LE-1995-3
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-16 |
| Publisert: | LE-1995-00003 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett nr. 863/94 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00003 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Jan Svenneby, Fredrikstad. Kjæremotpart: Svein Roald Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Bleken, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund, formann. Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Tvistemålsloven (1915) §179, §360, §385, §440 |
I privat straffesak anlagt av Jan Svenneby mot Svein Roald Hansen påla Sarpsborg byrett i brev 24 november 1994 Svenneby å stille sikkerhet for saksomkostninger som han måtte bli pålagt å erstatte den saksøkte. Beslutningen ble begrunnet slik:
Som det fremgår av ovennevnte prosesskrift, har saksøkte begjært beslutning om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger stor kr 25000.-, på bakgrunn at Deres bo er under konkursbehandling.
Retten er enig med saksøkte i at det på nevnte bakgrunn er svært usikkert om De vil kunne betale evt. ilagte saksomkostninger, og gir Dem frist til mandag 5. desember d.å med å stille sikkerhet som nevnt stor kr 25000.-.
Sikkerhetsstillelse fant ikke sted innen fristen og Sarpsborg byrett avsa 6 desember 1994 kjennelse med slik slutning:
1. Sarpsborg byretts sak nr. 863/94 A. avvises.
2. Jan Svenneby erstatter Svein Roald Hansen sakens omkostninger med kr 15000,- Femtentusenkroner 00/100. - innen 2 - to - uker fra forkynnelse.
Jan Svenneby har i rett tid påkjært byrettens beslutning om sikkerhetsstillelse. Videre har han senere inngitt særskilt kjæremål over avvisningskjennelsen. Den kjærende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt kreves at beslutningen om sikkerhetsstillelse oppheves på grunn av feil saksbehandling. Begjæringen fra kjæremotparten skulle ha vært avvist, idet den ble satt frem 14 dager før hovedforhandlingen, noe som er alt for sent. Det er videre kritikkverdig at beslutningen ble truffet så raskt.
Subsidiært hevdes at beslutningen må oppheves på grunn av feil lovanvendelse. Byretten har begrunnet sin beslutning bare under henvisning til at det er fare for at den kjærende part ikke vil kunne betale eventuelt ilagte saksomkostninger dersom saken eventuelt tapes. Eidsivating lagmannsrett har imidlertid i kjennelse av 31 desember 1992 - som er stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 4 februar 1993 - slått fast at retten også må se hen til hvor sannsynlig det er at saken vil tapes med omkostninger. Nærværende sak er i realiteten materielt sett identisk med nevnte sak som endte med forlik. På grunn av nevnte kjennelser kan avgjørelsen i Rt-1981-1195 om konkursdebitors rådighet over oppreisningskrav ikke være avgjørende.
Avvisningskjennelsen må også oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, idet denne er avsagt før utløpet av fristen til å påkjære beslutningen om sikkerhetsstillelse. Under enhver omstendighet vil grunnlaget for avvisnningen bortfalle dersom en får medhold i kjæremålet vedrørende den aktuelle beslutning.
For så vidt gjelder beslutnigen om sikkerhetsstillelse har Jan Svenneby lagt ned slik påstand:
Sarpsborg Byretts kjennelse av 24. 11. 94 oppheves.
Jan Svenneby tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Vedrørende avvisningskjennelsen har han lagt ned slik påstand:
1. Sarpsborg Byretts kjennelse av 6. 12. 94 oppheves.
2. Jan Svenneby tilkjennes saksomkostninger.
Svein Roald Hansen har i tilsvar til de to kjæremål i det vesentlige gjort gjeldende:
Det kan ikke sees noe formelt til hinder for at byretten beslutter sikkerhetsstillelse etter straffeprosessloven §413 på et hvilket som helst stadium under saksforberedelsen. Grunnen til at kjæremotparten ikke tidligere begjærte sikkerhetsstillelse, var manglende kjennskap til at den kjærende parts bo fortsatt var under konkursbehandling.
Det er heller ikke noe ubetinget krav om kontradiktorisk behandling for prosessledende beslutninger. For øvrig har lagmannsretten full kompetanse til å prøve de innsigelser den kjærende part nå gjør gjeldende, slik at byrettens kjennelse verken kan eller bør oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
Kjæremotparten er enig i at både en vurdering av den kjærende parts mulighet for å betale eventuelle ilagte saksomkostninger, og en vurdering av sannsynligheten for at slike vil bli ilagt, må ligge til grunn for en beslutning om sikkerhetsstillelse. Det første vilkår foreligger på grunnlag av den kjærende parts stilling som konkursdebitor. Når det gjelder det sannsynlige utfallet av saken er byrettens begrunnelse noe summarisk. Lagmannsretten har imidlertid full kompetanse til å prøve om også dette vilkåret er oppfylt, og det vises her til punkt 1 og 2 i prosesskrift 22 november 1994 som byretten må antas å ha bygget på. Idet den kjærende part ikke er rådig sitt erstatningskrav må oppreisningskravet avvises, jf Rt-1981-1195. Kravet om oppreisning, og ikke mortifikasjonskravet, er den kjærende parts sentrale anliggende, slik at det er en nærliggende mulighet for at han vil bli ilagt saksomkostninger. Den kjærende parts manglende rådighet var ikke tema i de tidligere kjennelser av lagmannsretten og kjæremålsutvalget.
Når den kjærende part hadde påkjært beslutningen om sikkerhetsstillelse i rett tid skulle byretten ha utsatt hovedforhandlingen fremfor å avsi avvisningskjennelse.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
1. Sarpsborg byretts beslutning om sikkerhetsstillelse i sak 94-00863 A stadfestes, men med slik ny frist for oppfyllelse av kravet som lagmannsretten måtte beslutte.
2. Sarpsborg byretts kjennelse 6. desember 94 oppheves.
3. Svein Roald Hansen ved advokat Håkon Bleken tilkjennes saksomkostninger med kr 2000 - totusen.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er et vilkår for å pålegge sikkerhetsstillelse etter straffeprosessloven §413 at det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger. Dette er forøvrig ikke omstridt mellom partene.
Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at det ikke kan sees at byretten har vurdert dette vilkåret. Beslutningen om sikkerhetsstillelse inneholder ingen antydning om at slik vurdering er foretatt. Heller ikke begrunnelsen i den etterfølgende kjennelse er egnet til å kaste lys over dette spørsmålet.
Lagmannsretten legger således til grunn at det foreligger en saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på beslutningens innhold. Byrettens beslutning av 24 november blir etter dette å oppheve, jf straffeprosessloven §385 tredje ledd, jf §360. Når den senere avvisningskjennelse bygger på denne beslutning, blir denne også å oppheve. Lagmannsretten finner at spørsmålene om hvorvidt vilkårene for å pålegge sikkerhetsstillelse er oppfyllt, og hvorvidt det i tilfelle er grunn til å pålegge slikt i det konkrete tilfelle, bør avgjøres av byretten i første instans.
Saksomkostningsspørsmålet skal i følge straffeprosessloven §440 avgjøres etter tvistemålsloven regler. Etter omstendighetene mener lagmannsretten at avgjørelsen av spørsmålet bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens beslutning av 24 november 1994 om å pålegge Jan Svenneby å stille sikkerhet i medhold av straffeprosessloven §413 oppheves.
2. Byrettens avvisningskjennelse av 6 desember 1994 oppheves.
3. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.