Rt-1988-612
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-08 |
| Publisert: | Rt-1988-612 (181-88) |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 71B/1988, nr 258/1986. |
| Parter: | Erik Mortenson (Advokat Svein-Harald Foss) mot 1. Torbjørn Løkken 2. Gunnar T Løkken (Advokat Arne Fliflet). |
| Forfatter: | Backer, Halvorsen, Michelsen, Endresen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1899), Tvistemålsloven (1915) §375 |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om hvem som er eier av et område på ca 10.000 dekar i 900-1000 meters høyde ved to setrer i Alvdal. Tvistens parter er på den ene side setereierne og på den annen side eieren av en skogteig, som hevdes også å omfatte det aktuelle område.
Brødrene Torbjørn Løkken og Gunnar T. Løkken fremsatte 20. februar 1981 overfor Hedmark og Østerdal jordskifterett begjæring om grensegangsforretning på Øvre Kolve. De har her hver sin seter som eier av henholdsvis Eggen gnr 18 bnr 3 og Baugslien gnr 16 bnr 1, begge i Alvdal. De påstod i begjæringen til jordskifteretten å være eiere sør for en grense fra høyeste Einstakakletten til høyeste Langåsen. En av de oppgitte parter i saken var Magne Mortenson, som eide en skogteig - teig nr 25 - hørende til Lillesteien Nordre gnr 9 bnr 1 i Alvdal. Teigens nærmere beliggenhet og utstrekning var omtvistet. Mortenson hevdet for jordskifteretten at teig 25 omfatter området rundt setrene, og at disse bare har bruksrett i området.
Hedmark og Østerdal jordskifterett avsa 28. august 1982 dom der punkt 4 i domsslutningen lyder slik:
"Sætrene i Øvre Kolve under gnr. 18, bnr 3 og gnr. 16, bnr 1 har behovsrett i gnr. 9, bnr. 1."
Dommen innebar at Mortenson fikk medhold.
Torbjørn Løkken og Gunnar T Løkken påanket jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett i forhold til Magne Mortensons nevø, Erik Mortenson, som i mellomtiden hadde overtatt sin onkels eiendom, og flere andre parter. I forhold til de andre motpartene ble ankesaken imidlertid hevet før den kom til realitetsavgjørelse. Eidsivating lagmannsrett, som under ankeforhandlingen var satt med to meddommere, avsa 10. juli 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Torbjørn Løkken, som eier av gnr. 18, bnr. 3, og Gunnar T. Løkken, som eier av gnr. 16, bnr.1, begge i Alvdal, kjennes i forhold til Erik Mortenson, som eier av gnr. 9, bnr. 3, Alvdal, å være eiere av et område rundt sine setrer, Øvre Kolveseter i Alvdal, som i nord grenser til en linje Einstakakletten - Langåsen.
2. Saken hjemvises til jordskifteretten for klarlegging, oppmerking og beskrivelse av de nye grenser.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
For ordens skyld peker jeg på at det er en feil i angivelsen av Mortensons eiendom, som er gnr 9 bnr 1.
Dommen innebar at brødrene Løkken fikk medhold. Den beskrevne nordgrense for deres område vil samtidig danne sydgrensen for teig 25.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av disses domsgrunner.
Erik Mortenson har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen. Også visse sider av rettsanvendelsen er trukket inn.
Partene og 17 vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er 8 nye for Høyesterett. Det har vært fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Til tross for de nye beviser står saken stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part, Erik Mortenson, har i det vesentlige anført:
Områdene i Alvdal, som hadde vært krongods, ble i 1663 solgt til to kjøpmenn. Etter flere eierskifter ble de før 1730 stort sett solgt til de tidligere leilendinger. Skogen lå i fellesskap, og ble for sterkt beskattet. I 1772 ble derfor skogen delt i roder, og bare en mindre gruppe av gårder fikk adgang til å hugge i hver rode. I 1787 ble dette fulgt opp med en teigdeling av skogen. Mortensons rettsforgjenger, Avle Hansen Lillesteigen, fikk som bruker av Lillesteigen Nordre, bl a halvdelen av teig 25 på sydsiden av Folla. Etter at den ankende parts oldefar, Morten Mortensen, i 1847 hadde kjøpt Lillesteien Nordre, inngikk han samme år en makeskiftekontrakt med Ole Larsen Næstebye vedrørende teig 2 og 25. De eide begge halvdelen av disse to teiger, og makeskiftet ble gjennomført slik at Mortensen ble eneeier av teig 25 og Næstebye eneeier av teig 2. Den førstnevnte teig er i dokumentet beskrevet som "beliggende mellem Svartklætten og Enstakeklætten". Ifølge opptegnelser fra Morten Mortensen var det utover i annen halvdel av 1800-tallet tildels en betydelig hugst i denne teigen.
I den foreliggende sak er det spørsmål om hvor langt teig 25 strekker seg sydover. Skogdelingskontrakten av 1787 omfattet "saavel Furu som Bierk". Mens teigene 1-24 på sydsiden av Folla strekker seg fra elven og opp i høyden, ligger teig 25 på oppsiden/sydsiden av teigene 1-4. Forutsetningen for teigdelingen må ha vært at teigene skulle være noenlunde likeverdige. En sammenligning mellom teig 25 og teig 2 basert på den skogbruksmessige avkastning ut fra priser og kostnader i 1945/47 som Skogbruksforeningen av 1950 har foretatt, viser imidlertid at teig 2 er fire ganger så meget verdt som teig 25. Man har da tatt utgangspunkt i den produktive barskog i teig 25. Dette viser hvor galt det er å begrense teig 25 til de områder hvor det vokser barskog. Morten Mortensen må ha visst hva han gjorde i 1847, og ikke bare lagt vekt på barskogen.
Når det gjelder brødrene Løkkens rettigheter, er disse avledet av seterdriften. Det vanlige er at setereiere bare har eiendomsrett til setervangen, men at de ellers har beiterett og rett til å ta trevirke til bruk på seteren. I dokumentet av 1772 står det at setrene skal kunne brukes som hittil, men at det ikke skal kunne bygges nye setrer i de andres strekning. I midten av 1800-tallet ble seteren til Eggen gnr 18 bnr 3 flyttet 500-600 meter fra Ytre Kolve i det som i dag er Folldal kommune over rodegrensen til sin nåværende beliggenhet. Dette skjedde ved et bytte med eieren av Baugslien gnr 16 bnr 1, som inntil da hadde hele seterområdet på Øvre Kolve. Det er av interesse for vår sak at da det i 1926 ble foretatt utskiftning på Ytre Kolve til avløsning av setereiernes rettigheter, var det ingen som hevdet at de hadde annet enn bruksrett.
Setereierne kan ikke som grunnlag for sitt krav om eiendomsrett påberope seg en bruk som i alt vesentlig faller innenfor en setereiers vanlige bruksrett. Selv om en slik bruksrett leilighetsvis skulle ha vært overskredet, kan man ikke holde mot eieren av teig 25 at han ikke straks har påtalt enhver overskridelse. En politianmeldelse for ulovlig elgjakt i 1949 viser at det iallfall har vært vilje til å påtale mer markerte overskridelser som man fikk vite om.
Lagmannsretten har bygget på at den ankende part subsidiært skulle ha akseptert linjen Einstakakletten-Langåsen som syd grense for teig 25. Dette er ikke riktig. Skulle ankemotpartene få medhold, kan retten ikke uten videre legge denne linje til grunn.
Erik Mortenson har nedlagt slik påstand:
"1. Torbjørn Løkken, som eier av gnr. 18, bnr. 3 og Gunnar T. Løkken, som eier av gnr. 16, bnr. 1, begge i Alvdal, kjennes i forhold til Erik Mortenson, som eier av gnr. 9, bnr. 1 i Alvdal, ikke å være eiere av noe område utenfor sine setervanger på Øvre Kolveseter i Alvdal.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotpartene, Torbjørn Løkken og Gunnar T. Løkken, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom hevdes å være riktig, både i resultat og i begrunnelse.
Eggen og Baugslien hører med blant de eldste gårdene i Alvdal. Man må gå ut fra at setrene på Øvre Kolve fantes allerede på 1600-tallet. Det følger av adkomstdokumentene til gårdene at det var den fulle eiendomsrett som ble overdratt. Det kan særlig vises til teksten i kongeskjøtet av 1663 og i et skjøte fra J C Stud i 1725. Høyfjellskommisjonen har i en kjennelse av 11. september 1925 fastslått at det ikke finnes noen statsalmenning i området. Ingen har hevdet at de to setrene ligger i en bygdealmenning eller at området ved setrene ligger i sameie mellom flere gårder enn ankemotpartenes. Generelt hevder disse parter at det er den alminnelige oppfatning i Alvdal at eiendomsretten til områdene ved setrene tilligger setereierne. Det vises i denne forbindelse til forklaringer fra parter og vitner i denne og tidligere saker som har vært dokumentert. Oppfatningen har også vært lagt til grunn i rettspraksis. Det vises til herredsrettsdommer av 16. september 1914, 1 september 1944 og 8. september 1964, samt til en jordskifterettskjennelse av 4. oktober 1952. Særlig dommen av 1944 er viktig. Den gjaldt et område på 200.000-300.000 dekar med en rekke setrer noe syd for det område som den foreliggende sak gjelder, men i Alvdal.
Når det gjelder utskiftningen på Ytre Kolve i 1926, kan det ha spilt en rolle for setereiernes standpunkt med hensyn til eiendomsretten at de ved avløsningen av sine rettigheter fikk utlagt meget store arealer i forhold til grunneieren.
Den ankende part utleder sin eiendomsrett til teig 25 fra rodedelingen i 1772 og teigdelingen i 1787, samt makeskiftet i 1847. Det er imidlertid bare det sistnevnte dokument som gir beskjed om hvor teigen befinner seg, nemlig mellom Svartkletten og Einstakakletten. Dette dokument må også være avgjørende for spørsmålet om hvor langt teigen strekker seg innover i fjellet. Formålet med inndelingen i skogteiger var å fordele den økonomiske fordel ved skogsdriften og hindre overbeskatning av skogen. Det er her bare barskogen som gir grunnlag for økonomisk drift. Bjerkeskogen har først og fremst betydning som brensel for setrene. Det er av Skogbruksforeningen av 1950 utarbeidet et kart over skogen i tvisteområdet. Det fremgår av dette at all den verdifulle skogen befinner seg nord for det område som lagmannsretten har tilkjent setereierne, og at det i deres område er meget skrapskog og store felter der beitingen har holdt skogen nede. Det er mulig at Morten Mortensen gjorde en dårlig handel i 1847 dersom man bare holder seg til makeskiftet, men han har antakelig handlet ut fra ønsket om å oppnå en rimelig arrondering av sine omfattende eiendommer i Alvdal og Folldal.
Setereierne har disponert områdene ved setrene også til jakt, mens det ikke er noen opplysninger om at eieren av teig 25 har drevet jakt her. Derimot har man opplysninger om at han har drevet jakt mellom Einstakakletten og Svartkletten.
Ankemotpartene hevder at den ankende part subsidiært har akseptert grenselinjen Einstakakletten-Langåsen, og protesterer mot at det på et sent tidspunkt under ankeforhandlingen for Høyesterett gjøres gjeldende at så ikke er tilfelle.
Torbjørn Løkken og Gunnar T Løkken har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt.
Punktene 1 og 2 i lagmannsrettens dom stadfestes.
Subsidiært:
Punkt 4 i jordskifterettens dom stadfestes.
2. Torbjørn Løkken og Gunnar T. Løkken tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg er - under tvil - kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg er også enig i lagmannsrettens begrunnelse så langt den rekker, men finner grunn til å supplere den på endel punkter.
Innledningsvis vil jeg peke på at den foreliggende tvist alene gjelder forholdet mellom partene og må avgjøres på grunnlag av deres påstander. Jeg må således legge til grunn at enten den ankende part eller ankemotpartene er eier av det omtvistede område. Jeg peker ellers på at det etter Høyfjellskommisjonens kjennelse av 11. september 1925 er på det rene at det ikke er noen statsalmenning i området. Det skal etter det opplyste heller ikke finnes noen som hevder at det omtvistede område er del av en bygdealmenning eller et større sameie.
Ved rodeinndelingen i 1772 ble det ikke trukket sammenhengende grenser mellom alle rodene, og grensene var tildels nokså omtrentlig angitt. Dette hang trolig sammen med at det bare var nødvendig å trekke grenser mellom drivverdig skog. Grensen mellom de roder der den ankende parts gård og ankemotpartenes gårder skulle ha sine rettigheter er beskrevet slik at den skal gå "fra Folla hvor Brathougbekken rinder i Folla og følger saa langs Bekken til Fields". På denne bakgrunn kan det ikke fastslås med sikkerhet om områdene ved setrene på Øvre Kolve, som da allerede eksisterte, var omfattet av rodeinndelingen, og hvilken rode de eventuelt hørte til. Det er opplyst at adkomsten i gammel tid var sydfra, gjennom den rode der ankemotpartenes gårder hadde sine rettigheter.
Ved teigdelingen i 1787 ble beliggenheten av teigene også bare nokså omtrentlig angitt. Det eksisterer ikke noe kart fra den gang over beliggenheten av teigene. Av delingsdokumentet fremgår at det skal være en teig 25, men ikke hvor den skal ligge, bortsett fra at det skal være på sydsiden av Folla. Det første dokument som nevner beliggenheten av teig 25, er makeskiftekontrakten av 1847, der det står at teigen er "beliggende mellem Svartklætten og Enstakeklætten". Einstakakletten ligger i det rodedelet som i dag faller sammen med grensen mot Folldal kommune i vest. Svartkletten ligger i nordøstlig retning og noe øst for denne grensen. Toppene ligger på hver sin side av en dal, som kommer inn fra nordvest. Det er opplyst at størstedelen av den produktive skog ligger i sydskråningen av Svartkletten. Fra dette område til området ved setrene på Øvre Kolve er det en høyderygg som er beskrevet i lagmannsrettens dom.
Det er fremlagt noen skisser fra tiden 1905-1926 over teig 25 med tilstøtende teiger. Det er imidlertid ikke mulig å se av disse hva som skal være den sydlige avgrensing av teigen.
På grunnlag av beskrivelsen av makeskiftekontrakten av 1847 må det etter min mening ha formodningen mot seg at teig 25 skal strekke seg lenger syd enn Einstakakletten i vest. Spørsmålet om hvordan sydgrensen ellers skal trekkes, skal jeg komme tilbake til senere. Jeg legger også vekt på at meningen med teiginndelingen må ha vært å fordele den økonomisk nyttbare skog. Det vises til det som ankemotpartene har anført om dette. Det foreligger ingen mer konkrete opplysninger om at eieren av teig 25 skal ha drevet skogsdrift syd for Einstakakletten eller i det hele tatt utøvet noen rettigheter der. Politianmeldelsen i 1949 endrer ikke dette bilde.
Den ankende part har anført at det må ha formodningen mot seg at Morten Mortensen i 1847 byttet til seg en vesentlig dårligere teig. Skogbruksmessig er det imidlertid ikke nevneverdig mer å få ut av teig 25 om man lar den omfatte det omtvistede område, og det er vanskelig å tenke seg hvilke rettigheter i dette område som Mortensen i 1847 skulle ha funnet spesielt verdifulle. Det gjelder også villreinjakten.
Jeg finner det såldes lite sannsynlig at teig 25 omfatter det omtvistede område. Men før jeg tar endelig standpunkt til tvisten mellom partene, er det også nødvendig å se på holdbarheten av grunnlaget for den eiendomsrett som ankemotpartene hevder å ha.
Den ankende part har rett i at som utgangspunkt har en setereier bare eiendomsrett til setervollen, og ellers en bruksrett til områdene i nærheten for så vidt gjelder beite og trevirke til bruk på seteren. Slik ble det også antatt å forholde seg ved utskiftningen på Ytre Kolve i 1926, men utskiftningen den gang bygget på enighet mellom partene. Ankemotpartene har dokumentert et større antall vitneforklaringer for å bevise at det i Alvdal er den alminnelige oppfatning at setereieren har eiendomsretten til områdene rundt seteren, og for å vise at denne oppfatning iallfall gjelder det omtvistede område. Videre er det dokumentert vitneforklaringer om setereiernes bruksutøvelse på Øvre Kolve. Det dreier seg ikke bare om vitneforklaringer som er avgitt i anledning av den foreliggende sak, men også om forklaringer som er avgitt for Høyfjellskommisjonen før den traff sin avgjørelse i 1925, forklaringer som er avgitt for politiet i forbindelse med politianmeldelsen for ulovlig elgjakt i 1949 og forklaringer som er avgitt ved et bevisopptak utenfor rettssak i 1963. Det alminnelige inntrykk av de vitneforklaringer som det har vært vist til fra begge sider, er at de trekker i favør av ankemotpartene. Vitneprovene som direkte angår Øvre Kolve området er imidlertid ikke helt entydige. Vitnenes tilknytning til en av partene synes å spille adskillig rolle, og deres standpunkter virker ikke alltid like gjennomtenkte.
Når det gjelder setereiernes bruksutøvelse i det omtvistede område, må man se bort fra slik bruk som uten videre følger av setereierens vanlige bruksrett. Generelt er det da særlig utøvelse av jakt- og fiskerett som kan bære bud om at vedkommende er eier. Fiske er her lite aktuelt, siden det ikke er noen fiskevann i området. Når det gjelder jaktretten, må det tas hensyn til at inntil jaktloven av 1899 var de fleste former for småviltjakt uten hund fri. Jeg legger imidlertid en viss vekt på opplysningene fra vitnet Melvin Eggen om at retten til småviltjakt med hund av setereierne i 1890-årene var utleid til to navngitte personer fra Oslo, som bekostet oppsatt et seterhus. Det er også noen vitneutsagn om elgjakt.
Ankemotpartene har påberopt seg tre herredsrettsavgjørelser og en jordskifterettsavgjørelse som gjelder områder i Alvdal, og der det er lagt til grunn at setereieren har eiendomsretten til områder i nærheten av seteren. Jeg legger særlig vekt på herredsrettsdommen fra 1944, som gjelder et ganske stort område med mange setrer, og hvor de prinsipielle spørsmål behandles meget grundig. Resultatet bygger imidlertid delvis på at setereierne har utøvet fiskerett.
Ut fra en totalvurdering er jeg under en viss tvil kommet til at man må kunne anse ankemotpartenes eiendomsrett i det omtvistede område tilstrekkelig godtgjort. Deres krav på eiendomsrett står under enhver omstendighet sterkere enn den ankende parts. Sistnevnte bygger sitt eierkrav i hovedsak på delingsdokumentene fra 1772 og 1787, men disse inneholder, som nevnt ingen opplysninger om grensene for teig 25. Det gjør derimot makeskiftekontrakten av 1847.
Den ankende part bestrider for Høyesterett den nordgrense som lagmannsretten har trukket for det omtvistede område, og gjør i den forbindelse gjeldende at han ikke - slik som forutsatt av lagmannsretten - subsidiært har akseptert denne grense for tilfelle av at ankemotpartene ellers skulle få medhold. I denne forbindelse peker jeg på at lagmannsretten i sine domsgrunner klart gir uttrykk for at partene er enige om at grensen under den nevnte forutsetning "kan fastsettes slik som påstått av brødrene Løkken". Lagmannsretten ville vært bundet av en slik enighet mellom partene. Har lagmannsretten feilaktig lagt til grunn at partene var enige, foreligger det en saksbehandlingsfeil. Det er imidlertid ikke anket over saksbehandlingen. Anførselen, som først fremkom på ankeforhandlingens siste dag, er også for sent fremsatt etter tvistemålsloven §375.
Etter dette må lagmannsrettens dom bli å stadfeste, med den korreksjon som følger av at Erik Mortensons eiendom er feilaktig angitt i domsslutningen. Stadfestelsen bør også gjelde lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
På grunn av den tvil som har gjort seg gjeldende og sakens spesielle karakter, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Erik Mortensons eiendom er gnr 9 bnr 1.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.