LE-1989-257
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-17 |
| Publisert: | LE-1989-00257 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00257 D Dom av 17. juni 1991 i ankesak nr. 257/89, hlnr. 425/89 |
| Parter: | Ankende part: 1. Dagbladet A/S 2. Dagbladets ansvarlige redaktør (Prosessfullmektig: Advokat Hans Stenberg-Nilsen). Motpart: Jan Aleksander Ødegård (Prosessfullmektig: Advokat Fridtjof Feydt). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav om oppreisning etter påstått ærekrenkelse. Oslo byrett avsa dom i saken den 14. januar 1989 med slik domsslutning:
1. I oppreisning til Jan Aleksander Ødegård betaler Dagbladet v/ansvarlig redaktør og Dagbladet v/styrets formann en for begge og begge for en kr 20000. - tjuetusen-kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
2. I saksomkostninger betaler Dagbladet v/ansvarlig redaktør og Dagbladet v/styrets formann en for begge og begge for en kr 15544.-femtentusenfemhundreogførtifirekroner-innen 2-to-uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dagbladet A/S og Dagbladets daværende ansvarlige redaktør, Arve Solstad har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten og har nedlagt slik endelig påstand:
Dagbladet A/S og Dagbladets ansvarlige redaktør frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Jan Aleksander Ødegård har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Dagbladet A/S og Dagbladets ansvarlige redaktør dømmes en for begge og begge for en til å betale erstatning til Jan Aleksander Ødegård med kr 20000,-
2. Dagbladet A/S og Dagbladets ansvarlige redaktør betaler en for begge og begge for en sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 4. og 5. juni 1991. For Dagbladet møtte redaktør Arve Solstad etter fullmakt og avgav forklaring. Jan Aleksander Ødegård møtte og avgav forklaring. Det ble avhørt 6 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Hva saken gjelder fremgår av byrettens dom. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
De ankende parter, Dagbladet A/S og Dagbladets ansvarlige redaktør, senere bare kalt Dagbladet, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Etter Dagbladets oppfatning er dette en sak av prinsipiell betydning. Det er årsaken til at Dagbladet har anket saken. Oppreisningsbeløpets størrelse spille mindre rolle. Når Dagbladet likevel subsidiært mener at oppreisningsbeløpet er for høyt, er det fordi Jan Aleksander Ødegård ikke bør tilkjennes en slik erstatning, hensett til de forhold han for øvrig er blitt funnet skyldig i og som gjorde at han ble idømt tre års fengsel. Selv om retten skulle finne at Dagbladet har overtrådt grensene for det som kan skrives på basis av en siktelse som Jan Aleksander Ødegård senere er blitt frifunnet for, bør en eventuell erstatning til ham settes til et minimumsbeløp.
Det er på det rene at Dagbladets oppslag den 21. august 1985 var basert på politiets siktelse av Jan Aleksander Ødegård. Denne dannet grunnlaget for den senere tiltalebeslutning. På dette punkt ble imidlertid Jan Aleksander Ødegård frifunnet.
Det er videre på det rene at den artikkel som omtalte sprengningen av teleanlegget i Frognerparken, klart gir uttrykk for at det er tale om en omtale av en siktelse. Det er sikker rettspraksis for at det ligger innenfor det tillatte å gjengi en siktelse, selv om denne ikke skulle lede til domfellelse, se Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett 184, Mæland, Ærekrenkelser s. og Rt-1979-867.
Det er videre sikker rettspraksis for at man ikke kan plukke enkeltutsagn ut fra helheten når det gjelder påståtte ærekrenkelser i trykt skrift. Det som står må leses i sin sammeheng, se Rt-1978-1498. Riktig nok er det slik at gjengivelsen av en siktelse kan være utilbørlig, f. eks. fordi den gis et uforholdsmessig stort oppslag i forhold til sakens betydning. Jan Aleksander Ødegård var imidlertid leder av et politisk parti, Nasjonalt folkeparti. Selv om han ikke formelt var styreformann var han leder av arbeidsutvalget som da var det øverste organ i partiet. Derfor var dette en betydelig nyhet hvor det måtte være lov å bruke store bokstaver.
Det kan heller ikke være rimelig tvil om at betegnelsen "Naziformann" ol var berettiget på bakgrunn av den nære likhet dette partiets politiske platform hadde med nasismens ideologi.
Det følger videre av rettspraksis at man ikke kan fargelegge en siktelse eller vri på den. Det er imidlertid ikke tilfellet her. Teksten er i god overensstemmelse med siktelsen. Når derfor oppslaget gav Ødegård betydelige problemer, er det ikke gjengivelsen som var årsaken, men det faktum at han var siktet for et meget alvorlig forhold, nemlig bombesprenging av en hemmelig bunkers som tilhørte televerket. Den eneste fargelegging som Dagbladet har tillatt seg, er bildet på 7, hvor avisen har fremstilt billedmessig hvor kraftig sprengningen var. Dette bildet sier imidlertid ikke synderlig mer enn teksten.
Det som gjenstår er overskriften på første side. Isolert sett gjengir imidlertid ikke denne noe krenkende utsagn selv om det er konstaterende i sin form. For å knytte overskriften til Jan Aleksander Ødegård må denne sees sammen med bilde og tekst for øvrig. Da kommer det imidlertid også klart frem at det bare er tale om en siktelse.
Etter de ankende parters mening kan man ikke i det ene øyeblikk hevde at overskriften må ses alene når det gjelder dens ærekrenkende virkning, for så i neste øyeblikk trekke inn tekst og bilde ved fortolkningen av den. For når man først trekker inn bilde og tekst på 1, fremgår det klart at det hele gjelder en omtale av en siktelse, og ikke konstatering av skyld.
Likesom i dommen i Rt-1976-1055, er overskriften i dette tilfellet isolert sett, intetsigende. For å gi mening må den suppleres med teksten for øvrig.
Denne saken er også ulik den som er omhandlet i Rt-1987-1058 hvor Fredrikstad Blad ble dømt for i overskriften å ha uttalt at "Kemneren hevet dobbelt lønn". I den saken fremhevet førstevoterende i Høyesterett at avisens øvrige innhold ikke avsvekket det inntrykket som overskriften gav. I den saken forelå det for øvrig heller ikke noen siktelse, og den etterfølgende omtalen var også tendensiøs.
Ytringsfriheten virker gjennom media, og media må innenfor vide grenser selv få velge sin uttrykksform. Det er, i alle fall i Norge, skjedd en utvikling i retning av kortere overskrifter. Behovet for å lese den etterfølgende tekst blir da større.
Subsidiært anfører de ankende parter at for at man skal tilkjennes oppreisning som følge av en ærekrenkelse, må det være tale om en selvstendig krenkelse, og denne må være rettsstridig, jfr. Mæland 286 og Rt-1979-1590. Også et sant utsagn kan være utilbørlig og medføre erstatningsansvar. Det er imidlertid et vilkår at den påstått ansvarlige har opptrådt uaktsomt, og i alle fall er det tale om en "kan"-bestemmelse. Det er opp til retten å bestemme om oppreisning skal tilkjennes.
Etter de ankende parters oppfatning står man i dette tilfelle overfor en person som det ikke er grunn til å tilkjenne oppreisning. Jan Aleksander Ødegård ble ikke bare siktet for det forholdet som omtalen gjaldt, han ble også tiltalt for det. I tillegg ble han tiltalt og dømt for en rekke andre grove forhold, som til sammen gjorde at han ble idømt tre års fengsel. Deriblant befatning med den dynamitt som ble brukt til å sprenge en mosk. Også de øvrige handlinger som Jan Aleksander Ødegård ble dømt for, var sterkt daddelverdige. Det er ikke overraskende at fru Ødegård tok det hardt, og at også Jan Aleksander Ødegård har hatt mange problemer. Dette er ikke merkverdig allerede på bakgrunn av de øvrige forhold i saken. Samfunnets fordømmelse av de øvrige sakene han har vært innblandet i, burde gi Ødegård mer enn tilstrekkelig å tenke på.
Ankemotparten Jan Aleksander Ødegård har i det vesentlige anført:
Det er en vesentlig forskjell på å bli ansett som skyldig og det å være siktet eller mistenkt for en handling. Ankemotparten er enig med byretten i at overskriften på førstesiden gir et klart og entydig inntrykk av at Jan Ødegård er skyldig i å ha sprengt det hemmelige teleanlegg. Det følger av dommen i Rt-1987-1058, som også byretten siterer, at det riktig nok er så at uttalelser i avisartikler ikke kan ses enkeltvis, men i sammenheng med og på bakgrunn av det som ellers uttales. Når det gjelder overskrifter har dette synspunktet imidlertid bare begrenset gyldighet bl.a. fordi overskrifter ofte leses alene, men også fordi inntrykket overskriften gir bidrar til å farge inntrykket av den etterfølgende tekst. Ankemotparten er enig i byrettens vurdering av førstesiden. Ødegård henges ut som hovedmannen; det er nynasistene som står bak attentatet. Det forelå ikke noe i siktelsen som kunne tilsi at Ødegård skulle være hovedmannen, og ingen nynasister er funnet skyldig i å ha sprengt bunkersen.
Etter Jan Aleksander Ødegårds oppfatning gir overskriften sammenholdt med bilde og billedtekst et klart og entydig inntrykk av at det er konstatert at han er skyldig i å ha sprengt teleanlegget. Dette inntrykket forsterkes av første setning i den videre tekst på forsiden, hvor det slås fast at nynasistene står bak. Først i setningen etter dette bringes siktelsen inn, men da vil leseren allerede ha fått det klare inntrykk at det her ikke er grunnlag for tvil om at nynasistene under ledelse av Ødegård står bak, og at siktelsen nærmest er en formsak.
Dette inntrykk forsterkes av overskriften på 7, med bildet av Frognerparken med angivelse av eksplosjonstedet, og med gjentagelse i konstaterende form; nynasistene med Jan Aleksander Ødegård som leder, stod bak sprengningen. Den konstaterende formen drukner ordet "siktelsen".
Etter ankemotpartens oppfatning vil det være mer i strid med rettsfølelsen om det i dette tilfellet ikke betales erstatning enn det motsatte. Det er tilstrekkelig å vise til "Aktuell Rapport"-saken, Rt-1987-1109, hvor en mann som var idømt ti års fengsel for grove forbrytelser likevel ble tilkjent 25000 kroner i erstatning for ærekrenkelser i form av beskyldninger om andre straffbare handlinger enn de han var dømt eller tiltalt for. En negativ omtale av lovbrytere i form av ærekrenknede usanne påstander, kan bidra til offentighetens motvilje og mistenksomhet, og gjør det vanskeligere å komme tilbake til familie og samfunn etter endt soning.
Dagbladet vet bedre enn de aller fleste hvordan slike oppslag virker. Det er ikke tilfeldig at det brukes den konstaterende form. Dette er basert på en bevisst avveining. Dagbladet kjenner sine virkemidler, og er fullt klar over skadevirkningene. I dette tilfellet blir Jan Aleksander Ødegård naglet fast som gjerningsmannen i minnet til dem som leser avisen.
Dagbladet kunne lett ha dempet skadevirkningene med enkle virkemidler. Det gjorde avisen ikke - utvilsomt et bevisst valg. Den omstendighet at norsk presse idag benytter seg av kortere overskrifter gjør ikke at man kan slappe av på kravet til nøyaktighet. Så vel journalistisk som juridisk må det være riktig å fastholde kravene til presisjon og nøyaktighet, også når det gjelder overskrifter og billedtekster.
Det følger riktig nok av Rt-1979-807 at en siktelse kan gjengis straffritt selv om den skulle vise seg å være usann. Det følger imidlertid av den samme dom, på 811, at det som førstevoterende sier ikke kan "være nevneverdig spillerom for "fargelegging" eller en "journalistisk vri", jfr. det som uttales om referat fra rettsorhandlinger i Rt-1976-1055 flg.særlig 1059.
Det er etter min mening særlig vesentlig at forholdet ikke fremstilles på en måte som kan oppfattes slik at siktedes skyld er fastslått ved selve siktelsen."
Etter Jan Aleksander Ødegårds oppfatning har Dagbladet ved sitt oppslag nettopp fremstilt saken på en slik måte at alminnelige avislesere må gå ut fra at Ødegård er skyldig. Det er ikke påstanden om at Ødegård er nynasist som har gjort at Ødegård har anlagt sak, selv om det også er krenkende, blant annet fordi Jan Aleksander Ødegårds foreldre satt i tysk arbeidsleir under krigen. Det som virkelig er krenkende, ikke minst på grunn av Ødegårds forsvarsinteresse, er Dagbladets bastante konstatering av at Ødegård hadde sprengt teleanlegget, noe som ikke var sant.
Det er heldigvis ikke slik i norsk rett at en som ellers er straffedømt ikke har en ære som beskyttes av vår rettsorden, også gjennom reglene om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser, jfr. "Aktuell Rapport"-dommen, særlig 1116.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens bemerkninger. I anledning prosedyren for lagmannsretten bemerkes:
Når man ser overskriften og bildet på førstesiden i sammenheng, etterlater dette ikke tvil hos lagmannsretten om at de fleste som bare kaster et blikk på forsiden vil bli stående igjen med den oppfatning at "mannen på bildet" har sprengt det hemmelige teleanlegget. Det fremgår av billedteksten at navnet på mannen er Jan Ødegård. Lagmannsretten finner ikke at dette førsteinntrykk av at skyld er konstatert i tilstrekkelig grad motvirkes av den øvrige tekst på førstesiden. Det kan etter lagmannsrettens mening være tvilsomt om ikke de nevnte elementer i seg selv er så sterkt virkende, at ikke noen etterfølgende tekst ville ha vært tilstrekkelig til å balansere førsteinntrykket. Etter lagmannsrettens oppfatning er i alle fall den etterfølgende tekst i dette tilfellet ikke nok til å motvirke inntrykket av at det er konstatert at nynasistene, med Ødegård i spissen, er ansvarlig for sprengningen. I den første setning i den videre tekst på første side slås det på ny fast at "Nynazistene står bak et attentat rettet mot Televerket". Når det i setningen deretter fortelles at Jan Ødegård er siktet for dette, fremstår det, slik lagmannsretten ser det, nærmest som en formalitet, som ikke i særlig grad avsvekker inntrykket av at skyldspørsmålet er avklart. Den omstendighet at det i artikkelen på 7 gis en mer nøktern fremstilling, fratar ikke oppslaget på 1 dets preg. Lagmannsretten tilføyer at heller ikke overskriften på 7 eller billedteksten under bildet fra Frognerparken bidrar til å avsvekke inntrykket av at skylden er klar. Ordet "siktelse" fremstår først i den mindre fremtredende billedtekst og bidrar bare i liten utstrekning til å svekke førsteinntrykket.
Lagmannsretten viser til førstevoterendes uttalelser i Rt-1987-1058 flg. på 1068, om at overskriften vil kunne danne en bestemt forhåndsoppfatning hos leseren som den etterfølgende tekst vil leses i lys av. Dette gjelder etter lagmannsrettens mening i utpreget grad i dette tilfellet. Lagmannsretten vil også bemerke at det preg av konstatering som overskrift og bilde mv gir inntrykk av lett ville ha kunnet vært motvirket med enkle virkemidler. Når dette ikke ble gjort, til tross for at skadevirkningene må ha vært åpenbare, er det etter lagmannsrettens mening tale om bevisst uaktsomhet. Den som var ansvarlig for det aktuelle oppsett har tatt en bevisst risiko ved å bruke den konstaterende form. Når det i ettertid viste seg at oppslaget var feil, må de for avisen ansvarlige finne seg i at det får konsekvenser.
Lagmannsretten er etter dette enig med byretten i at det er grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Hjemmelen for et krav om oppreisning er for redaktørens vedkommmende skadeserstatningsloven §3-6 første ledd. Ansvaret for avisen følger av §3-6 annet ledd. Bestemmelsen er utpreget skjønnsmessig. Det følger av ordet "kan" i bestemmelsen at adgangen til å gi oppreisning er fakultativ, og i alle fall skal oppreisningsbeløpet fastsettes til det som "retten finner rimelig". Det er tale om en totalvurdering hvor en rekke hensyn må vurderes mot hverandre. De momenter som bør tas med i vurderingen er gjengitt i Mæland: "Ærekrenkelser" 298 flg. På 300 gjengis en en uttalelse fra straffelovkomiteen om at dersom fornærmede i det hele tatt skal være tjent med å få tilkjent oppreisning, må det ilegges et klekkelig beløp, "Ellers er det bedre for ham at oppreisning i det hele tatt ikke idømmes."
Da det ikke er motanket - noe ankemotparten opplyser skyldes manglende evne til å betale ankegebyret - er retten avskåret fra å vurdere om det burde ha vært utmålt et høyere oppreisningsbeløp enn det som byretten fastsatte.
I dette tilfellet gjelder det utsagn som lagmannsretten har funnet ærekrenkende, et av flere punkter i en siktelse som senere ble fremmet som tiltalebeslutning. Den atskiller seg således fra "Aktuell Rapport"- saken, hvor beskyldningene gjaldt andre forhold enn dem den ærekrenkede tidligere var dømt for. Jan Aleksander Ødegård ble for de punkter han ble funnet skyldig i, idømt en straff på tre års fengsel. Så vel de øvrige tiltaleposter sett hver for seg som disse sett i sammenheng, er langt på vei tilstrekkelig til å frata domfelte det meste av den ære han på forhånd hadde. Det er derfor vanskelig å si hvor stor skadevirkning akkurat dette oppslaget kan ha hatt.
Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det punktet Jan Aleksander Ødegård ble frifunnet for, var det alvorligste punktet i tiltalen, og at det var vesensforskjellig fra de øvrige, ikke minst fordi handlingen kunne oppfattes som et attentat mot forsvaret. Ødegård er etter det han opplyser, forsvarsvenn. Oppslaget var derfor egnet til å frata Ødegård den siste rest av ære. Denne æren må også være erstatningsrettslig vernet. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å innskrenke Jan Aleksander Ødegårds vern mot ærekrenkelser, fordi oppslaget gjaldt et av mange punkter i det som senere skulle bli en omfattende tiltalebeslutning.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at det oppreisningsbeløp som byretten har fastsatt, 20000 kroner, må anses for passende. Byrettens domsslutning er imidlertid noe misvisende idet det ikke klart går frem at Dagbladets ansvarlige redaktør på det aktuelle tidspunkt har et personlig ansvar. På bakgrunn av påstandene har derfor lagmannsretten utformet domssslutningen noe annerledes. Av hensyn til renteplikten fastsettes forfallstiden for så vel domsbeløpet som for saksomkostningene for byretten, i samsvar med byrettens dom.
Anken har ikke ført frem. Det følger av hovedregelen tvistemålsloven §180 første ledd at Dagbladet bør erstatte Jan Aleksander Ødegård saksomkostninger også for lagmannsretten. Disse settes, i samsvar med advokat Feydts arbeidsoppgave som retten ikke finner grunn til å fravike, til 20000 kroner som i sin helhet er salær. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning: 1. Dagbladet A/S og Dagbladets ansvarlige redaktør dømmes en for begge og begge for en til å betale erstatning til Jan Aleksander Ødegård med 20000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av byrettens dom. 2. Dagbladet A/S og Dagbladets ansvarlige redaktør dømmes en for begge og begge for en til å betale Jan Aleksander Ødegård sakens omkostninger for lagmannsretten med 20000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 3. Dagbladet A/S og Dagbladets ansvarlige redaktør dømmes en for begge og begge for en til å betale Jan Aleksander Ødegård sakens omkostninger for byretten med 15144 - femtentusenetthundreogførtifire - kroner innen to - uker fra forkynnelsen av byrettens dom.
Jan Hein Eriksen Hans Petter Lundgaard Petter A. Lossius