Rt-1978-1498

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-12-14
Publisert:	Rt-1978-1498
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 173/1978
Parter:	Privat straffesak (mortifikasjonssak) A (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt) mot B (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Løchen, Michelsen, Tønseth, Stabel, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §458, Straffeloven (1902) §153, §247, §2, §456, §246, §253, Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-6

Dommer Løchen: I avisartikler i X Blad den 27. februar og 3. mars 1976 fremkom redaktør B med uttalelser som foranlediget advokat A til å anlegge straffesak mot ham med krav om mortifikasjon, erstatning og oppreisning. Oslo byrett avsa 4. oktober 1978 dom med slik domsslutning:

«I. Følgende utsagn i X Blad for 27. februar 1976 kjennes døde og maktesløse, jfr. strl. §253, nr. 1, jfr. §247:

1. «Selgeren skal lure kjøperen opp i stry»,

2. «Jo, den smarte eieren kvittet seg med eiendommen og en advokat tok over. Vedkommende advokat er fullstendig klar over at eiendommen skal eksproprieres, likevel setter han inn følgende annonse»,

3. «Her står det ingen ting om at eiendommen er null og niks verd.

Vedkommende kjøper som var interessert i eiendommen skulle ut med kr 500 000,- for den og fikk nærmest sjokk da hun fikk høre historien»,

4. «Når flertallet først har vedtatt at eiendommen skal tas bør det også sørges for at det skjer omgående slik at ikke godtroende borgere blir ført bak lyset».

II. Forøvrig frifinnes saksøkte.

III. Hver av partene bærer sine saksomkostninger, jfr. strpl. §456 nr. 2.»

Saksøkte ble frifunnet for mortifikasjon av fire utsagn og for de borgerlige rettskrav.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Advokat A har påanket byrettens dom i den utstrekning redaktør B er frifunnet for påstanden om mortifikasjon. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. De borgerlige rettskrav er brakt inn for lagmannsretten ved sivil anke.

Den ankende part hevder at det beror på en feilaktig lovanvendelse når byretten har funnet at beskyldningene ikke er ærekrenkende

Side:1499

for ham. Disse uttalelser utdyper og viderefører de beskyldninger som byretten kjente døde og maktesløse. I den sammenheng utsagnene står, fremtrer de som uttrykk for at den ankende part overfor mulige kjøpere har holdt tilbake helt avgjørende opplysninger, at han har drevet prisen på den eiendom det gjaldt, kunstig i været, og at han har villedet publikum ved sin annonse. Slike utsagn er klart egnet til å skade den ankende parts gode navn og rykte og er derfor ærekrenkende etter straffelovens §247. Det er ikke ført sannhetsbevis for beskyldningene.

Den ankende part er som praktiserende advokat i særlig grad sårbar for uttalelser, rettet til et stort publikum, om at han under utøvelse av sin næringsvirksomhet har opptrådt uhederlig, ført publikum bak lyset eller fristet kjøpere av en eiendom til å gi bud på sviktende grunnlag.

Det bestrides at det foreligger en tilbakekallelse av beskyldningene som tilfredsstiller kravet i straffelovens §253 nr. 2.

Anken over saksbehandlingen gjelder byrettens domsgrunner, som hevdes å være uklare og selvmotsigende. Det hevdes at byrettens uttalelse om at «de nye utsagnene - - -må - - -nærmest oppfattes som en fastholdelse av de tidligere utsagn», må lede til mortifikasjon også av disse nye utsagn, når de tidligere utsagn er funnet ærekrenkende og derfor mortifisert. I den samme setning sier byretten for øvrig at de nye utsagnene er ærekrenkende («en fastholdelse av de tidligere utsagn»). Dette står i direkte strid med første setning i samme avsnitt, hvor det uttales at det ikke foreligger beskyldninger som er ærekrenkende for saksøkeren.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: Følgende utsagn i X Blad for 3. mars 1976 kjennes døde og maktesløse, jfr. Straffelovens §253, nr. I, jfr. Straffelovens §246 og §247:

1. «Det påstås at eventuelle kjøpere har blitt gjort oppmerksom på at eiendommen ville bli tatt av Oslo kommune, men vi har fått andre opplysninger i så måte».

2. «Hvis kjøperne hadde hatt alle disse opplysninger, ville nok pristilbudet blitt en annen enn om tomten hadde vært fritt omsettelig».

3. «Man kan mislike at flertallet vil ekspropriere og argumentere mot det, men å drive prisen kunstig i været gjennom annonser om salg, når eiendommen ikke kan selges, virker fullstendig unaturlig på oss», og

4. «Det kan godt være at selgeren rent juridisk sett har alt på det tørre, men moralsk sett må en slik annonse som gjengitt i siste nummer på første side i vår avis være villedende og ikke veiledende».

Subsidiært: Oslo Byrett's dom oppheves forsåvidt B er frifunnet for A's påstand om mortifikasjon.

I begge tilfelle: B dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett og Oslo Byrett til A.»

Ankemotparten henholder seg til byrettens vurdering av de påklagede utsagns injurierende karakter. Det foreligger ikke i artikkelen av 3. mars 1976 selvstendige ærekrenkelser, men bare en forklaring på hvorfor han skrev som han gjorde i artikkelen den 27. februar

Side:1500

1976. Kritikk er ikke det samme som ærekrenkelse.

Subsidiært påstås anken avvist fordi det foreligger et tilbud om tilbakekallelse av beskyldningene som på en tilfredsstillende måte fyller kravet i straffelovens §253 nr. 2. At tilbudet ikke ble akseptert av den ankende part, kan ikke lastes ankemotparten.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Anken forkastes.

Subsidiært: Mortifikasjonskravet avvises.

I begge tilfelle: A tilpliktes å betale saksomkostninger til B for byretten og Høyesterett.»

Jeg finner byrettens domsgrunner tilstrekkelige til å prøve lovanvendelsen, og er kommet til at anken over rettsanvendelsen må føre frem.

Etter min mening må de påklagede uttalelser anses som beskyldninger som fyller betingelsene i straffelovens §247. Spørsmålet er hvilken oppfatning uttalelsene er egnet til å gi den alminnelige avisleser. Uttalelsene må da ses ikke bare enkeltvis, men i sammenheng og på bakgrunn av det som ellers uttales i avisartiklene. Uttalelsene er enkeltvis og i sammenheng egnet til å gi leserne inntrykk av at den ankende part forsettlig har gitt eventuelle kjøpere ufullstendige og villedende opplysninger i den hensikt å fremkalle et høyere tilbud på eiendommen enn han ellers ville fått. Jeg ser dette som beskyldninger som må antas egnet til å utsette den ankende part for tap av den for hans stilling fornødne tillit. Om utsagnene ses som en fastholdelse eller forklaring av de tidligere uttalelser i artikkelen av 27. februar 1976 som er mortifisert av byretten, fratar dette dem ikke karakteren av beskyldninger. De må bli å mortifisere hvis sannhetsbevis ikke er ført.

Når det gjelder de beskyldninger anken gjelder, er det ikke fra ankemotpartens side påstått at sannhetsbevis er ført for de tre siste uttalelser som er inntatt i den ankende parts påstand under punkt 2-4. Derimot kan det reises spørsmål om hvorvidt byrettens dom gir grunnlag for å slutte at sannhetsbevis for så vidt angår påstandens punkt 1 har vært forsøkt ført, men at dette ikke har ført frem.

Det er på det rene og erkjent av ankemotparten at den ankende part i samsvar med god forretningsskikk utarbeidet et prospekt for eiendommen som ble sendt alle som i samsvar med annonsen hadde besvart den skriftlig. Prospektet gav alle relevante opplysninger om eiendommen, derunder at den var regulert til barneinstitusjon og at ekspropriasjon av Oslo kommune var mulig.

At dette var så, fremgår også av det forslag til tilbakekallelse som ankemotparten fremsatte og som er gjengitt i byrettens dom. I dette uttales blant annet:

«Vi har senere fått opplyst at advokat A i prospekt vedrørende eiendommen datert 25.2.1976 har opplyst at eiendommen den 27.10.1975 er regulert til barneinstitusjon og at ekspropriasjon muligens vil finne sted. Disse opplysninger er tilstillet mulig interesserte kjøpere.»

Side:1501

Når det gjelder de beskyldninger som ble mortifisert, uttaler byretten:

«Saksøkte har hevdet at iallefall én kjøper som hadde meldt seg pr. telefon ikke hadde fått de opplysninger som sto i prospektet og at dette var en av årsakene til at saksøkte skrev som han gjorde. Det er ikke nærmere klarlagt hvorledes det forholder seg med dette, men det kan ikke sees å ha noen særlig betydning for spørsmålet om mortifikasjon.»

Jeg forstår imidlertid byrettens dom slik at det sannhetsbevis som ble søkt ført, gjaldt samtlige beskyldninger som ble søkt mortifisert. I og med at retten bare fant at de utsagn som retten kjente døde og maktesløse, kunne anses som beskyldninger som gikk inn under straffelovens §247, derimot ikke de utsagn som anken gjelder, hadde retten ingen foranledning til å gå direkte inn på om sannhetsbevis var ført for sistnevnte utsagns vedkommende.

Det som ankemotparten for byretten gjorde gjeldende, var at en kjøper som telefonisk hadde henvendt seg til advokat A's eiendomsavdeling, ikke hadde fått de opplysninger som stod i prospektet. Det er dette han i tilfelle kan anføre som bevis for at beskyldningen under punkt 1 i den ankende parts påstand er sann. Jeg må imidlertid forstå byrettens domsgrunner derhen at et slikt bevis ikke er ført. Det er da adgang for Høyesterett til å kjenne de omhandlede utsagn døde og maktesløse.

Ankemotparten har for Høyesterett hevdet at det foreligger et tilbud om tilbakekallelse av beskyldningene som tilfredsstiller kravet i straffelovens §253 nr. 2.

Jeg går ikke nærmere inn på om det er adgang til å ta dette opp for Høyesterett når det ikke ble gjort gjeldende for byretten, idet jeg finner at det ikke foreligger en tilfredsstillende tilbakekallelse for den ankende part. En ærekrenkelse fremsatt i en avis må i prinsippet tilbakekalles i avisen. Ankemotparten tilbød seg riktignok å innrykke en slik tilbakekallelse. Den ankende part godtok ikke utkastet, men foreslo en annen ordlyd. Dette forslag ble ikke besvart av ankemotparten, og noen tilbakekallelse i avisen fant ikke sted. Hvis ankemotparten ikke var tilfreds med den ankende parts ordlyd, burde han i alle fall offentliggjort sitt eget utkast. Det må være hans egen risiko hvis han lar saken ligge.

Anken har ført frem, og jeg finner at ankemotparten må betale saksomkostninger til motparten for Høyesterett. Anken gjelder bare mortifikasjon av en del av de beskyldninger som ble behandlet i byretten. Jeg antar at den ankende part bør tilkjennes omkostninger for denne del av byrettssaken, jfr. straffeprosesslovens §458 annet ledd, første setning. Jeg forstår denne bestemmelse slik at omkostningsspørsmålet bare kan prøves for så vidt angår den del av byrettens dom som er brakt inn for Høyesterett gjennom anke. Det er levert omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr. 6 000.

Jeg stemmer for denne

Side:1502

dom:

Følgende utsagn i X Blad for 3. mars 1976 kjennes døde og maktesløse, jfr. straffe lovens §253 nr. 1, jfr. straffe lovens §247:

1. «Det påstås at eventuelle kjøpere har blitt giort oppmerksom på at eiendommen ville bli tatt av Oslo kommune, men vi har fått andre opplysninger i så måte.»

2. «Hvis kjøperne hadde hatt alle disse opplysninger ville nok pristilbudet blitt en annen enn om tomten hadde vært fritt omsetlig.»

3. «Man kan mislike at flertallet vil ekspropriere og argumentere mot det, men å drive prisen kunstig i været gjennom annonser om salg, når eiendommen ikke kan selges, virker fullstendig unaturlig på oss.»

4. «Det kan godt være at selgeren rent juridisk sett har alt på det tørre, men moralsk sett må en slik annonse som gjengitt i siste nummer på første side i vår avis være villedende og ikke veiledende.»

I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler B til A 6 000 - sekstusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er, hva sakens realitet angår, enig med førstvoterende. Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen, er jeg kommet til et noe annet resultat, og stemmer for at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten også for de deler av saken som ikke omfattes av anken.

Den ankende part fremmet for byretten krav om mortifikasjon av åtte uttalelser. Ved byrettens dom ble fire utsagn kjent døde og maktesløse, mens mortifikasjon for øvrig ble nektet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. For de fire uttalelsers vedkommende hvor den ankende part tapte for byretten, har han nå fått medhold i Høyesterett. Han har således, når det gjelder mortifikasjonsspørsmålene, vunnet saken fullstendig.

Jeg kan ikke forstå straffeprosesslovens §458 annet ledd dithen at Høyesterett da skulle være avskåret fra å tilkjenne den ankende part saksomkostninger for byretten også for de deler av saken hvor han har vunnet i første instans, og som han derfor ikke behøvde innbringe for Høyesterett for å vinne sin rett.

Straffeprosesslovens §458 annet ledd nytter ordet saksomkostningsspørsmålet. Dette omfattet i byretten ikke bare de deler av saken som senere ble gjort til gjenstand for anke, men også de hvor saksøkeren fikk medhold. Det må da være omkostningsspørsmålet i dets helhet Høyesterett etter denne lovbestemmelse kan prøve når avgjørelsen på dette punkt avhenger av utfallet av anken.

Jeg finner grunn til å presisere at hva jeg har uttalt, bare har adresse til mortifikasjonsspørsmålene, ikke til omkostningsspørsmålet vedrørende de borgerlige krav som etter tvistemålslovens regler er innbrakt for lagmannsretten.

Side:1503

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Løchen.

Dommerne Stabel og Andreas Endresen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Tor Holtan med domsmenn): - - -

Saken gjelder krav om mortifikasjon, erstatning og oppreisning som følge av påstått krenkende avisomtale i X Blad for 27. februar og 3. mars 1976.

Saksøkeren har i stevningen lagt ned slik påstand:

I. Følgende utsagn i X Blad for 27. februar 1976 kjennes døde og maktesløse, jfr. straffelovens §253 nr. l, jfr. samme lovs §246 og §247.

1. «Selgeren skal lure kjøperen opp i stry»,

2. «Jo, den smarte eieren kvittet seg med eiendommen og en advokat tok over. Vedkommende advokat er fullstendig klar over at eiendommen skal eksproprieres likevel setter han inn følgende annonse»,

3. «Her står det ingen ting om at eiendommen er null og niks verd.

Vedkommende kjøper som var interessert i eiendommen skulle ut med kr 500 000 for den og fikk nærmest sjokk da hun fikk høre historien».

4. «Når flertallet først har vedtatt at eiendommen skal tas, bør den også sørge for at det skjer omgående slik at ikke andre godtroende borgere blir ført bak lyset».

II. Følgende utsagn i X Blad for 3. mars 1976 kjennes døde og maktesløse, jfr. straffelovens §253 nr. 1, jfr. straffelovens §246 og §247:

5. «Det påstås at eventuelle kjøpere har blitt gjort oppmerksom på at eiendommen ville bli tatt av Oslo kommune, men vi har fått andre opplysninger i så måte».

6. «Hvis kjøperne hadde hatt alle disse opplysninger ville nok pristilbudet blitt en annen enn om tomten hadde vært fritt omsettelig.

7. «Man kan mislike at flertallet vil ekspropriere og argumentere mot det, men å drive prisen kunstig i været gjennom annonser om salg, når eiendommen ikke kan selges, virker fullstendig unaturlig på oss», og

8. «Det kan godt være at selgeren rent juridisk sett har alt på det tørre, men moralsk sett må en slik annonse som gjengitt i siste nummer på første side i vår avis være villedende og ikke veiledende».

III. Redaktør B dømmes til å betale et beløp oppad begrenset til kr 100 000 i oppreisning og erstatning til advokat A.

IV. Redaktør B dømmes til å betale saksomkostninger til advokat A.

Saksøkte har i tilsvar av 29. 8.1977 tatt til motmæle og har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Saksøkeren driver advokatvirksomhet, generell rådgivning og et eiendomsselskap (omsetning av faste eiendommer) og hadde i Aftenposten for 24. februar 1976 følgende annonse under rubrikken «Boligeiendom tilbys»:

«Enebolig, Nordstrandhøgda.

Beligg. i - - -vei, eldre bebyggelse i 2 etsj. best. av 6 rom, bad, kjk., etc. tilsammen 140 kvm, samt full kjeller. Naturtomt 3,5 mål som kan

Side:1504

utparselleres. Skriftlig henv. Advokat - - -

Det var ellers satt opp følgende prospekt for eiendommen, datert 25. februar 1976, som ble sendt dem som hadde svart på annonsen: «- - -

Vi har mottatt Deres brev vedrørende boligeiendom på Nordstrand, identisk med ovennevnte adresse.

Eiendommen omfatter 3,36 dekar, bebygget med en eldre to etasjes villa med tilsammen 140 m2 boligflate. Ved vedtak stadfestet av Oslo Bystyre 27. oktober 1975 er den regulert til barneinstitusjon. Hvorvidt dette vil føre til innløsning av eiendommen er ikke avgjort og kan neppe ventes avgjort med det første. I mellomtiden må noe gjøres med huset som for tiden står ubebodd. Herunder kan bortleie bli aktuelt frem til tiden for en eventuell ekspropriasjon, men også salg av hele eiendommen under ett for det tilfelle ekspropriasjon bortfaller.

Utleie vil i tilfelle skje til høyeste lovlige leie, men vi er også interessert i bud på eiendommen i den stand den i dag er.

Befaring etter nærmere avtale.»

Saksøkte hadde i sin avis X Blad for 27. februar 1976 på første side en stort oppslått artikkel med overskriften «- - -vei til salgs for femhundretusen kr», og med undertittel «Selgeren skal lure kjøperen opp i stry». Artikkelen lyder slik:

«- - -vei er virkelig blitt en skandale og ingen er villig til å ta ansvaret. Byplankontorets distriksarkitekt fru Conradi ville på liv og død ekspropriere denne eiendommen for at den skulle brukes til sosiale institusjoner.

Enden på visen ble at bystyret ifjor vedtok mot 39 stemmer at tomten skulle eksproprieres til bruk av barnedagsinstitusjon. I mellomtiden gikk den forhenværende eier konkurs. Det var denne eieren sosialrådmannen hadde fått i vrangstrupen på grunn av en rekke saker. Nu skulle den private eiendomsretten settes tilside og «hevnen» gjennomføres.

Men hva skjedde? Jo, den smarte eieren kvittet seg med eiendommen og en advokat tok over. Vedkommende advokat er fullstendig klar over at eiendommen skal eksproprieres, likevel setter han inn følgende annonse i Aftenposten: - - -. Her står det ingen ting om at eiendommen er null og niks verd. Vedkommende kjøper som var interessert i eiendommen skulle ut med 500 000 kroner for den og fikk nærmest sjokk da hun fikk høre historien.

Men hvor var Oslo kommune da den opprinnelige eieren gikk konkurs og solgte for en slikk og ingenting?

I denne saken bør kommuneadvokaten ta affære. Når flertallet først har vedtatt at eiendommen skal tas, bør den også sørge for at det skjer omgående slik at ikke andre godtroende borgere blir ført bak lyset. Hele saken er en skandale for den offentlige saksbehandling».

Selgeren (saksøkeren) fikk 3. mars 1976 inn et svar i avisen (X Blad) hvor han redegjorde for saken. Dette førte til at saksøkte samme dag på lederplass kommenterte saken ytterligere og der fremkom med de utsagn som er tatt inn under punktene II 5-8 i saksøkerens påstand i stevningen.

I brev av 10. mai 1976 til saksøkerens advokat sa saksøkte seg villig til å rykke inn i sin avis på første side følgende:

«- - -vei. I Aftenpostens morgennummer for 24.2.1975 under rubrikken «Boligeiendom tilbys», hadde advokat A innrykket en annonse vedrørende - - -vei. Da annonsen ikke inneholdt opplysninger om at eiendommen var

Side:1505

regulert til barneinstitusjon, og at ekspropriasjon sannsynligvis ville finne sted, ble annonsen kommentert på første side i X Blad den 27.2.1976 under tittelen: «Selgeren skal lure kjøperen opp i stry».

Vi har senere fått opplyst at advokat A i prospekt vedrørende eiendommen datert 25.2.1976 har opplyst at eiendommen den 27.10.1975 er regulert til barneinstitusjon og at ekspropriasjon muligens vil finne sted. Disse opplysninger er tilstillet mulig interesserte kjøpere.

På basis av den informasjon vil således senere har mottatt, må vi beklage at vi i avisen den 27.2.1976 uttalte at selgeren vil lure kjøperen opp i stry.

Vi bringer advokat A vår uforbeholdne undskyldning.»

Saksøkeren fant ikke den tilbudte tilbaketrekking av beskyldningene tilstrekkelig uforbeholden og krevde i svarbrev til saksøkte visse endringer i erklæringen. Saksøkte svarte ikke på brevet og en medvirkende grunn til det var etter det opplyste at saksøkte sommeren 1976 fikk et lengere sykehusopphold i forbindelse med en operasjon. - - -

Retten skal bemerke:

Nærværende sak behandles i straffeprosesslovens former, jfr. strpl. §2 nr. 2.

Mortifikasionskravet. Saksøkerens krav om mortifikasjon gjelder fire utsagn fra artikkelen i X Blad for 27. februar 1976. jfr. punktene I 1, 2, 3 og 4 i påstanden - og videre fire utsagn fra artikkelen i samme avis for 3. mars 1976. jfr. punktene II 5, 6, 7 og 8 i påstanden.

Vilkårene for mortifikasjon er etter loven og rettspraksis at det foreligger en beskyldning som fyller gjerningsinnholdet i strl. §247, at det har vært adgang til å føre bevis for beskyldningens sannhet og at retten finner at sannhetsbevis ikke er ført.

Når det gjelder utsagnene under punktene 1 1-4, finner retten det utvilsomt at disse var egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte og var ærekrenkende overfor ham. Artikkelen med de fire utsagnene gir - som hevdet av saksøkeren - uttrykk for at selgeren (saksøkeren) forsøker å lure kjøperen opp i stry, at han bevisst underslår at eiendommen skal eksproprieres og derfor ikke har noen verdi og at det måtte tas affære for at ikke godtroende borgere skulle bli ført bak lyset. Leserne måtte her få den oppfatning at saksøkeren driver en uærlig og tvilsom advokatforretning. Retten legger her ellers til grunn, og det er forøvrig heller ikke bestridt av saksøkte, at saksøkeren i et utarbeidet prospekt for eiendommen som skulle tilstilles interesserte kjøpere, hadde gitt alle relevante opplysninger om eiendommen. bl.a. at eiendommen var regulert til barneinstitusjon. Saksøkte har hevdet at iallefall én kjøper som hadde meldt seg pr. telefon ikke hadde fått de opplysninger som sto i prospektet og at dette var en av årsakene til at saksøkte skrev som han gjorde. Det er ikke nærmere klarlagt hvorledes det forholder seg med dette, men det kan ikke sees å ha noen særlig betydning for spørsmålet om mortifikasjon. Det bemerkes ellers at da eiendommen senere ble ekspropriert av kommunen, fastsatte ekspropriasjonsskjønnet erstatningen for eiendommen til kr 600 000.

Saksøkte har hatt anledning til å føre sannhetsbevis for sine beskyldninger, men retten finner at slikt bevis ikke er ført for noen av de beskyldninger som omfattes av utsagnene under punktene I 1-4. Saksøkte synes også selv å ha blitt klar over at han ikke hadde dekning for sine beskyldninger i de faktiske forhold, jfr. her saksøktes brev av 10.5.1978 til saksøkeren

Side:1506

(sitert foran), hvor saksøkte fremsetter forslag til beklagelse av det han skrev i den første artikkel av 27.2.1976.

Etter dette blir saksøkerens påstand om mortifikasjon av utsagnene under punktene I 1, 2, 3 og 4 å ta til følge. jfr. strl. §253 nr. 1.

Når det gjelder utsagnene beskrevet under punktene II 5-8 i saksøkerens påstand kan retten ikke se at det her egentlig foreligger beskyldninger som er ærekrenkende for saksøkeren. Saksøkte ga i artikkelen av 3. mars 1976 en nærmere forklaring på hvorfor han i den første artikkelen skrev som han gjorde og de nye utsagnene (punktene II 5-8) må, når en leser dem i sammenheng, nærmest oppfattes som en fastholdelse av de tidligere utsagn og som ytterligere kritikk av saksøkeren.

Saksøkerens påstand om mortifikasjon av utsagnene under punktene II 5-8 tas etter dette ikke til følge.

Kravet om erstatning og oppreisning. Saksøkeren har ikke påvist at de beskyldningene som etter foranstående blir mortifisert, har påført ham noe økonomisk tap. Kravet om erstatning blir derfor ikke tatt til følge.

Retten finner etter omstendighetene heller ikke at det er grunn til å pålegge saksøkte å betale oppreisning til saksøkeren, for mulig tort og svie (skadeserstatningslovens §3-6). Retten legger her vekt på at saksøkeren i noen grad kan kritiseres for sin fremgangsmåte i forbindelse med annonsen, jfr. her hans egen opplysning om at en vesentlig hensikt med annonsen var å få rede på omsetningsverdien på eiendommen (for det tilfellet at reguleringsvedtaket falt bort) idet han ville kreve denne omsetningsverdi erstattet av kommunen i tilfelle av ekspropriasjon. Retten legger videre vekt på at saksøkeren fikk anledning til umiddelbart etterpå å redegjøre for sitt syn i avisen og at saksøkte på et tidlig tidspunkt sa seg villig til å ta inn i avisen en beklagelse av det han hadde skrevet, en beklagelse som han selv betegnet som en uforbeholden undskyldning overfor saksøkeren.

Etter det resultat retten er kommet til bør begge parter bære sine saksomkostninger, jfr. strpl. §456, nr. 2.

Dommen er enstemmig. - - -