utskiftningsforlangendet» av 1886 eller i forretningen av 1890. Mens det i begjæringen tales om «skovsameien», «sameieskov» og «skovstrækning», og også berammelsen taler om «skovsameiet», bruker forretningen ord som «sameiet» og «det nu udskiftede Nystøl-Ekrestølslien sameie». Det er mulig at de forskjellige ordvalg isolert sett kan trekke i hver sin retning, men det er etter min mening ikke grunn til å se noen av disse formuleringer som uttrykk for noe bestemt standpunkt fra partenes eller fra utskiftningsrettens side, hva angår spørsmålet om rekkevidden av begjæringen eller av selve forretningen.

Når det gjelder innholdet av utskiftningsforretningen for øvrig, kan jeg i motsetning til lagmannsretten heller ikke finne noen indikasjon i bestemmelsen om at K. K. Heies rett «til naaleskov» blir avløst av «et stykke skovmark». I mangel av andre opplysninger er den forståelse vel mulig at en skogrett i det hele sameie her blir avløst av en skogrett til en bestemt del av det.

På bakgrunn av regelen i den daværende utskiftningslovs §36 nest siste punktum, må jeg medgi at de særskilte bestemmelser i slutten av forretningen om at havnegang, fiske m.v. er uberørte av utskiftningen, nok kan trekke i retning av at grunnen var delt i og med at intet var sagt om denne. Men det er ikke noe særsyn at en utskiftningsforretning fra denne tid bare omtaler de rådigheter som var aktuelle, og tross lovens påbud tier om grunnen, uten at det herfra kan trekkes bestemte slutninger. I tråd med dette kan jeg da heller ikke tillegge det noen vekt at

Side:667

boniteringen er foretatt på grunnlag av skogbunnens produktive evne. All den stund havnen ikke ble delt, synes utskiftningsretten vanskelig å kunne ha hatt noe annet grunnlag for boniteringen. Hva angår forholdet til skogloven av 1863 §15, lar jeg det stå hen i hvilken utstrekning bestemmelsen var til hinder for å foreta en rasjonell deling av skogen uten samtidig å dele grunnen. Det er nemlig uomtvistelig at det i mange utskiftningsforretninger og også i en utskiftningsforretning fra samme distrikt og omtrent samme tid er truffet avgjørelse om deling av skogen, samtidig som det uttrykkelig er bestemt at grunnen skal bli liggende i sameie.

Derimot finner jeg det påfallende at forretningen bare nevner den nye skyld - daler, ort og skilling, ikke den gamle løbelskyld som etter lovens §33 skulle være delingsgrunnlaget. Dette og den omstendighet at forretningen i det hele tatt ikke nevner noe om hvilket delingsgrunnlag den har bygd på, trekker for meg i retning av at fullstendig utskiftning neppe var tilsiktet, og i hvert fall kan utskiftningsretten ikke ha vært så fortrolig med loven av 1882 som lagmannsretten antar.

Alt i alt kan jeg da ikke finne noe avgjørende holdepunkt for tolkingen i utskiftningsforretningens egne bestemmelser, og jeg er enig med lagmannsretten i at etter de fremlagte dokumenter synes praksis i distriktet å ha gått i begge retninger, slik at man ikke uten videre kan bygge på en presumpsjon for at grunnen konsekvent er delt sammen med skogen, med mindre annet uttrykkelig er sagt.

Det som for meg er det avgjørende, er de foreliggende opplysninger om områdets karakter og økonomiske betydning. Jordskifteretten beskriver det slik: «Området ligger i høqde fra ca. 830 m til ca. 1050 m over havet og er for det meste tilvokst med bjørkeskog iblanda med noe barskog i de nedre områder.» Selv om det er omstridt hvor meget skog det vokste der i 1890, er det på det rene at det ikke har foregått og heller ikke i våre dager foregår noen skogsdrift (salgsdrift) av betydning, hvilket blant annet har sammenheng med lang avstand og vanskelige transportforhold til bygda. Det var beitet og seterdriften (langstøler) som representerte sameiernes overveiende interesse i 1890, og det var som ledd i dette at skogen hadde betydning, nemlig til bygningsmaterialer, gjerdefang og ikke minst brenne. Det fremgår da også direkte av begjæringen om utskiftning at formålet med denne var å komme til en ordning som forebygget at skogen ble beskattet slik at det kunne «blive mangel til vaare sæteres behov», og verken sameierne eller utskiftningsretten synes å ha hatt noen tanke på at grunnen hadde eller i fremtiden kunne få en selvstendig verdi. Men når det da ved utskiftningen blir bestemt at skogen skal deles for å oppnå en mest mulig rasjonell utnyttelse av den viktigste beføyelse, havnegangen, som fortsatt skal ligge i fellesskap, kan jeg ikke finne det sannsynlig at sameierne eller utskiftningsretten kan ha ment å dele grunnen når intet ble sagt om denne, og jeg kan heller ikke konstatere

Side:668

at deling av grunnen er en objektiv følge av utskiftningsforretningen som rettsavgjørelse.

En oppstykking av grunnen i teiger tilsvarende skogremmene kan etter forholdene dengang på dette sted neppe ha fortonet seg som ønskelig og tjenlig ut fra partenes syn. Vel er det så at en utskiftning, dengang som nå, også hadde til formål å tjene samfunnsøkonomiske interesser i at fellesskap i fast eiendom bringes til opphør. Men dengang som nå gjaldt det at man ved en utskiftning «alltid skal prøve å nå fram til det som i kvart einskilt høve er mest tenleg», jfr. Ot. prp. nr. 31 (1950) side 9 spalte 2. Jeg lar det stå hen i hvilken utstrekning utskiftningsretten etter loven av 1882 hadde adgang til å gå videre enn det partenes begjæring gikk ut på, idet jeg ikke har grunn til å tro at utskiftningsretten ut fra samfunnsøkonomiske interesser hadde noen oppfordring til å gå lenger enn det partene selv hadde for øye, nemlig deling av skogen.

Dersom opplysninger om partenes disposisjoner og syn i tiden etter utskiftningen og frem til jordskiftet i 1969 hadde vist at de gjennom de forløpne år hadde ment at grunnen var delt i 1890 og innrettet seg på grunnlag av det, kunne nok dette ha ført til en annen tolking av utskiftningsforretningen enn den jeg er kommet frem til. Men jeg kan ikke se at de foreliggende opplysninger samlet trekker i denne retning. Jeg innskrenker meg for så vidt til å bemerke at de disposisjoner som er foretatt over hele skogteiger, ikke gir bestemt holdepunkt for å anta at det samtidig er disponert over grunnen. I Eikredelen av sameiet er hyttetomter i det hele tatt ikke utskilt, men som nevnt av lagmannsretten, er det i et ganske stort antall tilfeller utskilt hyttetomter fra Aalrustdelen. Slik saken foreligger for Høyesterett, må jeg imidlertid gå ut fra at det ikke er utskilt noe mer enn én hyttetomt fra hver teig, og at dette er skjedd etter at Aalrustgårdene i 1936 ble enige om at alle skulle få en hyttetomt i sameie, mot å legge ut tilsvarende stort stykke av egen stølsvoll. At hyttetomt i visse tilfeller er utskilt uten at stølsvoll er lagt ut, spiller da for meg en mindre rolle. De disposisjoner som for øvrig er påpekt, er så sporadiske at de etter min mening ikke kaster lys over partenes oppfatning av den gamle utskiftningsforretning. Derimot finner jeg grunn til å nevne at ved påbegynt utskiftning av «hamnesameie i Langstølmarken» i 1953 ble følgende protokollert: «Alle de møtende parter var enige om at grunnen innen hamnesameiet lå fremdeles i sameie og at det bare var skogen som ble skiftet ved utskiftningen i 1890». Ved denne utskiftning var flere av ankemotpartene til stede, og jeg har ikke noe holdepunkt for å tro at det protokollerte er uttrykk for en misforståelse av deres standpunkter. Jeg nevner også at det som nytt for Høyesterett er fremlagt en korrespondanse fra høsten 1967 mellom Arthur Stephan og en del av sameierne i anledning av Stephans ønske om å oppføre en hytte i tillegg til den han hadde fra før. I denne korrespondanse som i tid ligger etter at jordskifte var krevd, men så vidt forstås før nærværende tvist

Side:669

var oppstått, er det to ganger gitt klart uttrykk for at det bare var skogen som var utskiftet, mens marken ellers ligger i sameie, og disse to brev til Stephan som er undertegnet av flere av ankemotpartene, må etter min mening oppfattes som riktig uttrykk for hva de dengang mente. Selv om disse forhold bare ligger få år tilbake og ikke kan være avgjørende for forståelsen av utskiftningsforretningen, tar jeg dem dog som uttrykk for at i hvert fall en del av ankemotpartene forut for tvisten ikke mente at grunnen i sameiet var delt. Noe bestemt uttrykk for den motsatte oppfatning kan jeg ikke finne før tvisten oppstod

Når jeg da etter en konkret vurdering av de omstendigheter som kan ha betydning for forståelsen av utskiftningsforretningen er kommet til at utskiftningsretten ikke kan ha ment å dele grunnen, blir det ikke nødvendig for meg å gå inn på om man ut fra lovens system og formål kan oppstille bestemte tolkingsregler for tilfeller hvor man ikke har annen veiledning.

Etter dette blir det mitt standpunkt at grunneiendomsretten fremdeles ligger i fellesskap.

Jeg tilføyer: Hvorvidt vi her - når man går ut fra et slikt syn på innholdet og resultatet av forretningen av 1890 - har å gjøre med en utskiftningsforretning i egentlig forstand eller bare en bruksordning innen et sameie («ordning av fellesbruk»), står for meg nærmest som et spørsmål av konstruktiv eller terminologisk betydning. Som det vil fremgå av det foregående, legger jeg avgjørende vekt på realiteten i det som er skjedd, slik jeg tolker det. Om forretningen og dens resultat, bedømt ut fra mer formelle kriterier kan innpasses i det ene eller det annet sett av regler i loven av 1882, har da for meg mindre interesse. Jeg legger i denne henseende også vekt på at det gjelder en forretning som er begjært og holdt forholdsvis kort tid etter at man hadde fått den nye lov med dens inngripende reform av utskiftningsvesenet. Den tidligere utskiftningslovgivning, jfr. særlig lov om jords og skogs utskiftning av fellesskap av 12. oktober 1857, hadde ikke regler svarende til dem som kom i loven av 1882 kapittel 13.

Da saken har budt på betydelig tvil, og da ankemotpartene etter omstendighetene har hatt særlig grunn til å få den prøvet gjennom alle instanser, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Det område i Nystøl-Eikrestøllien som var gjenstand for utskiftning i 1890, ligger fortsatt i fellesskap for så vidt angår eiendomsretten til grunnen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er kommet til samme resultat som rettsformannen i jordskifteretten og lagmannsretten, og kan i vesentlige punkter tiltre deres begrunnelse.

Side:670

Spørsmålet om skogteigene ble utskiftet til eiendom eller bare for så vidt angår bruken av skogen, må søke sin løsning i utskiftningsforretningen. De etterfølgende omstendigheter som førstvoterende har gjort rede for - overdragelse av teiger, utskillelser av tomter, erstatning for kraftlinjegrunn og grustak o.l. - og de uttalelser som i de senere år ved forskjellige anledninger er kommet frem om rettstilstanden, legger jeg i denne forbindelse meget liten vekt på. Det er på ingen måte påvist at de lar seg føre tilbake til hva utskiftningsretten i 1890 har lagt i sin avgjørelse. De trekker dessuten ikke i samme retning.

Utskiftningsforretningen har ingen direkte uttalelse om hvorledes retten har sett på grunneiendomsretten. Men jeg er enig med jordskiftedommeren og lagmannsretten i at de uttrykk som er brukt og de bestemmelser som er truffet, viser at det er foretatt en utskiftning som er fullstendig så langt det ikke er tatt uttrykkelig forbehold, slik det blant annet er gjort for «sætervolde, slaatter og havnegangen». Om dette viser jeg til hva utskiftningsrettens formann og lagmannsretten har anført, og som for så vidt dekker mitt syn.

Det kan etter min oppfatning ikke mot dette vises til at boniteringen er basert alene på skogbunnens produktive evne. Dette viser ikke med nødvendighet annet enn at skogbunnen dengang mentes ikke å ha annen verdi av betydning når man også holdt havnegangen utenfor. Og dette er også den mest nærliggende grunn til at skogbunnen heller ikke ellers er nevnt i forretningen.

Det er heller ikke noe moment mot denne fortolking at delingsgrunnlaget ikke er nevnt. Dette er selvsagt en mangel ved forretningen, men jeg kan ikke se at man i denne mangel har noe holdepunkt for at skogbunnen med dens ubetydelige selvstendige verdi ikke er delt.

Sluttelig kan jeg ikke finne noe bidrag til fortolkingen av hva utskiftningsretten har ment om omfanget av sin avgjørelse i det forhold at skogen var den mindre verdi i forhold til havnegangen, at skogavvirkningen var et ledd i seterbruket, og at skogbunnen i denne sammenheng var nokså uinteressant. Disse omstendigheter kan, som alt nevnt, være årsaken til at skogbunnen ikke er spesielt nevnt, men de gir etter mitt syn ikke grunnlag for å anta at skogbunnen ikke er delt. Jeg kan heller ikke se at det i saken er godtgjort med tilstrekkelig sikkerhet noen omstendighet som gir grunnlag for å bedømme om det ut fra forholdene dengang var mer eller mindre hensiktsmessig å dele skogbunnen til eiendom. Og jeg stiller meg overhodet tvilende til muligheten for eller rimeligheten i å fortolke i dag en utskiftningsforretning fra 1890 med utgangspunkt i en vurdering av hva som dengang, ut fra andre økonomiske forhold og et annet, til dels omstridt, naturbilde, måtte ha fortont seg som mest naturlig.

I denne sammenheng finner jeg grunn til å peke på at utskiftningsinstituttet ikke bare skal løse partenes problemer så langt dette begjæres av dem, men at utskiftningen også skal

Side:671

tjene allmennøkonomiske formål innenfor landbrukssektoren ved å søke fellesskap i eiendomsrett til og andre rettigheter i fast eiendom på landet utskiftet så langt det er hensiktsmessig. Når bedømmelsen av omfanget av en foretatt utskiftning byr på tvil, og det er jeg enig i er tilfelle i nærværende sak, stemmer det etter mitt syn best med denne bakgrunn å anta at forretningen har gjennomført utskiftningen av det foreliggende fellesskap så langt dette ikke kommer i konflikt med forretningens grunnlag og premisser. Også denne betraktning, som for meg er subsidiær, bør etter mitt syn i nærværende sak føre til at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg peker i denne forbindelse på at det i en kjennelse av Hallingdal jordskifterett av 4.-5. august 1966 om rekkevidden av en skogutskiftning i Hol er uttalt følgende:

«Etter dette finner jordskifteretten å måtte gi de saksøkte medhold i sin påstand om at grunneiendomsretten tilhører dem som eier skogen, idet den har lagt vesentlig vekt på det en mener er den vanlige oppfatning i Øvre Hallingdal i dag, at skogeieren er grunneier selv i høyere liggende områder, dersom skogen er delt i teiger og ingenting positivt er sagt i deleforretningen,...»

Sluttelig peker jeg også på bestemmelsen i skoglovens §15. Riktignok antar jeg at denne bestemmelse faktisk ikke har vært til hinder for at utskiftningsrettene i atskillig utstrekning har foretatt deling av skog, og uttrykkelig latt skogbunnen få bli i fellesskapet. Jeg finner det ikke nødvendig i denne sak å avgjøre om denne praksis i og for seg var i strid med §15. Men jeg må på den annen side anta at om man finner at en utskiftningsforretning ikke har uttalt seg tydelig nok om rekkevidden av en skogdeling, må man gå ut fra at forretningen har den rekkevidde som best lar seg forene også med skoglovens §15. Også i denne henseende legger jeg vekt på de allmenne hensyn utskiftningsvesenet skal tilgodese.

Jeg voterer således for at lagmannsrettens dom stadfestes i realiteten.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Mellbye.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Bahr: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Lars Johan Mehl med jordskiftemenn): - - -

Jordskifteretten ser saka slik:

Flertallet, som består av jordskiftemennene Svein Storla og Erik

Side:672

Frøysok, er kommet til at grunnen ikke ble delt ved utskiftningen i 1889-1891, og at den fortsatt ligger i sameie og tilhører hovedbrukene eller grunneierbrukene på Eikre og Aalrust.

Flertallet begrunner sitt standpunkt blant annet med ordlyden i utskiftningsforretninga, som sier: «- - -at paabegynde en offentlig utskiftning av Skovsameiet Nystøl-Eikrestølslien.»

Det er etter dette skogen eller «skogsameiet» som var skifteobjektet, ikke grunnen.

Videre mener flertallet at det var vanlig praksis i tilsvarende områder og innen samme tidsepoke å skifte bare skogen som en utnyttings- eller rådighetsrett, mens selve grunnretten ble uberørt. Dette framgår bl.a. av Trond Haugs dokumentasjon, framlagt dok. nr. 23, 24 og 25. Flertallet ser også utskiftningsforretningen på Aalruststølene 1950-53 som en støtte for sitt syn, idet denne tilkjennegir i det minste ei rekke av Aalrustpartenes syn på grunneiendomsspørsmålet på daværende tidspunkt.

Jaktreglene fra 1917, framlagt dok. nr. 28, kan ikke tillegges noen betydning, siden dette bare er underskrevet av jaktstyret. Flertallet legger også vekt på at det ved delinga i 1891 sikkert var langt mindre skog enn i dag, særlig da i de høyereliggende områder. Verdien av skog var ubetydelig sammenlignet med beite og slått, det er derfor lite trolig at grunnen skulle følge skogen og bli delt sammen med denne. Forbudet i skoglova av 1863 legger flertallet ikke så stor vekt på da det ser ut som utskiftningsrettene i mange tilfelle ikke har tatt dette forbudet særlig høytidelig. Tilsvarende har ofte §36 i utskiftningslova av 1882 blitt oversett, og det har ført til mange uklare rettsforhold i forbindelse med eldre utskiftninger. Ved delingene var det rådighetene som var gjenstand for vurdering og ble bestemmende for de tildelte teiger eller lotter. l det aktuelle tilfelle var det skogboniteten og partenes behov for skogsvirke som bestemte teigene. Det ville derfor føre til urimelig resultat om grunneiendomsretten ble delt på disse premisser, da den skulle vært delt mellom hovedbrukene eller grunneierbrukene. Meningen med skoglova av 1863 kunne neppe være å forby en ren ordning i skog, da jo en ordning måtte være bedre enn at skogen ble liggende i fullt fellesskap. Dette ville lettere innby til rovdrift enn om skogen ble delt i teiger, hvor den enkelte part var enerådende med hensyn til stell og utnytting av skogproduksjonen.

Når utskiftningsforretninga fra 1891 ikke sier klart fra om grunnen fulgte med ved delinga, må en gå ut fra at det kun var meningen å foreta ei ordning vedkommende skogutnyttinga.

Flertallet har på bakgrunn av dette funnet å måtte gi saksøkerne medhold i sin påstand.

Mindretallet, rettsformannen, har ikke kunnet slutte seg til flertallets resultat. Det må her, som ellers, tas stilling til det konkrete tilfelle en står overfor. Hovedvekta må legges på tolkinga av utskiftningsforretningen av 1889-91. Etter mindretallets syn gir denne relativt klart uttrykk for å være noe mer enn ei ordningsforretning.

Det er riktig som flertallet påpeker, at det i forretningen er sagt: «- - -at paabegynde en offentlig utskiftning av Skovsameiet - - - ». For det første mener mindretallet at dette er av underordnet betydning

Side:673

og dernest at det er den eneste gang at ordet er brukt i forretningen. Det tales ikke om skogteiger, skogeiere eller skoggrenser, men om lodder, loddeiere, og bare grenser eller «grensestrenger».

Videre heter det imot slutten av forretningen under beskrivelsen av skiftefeltets yttergrenser: «Dermed er det udskiftedes Grændser mot syd og øst ordnede - - - ». Her sies ikke skogsameiet, og det samme er tilfelle i de avsluttede bemerkninger under «Specielle Bestemmelser» der det heter: «1. De i det nu udskiftede Nystøl-Eikrestøllien Sameie beliggende Sætervolde, Slaatte og Havnegangen i samme ere forblivne uberørte af nærværende Forretning. 2. Ligesaa med Fiskeri i Vande og Kjen sammesteds - - - ».

Det er her gjort et forsøk på å si fra om hva som er gjort i forretningen. En kan si at bestemmelsene er noe uklare eller mangelfulle, siden det ikke positivt er gitt opplysning om grunneiendomsretten er medtatt i delingen. Rettsformannen mener at utskiftningsforretningen må tolkes på grunnlag av den da gjeldende utskiftningslov og det som denne tilsiktet. Det er neppe tvil om at lova av 1882 tok sikte på å dele så langt som det var mulig og tjenlig, og at loven skiller klart mellom eiere, brukere og bruksrettshavere. Lova synes å bruke betegnelsen «lod» på eiendomsstykker og «lodeiere» på dem som har «andeler» i et sameie. At utskiftningsformennene kjente lova, må en gå ut fra, når en skal tolke innholdet i de utførte utskiftningene. Å legge til grunn det motsatte ville være urimelig. En må derfor være enig i det syn som er gitt til kjenne i prosesskriv av 17/2-1969 fra en del saksøkte når det der hevdes at selv om det ikke er sagt noe om hvorvidt grunnen er skifta eller ikke, må en anta at forretningen er utført i henhold til de gjeldende lover. Mindretallet kan heller ikke være enig i at det er noen klar rettsoppfatning i Hemsedal om at i fjellskogområder er det beiteeierne som er grunneiere. Det finst mange ting som tyder på det motsatte syn, at skogeierne er grunneiere. Dette mener en derfor ikke kan legges noen særlig vekt på.

I de forretninger som saksøkerne har vist til er det klart sagt fra at grunnen ikke er skiftet, og på grunn av rettskraftvirkning må disse derfor bli stående. Det er i de tilfelle ingenting sies at en kan komme i tvil om de gjeldende rettsforhold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson og lagdommerne K. Lous og Truls Krog): - - -

Lagmannsretten er kommet til at loddeierne ved utskiftningen av Nystøl-Ekrestøllien i 1889-91 ble eiere såvel av skogbestanden som skoggrunnen.

I innledningen til forretningen står det at utskiftningsretten var samlet for «At paabegynde en offentlig udskiftning af Skovsameiet Nystøl-Ekrestølslien». Senere heter det: «Efterat have overveiet Delingsplanen for skiftet af Nystøl-Ekrestølslien, blev de nye Delelinier udstukne i marken, paaviste for loddeierne, idet de forsynedes med fornødne byttemerker, samt disse indtegnede paa kartet, og i henhold dertil indføres her den i marken forfattede Grændsebeskrivelse» og «Hermed er Grændsebeskrivelse over det nu udskiftede Nystøl-Ekre-stølslien

Side:674

tilendebragt». Vedrørende lodden til Knut K. Heie er det anført: «Med hensyn til lodden B, K. K. Heies andel i sameiet for sit eiendes brugs no. 6 af rettighed til naaleskov i det nu udskiftede sameie, da er denne lod, som i grændsebeskrivelsen anført, bleven udlagt et stykke skovmark for denne sin andel». Til slutt i fortetningen er inntatt følgende «spesielle bestemmelser»: «1. De i det nu udskiftede Nystøl-Ekrestølslien Sameie beliggende sætervolde, slaatter og havnegangen i samme er forblivne uberørte af nærværende forretning. 2. Ligesaa med fiskeri i vande og kjen sammesteds... Da saaledes intet mer var at forrette i denne udskiftningssag havde de tilstedeværende lodeiere intet at tilføie protokollen...»

Selv om det ikke med rene ord er uttalt i forretningen, finner lagmannsretten det godtgjort at det her ikke bare dreiet seg om en praktisk bruksordning med hensyn til skogen, men at det må ha vært utskiftningsrettens mening å skille de enkelte stykker ut til eiendom. Ved siden av selve ordlyden legger lagmannsretten vekt på at utskiftningsretten utvilsomt må ha vært kjent med forbudet i skogloven av 1863 §15 og således har hatt dette for øye under behandlingen av saken. Videre synes språkbruken i forretningen å vise at utskiftningsretten har vært vel orientert med hensyn til utskiftningsloven av 1882, hvori det i §36 annet ledd bl.a. var foreskrevet at det skulle anføres hvilken rettighetshaver som var eier av grunnen. På denne bakgrunn må utskiftningsretten antas å ville ha nevnt eiendomsretten til grunnen ved siden av «sætervolde, slaatter og havnegangen» dersom meningen var at også denne skulle være uberørt av forretningen. Til nærmere belysning av datidens språkbruk viser retten til den fremlagte utskrift av utskiftningen i Gol setersameie, datert 27. august 1904, hvori er benyttet en tilsvarende formulering som i forretningen av 1889-91, men hvor det så uttrykkelig er lagt til at «Eier af Havnegangen skal være Eier af Grunden, Eier af Skoven skal betraktes som Rettighedshaver». Dette kan tyde på at man ved utskiftningen av 1889-91 mente at eierne av skogbestanden også skulle være eiere av skoggrunnen.

Med hensyn til oppfatningen i distriktet finner lagmannsretten ikke holdepunkter for å anta at det på den tid forretningen ble avholdt gjaldt den regel i Hemsedal at grunnen skulle følge beitet. Etter de fremlagte dokumenter og påberopte dommer synes praksis å ha gått i begge retninger. Dette antas også å ha gjeldt de høyereliggende områder, herunder langstølsområdene. I det omtvistede området var det som nevnt i dag godt med løvskog og barskog. Selv om en regner med at det har vært noe mindre skog der i slutten av forrige århundre, forhindrer det ikke at skogen må ha vært tillagt betydelig vekt. Dette fremgår av begjæringen om utskiftning hvori det heter at «Nævnte skovsameie bestaar af naale og løvskov» og at bruksberettigede «bruger denne til uplikt og i større udstrækning enn deres lod eller del kan efter loven taale, saa hele denne skovstrækning kan blive saa haardt medgaat at der kunde endog blive mangel til vore sæteres behov...» Selv om området på den tid ikke kan ha utpekt seg som særlig godt skogområde, kan lagmannsretten ikke se dette som et holdepunkt for at grunnen skulle ha fulgt beitet.

I forretningen av 1889-91 er det ved boniteringen av de enkelte

Side:675

stykker lagt vekt på skogbunnens produserende evne. Lagmannsretten legger ikke mer i dette enn at utskiftningsretten har tillagt denne betydning ved vurderingen. Videre er det i forretningen ikke sagt noe om hvilket grunnlag retten har bygget på ved fordelingen til de enkelte loddeiere. Lagmannsretten finner det uklart hvilke prinsipper som for såvidt er lagt til grunn, men kan i likhet med jordskifterettens mindretall ikke tillegge denne uklarhet avgjørende betydning ved fortolkningen av forretningen.

Lagmannsretten finner ikke å kunne utelukke at uttalelsen i utskiftningsforretningen av 9. oktober 1950 om at grunnen innen havnesameiet fremdeles lå i sameie og at det bare var skogen som ble skiftet ved utskiftningen i 1890, kan bero på en misforståelse. I alle fall synes uttalelsen så uklar og de opplysninger som ellers foreligger om det som fant sted så mangelfulle at en ikke har kunnet trekke noen konsekvenser av den.

Når det gjelder de fremlagte skylddelinger, så viser disse at det er fradelt og solgt én - og i et par tilfelle to - hyttetomter fra hver av Aalrusteiernes skogstykker. Opprinnelig skal det ha vært forutsetningen at det ved salg av en tomt skulle utlegges et tilsvarende stykke fra setervollen til felles beite, men denne bestemmelse har bare vært praktisert én eller to ganger. Det synes for øvrig å være på det rene at tomtesalgene har foregått uten at det foreligger noen protester fra eierne av Eikrestølene. Lagmannsretten finner at det forhold at det fra de enkelte skogteiger uten protest er utskilt tomter, underbygger den forståelse av forretningen lagmannsretten er kommet til.

Endelig kan det nevnes at lagmannsretten har funnet det godtgjort at det ved bygging av kraftledningen i 1956 bare ble krevet og utbetalt erstatning til eierne av de berørte skogremmer og at Ola Storeskar i 1954 var den eneste som mottok erstatning for uttak av sand i hans skogrem. - - -