Rt-1981-688
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-03-24 |
| Publisert: | Rt-1981-688 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 112 K/1981 |
| Parter: | A/S International Clipper (advokat Erling G. Damvall) mot A/L Bøler Samfunnshus (advokat Per Aavatsmark). |
| Forfatter: | Blom, Christiansen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, §157, §172, §180, §181, §384, §386, §394, §403, §404 |
Oslo byrett avsa 28. februar 1980 dom i sak mellom A/L Bøler Samfunnshus som saksøker og A/S International Clipper som saksøkt. I hovedsøksmålet ble saksøkte frifunnet og hver av partene skulle bære sine omkostninger. A/S International Clipper påkjærte byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet i hovedsaken til Eidsivating lagmannsrett. Ved kjennelse av 14. mai 1980 opphevet lagmannsretten omkostningsavgjørelsen. Oslo byrett avsa deretter 16. oktober 1980 tilleggsdom forsåvidt angikk omkostningsspørsmålet. Tilleggsdommen hadde slik slutning: «Partene bærer hver sine egne omkostninger.»
A/S International Clipper påkjærte omkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett som i kjennelse av 23. desember 1980 stadfestet byrettens saksomkostningsavgjørelse og fastsatte at A/S International Clipper skulle betale 2500 kroner i saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten uttalte:
«Lagmannsretten skal innledningsvis bemerke at lagmannsrettens adgang til å prøve omkostningsavgjørelsen er begrenset på slik måte som nevnt i tvml. §181 annet ledd. Det vil si at retten kan prøve om det foreligger rettsanvendelsesfeil og i denne forbindelse antagelig også om det foreligger rettergangsfeil som nevnt i tvml. §384 annet ledd. Det vil bare unntaksvis kunne tenkes at vilkårene er til stede for at lagmannsretten selv kan fastsette saksomkostningenes beløp dersom den finner at domstolen i første instans har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven.
Når det gjelder de prosessuelle innvendinger som A/S International Clipper har kommet med mot byrettens tilleggsdom, bemerkes at byrettens fornyede behandling av omkostningsspørsmålet følger reglene i tvml. §403, jfr. §394 sammenholdt med §386 annet ledd. Om man vil kalle den nye avgjørelse en dom eller en tilleggsdom, blir nærmest en smaksak. Poenget er under enhver omstendighet at byretten ved sin nye behandling står fritt til å treffe den realitetsavgjørelse som den finner riktig, bare med den begrensning som følger av tvml. §403, jfr. §394 annet ledd og den omstendighet at omkostningsavgjørelsen må harmonere med avgjørelsen av selve det krav saken gjaldt. Det dreier seg således ikke om noen anvendelse av tmvl. §156, §157 §158.
Lagmannsretten finner således ikke grunnlag for å oppheve tilleggsdommen på grunn av rettergangsfeil.
Det har vært den alminnelige oppfatning at når kjæremålsretten er bundet av den underordnedes retts bedømmelse av sakens bevisligheter, må den også være avskåret fra ethvert forsøk på å prøve om dommen med rette har betegnet saken som tvilsom i faktisk henseende, jfr. Altens kommentar til tvml. (3. utg. 200). Det følger imidlertid av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1952-757 at kjæremålsretten kan prøve om det er med rette at domstolen i første instans har funnet et rent juridisk spørsmål tvilsomt. I denne forbindelse kan også vises til Bratholm & Hov: Sivil rettergang 576. I det foreliggende tilfelle har dommeren i tilleggsdommen begrunnet sitt standpunkt dels med at
Side:690
han har funnet det rettslige spørsmål tvilsomt, og dels med at han har funnet et faktisk bevisspørsmål tvilsomt. Det rettslige spørsmål var spørsmålet om «det på noen måte er fastslått i regelverket at importøren og bare han skal søke om godkjenning eller dispensasjon slik at det kan betegnes som en uaktsomhet av han ikke å gjøre dette». Det annet spørsmål var spørsmålet om den svenske produsent overfor den utførende arkitekt hadde gitt klar «beskjed om at dekaphan platen var brennbar, og at den brente godt». Lagmannsretten skal bemerke at den iallefall ikke kan prøve spørsmålet om det var med rette at byretten var i tvil for det siste punkts vedkommende. Også for første punkts vedkommende synes det vanskelig å gi seg inn på en prøvelse av spørsmålet om det var rimelig grunn til tvil, uten å gi seg inn på en nærmere vurdering av bevisførselen i saken. Hvor langt lagmannsretten her er forpliktet til å gå som kjæremålsinstans behøver man imidlertid ikke å ta standpunkt til, da tvilen og så knytter seg til det rent faktiske bevisspørsmål.
A/S International Clipper har imidlertid et angrepspunkt til mot tilleggsdommen. Det hevdes at det er dårlig samsvar mellom domsgrunnene i den opprinnelige dom og domsgrunnene i tilleggsdommen. Såvidt man forstår, impliseres det derved at byrettsdommeren ikke skulle ha vært oppriktig da han utformet domsgrunnene i tilleggsdommen. Han har i virkeligheten avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, og prøver å dekke over det ved å gi uttrykk for synspunkter som ikke svarer til hvordan han virkelig ser på saken. Man er enig med A/L Bøler Samfunnshus i at hvis så var tilfelle, burde det bli tale om å ilegge vedkommende byrettsdommer ansvaret for sakens omkostninger etter Dl. §201. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at noe slikt på noen måte er sannsynliggjort. Man kan meget vel finne en sak så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten, uten at det i den begrunnelse som leder fram til domsresultatet behøver å nevnes at man har vært i tvil. Dette er i det vesentlige et spørsmål om hvordan man velger å redigere dommen. Man kan ikke vente at de alminnelige domsgrunner i særlig grad skal være utformet med henblikk på avgjørelsen av omkostningsspørsmålet, når dette til slutt nevnes for seg.
Lagmannsretten finner således ikke grunn til å anta at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
A/S International Clipper har forgjeves anvendt kjæremål og pålegges overensstemmende med hovedregelen i tvml. §180 første ledd å betale saksomkostninger til An Bøler Samfunnshus. Omkostningenes beløp settes til kr. 2 5000,-, til dekning av salæret til A/L Bøler Samfunnshus' prosessfullmektig. Det bemerkes at salærkravet kanskje er noe høyt for et to siders kjæremålstilsvar. På den annen side går man ut fra at prosessfullmektigen har måttet vurdere anførslene i den meget omfattende kjæremålserklæring fra A/S International Clipper, som selv har krevet et adskillig større beløp i saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.»
A/S International Clipper påkjærte til Høyesteretts kjæremålsurvalg som bemerket:
«Lagmannsretten legger til grunn at byrettens fornyede behandling av omkostningsspørsmålet skal følge reglene i tvistemålslovens §403, jfr. §394 sammenholdt med §386 annet ledd. Lagmannsretten fortsetter:
Side:691
«Om man vil kalle den nye avgjørelse en dom eller en tilleggsdom, blir nærmest en smaksak. Poenget er under enhver omstendighet at byretten ved sin nye behandling står fritt til å treffe den realitetsavgjørelse som den finner riktig, bare med den begrensning som følger av tvml. §403, jfr. §394 annet ledd og den omstendighet at omkostningsavgjørelsen må harmonere med avgjørelsen av selve det krav saken gjaldt. Det dreier seg således ikke om noen anvendelse av tvml. §156, §157 §158.»
Utvalget er enig i det utgangspunkt som her er tatt. Det innebærer at byretten ved den nye vurdering av omkostningsspørsmålet måtte ta utgangspunkt i tvistemålslovens §172. I spørsmålet om å anvende unntaksbestemmelsen i annet ledd kunne den imidlertid trekke inn momenter som ikke var særskilt nevnt eller poengtert i den første dom, og den kunne ikke være bundet av de formuleringer som var benyttet for å begrunne avgjørelsen av hovedkravet. Lagmannsretten synes for øvrig å legge til grunn at det ikke foreligger noen egentlig motstrid mellom det som i den første dom sies om avgjørelsen av hovedkravet og det som i den etterfølgende dom er sagt om omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsretten har for øvrig lagt til grunn at den kunne prøve om dommeren i første instans med rette hadde funnet et juridisk spørsmål å være tvilsomt, men at den ikke kunne prøve det byretten hadde uttalt om tvil i faktisk henseende. I den foreliggende sak fant lagmannsretten det vanskelig å prøve det rettslige tvilsspørsmål uten å gi seg inn på en nærmere vurdering av bevisførselen i saken. Lagmannsretten fant at det var sammenheng mellom det rettslige tvilsspørsmål som byretten hadde påpekt, og det tvilsspørsmål som var av faktisk art.
Utvalget har ikke noe å bemerke til de rettslige synspunkter som her ligger til grunn, og den konkrete anvendelse av synspunktene kan ikke prøves siden det her dreier seg om et fortsatt kjæremål, se tvistemålslovens §404. Det synes for øvrig tvilsomt om den kjærende part er uenig i det utgangspunkt lagmannsretten har tatt. Hans innvendinger synes også i forhold til dette avsnitt i lagmannsrettens kjennelse å bygge på at lagmannsretten ikke har vurdert hans anførsler om motstrid mellom byrettens første dom og avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.
Byretten frifant den kjærende part i hovedsøksmålet uten at den fant det nødvendig for sitt resultat å gå inn på alle de frifinnelsesgrunner parten hadde påberopt seg. Utvalget er enig med den kjærende part i at når retten ved saksomkostningsavgjørelsen skulle vurdere om saken hadde vært så tvilsom at unntaksregelen i tvistemålslovens §172 annet ledd kom til anvendelse, måtte den også ta disse øvrige anførsler i betraktning. Men dette innebar ikke at byretten utførlig måtte gå inn på de enkelte anførsler. For saksomkostningsavgjørelsen ville det være tilstrekkelig at retten skjønnsmessig og summarisk gjorde seg opp en mening om disse anførsler enkeltvis eller samlet tvilsmessig kunne sette saken i en annen stilling enn de anførsler retten direkte hadde bygget sin avgjørelse på.
Lagmannsretten har ikke tatt stilling til dette spørsmål i det siste kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen, slik at det for så vidt
Side:692
foreligger en feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Denne feil kan imidlertid alene komme i betraktning om det er sannsynlig at den kan ha virket bestemmende på lagmannsrettens avgjørelse, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd. Utvalget kan ikke se at så er tilfelle. Presumsjonen må nemlig være for at byretten har bygget på de anførsler som gav det sikreste avgjørelsesgrunnlag. Når så byretten i sin første dom under avgjørelsen av saksomkostningene omtaler de øvrige anførsler i direkte tilknytning til tvilsspørsmålet, og byretten i tilleggsdommen ikke har funnet det påkrevd å utdype andre tvilsmomenter enn de som var knyttet til avgjørelsesgrunnlaget for hovedkravet, kan dette vanskelig forstås annerledes enn at de øvrige anførsler av byretten ble ansett for å være uten avgjørende betydning for saksomkostningsavgjørelsen. Hvorvidt dette skjønn var riktig, kan utvalget - i likhet med lagmannsretten - ikke prøve.
Kjæremålet kan etter dette ikke føre frem.
Kjæremotparten har lagt ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger. Påstanden tas til følge. Beløpet settes til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»