LB-1999-2088
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-06 |
| Publisert: | LB-1999-02088 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nr 99-00449 99-00450 S - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02088, LB-1999-02089 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Murerfirma Ole B. Larsen AS (Prosessfullmektig: Bjørn Fredrick Salvesen). Kjæremotpart: Henry Ernst Rasmussen Peder Torp (Prosessfullmektig: Advokat Ole Sam Eitrem). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Eystein Husebye. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §177, §143, §164, §175, §179, §181, §384, §403, Konkursloven (1984) §71 |
Saken gjelder spørsmål om saksøkers krav på saksomkostninger etter at en konkursbegjæring ble trukket tilbake.
Henry Ernst Rasmussen og Peder Torp (arbeidstakerne) var ansatt som murere i det danske Murerfirmaet Ole Bonde Larsen Holding ApS. Selskapet gikk konkurs, og de to arbeidstakerne fratrådte fredag den 26. september 1997. Ved konkursen hadde de henholdsvis kr 5.648,66 og kr 3.025,47 til gode i feriepenger. Mandag den 29. september 1997 tiltrådte de tilsvarende stillinger i det norske Murerfirmaet Ole B. Larsen AS (Ole B. Larsen).
Arbeidstakerne anmeldte kravene i det danske selskapets konkursbo og fremmet kravene overfor det danske Lønsmodtagernes Garantifond. Etter en omfattende korrespondanse mellom Lønsmodtagernes Garantifond og arbeidstakernes fagforeninger, konkluderte fondet med at det var skjedd en virksomhetsoverdragelse fra det danske firmaet til det norske selskapet, og at kravene derfor måtte reises overfor erververen. Det norske Arbeidsdirektoratet opplyste den 16. juli 1998 at kravet i utgangspunktet måtte reises overfor den norske arbeidsgiveren, ettersom det ikke var opplyst at hans bo var tatt under konkursbehandling.
Rasmussens og Torps danske advokat fremmet så kravet overfor Ole B. Larsen i brev av 2. oktober 1998. Firmaet reagerte ikke på henvendelsen, og den 11. november 1998 sendte advokat Eitrem betalingsoppfordring til Ole B. Larsen på vegne av de to arbeidstakerne. Da heller ikke denne betalingsoppfordringen avstedkom noen reaksjon, fulgte advokaten den 30. november samme år opp med konkursvarsel og med konkursbegjæring til Oslo skifterett den 2. mars 1999.
Skifteretten behandlet saken i rettsmøte den 16. mars 1999. Skifteretten fant at saken var uklar, og at partene burde gis anledning til å utrede den nærmere. I medhold av konkursloven §71 annet ledd avsa skifteretten kjennelse hvoretter partene ble satt frist til den 9. og 16. april for å inngi prosesskrift. Etter å ha utvekslet hvert sitt prosesskrift konkluderte advokat Eitrem med at det ikke var grunnlag for å opprettholde konkursbegjæringen. Han påstod derfor saken hevet, men han krevet likevel sine parter tilkjent saksomkostninger. Ole B. Larsen påstod likeledes saken hevet, men bestred å ha noe omkostningsansvar og krevet seg tilkjent saksomkostninger.
Oslo skifterett avsa den 13. juni 1999 kjennelse med denne slutning:
1. K-saker 99-449 og 99-450 heves
2. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger med kr 6 800,-.
Ole B. Larsen har i rett tid påkjært skifterettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet angis å gjelde skifterettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling.
Den kjærende part anfører sammenfatningsvis:
For å bli ilagt omkostningsanvar etter tvistemålsloven §177 kreves mer enn at parten kan bebreides for de forhold som har medført unødvendige utgifter. Vilkåret er at parten har opptrådt utilbørlig eller forsømmelig, begreper som inneholder noe mer subjektivt belastende, jfr. Rt-1987-1549 og Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (2. utgave) side 592.
Ole B. Larsen har ikke opptrådt klanderverdig. Alle henvendelsene ble sendt til Christian Michelsens gate 63, som er gal adresse. Riktig adresse, som også fremgår av Foretaksregisteret, er Ullernchausséen 76. Firmaet har således ikke hatt noen mulighet til å ta til motmæle før den 15. mars, da prosessfullmektigen var i kontakt med skifteretten for å få tilsendt saksdokumentene.
Selv om firmaet bevisst skulle ha unnlatt å ta til motmæle, er ikke det et utilbørlig eller forsømmelig forhold i lovens forstand. Kravet vedrørte et dansk selskap, som er konkurs. Det foreligger ingen virksomhetsoverdragelse fra det danske selskapet til det norske, og det norske murerfirmaet er solvent. En part plikter ikke å pådra seg unødvendige kostnader for å imøtegå en uberettiget konkurstrussel.
Det foreligger heller ingen årsakssammenheng mellom Ole B. Larsens handlemåte og arbeidstakernes tap. Konkursrekvirentens kostnader til den første henvendelsen ville ha påløpt uansett. Under rettsmøtet ble det klart for rekvirentene at konkursvilkårene ikke forelå, men likevel fikk de skifterettens medhold i å få fremlegge ytterligere prosesskrifter. Kostnadene med dette kan ikke pålegges debitor.
Hvis tvistemålsloven §177 er anvendelig, må omkostningsbeløpet begrenses til utarbeidelse av den ene betalingsoppfordringen, konkursvarselet og rettsmøtet.
Det forelå ingen rimelig grunn for rekvirenten til å begjære murerfirmaet konkurs. Hadde de foretatt de undersøkelsene som man må forvente, måtte de ha vært klar over at begjæringen ikke kunne bli tatt til følge.
Rekvirentene kunne ha brakt på det rene at firmaet ikke var insolvent ved å innhente regnskapsopplysninger fra Regnskapsregisteret. Riktignok vil ikke et regnskap alltid gi et sikkert svar på et selskaps finansielle stilling, men en undersøkelse der ville ha avdekket hvem som er selskapets revisor, og en telefon til vedkommende ville ha avklart firmaets økonomiske stilling. Når grunnlaget for å frafalle saken var forutsigbart ved saksanlegget, kan ikke unntaksregelen i tvistemålsloven §175 få anvendelse, jfr. Rt-1993-1436 og Rt-1992-150. Heller ikke forelå noe klart krav i konkurslovens forstand, idet rekvirentene burde ha innsett at det ikke forelå noen virksomhetsoverdragelse.
Et vilkår for å anvende unntaksbestemmelsen er at saksøkeren omgående tar konsekvensen av de nye opplysningene som viser at søksmålet ikke vil føre frem. Under rettsmøtet ble det klart at Ole B. Larsen ikke var insolvent, men likevel ble ikke begjæringen frafalt før den 15. april, etter at prosessfullmektigen hadde utvekslet prosesskrifter. Det vises til Rt-1997-246 og Rt-1989-203.
Som saksbehandlingsfeil anføres at kjennelsen i strid med tvistemålsloven §143 jfr. §164 første ledd første punktum ble avsagt av en annen dommer enn den dommeren som ledet rettsmøtet i skifteretten. Feilen skal ubetinget tillegges virkning etter tvistemålsloven §403 annet ledd jfr. §384 annet ledd nr. 1. Det anmodes om at lagmannsretten treffer ny realitetsavgjørelse i medhold av tvistemålslovens 388 jfr. §403.
Murerfirma Ole B. Larsen AS har nedlagt denne påstand:
Prinsipalt:
1. Murerfirmaet Ole B. Larsen tilkjennes saksomkostninger for Oslo skifterett med kr 16.250,-.
2. Murerfirmaet Ole B. Larsen AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2.500,-.
Subsidiært:
1. Oslo skifteretts kjennelse av 13. juni 1999 i sak nr. 99-449 og 99-450 oppheves og saken hjemvises til ny behandling:
2. Murerfirmaet Ole B. Larsen AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr.2.500,-.
Kjæremotparten anfører sammenfatningsvis:
Skifterettens saksomkostningsavgjørelse bygger på en korrekt forståelse av tvistemålslovens §175 og §177.
Ole B. Larsens opptreden er subjektivt belastende. Konkursvarselet ble forkynt på korrekt adresse den 11. februar, men likevelt forholdt selskapet seg passivt frem til rettsmøtet i skifteretten. De tidligere henvendelsene ble rettet til selskapets forrige adresse. Det må bebreides selskapet at det ikke sørger for ettersendelse av postforsendelsene. I tillegg var det heller ikke tilgjengelig på telefon.
Det foreligger en klar årsakssammenheng mellom murerfirmaets opptreden og de pådratte omkostningene. Da de nye opplysningene fremkom, ble de øyeblikkelig fremlagt for Lønsmodtagernes Garantifond, som straks omgjorde sitt vedtak. Det er på denne bakgrunn drøyt å antyde at konkursrekvirentene ikke ville ha reagert på henvendelser fra motparten. Noe revisorbekreftet regnskap for 1998 er fortsatt ikke tilgjengelig.
Skifteretten har ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Saken ble overført til skriftlig behandling, og da er ikke tvistemålslovens §143 jfr. §164 anvendelig. Iallfall har ikke en mulig feil virket inn på avgjørelsens innhold.
Henry Ernst Rasmussen og Peder Torp har nedlagt denne påstand:
1. Oslo skifteretts kjennelse av 13. juni 1999 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken med kr. 3.800,-.
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan spørsmålet om ileggelse og ansettelse av saksomkostninger bare påkjæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Dette innebærer at lagmannsretten ikke kan avgjøre om saksomkostninger skal ilegges for underinstansen og fastsette beløpet for denne. Lagmannsretten må nøye seg med eventuelt å oppheve og hjemvise saken til ny avgjørelse, jfr. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (2. utgave ) bind I side 615.
Skifteretten har etter lagmannsrettens oppfatning i strid med loven tilkjent arbeidstakerne saksomkostninger med hjemmel i tvistemålsloven §177. Som begrunnelse er det blant annet vist til Ole B. Larsens passivitet i forhold til arbeidstakernes mange henvendelser, og til at han forut for saken ikke lot seg kontakte på telefon. Det rettsstridige forhold må imidlertid skje under saken og ikke før, jfr. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (2. utgave) bind I side 591. Det forholdet som Ole B. Larsen bebreides for, skjedde før konkursbegjæringen ble tatt ut, og de omkostningene som derved er påført arbeidstakerne kan derfor ikke erstattes med hjemmel i denne bestemmelsen.
Det blir etter dette unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd er riktig anvendt.
Skifterettens kjennelse punkt 2 må etter dette oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved skifteretten.
Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten bør utstå til den kjennelsen som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 annet ledd siste punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse punkt 2 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved skifteretten.
- Omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten utsettes til den kjennelsen som avslutter saken.