LB-2002-2215
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-08-13 |
| Publisert: | LB-2002-02215 |
| Stikkord: | Omkostningsavgjørelse, Barneloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen tingrett Nr 01-01947 A - Borgarting lagmannsrett Nr LB-2002-02215 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Carolyn Midsem v/ advokatfullmektig Kari Paulsrud). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ragnhild K. Lilleberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Sidsel B. Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Barneloven (1981), §181, Barneloven (1981) §31 |
Kjæremålet gjelder tingrettens avgjørelse av saksomkostninger i midlertidig avgjørelse etter barneloven.
A og B var samboere i ca tre år, og flyttet fra hverandre da datteren, C, født *.*. 1989, var ca 2 1/2 år. B hadde alene foreldreansvaret og daglig omsorg for datteren etter samlivsbruddet, og A hadde vanlig samværsrett etter barneloven. Den 22. mai 2001 ble datteren midlertidig plassert i fosterhjem hos faren, etter vedtak av barneverntjenesten. Datteren flyttet senere tilbake til moren, men har fra 12. desember 2001 bodd hos faren.
Ved stevning/begjæring om midlertidig avgjørelse datert 30. oktober 2001 til Drammen byrett krevde far delt foreldreansvar og daglig omsorg for C samt at C skulle bo fast hos ham inntil endelig avgjørelse forelå. Under saksforberedelsen ble partene enige om felles foreldreansvar. Ved kjennelse 4. januar 2002 avsa tingretten en midlertidig avgjørelse om at C skulle bo fast hos far, at mor skulle ha samvær etter barnelovens regler samt at saksomkostningsspørsmålet skulle utstå til hovedsaken.
Partene møtte til hovedforhandling 11. april 2002. Det ble i rettsmøtet avtalt at saken skulle stanses til april 2003. B var under behandling for psykiske vansker og alkoholmisbruk, og det ble ansett hensiktsmessig å avvente resultatet av behandlingen. Partene var enige om at C burde bo fast hos moren så snart hun var frisk nok til dette.
Under rettsmøtet fremsatte A krav om at retten tok stilling til saksomkostningsspørsmålet knyttet til den midlertidige avgjørelse 4. januar 2002, noe B ikke motsatte seg. Drammen tingrett avsa 26. april 2002 kjennelse med slik slutning:
Saksomkostninger vedrørende midlertidig avgjørelse av 4. januar 2002 tilkjennes ikke.
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, og har sammenfatningsvis anført:
Begjæringen om midlertidig avgjørelse ble fremsatt 30. oktober 2001 etter at A hadde gjort gjentatte forsøk på å få til en avtale med B om daglig omsorg og delt foreldreansvar. Først den 15. november s.å. ble avtale om delt foreldreansvar undertegnet.
A har gjort alt han har kunnet for å skjerme datteren mot Bs alkoholproblem i de periodene hun har mistet kontrollen over sitt alkoholforbruk. Etter noen år meldte han fra til barnevernet og politiet hver gang han oppdaget at C var alene med moren mens hun var beruset. Fylkesnemnda godkjente akuttplasseringen i mai 2001, og gjorde A oppmerksom på at det var en forutsetning for å hindre omsorgsovertakelse at han tok skritt for å få den daglige omsorgen for C. Etter dette ble det inngått en avtale mellom A og B om at hun frivillig skulle overføre omsorgen til A dersom hun igjen brukte alkohol i Cs nærvær. I midten av oktober brukte hun igjen alkohol i datterens nærvær, men nektet å overføre omsorgen til A. Det var således nødvendig å bringe spørsmålet om omsorg inn for retten. Barneverntjenesten fattet vedtak den 29. oktober 2001 om at saken skulle trekkes fra fylkesnemnda da A hadde gått til rettslige skritt for å få den daglige omsorgen, og B hadde akseptert hjelpetiltak og behandling for sitt alkoholproblem.
Det hadde ingen betydning for utfallet at B ikke møtte i rettsmøte til behandling av begjæringen om midlertidig avgjørelse. Dersom hun var syk, kunne hun ha skaffet legeattest til rettsmøtet. A fikk fullt medhold i sitt krav, og saksomkostninger skal da tilkjennes etter tvistemålsloven §172 første ledd.
Det er nedlagt slik påstand:
B skal betale As omkostninger knyttet til forberedende rettsmøte med tillegg av 12 % renter fra 14 dager etter at dommen er forkynt.
B har tatt til motmæle, og har sammenfatningsvis anført:
Prinsipalt anføres at overprøving ved kjæremål er utelukket da det er stor sammenheng mellom de rettslige og faktiske momenter, jf Rt-1981-688. Tingrettens tvil refererte seg til tvil om den faktiske vurdering av sakens bevis; herunder det som fremkom i dommersamtalen med C, hvor dommeren oppfattet C slik at hun i alle fall ikke ønsket å flytte til faren før sommeren 2002. Da omkostningsavgjørelser grunnet bevistvil ikke kan angripes gjennom kjæremål, må kjæremålet bli å avvise.
Subsidiært anføres at A under hele saken primært har ønsket at B skal ha den daglige omsorgen, og at hans ønske om endret omsorgsbase er knyttet til Bs behandlingsbehov og alkoholmisbruk, noe som også samvarer med datterens uttalelse i dommeravhør. Det faktum at B hadde gyldig forfall ved rettsmøtet for behandling av den midlertidige avgjørelse, hindret henne i å redegjøre for sitt behandlingsopplegg og å komme frem til en minnelig ordning lik den partene senere inngikk i hovedsaken. I forkant av både barnevernsak og barnefordelingssak ga B A frivillig del i foreldreansvaret, da hun anså dette for barnets beste.
A var ikke i en pressituasjon ved innlevering av begjæring om midlertidig avgjørelse da barneverntjenesten allerede i oktober muntlig besluttet å trekke saken for fylkesnemnda. I sin avslutning av fylkesnemndsaken 29. november 2001 konkluderte barneverntjenesten med at det ville være uheldig å flytte C til et nytt miljø med nye mennesker å forholde seg til. Det ble besluttet å iverksette omsorgstiltak med en støttefamilie i jentas nærmiljø i Drammen. Dersom A hadde akseptert en utsettelse av behandlingen av den midlertidige begjæring til B var friskmeldt, kunne partene løst saken slik som i hovedsaken.
Det er nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Kjæremålet av 03.06.02 avvises.
Subsidiært:
2. Saksomkostninger vedrørende den midlertidige avgjørelse av 04.01.02 tilkjennes ikke.
Lagmannsretten kan bare prøve om tingrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven, herunder om det foreligger saksbehandlingsfeil, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. De skjønnsmessige sider ved avgjørelsen kan ikke overprøves. Ved vurderingen er retten bundet av tingrettens bevisbedømmelse.
Tingrettens saksomkostningsavgjørelse medfører at hver av partene skal bære sine egne omkostninger, da retten anså at saksøkte hadde fyllestgjørende grunn for å la saken bli rettslig prøvd, jf tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ. I rettens begrunnelse heter det:
C ble således flyttet til faren til tross for at hun ble oppfattet slik at hun i alle fall ikke ønsket dette før skoleslutt sommeren 2002. Dette ble gjort under sterk tvil fra rettens side idet det etter barnelovens §31, 2. ledd skal legges stor vekt på hva barnet ønsker etter at barnet har fylt 12 år. C hadde også bodd fast hos moren siden hun var 2 1/2 år.
Lagmannsretten kan prøve lovanvendelsen for avgjørelsen av om det foreligger særskilt angitt grunnlag for anvendelse av unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ.
Retten forstår det ovenfor siterte avsnitt slik at tingretten har vært i kvalifisert tvil med hensyn til den rettslige vurderingen av hvem av foreldrene barnet skal bo fast hos, og at tvilen er knyttet til vektleggingen av barnets ønske som fremkom i dommersamtalen 3. januar 2002. Lagmannsretten ser det slik at tingretten ikke var i faktisk tvil om at barnet i alle fall ville bo hos moren frem til skoleavslutning sommeren 2002. At tingretten uttrykker en viss faktisk tvil om hvor barnet ønsket å bo fra høsten 2002, medfører ikke at det blir umulig å skille mellom de rettslige og faktiske momenter i saken i en slik grad at lagmannsrettens prøving av kjæremålet blir avskåret. Den skjønnsmessige vurderingen av hvorvidt det var rimelig at B lot spørsmålet komme for retten, kan ikke lagmannsretten prøve.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at tingrettens omkostningsoppgave ikke bygger på feil lovanvendelse.
Etter dette forkastes kjæremålet.
Kjæremotparten har ikke krevet saksomkostninger for behandlingen av kjæremålet, og retten tar således ikke stilling til omkostningsspørsmålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.