LE-1990-238

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1991-08-15
Publisert:	LE-1990-00238
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 15. august 1991 i ankesak LE-1990-00238/90
Parter:	Ankende part: 1. Gunnar T. Løkken 2. Torbjørn Løkken (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nygaard, Oslo). Motpart: 1. Per Bjørn 2. Tor Eggestad 3. Anne G. og Stein Wardenær 4. Hans Lien 5. Arnfinn Sandli 6. Finn Rønning 7. Alf Plassgård 8. Alf Eng 9. Anne G. og Olav Gjermundshaug 10. Anders M. Enget 11. Jørgen O. Streitlien 12. Marit Maana Gjelten 13. Gudbjørn Måntrøen 14. John Bjordal 15. Per Arne Henriksen 16. Ola Lilleeggen 17. Inge Trøengs dødsbo v/Gudrun Trøeng i uskifte 18. Ole Smedplass 19. Anders Grimsgård 20. Torbjørg Marie Røren og Kristian Røren 21. Arve Oddlien 22. Odd Arne Maana 23. Per Magne Sandeggen 24. Alvhild Valråmoen 25. Birger Flaten 26. Asbjørn Flaten 27. Ola Nørdsti 28. Inga Furuli 29. Håkon Øien 30. Jo S. Kjølhaug 31. Olav Morønning 32. Per Ligård 33. Arnolf og Magnhild Samuelshaug 34. Håkon Arne Lilleeng 35. Ulla Irene Sjørbotten og Svein Arnesen 36. Gunnar Eide (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Nybakk, Nesbyen) 37. Olaf Mortenplass 38. Harald Ekebergs dødsbo 39. Hans Sølna 40. Kjell Valråmoen 41. Bjarne Hyttemoen 42. Kirsten Frankmoen 43. Kristian Rønning 44. Ragnhild Palm 45. Aksel Lilleholmen 46. Bodil og Erling Henriksen 47. Magnvor M. og Anders Stenvold 48. Berger Lilletrøen 49. Jan Lilletrøen 50. Folldal Verk A/S 51. Jenny og Gunnar Barkald (Prosessfullmektig: Ingen).
Forfatter:	1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade
Lovhenvisninger:	Servituttlova (1968) §2, Jordskifteloven (1979) §61, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §62, §88

Dom :

Saken gjelder tvister om eiendomsgrensene for og rettigheter i et fjellområde ved to setrer i Alvdal.

Brødrene Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken har som eiere av henholdsvis Baugslien gnr. 16 bnr. 1 og Eggen gnr. 18, bnr. 3, begge i Alvdal, hver sin seter i Øvre Kolve. De har ved to anledninger begjært grensegangsforretning vedrørende seterområdet. Første gang den 20. februar 1981 fremsatte de overfor Hedmark og Østerdal jordskifterett begjæring om grensegangsforretning med påstand om å være eiere av et område ved setrene sør for en grense fra Einstakakletten til høyeste Langåsen. Området er på omlag 8650 dekar og ligger i Alvdal mellom 880 og 1247 meters høyde inntil kommunegrensen mot Folldal.

En av partene i saken, Magne Mortenson, som eide skogteig nr. 25 under Lillesteien Nordre gnr. 9 bnr. 1 i Alvdal, hevdet for jordskifteretten at teigen omfattet området rundt Øvre Kolvesetrene, og at disse bare hadde bruksrett i området. Hedmark og Østerdal jordskifterett avsa 28. august 1982 dom i saken. Dommen innebar at Mortenson fikk medhold.

Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken påanket jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett i forhold til Magne Mortensons nevø Erik Mortenson, som i mellomtiden hadde overtatt sin onkels eiendom, og i forhold til flere andre parter. I forhold til de øvrige motpartene ble ankesaken imidlertid hevet før den kom til realitetsavgjørelse. Eidsivating lagmannsrett avsa 10. juli 1986 dom med slik domsslutning:

1. Torbjørn Løkken, som eier av gnr. 18, bnr. 3, og Gunnar T. Løkken, som eier av gnr. 16, bnr. 1, begge i Alvdal, kjennes i forhold til Erik Mortenson, som eier av gnr. 9, bnr. 3, Alvdal, å være eiere av et område rundt sine setrer, Øvre Kolveseter i Alvdal, som i nord grenser til en linje Einstakakletten - Langåsen.

2. Saken hjemvises til jordskifteretten for klarlegging, oppmerking og beskrivelse av de nye grenser.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Lagmannsrettens dom innebar at brødrene Løkken fikk medhold i at den beskrevne nordgrense for deres område samtidig vil danne sydgrensen for teig nr. 25.

Erik Mortenson påanket dommen til Høyesterett som avsa dom 8. juni 1988 med slik domsslutning:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Erik Mortensons eiendom er gnr 9 bnr 1.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Den 23. oktober 1989 fremsatte brødrene Løkken overfor Nord Østerdal jordskifterett begjæring om ny grensegangsforretning for resten av Øvre Kolvesetrenes grenser med påstand om at grensene skulle trekkes etter vannskillet. Påstanden innebar at deres setereiendommer skulle omfatte et større fjellområde rundt Øvre Kolve. I forhold til en av de oppgitte motparter, Martin Kjønsberg, gjaldt begjæringen avløsning av bruksrett for brødrene Løkkens eiendommer på Kjønsbergs eiendom gnr. 55 bnr. 58 i Folldal. Denne saken ble imidlertid avgjort med jordskifterettens avløsningsvedtak i henhold til rettsforlik 8. november 1989.

De øvrige parter fordeler seg på fire hovedgrupperinger som jordskifteretten har kalt "Høstdalen", "Langåssetrene", "Steigårdenes rode" og "Tømmerøien".

Til "Høstdalen" hører av 44-45 setrer i Høstdalen, bl.a. Langsetra, Tangen, Midtsetra, Gjota og Volsetra. Eierne hevdet for jordskifteretten å være sameiere i snaufjellet mellom deres setereiendommer og Øvre Kolve. De hevdet videre å ha jaktrett også innenfor brødrene Løkkens setereiendommer på Øvre Kolve, frem til kommunegrensen mot Folldal.

Til "Langåssetrene" hører tre setrer i Langåsen. Eierne hevdet for jordskifteretten å eie et skogområde på omlag 680 dekar ved Langåsmyra vest for høyeste Langåsen. Subsidiært ble det påstått eiendomsrett til et mindre område frem til en grense mot Langåsmyra trukket fra Vestre Kollutvola i retning mot Svartkletten.

Til "Steigårdenes rode" hører 25 skogteiger nord og øst for tvisteområdet. Eierne hevdet for jordskifteretten å eie all skoggrunn i tvisteområdet.

Til "Tømmerøien" hører en mosebu i Tverrlidalen syd for Skarvedalsbekken. Eierne hevdet for jordskifteretten å eie et skogområde på omlag 550 dekar ved mosebua, subsidiært ble det påstått vedrett og jaktrett.

Nord-Østerdal jordskifterett avsa 28. desember 1989 dom med slik slutning:

1. Gnr. 16, bnr. 1, eiere Gunnar T. Løkken og Carsten Løkken og gnr. 18 bnr. 3, eiere Else og Torbjørn Løkken begge eiendommer i Alvdal er i fellesskap eiere av et større skogområde rundt sine setre begrenset slik:

Fra grenserøys på Einstakakletten i retning mot varde på Langåsen, til grensemerke på liten haug mellom to løp av Veslesteibekken. Herfra i retning stor steinblokk på vestre Kollutvola frem til skoggrensa på ca 1000 m.o.h. Videre i hovedsak sørover etter skoggrensa til Skarvdalsbekken. Herfra følges Skarvdalsbekken nedover (nordvestover) til kommunegrensa Alvdal-Folldal, og til slutt følges denne grensa tilbake til utgangspunktet, grenserøys på Einstakakletten.

Området er på ca 3900 dekar.

Det legges ved forstørret kopi av kart M711 i målestokk 1:25000, hvor grensene er tegnet inn.

2. Gnr. 11 gnr. 25 eier Per Ligård og gnr. 11, bnr. 14 eiere Magnhild og Arnolf Samuelshaug, begge eiendommer i Alvdal, er gjennom avløsning i fellesskap eiere av et skogområde begrenset slik:

Fra varde på Langåsen i retning grenserøys på Einstakakletten til grensemerke på liten haug mellom to løp av Veslesteibekken. Herfra i retning stor steinblokk på vestre Kollutvola fram til skoggrensa i ca 1000 m.o.h. Skoggrensa følges så nordøstover til den krysser linja - stor steinblokk på vestre Kollutvola - varde på Langåsen. Denne linje følges så tilbake til utgangspunktet - varde på Langåsen.

Området er på ca 680 dekar

Det legges ved forstørret kopi av kart M711 i målestokk 1:25000

3.

a. Gnr. 48 bnr. 3 eier Gunnar Eide og gnr. 48 bnr. 1 eier Håkon Arne Lilleeng, begge eiendommer i Folldal har vedrett til sin mosebu beliggende i Tverrlia litt sør for Skarvedalsbekken: Vedretten begrenser seg til følgende område:

Skarvdalsbekken fra kommunegrensa Alvdal-Folldal til skoggrensa ca 1000 m.o.h., følger så denne tilbake til kommunegrensa og viderei kommunegrensa tilbake til Skarvdalsbekken.

Arealet er på ialt ca 550 daa.

Det vises til vedlagt forstørret kopi av kart M 711 i målestokk 1:25000.

b. Eierne av mosebua har rett til å vedlikeholde denne og bruke den i det naturlige inntektsgrunnlag for sine gårder.

4. Alle tilstøtende skogeiere har sameierett til snaufjellet. I denne sak er grenser mellom setre og skogeiere begrenset til skoggrensa på ca 1000 m.o.h. fra linje Langåsen - stor steinblokk på vestre

Kollutvola, sørover fram til Skarvedalsbekken. Herfra følges Skarvedalsbekken til kommunegrensa Alvdal Folldal. Videre kommunegrensa fram til Tverrlivola.

5. Jordskifteretten fastsetter skoggrensa mot fjellet etter skjønn.

6. Jaktgrensa mellom jaktfeltene Høstdalen og Dølplasslia går etter den rette linja Einstakakletten - Langåsen fram til grensemerke på liten bakke mellom armer av Veslesteibekken. Herfra i retning stor steinblokk på vestre Kollutvola fram til skoggrensa. Følger så skoggrensa østover til den krysser linjen Langåsen - stor steinblokk på vestre Kollutvola.

Herfra følges den gamle jaktgrensen.

7. Gnr. 16 bnr. 1 eier Gunnar T. og Carsten Løkken og gnr. 18 bnr. 3 eier Torbjørn og Else Løkkens setereiendommer er en del av det felles jaktområde i Kvitvola.

8.

a. Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken i fellesskap pålegges å betale kr 41800,- kroner førtietttusenåttehundre - i saksomkostninger til Per Bjørn m/fl. (Høstdalen).

b. Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken i fellesskap pålegges å betale kr 13500,- kroner trettentusenfemhundre- i saksomkostninger til Per Ligård og Arnolf og Magnhild Samuelshaug (Langåssetrene).

c. Gunnar Eide og Håkon Arne Lilleeng i fellesskap pålegges å betale kr 7000,- kroner sjutusen - i saksomkostninger til Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken.

d. Steigårdenes rode Trond Røsten, Erik Mortenson, Magne Wangen, Per Hoelseth, Olav Morønning, Hedmark fylkeskommune, Juel Arne Sinnerud, Anders M. Enget, Melvin Mikkelsen, Olav Murud, Kjell Ove Dølplass, Odd Tronsli, Per Moldstad, Tor Steimoeggen, Lars Einar Skarpsno, Thor Lars Tveråen og Alvdal kommune i fellesskap pålegges å betale kr 27000,- kroner tjuesjutusen - i saksomkostninger til Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken.

Betaling skal finne sted innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

9. Beiteretten i området er upåvirket av denne sak, og skal utøves som før.

10. Verdien av det omtvistede området skjønnes til å overstige kr 15000,- kroner femtentusen.

11. Saken stilles til forhånds-påanke til lagmannsrett i henhold til jordskifteloven §61 annet ledd. jfr. §62, annet ledd.

Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken har påanket jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken som gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen ble rettet mot 57 parter, senere utvidet til 72 parter. Av disse er 18 parter deltakere i den gruppe som jordskifteretten har kalt "Steigårdenes rode". Disse parter har inngått forlik, og ankesaken er i forhold til dem hevet ved lagmannsrettens kjennelse 8. april 1991. De gjenstående motparter, nr. 1-31 og 37-51 som eier setrer i Høstdalen, motpart nr. 32, 33 og 35 som eier Langåssetrene, og motpart nr. 34 og 36 som eier mosebua i Tverrlidalen, har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Alvdal samfunnshus A/L 10., 11., 12. og 13. juni 1991. I forhold til motpart Sturla Kolstad, Kjellaug og Oddvar Eikli og Bjørn Kristoffersen ble saken hevet ved lagmannsrettens kjennelse 13. juni 1991 under ankeforhandlingen. De ankende parter møtte sammen med sin prosessfullmektig. Motpart nr. 1-36 var representert ved sin prosessfullmektig, og det fremgår av rettsboken hvem som for øvrig var til stede. Partsforklaring ble gitt av Gunnar T. Løkken, Torbjørn Løkken, Jo Simensen Kjølhaug, Alf Plassgård, Per Ligård, Arnolv Samuelshaug, Håkon Øien, Gunnar Eide og Kjell Valråmoen. Det ble avhørt 11 vitner. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Det ble foretatt befaring av tvisteområdet og Langåssetrene. Prosessfullmektigene og partene fikk anledning til å uttale seg.

De ankende parter, Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken har i det vesentlige gjort gjeldende:

Jordskifteretten tar feil når den har fastsatt grensen for de ankende parters setereiendommer på Øvre Kolve til skoggrensen i 1000 meters høyde. Det bestrides at setereierne i Høstdalen og Langåsen er sameiere i snaufjellet, og at dette følger av sedvane slik jordskifteretten legger til grunn. Sedvanen i Nord-Østerdal er tvert imot at grensen mellom setereiendommer trekkes etter høyeste fjellrygg. Det vises til Høyesteretts dom i Rt-1969-1468 vedrørende Grønnfjellet i Tynset, Rt-1978-251 vedrørende Tolga-Kvikne (nå Tynset), Nord-Østerdal herredsretts dom 1. september 1944 vedrørende Sølendalen i Alvdal og rettsforlik 4. juli 1955 i lagmannsrettssak vedrørende Døltjernsameiet i Folldal. Det vises også til vitneforklaring av ordfører Sverre Dalen og gårdbruker Ola Tronsmoen.

De ankende parter hevder at grensen må trekkes etter vannskillet på grunnlag av en totalvurdering av flere faktorer. Topografien tilsier at høyeste fjellrygg danner en naturlig grense mellom setrene på vestsiden og østsiden av fjellet. Setrene på Øvre Kolve ble etablert på 1600-tallet, og de er således eldst i området. Når det gjelder bruksutøvelsen, vises til at setereierne på Øvre Kolve fra gammel tid har disponert det omtvistede fjellområdet til jakt, og at småviltjakt med hund av setereierne i 1890-årene ble utleid til to navngitte jegere fra Oslo, som bekostet oppsatt seterhus. Jordskifteretten tar feil når den har funnet at grunnlaget for jakt i området var sedvane og ikke eiendomsrett. Det er vist til politiforklaringer i 1949 avgitt i anledning anmeldelse for ulovlig elgjakt, bevisopptak i 1963 for Nord-Østerdal herredsrett og bevisopptak i 1987 til bruk for Høyesterett. Vitneforklaringene for lagmannsretten er, hevdes det, endret på dette punkt i forhold til det som ble forklart under bevisopptaket for Høyesterett og for jordskifteretten. Sau og storfe på Øvre Kolve har beitet, også i snaufjellet. Det må videre legges vekt på Øvre Kolvesetrenes beliggenhet i 935 meters høyde ved snaufjellet, mens setrene i Høstdalen og Langåsen ligger lavere i skogområder. De mange utskiftninger som i årenes løp er foretatt i tilstøtende områder på Folldalsiden og i Høstdalen, gjelder ikke setrene på Øvre Kolve. Det tyder på at setereiendommene her må omfatte snaufjellet.

I Høyesteretts dom i Rt-1989-612 ble det slått fast at brødrene Løkken eier området sør for en grense trukket fra Einstakakletten til Langåsen. Dommen har betydning i nærværende sak, idet den gjaldt "spørsmålet om hvem som er eier av et område på omlag 10 000 dekar i 900-1000 meters høyde ved to setrer i Alvdal". Erik Mortenson, som var part i saken, hadde jaktet i området, men fikk likevel ikke medhold i at han var eier. Jakt har således begrenset vekt ved vurderingen av hvem som er eier. Det vises videre til at de øvrige parter under "

Steigårdenes rode" har frafalt sine krav i ankesaken. Endelig vises til at det ved Høyfjellskommisjonens kjennelse i 1925 ble fastslått at det aktuelle fjellområde ikke er statsalmenning.

Jordskifteretten tar feil når den har fastsatt grensen mot Langåssetrene slik at disse får et område på om lag 680 dekar som bl.a. omfatter en vesentlig del av Langåsmyra. Jordskifteretten tar feil når den legger til grunn at Øvre Kolvesetrene opprinnelig var bruksrettssetrer, som ved Høyesteretts dom i 1989 er "blitt" eiendomssetrer. Jordskifteretten har ikke avgjort grensetvisten på et rettslig grunnlag, men har bygget sin avgjørelse på avløsningssynspunkter, som det ikke er anledning til i en sak om grensegang. Jordskifteretten har begrunnet sin avgjørelse med at "det området som "er" tillagt setrene, er blitt stort utifra dommen i Høyesterett." Dette er ikke holdbart. Det er imidlertid ikke anket over saksbehandlingen, idet lagmannsretten har full prøvelsesrett når det gjelder realiteten.

Det var feil av jordskifteretten for så vidt gjelder bruksutøvelse i tvisteområdet å likestille Langåssetrene med setrene på Øvre Kolve som er vesentlig eldre. Det må videre tas hensyn til at Øvre Kolvesetrene ligger i fjellet, mens Langåssetrene ligger i en skogteig mot dalen, som ble utskiftet i 1883. Langåssetrene må krysse andre teiger for å nå opp til snaufjellet.

Området ved Langåsmyra hører naturlig til setereiendommene på Øvre Kolve og har vært benyttet av eierne til beite, jakt og hogst. Dyrene på Langåssetrene har beitet mer sporadisk i dette området. De holder seg mest i Vakkerlia og andre områder øst for Langåsen. Eierne av Langåssetrene har drevet mindre jakt i området.

Når det gjelder mosebua i Tverrlidalen, anføres at mosetak er en allemannsrett som ikke gir grunnlag for eiendomshevd. Mosebua fikk ved utskiftningsforretning i 1926 vedrett på Folldalssiden. Det er således intet grunnlag for vedrett i tvisteområdet. Området rundt mosebua ligger i sin helhet under skoggrensen, og setereierne på Øvre Kolve har vært alene om beite, jakt og hogst i området, som er lett tilgjengelig fra setrene. Området er likevel tillagt sameiet i strid med partenes påstander for jordskifteretten. De ankende parter anfører at jordskifteretten tar feil når den har trukket grensen for deres setereiendommer langs Skarvedalsbekken, og at grensen også her må trekkes etter vannskillet, subsidiært etter skoggrensen. Jordskifteretten tar feil når den har gitt setereierne i Høstdalen og Langåsen jaktrett innenfor seterområdet på Øvre Kolve.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Eiendomsgrensen for Torbjørn og Gunnar Løkkens setereiendommer som eneeiere i Øvre Kolve trekkes fra Einstakakletten (1028) i østlig retning til Langåsen (1054). Derfra i sydlig retning til Kollutvola, så sydvestlig og sydlig etter vannskillet til Kvitvola (Storkampen 1247).

Derfra følges vannskillet i vestlig retning til Skarvedalsvola (1127) og derfra til Tverrlivola i kommunegrensa mot Folldal. Så følges denne i nordlig retning tilbake til Einstakakletten (ref. vedlagte kart).

2. Ankemotpartene har ikke jaktrettigheter innenfor området definert i påstandspunkt 1.

3. Ankemotpartene Håkon Arne Lilleeng og Gunnar Eide har ikke vedrett innenfor området definert i påstandspunkt 1.

4. Torbjørn og Gunnar Løkken tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett.

Ankemotpartene, Per Bjørn m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

Jordskifteretten har rett når den legger til grunn at det aktuelle fjellområdet er et sameie mellom setereierne i Høstdalen, Langåsen og på Øvre Kolve, og at dette er i samsvar med gammel rettsoppfatning. Grunnlaget er alders tids bruk, hevd og festnet rettsoppfatning. Det vises bl.a. til Eidsivating lagmannsretts dommer av henholdsvis 19. september 1972 vedrørende impedimentshevd til Grytdalssameiet i Tynset og 21. september 1987 vedrørende Eidsfjellet sameie i Tynset. Også i nærværende sak gir setereiernes bruk grunnlag for impedimentshevd av snaufjellet. Tvisten ble utløst ved salget av gården Eggen til Torbjørn Løkken i 1979. Det ble ved salget ikke nevnt at seterområdet omfattet snaufjellet, til tross for at det oppstod en strid om prisen under konsesjonsbehandlingen.

Spørsmålet om eiendomsrett til fjellområdet må for øvrig avgjøres etter en totalvurdering, jfr Høyesteretts dom i Rt-1975-112, flg, særlig side 114. Høydedraget er et platå, og området er lett tilgjengelig fra begge sider. Det er ikke en fjellrekke som naturlig danner grense mellom tilstøtende setereiendommer. Snaufjellet utgjør et naturlig felles bruksområde, og partene er best tjent med at det brukes av alle grunneierne i området. Heimegårdene er naboer, som fra gammel tid har brukt fjellet i fellesskap. Setrene i Høstdalen er eldst, idet man først kommer til disse etter den gamle buferdsvegen. Det er ikke inntegnet noen seter på Øvre Kolve på det eldste kartet fra 1826, og seteren må således etter den tid være flyttet fra Folldal til Alvdal. Ved rodeinndelingen i 1772 og senere utskiftninger ble grensene trukket mellom drivverdig seterskog, uten at det var behov for å avgjøre grensen på snaufjellet. Setrene har utøvet en bruk i fjellet som går utover det setrenes behov tilsier og som gir grunnlag for eiendomsrett. Det vises til Nord-Østerdal herredsretts dom 1. september 1944 som Høyesterett har lagt særlig vekt på, jfr Rt-1988-612 flg, samt til utskiftningskart 1. september 1949 over Volsetra hvor fjellområdet Storkletten er kalt "felles snaumark". Det omtvistede fjellområde er uegnet til beite, og bruksutøvelsen er vesentlig jakt som følger eiendomsretten. At dette var oppfatningen blant setereierne fremgår av vitneforklaringene for lagmannsretten. Etter vitneforklaringene, som gjelder et tidsrom fra 1878, har i alt 27-28 setereiere drevet småviltjakt med hund i området. I 1951 ble det etablert jaktlag hvor også setereierne på Øvre Kolve deltok, og inntektene ble brukt til å bygge og vedlikeholde skogsveier i området.

Høyesterettsdommen i Rt-1988-612 gjelder grensen mellom setereiendommer i Øvre Kolve og Mortensons teig nr. 25, og dommen avgjør ikke rettsforholdet mellom partene i nærværende sak. Partene under "Steigårdenes rode" har frafalt sine krav for lagmannsretten fordi deres teiger ikke går inn i tvisteområdet.

Jordskifteretten har, hevdes det, ved å følge skoggrensen i 1000 meters høyde til Skarvedalsbekken i syd, trukket en naturlig og rimelig grense for Øvre Kolvesetrenes eiendom.

Jordskifteretten har riktig fastsatt grensen mellom setrene i Øvre Kolve og Langåsen på grunnlag av beitebruken i området. Utgangspunktet er at setrene på Øvre Kolve lå i Folldal da seter ble etablert i Langåsen ifølge kartet fra 1826. Høyeste Langåsen har ikke fungert som skille mellom setrene, idet dyrene på Langåssetrene har beitet vest for høyeste Langåsen, bl.a. på Langåsmyra. Setrene på Øvre Kolve hadde andre beiteområder. Jordskifteretten med kyndige gårdbrukere som jordskiftemenn, har trukket grensen skjønnsmessig med Veslesteibekken som et naturlig grensepunkt.

Det var riktig av jordskifteretten å fastsette sydgrensen for setereiendommene på Øvre Kolve til Skarvedalsbekken, idet området i Tverrlidalen har vært sentralt og godt jaktterreng også for de øvrige setereiere. Subsidiært anføres at grensen må følge skoggrensen i 1000 meters høyde også i Tverrlia. Det har vært mosebu ved Tverrlimyrene fra de eldste tider. Bua ble gjenoppført i 1920-årene og er et minnesmerke som må holdes ved like. Grunnlaget for bruksutøvelsen er hevd, alders tids bruk og festnet rettsoppfatning, jfr servituttloven §2. Bua har rett til vedtak i området ved Tverrlimyrene, selv om den også har vedrett på Folldalsiden. Dette må gjelde selv om området blir tillagt Øvre Kolvesetrenes eiendom. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket, og med slike presiseringer:

Pkt. 2 første ledd skal lyde slik:

"Gnr. 11 bnr. 25 eier Per Ligård og gnr. 11 bnr. 14 eiere Magnhild og Arnolf Samuelshaug, begge eiendommer i Alvdal, er (sammen med gnr. 28 bnr. 35, eier Arnesen m.fl.) eiere av et skogområde begrenset slik:

Pkt. 4 skal lyde slik:

"Alle tilstøtende eiere har sameierett til snaufjellet. I denne sak er grenser mellom ......" etc.

Pkt, 6 og 7 gjelder bruksordning som ikke omfattes av denne ankesak for lagmannsretten.

2. Til jordskifterettens omkostningsavgjørelse pkt. 8 bokstav a og b, tillegges 18% p.a. rente fra forfall til betaling skjer.

3. Torbjørn Løkken og Gunnar T. Løkken dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Brødrene Løkkens gårder, Baugslien og Eggen, hører til de eldste gårdene i Alvdal. Lagmannsretten legger videre til grunn at disse gårdene hadde setrer i Kolveområdet allerede før skogen omkring ble delt i roder i 1772. Seteren under Baugslien ble etablert der hvor den ligger i dag, mens seteren under Eggen i midten av 1800-tallet ble flyttet 500-600 meter fra Ytre Kolve i Folldal til sin nåværende beliggenhet på Øvre Kolve. Setrene ligger i omlag 935 meters høyde i et tynt belte av bjerkeskog.

Ved Høyesteretts dom i Rt-1988-612 er det rettskraftig fastslått at brødrene Løkken eier et område rundt sine setrer som i nord grenser til en linje Einstakakletten-Langåsen. Dommen gjelder alene forholdet mellom brødrene Løkken og Erik Mortenson, og den fastslår at den beskrevne nordgrense for Øvre Kolvesetrenes område samtidig vil danne sydgrensen for Mortensons skogteig nr. 25.

Einstakakletten (1028 m) ligger i grensen mot Folldal kommune i vest. Svartkletten (926 m) ligger i nordøstlig retning og norddøst for kommunegrensen. Toppene ligger på hver sin side av en dal, som kommer inn fra nordvest. Langåsen (1054 m) ligger øst for disse toppene. Mellom toppene ligger et skogområde rundt Langåsmyra i omlag 900 meters høyde. Setrene i Langåsen ligger øst for høyeste Langåsen i omlag 870 meters høyde i skogen. De har vegforbindelse i nordøstlig retning mot Folla.

Kollutvola (1084 m) ligger syd for Langåsen. Mellom Kollutvola og Einstakakletten ligger en høyderygg i omlag 950 meters høyde, hvor Veslesteibekken har flere løp i nordlig retning. Syd for denne ryggen heller terrenget noe nedover mot setrene på Øvre Kolve. Seterområdet og bjerkeskogen fortsetter videre sydover til Skarvedalsbekken. Syd for Skarvedalsbekken ligger Tverrlidalen med Tverrlimyrene, et avgrenset skogområde på omlag 680 dekar, hvor Håkon Arne Lilleeng og Gunnar Eide har en mosebu. Setrene på Øvre Kolve ligger mellom et fjellområde i øst med Kollutvola og Kvitvola (1247 m), og i syd med Skarvedalsvola (1127 m) og Tverrlivola i kommunegrensen mot Folldal. Setrene i Høstdalen ligger øst for dette fjellområdet, på Alvdalsiden.

For øvrig går seterområdet på Øvre Kolve mot vest over i dalsiden mot Folldal hvor vegforbindelsen til setrene på Ytre og Øvre Kolve går. Bjerkeskogbeltet går opp til omlag 1000 meters høyde. I snaufjellet er undergrunnen sparagmitt, og vegetasjonen består i det vesentlige av mose og lav.

Jordskifteretten har lagt til grunn at eiendomsretten til snaufjellet øst for seterområdet ligger i fellesskap mellom setereierne på Øvre Kolve og i Høstdalen og Langåsen. Med dette utgangspunkt trekker jordskifteretten østgrensen fra et punkt i skoggrensen under Vestre Kollutvola sydover langs skoggrensen til Skarvedalsbekken.

Lagmannsretten behandler først påstanden fra brødrene Løkken om at grensen i øst og syd skal trekkes i vannskillet etter en linje Langåsen-Kollutvola-Kvitvola-Skarvedalsvola-Tverrlivola. Spørsmålet er om det omtvistede fjellområde over skoggrensen skal anses som et sameie mellom de tilstøtende setereiere, eller om det alene skal høre under seterområdet på Øvre Kolve. For ordens skyld bemerker lagmannsretten at det etter Høyfjellskommisjonens kjennelse av 11. september 1925 er på det rene at fjellområdet ikke er statsalmenning. Lagmannsretten legger videre til grunn at området ikke er del av en bygdealmenning eller et større sameie, noe partene er enige om.

Jordskifteretten har ved sin avgjørelse lagt vekt på at sedvanen i Nord-Østerdal er at snaufjell ligger i sameie mellom tilstøtende eiere. Partene har i atskillig utstrekning påberopt dokumenter og avgjørelser vedrørende eiendomsrett når det gjelder andre eiendommer i distriktet, uten at lagmannsretten kan se at noen bestemt rettsoppfatning om spørsmålet er påvist.

Lagmannsretten kan heller ikke se at delingsdokumentene fra 1772 og 1787 vedrørende seterskogene gir holdepunkter for avgjørelsen om eiendomsretten til snaufjellet. Det var den gang ønskelig at særlig drivverdig barskog ble delt. En slik deling av skogen gjorde det imidlertid verken nødvendig eller naturlig samtidig å dele også grunnen i snaufjellet. Det fremgår således ikke av dokumentene fra 1772 og 1787 at man har ment å gi uttrykk for noen oppfatning om den formelle eiendomsrett her. Opplysningene om senere faktiske og rettslige disposisjoner gir heller ikke noe sikkert grunnlag for løsningen av tvisten. Ankemotpartene har anført at deres bruk av tilstøtende områder gir grunnlag for såkalt impedimentshevd i det omtvistede fjellområde. Lagmannsretten finner at denne anførsel ikke kan føre frem. Eiendomsretten til et så betydelig og sammenhengende fjellområde som dette, kan neppe anses ervervet på dette grunnlaget. Etter lagmannsrettens syn må tvisten løses på et annet grunnlag.

Baugslien og Eggen er naboer med gårdene som har setrer i Høstdalen. Før vegen fra Folldal til Kolvesetrene ble anlagt, gikk buferdsvegen på Alvdalsiden via Høstdalen på begge sider av Kollutvola til Øvre Kolve. Øvre Kolve var en videreutvikling av seterområdene for gårder i Alvdal. Lagmannsretten finner det sannsynlig at setrer i Høstdalen, som ble passert på vegen over fjellet, er eldre enn setrene på Øvre Kolve. Det er ikke godtgjort at setrene på Øvre Kolve er eldre enn setrene i Langåsen. Setrenes alder gir således etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å fastslå at snaufjellet vest for vannskillet eksklusivt hører under området for Øvre Kolve.

Det omtvistede fjellområde har et platå med runde "voler". Lagmannsretten har etter en grundig befaring konstatert at dette platået, som har betydelig utstrekning, er lett tilgjengelig fra de tilstøtende områder og enkelt å passere. Det har ingen skarpe "kletter" eller rygger som ellers kan være egnet til å danne naturlige grenser mellom tilstøtende eiendommer. Etter lagmannsrettens syn er topografien slik at skoggrensen er en mer naturlig grense for Øvre Kolvesetrene enn vannskillet.

Lagmannsretten konstaterte under befaringen at det omtvistede fjellområde er omtrent uegnet som beitemark. Det er ingen fiskevann i området. Den eneste praktiske bruk har vært, og er fortsatt, jakten. Det er på det rene at setereierne på Øvre Kolve har jaktet særlig småvilt med hund i området, og at jaktretten av setereierne i 1890-årene var utleid til to navngitte personer fra Oslo, som bekostet oppsatt seterhus. Imidlertid var det ikke slik at jakten ubestridt har vært forbeholdt setereierne på Øvre Kolve. Det er for lagmannsretten, men også tidligere, gitt en rekke vitneprov om at småviltjakt med hund i området har spilt en stor praktisk rolle for setereierne i Høstdalen og Langåsen. I vitneprovene som ble gitt for lagmannsretten, går opplysningene om slik jakt tilbake til 1870-årene. Det er ikke opplyst at setereierne på Øvre Kolve gjennom årene har protestert mot denne jakt i det omtvistede område. Et trekk av interesse er derimot at man i 1951 dannet et felles jaktlag for området, hvor setereierne på Øvre Kolve deltok i styret sammen med setereierne i Høstdalen og Langåsen, og hvor inntekter ved utleie av jaktrett ble benyttet til bygging og vedlikehold av skogsveger på Alvdalsiden.

Lagmannsretten er etter en totalvurdering kommet til at det omtvistede fjellområde etter sin beliggenhet, topografi, adkomst og partenes bruk av området, finnes å ligge i fellesskap mellom de tilstøtende setereiendommer. Lagmannsretten tilføyer, med grunnlag i befaringen, at skoggrensen er den naturlige grense for seterområdet på Øvre Kolve.

Lagmannsretten behandler dernest spørsmålet om grensen i nordøst mellom områdene for setrene på Øvre Kolve og i Langåsen. Jordskifteretten har som nevnt, trukket denne fra et grensemerke i linjen mellom Einstakakletten og høyeste Langåsen. Fra dette grensemerket, mellom to løp av Veslesteibekken, er grensen trukket i sydøstlig retning mot Vestre Kollutvola frem til skoggrensen i 1000 meters høyde. Etter jordskifterettens avgjørelse vil en vesentlig del av Langåsmyra høre under området for Langåssetrene. Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn jordskifteretten. Lagmannsretten tar som jordskifteretten utgangspunkt i at storfe fra begge sider har beitet i det omtvistede område. Det er ikke godtgjort at kyrene på Langåssetrene har beitet mer jevnlig i dette området enn kyrene på Øvre Kolve. Langåssetrene har også hatt gode beitemarker på Alvdalsiden, bl.a. i Vakkerlia. Langåsmyra er en naturlig forlengelse av seterområdet på Øvre Kolve.

Lagmannsretten er kommet til at det vesentligste av området etter sin beliggenhet naturlig hører under setrene på Øvre Kolve. Grensen bør likevel trekkes slik at kyrene på Langåssetrene kan beite i skråningen vest for høyeste Langåsen. Grensen fastsettes fra skjæringspunktet for linjen Einstakakletten-Langåsen og linjen Svartkletten-Vestre Kollutvola i sydøstlig retning frem til skoggrensen. Lagmannsretten bemerker at denne grense faller sammen med ankemotpartenes subsidiære påstand for jordskifteretten. Den beskrevne grense for seterområdet på Øvre Kolve vil samtidig danne grensen for det seterområde Per Ligård, Magnhild og Arnolf Samuelshaug, og Ulla Irene Sjørbotten og Svein Arnesen har i Langåsen, som eiere av henholdsvis gnr. 11 bnr. 25, gnr. 11 bnr. 14 og gnr. 28 bnr. 25, alle i Alvdal. Dette kommer til uttrykk i punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning.

Det gjenstår å ta standpunkt til tvistepunktene vedrørende skogområdet i Tverrlidalen syd for Skarvedalsbekken. Jordskifteretten har lagt til grunn at området ligger i fellesskap mellom setereierne på Øvre Kolve og i Høstdalen, og har med dette utgangspunkt trukket sydgrensen for Øvre Kolvesetrenes område langs Skarvedalsbekken.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten. Området er lett tilgjengelig fra Øvre Kolve, og lagmannsretten er etter befaringen kommet til at området naturlig må anses som en forlengelse av seterområdet. Det har vært, og er fortsatt, nyttet som beite for kyrene på Øvre Kolve, og setereierne har tatt stølsved og ved til gjerdefang der. Området er godt jaktterreng. Jaktretten bør tilligge Øvre Kolve på samme måte som i seterområdet nord for Skarvedalsbekken. Lagmannsretten fastsetter sydgrensen for seterområdet til skoggrensen i nordskråningene under Skarvedalsvola frem til Tverrlivola. Vestgrensen for seterområdet følger kommunegrensen nordover til Einstakakletten.

Det er enighet mellom partene om at Lilleeng og Eide har rett til å ha mosebua stående, selv om området i Tverrlidalen tillegges seterområdet på Øvre Kolve. Tvisten gjelder spørsmålet om Lilleeng og Eide som eiere av mosebua har vedrett i området. Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at de har vedrett. Ved utskiftningsforretning av 13. august 1926 forbeholdt eierne av mosebua seg vedrett til bruk for denne i et bjerkeskogområde i Folldal kommune vest for Tverrlimyrene. Setereierne på Øvre Kolve var ikke parter ved denne utskiftningen. Det er på det rene at mosebuas eiere fra gammel tid har tatt ved til bruk for denne fra området rundt Tverrlimyrene, og at de har fortsatt med dette etter den nevnte utskiftning i 1926. Lagmannsretten har på grunnlag av befaringen konstatert at det nevnte skogstykke på Folldalsiden ligger så langt fra mosebua at det er lite praktisk å hente veden der. Den omstendighet at mosebuas eiere har vedrett der, kan etter lagmannsrettens syn ikke føre til at de mister sin vedrett i Tverrlia, som de har godtgjort å ha hatt fra gammelt av. Lilleeng og Eides påstand om vedrett tas til følge.

Lilleeng og Eide har akseptert jordskifterettens avgjørelse om at de ikke har jaktrett i området. Anken gjelder jordskifterettens avgjørelse om at setereiendommene på Øvre Kolve er del av det felles jaktområde for de øvrige motparter. De har ikke hatt innsigelser når det gjelder realiteten, men har påstått at spørsmålet gjelder bruksordning som ikke omfattes av ankesaken. Lagmannsretten legger til grunn at grensene for jaktretten, som alltidvarende bruksrett, kan fastlegges ved grensegang i medhold av jordskifteloven §88. I samsvar med brødrene Løkkens påstand, gis dom for at disse motpartene ikke har jaktrett innenfor seterområdet på Øvre Kolve.

Anken gjelder også punkt 4 i jordskifterettens domsslutning om at alle tilstøtende setereiere har sameierett i snaufjellet. Lagmannsretten er som nevnt ovenfor enig med jordskifteretten. I samsvar med ankemotpartenes påstand gis dom for at brødrene Løkken og ankemotpartene, unntatt Lilleeng og Eide, er sameiere i snaufjellet, jfr. punkt 5 i lagmannsrettens domsslutning.

Anken har ikke ført frem i forhold til Håkon Arne Lilleeng og Gunnar Eide, og de ankende parter tilpliktes å betale deres omkostninger ved behandlingen av saken i lagmannsrett, jfr hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. I samsvar med omkostningsoppgaven fra advokat Rolf Nybakk fastsettes deres andel av de samlede omkostninger for lagmannsrett til kr 7400,-, hvorav kr 6800,- er salær.

Anken har bare delvis ført frem i forhold til de øvrige ankemotparter, og saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd. De ankende parter har ikke fått medhold i at grensen for deres eiendommer går etter vannskillet, men lagmannsretten har fastsatt grensene slik at eiendommene er utvidet til å omfatte en vesentlig del av Langåsmyra samt skogområdet syd for Skarvedalsbekken.

For jordskifteretten tilkjennes ikke saksomkostninger, idet saken anses dels vunnet og dels tapt, jfr tvistemålsloven §174 første ledd. Det vises til det som er uttalt om dette ovenfor. Videre legges vekt på at Lilleeng og Eide for jordskifteretten ikke fikk medhold i at de var eiere av skogområdet syd for Skarvedalsbekken, og at de forgjeves påstod at de hadde jaktrett innenfor Øvre Kolvesetrenes eiendomsområde.

Dommen er enstemmig.

På grunn av ferieavvikling er domsavlesningen blitt forsinket.

Domsslutning:

1. Gunnar T. Løkken, som eier av gnr. 16 bnr. 1, og Torbjørn Løkken, som eier av gnr. 18 bnr. 3, begge i Alvdal, er eiere av et område rundt sine setrer på Øvre Kolve i Alvdal begrenset slik:

Grensen går østover fra Einstakakletten i retning mot høyeste Langåsen til det punkt hvor grensen krysser en rett linje trukket fra Svartkletten til stor steinblokk på Vestre Kollutvola. Grensen går så i syd-østlig retning langs den nevnte rette linje til skoggrensen i 1000 meters høyde. Den går deretter i sydlig og vestlig retning langs skoggrensen til kommunegrensen mot Folldal. Endelig følges kommunegrensen nordover tilbake til Einstakakletten.

2. Per Ligård, som eier av gnr. 11 bnr. 25, Magnhild og Arnolf Samuelshaug, som eiere av gnr. 11 bnr. 14, og Ulla Irene Sjørbotten og Svein Arnesen, som eiere av gnr. 28 bnr. 25, alle i Alvdal, er eiere av et område vest for sine setrer i Langåsen i Alvdal begrenset slik:

Grensen går vestover fra høyeste Langåsen i retning mot Einstakakletten til det punkt hvor grensen krysser en rett linje trukket fra Svartkletten til stor steinblokk på Vestre Kollutvola. Grensen går så i syd-østlig retning langs den nevnte rette linje til skoggrensen i 1000 meters høyde. Skoggrensen følges så nordøstover til den krysser en rett linje trukket fra stor steinblokk på Vestre Kollutvola til høyeste Langåsen. Denne linje følges så tilbake til høyeste Langåsen.

3. Håkon Arne Lilleeng og Gunnar Eide har vedrett for sin mosebu i skogområdet syd for Skarvedalsbekken.

4. Per Bjørn, Tor Eggestad, Anne G. og Stein Wardenær, Hans Lien, Arnfinn Sandli, Finn Rønning, Alf Plassgård, Alf Eng, Anne G. og Olav Gjermundshaug, Anders M. Enget, Jørgen O. Streitlien, Marit Maana Gjelten, Gudbjørn Måntrøen, John Bjordal, Per Arne Henriksen, Ola Lilleeggen, Inge Trøengs dødsbo v/Gudrun Trøeng i uskifte, Ole Smedplass, Anders Grimsgård, Torbjørg Marie Røren og Kristian Røren, Arve Oddlien, Odd Arne Maana, Per Magne Sandeggen, Alvhild Valråmoen, Birger Flaten, Asbjørn Flaten, Ola Nørdsti, Inga Furuli, Håkon Øien, Jo S. Kjølhaug, Olav Morønning, Per Ligård, Arnolf og Magnhild Samuelshaug, Ulla Irene Sjørbotten og Svein Arnesen, Olaf Mortenplass, Harald Ekebergs dødsbo, Hans Sølna, Kjell Valråmoen, Bjarne Hyttemoen, Kirsten Frankmoen, Kristian Rønning, Ragnhild Palm, Aksel Lilleholmen, Bodil og Erling Henriksen, Magnvor M. og Anders Stenvold, Berger Lilletrøen, Jan Lilletrøen, Folldal Verk A/S og Jenny og Gunnar Barkald har ikke jaktrett i området beskrevet i punkt 1.

5. Gunnar T. Løkken, Torbjørn Løkken og ankemotpartene nevnt i punkt 4 er sameiere i snaufjellet over skoggrensen beskrevet i punkt 1.

6. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gunnar T. Løkken og Torbjørn Løkken en for begge og begge for en 7400 -syvtusenfirehundre- kroner til Håkon Arne Lilleeng og Gunnar Eide innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom. Saksomkostninger for øvrig tilkjennes ikke.

Jan Hein Eriksen Raamund Stuhaug Bjørn Vade

Bekreftes for førstelagmannen: