Rt-1989-203
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-16 |
| Publisert: | Rt-1989-203 (52-89) |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 70 K/1989, jnr 329/1988 |
| Parter: | 1) Astrid Jendal (advokat Ola Brekken) 2) Odd H Solumsmoen 3) Arne A Hagavold mot Hans Olav Kolbjørnsrud (advokat Alf Skogly). |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §178, §179, §404 |
Hans Olav Kolbjørnsrud saksøkte ved stevning 11. mai 1987 til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett en rekke hytteeiere i Sigdal med påstand om at hyttene måtte fjernes i det de ble påstått oppført på saksøkers eiendom.
Lars Olav Besserud erklærte ved prosesskriv 26. august 1987 hjelpeintervensjon til fordel for de saksøkte hytteeierne.
De omtvistede hyttetomtene var fradelt en eiendom som Lars Olav Besserud opptrådde som eier av. Hans far hadde i sin tid opptrådd som eier av og solgt de fleste av de tomtene saken gjelder. Etter at han overtok eiendommen i 1969 hadde Lars Olav Besserud også overskjøtet to hyttetomter.
Under hovedforhandlingen nedla saksøkers prosessfullmektig påstand om at saken måtte heves for tre av de saksøkte. Det ble lagt til grunn at disse hadde hevdet eiendomsrett til sine hyttetomter og at det derfor ikke var grunnlag for noe krav fra saksøkers side.
Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa på dette grunnlag kjennelse 28. juli 1988 med slik slutning:
1. Saken heves i forhold til Astrid Jendal, Odd H. Solumsmoen og Arne A Hagavold.
2. I saksomkostninger til Astrid Jendal, Odd H. Solumsmoen og Arne A. Hagavold betaler Hans Olav Kolbjørnsrud kr. 21.500,- -Kronertjueentusenfemhundreinnen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.
3. I saksomkostninger til Knut Olaf Besserud betaler Hans Olav Kolbjørnsrud kr. 6.800,- -kronersekstusenåttehundre - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Om saksomkostningsspørsmålet uttaler herredsretten blant annet: "Retten legger til grunn at saksøkeren må betale saksomkostninger til de tre saksøkte som saken heves for, jfr. tvistemålsloven §175 første ledd. Saksomkostninger må også tilkjennes hjelpeintervenienten, jfr. tvistemålsloven §178 første ledd."
Hans Olav Kolbjørnsrud påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett som 17. oktober 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Astrid Jendal, Odd H. Solumsmoen og Arne A. Hagavold in solidum 600,- - sekshundre - kroner til Hans Olav Kolbjørnsrud innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
"Det fremgår av herredsrettens dom at spørsmålet om eiendomsretten til grunnen som hyttene ligger på, i utgangspunktet var høyst tvilsomt. Kolbjørnsrud hadde derfor god grunn til å gå til sak mot samtlige 8 hytteeiere. Det utfall saken fikk for kjæremålsmotpartenes vedkommende, skyldtes nye bevisligheter og synspunkter som de saksøkte la frem under saksforberedelsen. Etter lagmannsrettens oppfatning kan den kjærende part ikke lastes verken for saksanlegget eller for det utfall saken fikk for kjæremotpartenes vedkommende, og saksomkostninger skulle ikke ha vært tilkjent, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd. Omkostningsspørsmålet er således uriktig avgjort av herredsretten, og den kjærende parts påstand blir å ta til følge.
"Astrid Jendal, Odd H. Solumsmoen og Arne A. Hagavold har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De kjærende parter viser til tvistemålsloven §404 nr 2 og 3 og gjør gjeldende at kjennelsen bygger på feil saksbehandling og lovforståelse.
Det hevdes at lagmannsrettens avgjørelse bygger på uriktig oppfatning av sakens faktiske side. Dette er en saksbehandlingsfeil som etter de kjærende parters oppfatning må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Det pekes på at lagmannsrettens kjennelse også ellers er preget av mangelfull saksbehandling. Det heter videre:
Ytterligere gjøres gjeldende at kjennelsen bygger på feil rettsanvendelse når lagmannsretten har funnet at vilkårene for anvendelse av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd er tilstede.
Saken ble frafalt på bakgrunn av bevisligheter og synspunkter som ble gjort gjeldende allerede lang tid forut for saksanlegget. De samme bevisligheter og synspunkter ble fremmet i tilsvar til forliksrådet og tilsvar til herredsretten, samt supplert i prosesskrift av 7. juli 1987. - - -
Under enhver omstendighet må anvendelsen av unntaksbestemmelsen i §175 første ledd være betinget av at søksmålet ble trukket så snart opplysningene som ga grunnlag for hevdserverv ble gjort kjent for ham. Det vises i denne sammenheng til Rt-1977-707.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremotparten peker på at den omstendighet at lagmannsretten har en annen oppfatning av sakens faktum enn den kjærende part ikke kan innebære noen saksbehandlingsfeil.
Det hevdes at den kjærende parts argumentasjon med hensyn til rettsanvendelsespørsmålet hovedsaklig retter seg mot lagmannsrettens subsumsjon noe kjæremålsutvalget ikke kan overprøve.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. De kjærende parter ilegges in solidum å betale saksomkostninger til Hans Olav Kolbjørnsrud i anledning kjæremålet til Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Som anførslene viser, er det i det foreliggende tilfelle spørsmål om lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §175 første ledd riktig, og om kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige til å prøve dette spørsmål.
Når en sak blir avvist eller ellers ender uten dom, skal det etter tvistemålsloven §175 første ledd pålegges saksøkeren å erstatte saksøktes omkostninger, "medmindre udfaldet skyldes omstændigheder, som ikke kan lægges ham til last". Ordlyden passer ikke hvor saksøkeren frafaller kravet. Det antas imidlertid at saksøkeren skal fritas for saksomkostninger hvis han hadde fyldestgjørende grunn til å gå til søksmål, og forlangte saken hevet så snart han skjønte eller burde ha skjønt at søksmålet ikke ville føre fram, sml Skeie: Den norske civilproces 2 utg, bind II side 438, og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1977-707.
I lagmannsrettens kjennelse sies det at spørsmålet om eiendomsretten til grunnen som hyttene ligger på "i utgangspunktet" var høyst tvilsomt, og at det utfall saken fikk for kjæremotpartenes vedkommende skyldes nye bevisligheter og synspunkter som de saksøkte la fram under saksforberedelsen.
Etter utvalgets mening er det uklart om lagmannsretten her bygger på riktig forståelse av tvistemålsloven §175 første ledd, jf det som allerede er sagt. Lagmannsretten peker på at eiendomsretten i utgangspunktet var uklar, men det saken kom til å gjelde i forhold til kjæremotpartene var også spørsmålet om en eventuell eiendomsrett var bortfalt ved hevd. Spørsmålet om eiendomsretten var bortfalt på grunn av hevd måtte høre med til de spørsmål saksøkeren skulle ha vurdert, dels av eget tiltak og dels på grunnlag av de opplysninger den annen part la fram. Denne vurdering måtte saksøkeren foreta så snart han hadde rimelig grunn til det. Det oppstår for så vidt også et spørsmål om ikke saken burde ha vært hevet tidligere.
Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsrettens begrunnelse ikke kan anses tilstrekkelige til å kunne fastslå at §175 første ledd har vært tolket riktig.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves for så vidt den gjelder de kjærende parter, og hjemvises til ny behandling. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelsen i den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.