Rt-1981-1195
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-06-26 |
| Publisert: | Rt-1981-1195 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 213 K/1981 |
| Parter: | 1. Henry Walter A/S, 2. Henry Walter (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot Hallvard Lynne (advokat Per Flatabø). |
| Forfatter: | Tønseth, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §102, §103, §181, §404, §349 |
Dommerne Tønseth, Holmøy og Aasland.
Asker og Bærum herredsrett avsa 28. august 1980 to uteblivelsesdommer i saker anlagt av Hallvard Lynne, hvis bo var tatt under konkursbehandling. I den ene sak var saksøkte Henry Walter A/S som ble dømt til å betale Lynne eller hans konkursbo kr. 42.000 med renter og saksomkostninger. I den annen sak var saksøkte Henry Walter som ble dømt til å betale Lynne eller konkursboet kr. 618.646 med renter og omkostninger.
De saksøkte begjærte oppfriskning, og i oppfriskningssakene ble de saksøkte 19. februar 1981 frifunnet, men pålagt å betale saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §349. I domsgrunnene var det forutsatt at de saksøkte også skulle betale de saksomkostninger som var pålagt i uteblivelsesdommene.
Side:1196
De saksøkte påkjærte herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. I Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 9. april 1981 ble saksomkostningsavgjørelsen stadfestet.
Henry Walter A/S og Henry Walter påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjorde bl.a. gjeldende at uteblivelsesdommen var avsagt med urette, da søksmålene skulle vært avvist, fordi saksøkeren ikke hadde søksmålskompetanse. Fordringene tilhørte konkursboet, og konkursdebitor hadde ikke rådighet over disse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålslovens §404. Hvilken betydning dette har, kommer utvalget tilbake til.
Saksomkostningsavgjørelsen i herredsrettens dom av 19. februar 1981 i oppfriskningssaken forutsetter at uteblivelsesdommene av 28. august 1980 ble avsagt med rette. Hvis uteblivelsesdommene ble avsagt med urette, skulle herredsretten i oppfriskningssaken ha fulgt de alminnelige regler om saksomkostninger både for uteblivelsesdommene og for dommen i oppfriskningssaken, jfr. tvistemålslovens §349 tredje ledd.
Spørsmålet om uteblivelsesdommene ble avsagt med urette beror, som herredsretten påpeker, på om de søksmål som ble pådømt ved uteblivelsesdommene, rettelig skulle ha vært avvist. Herredsretten fant at Halvard Lynne ikke hadde adgang til å gjøre kravene mot Henry Walter A/S og Henry Walter gjeldende, idet han var under konkurs og kravene hørte til bomassen. Lynne kunne da ikke fremme kravene uavhengig av boets organer og i strid med disses avgjørelser. Etter herredsrettens syn var det her ikke tale om en manglende prosessforutsetning, men om en mangel ved saksøkerens materielle rett til det krav han gjorde gjeldende. Forholdet måtte derfor lede til frifinnelse, ikke til avvisning. Av dette fulgte at uteblivelsesdommene var avsagt med rette, og at Henry Walter A/S og Henry Walter måtte bære saksomkostningene i uteblivelsessakene og oppfriskningssaken.
Ved kjæremålet over herredsrettens omkostningsavgjørelse var lagmannsrettens kompetanse begrenset overensstemmende med tvistemålslovens §181 annet ledd til å prøve om omkostningsavgjørelsen var i strid med loven, og lagmannsretten var herunder bundet av herredsrettens vurdering av sakens bevisligheter. Lagmannsretten har trukket den konsekvens av dette at den ikke hadde kompetanse til å prøve om mangelen ved Lynnes rådighet over kravet skulle ha ledet til avvisning istedenfor frifinnelse, idet den anså seg bundet av herredsrettens avgjørelse om at prosessforutsetningene var til stede.
Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten her bygd på en uriktig tolking av tvistemålslovens §181 annet ledd og oppstilt for snevre grenser for sin kompetanse. Spørsmålet om det saksforhold herredsretten har lagt til grunn måtte lede til avvisning eller til frifinnelse, er et rettsanvendelsesspørsmål som tvistemålslovens §181 annet ledd ikke avskjærer kjæremålsretten fra å prøve. Utvalget finner støtte for dette syn i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. januar 1981, l.nr. 19 K/1981.
Side:1197
Lagmannsretten skulle altså etter utvalgets mening ha tatt standpunkt til om det forhold at Lynne som konkursdebitor manglet rådighet over kravet, var en avvisningsgrunn. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å la saken gå tilbake til lagmannsretten for behandling av dette spørsmål, som er innbrakt for utvalget og som utvalget har full kompetanse til å prøve i medhold av tvistemålslovens §404 nr. 3. Riktignok beror avgjørelsen ikke direkte på tolkingen av noen lovbestemmelse, men det er tale om et generelt lovanvendelsesspørsmål hvor løsningen må utledes av forutsetningene i tvistemålslovens §103 om konkursdebitors prosessuelle stilling, slik det vil fremgå av det følgende. At utvalgets kompetanse etter tvistemålslovens §404 nr. 3 omfatter et slikt spørsmål, følger av sikker praksis, blant annet Rt-1958-891 og Rt-1959-371.
Tvistemålsloven har - som allerede nevnt - ingen regel om konkursdebitors prosessuelle adgang til å reise søksmål om rettigheter som tilhører bomassen. Av tvistemålslovens §103 første ledd jfr. §102 følger imidlertid at dersom det før konkursåpningen er reist søksmål om krav som hører boet til, stanser saken. Den kan da bare bringes i gang igjen av rette vedkommende til å opptre på vegne av boet eller av motparten. Disse regler innebærer således at konkursdebitor - med en reservasjon for særtilfelle hvor han ikke kan være bundet av boets standpunkt til kravet - er prosessuelt avskåret fra selv å fortsette saken. Reglene må anses begrunnet i de praktiske ulemper som ville oppstå for motparten, konkursboet og domstolene dersom konkursdebitor skulle kunne fortsette en sak om krav som han ikke lenger har rådighet over.
Hvis søksmålet i det foreliggende tilfelle hadde vært reist før konkursåpningen, ville altså saken ha stanset, og de prosessuelle vilkår for avsigelse av dom, herunder uteblivelsesdom, ville da ikke ha foreligget. I og med at søksmålet er reist etter at det ble åpnet konkurs hos Lynne, kommer tvistemålslovens §103 første ledd ikke til anvendelse. De hensyn som ligger bak bestemmelsen, har imidlertid samme vekt i denne situasjon, og både sammenhengen i regelsystemet og reelle hensyn tilsier etter utvalgets oppfatning at konkursdebitor heller ikke i denne situasjon har prosessuell adgang til å fremme krav som tilhører konkursboet. Konsekvensen må da bli at konkursdebitors søksmål skal avvises.
Utvalget finner etter dette at de prosessuelle vilkår for avsigelse av uteblivelsesdom ikke forelå, og at uteblivelsesdommen således ble avsagt med urette. Det tilføyes at dette gjelder uavhengig av om herredsretten på det tidspunkt da uteblivelsesdommen ble avsagt, hadde kjennskap til at saksøkeren som konkursdebitor manglet rådighet over kravet. Spørsmålet om uteblivelsesdommen ble avsagt med rette, beror på om det objektivt sett forelå en avvisningsgrunn og ikke på om herredsretten har grepet feil ut fra de opplysninger som dengang forelå for den.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse og lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og saken hjemvises til herredsretten til ny behandling av saksomkostningsspørsmålet. Kjæremålet har reist et tvilsomt spørsmål som ikke er avklart i rettspraksis, og utvalget finner
Side:1198
derfor at saksomkostninger i anledning av kjæremålet verken bør tilkjennes for lagmannsretten eller for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.»