LE-1995-760
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-24 |
| Publisert: | LE-1995-00760 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 93-08003 A/60 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00760 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Petter Raaholt (Prosessfullmektig: Advokat Hans Stenberg-Nilsen, Oslo). Den kjærende part: Odd Rune Austgulen (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg, Bergen). Den kjærende part: Magne Jordanger (Prosessfullmektig: Advokat Cato Schiøtz, Oslo). Den kjærende part: Coopers & Lybrand ANS Odd Korsnes (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet de Besche & Co. v/advokatene Karstein J. Espelid og Terje Granvang, Oslo). Kjæremotparter: Bergen Kunstforening m fl (i alt 100 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Jon R. Gundersen og advokat Gunnar Meyer, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §318, §396, §96, §180, §336 |
Kjæremålssaken gjelder spørsmålet om utsettelse/omberammelse av hovedforhandling i Oslo byrett.
Søksmålet gjelder krav om erstatning fremmet av Bergen Kunstforening m fl, i dag til sammen 100 parter, mot Petter Raaholt m fl, i dag til sammen 5 parter, i forbindelse med gjeldsforhandlingene i AS Investa i 1992. Søksmål ble opprinnelig reist av 81 parter ved Drammen byrett i desember 1992. Søksmålene er senere overført til Oslo byrett.
Det samlede erstatningskrav er etter det opplyste på vel 560 millioner kroner.
Etter det opplyste berammet byretten saken den 18 mars 1994 til 28 mars - 23 juni 1995. I prosesskriv 24 februar 1995 la de saksøkte ned påstand om at saken måtte utsettes. Saksøkerne motsatte seg dette. I brev 13 mars 1995 berammet byretten saken til 18 april 1995. Det er satt av 43 dager til hovedforhandlingen.
Petter Raaholt og Odd Rune Austgulen har påkjært byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett. Magne Jordanger har i særskilt kjæremålserklæring også påkjært avgjørelsen. Det samme har Coopers & Lybrand ANS og Odd Korsnes. Saksøkerne har i tilsvar gjort gjeldende at kjæremålet må avvises, subsidiært at det ikke er grunnlag for å endre byrettens beslutning.
Saken er nå overtatt av en annen forberedende dommer i Oslo byrett. Etter det opplyste har byrettsjustitiarius i brev 20 mars 1995 til prosessfullmektigene meddelt at den nye forberedende dommer fastholder berammelsen.
Fra begge sider foreligger det utførlige prosesskriv i saken, og lagmannsretten viser til disse. De kjærende parter gjør i hovedsak gjeldende at det er adgang til å påkjære byrettens beslutning, ettersom de kjærende parter mener å ha et rettskrav på at saken omberammes, jf avgjørelse i Rt-1993-332. Etter tvistemålsloven §318 første ledd kan berammelse først skje fra det tidspunkt saken er "tilstrekkelig forberedt". Saken er klart ikke tilstrekkelig forberedt, og de kjærende parter har da krav på omberammelse.
Kjæremålet mot berammelsen er knyttet til de særegne omstendigheter i saken. De saksøkte må ha krav på tilstrekkelig tid til en forsvarlig saksforberedelse i en usedvanlig omfattende sak. Så sent som i prosesskriv 17 februar 1995 har saksøkerne lagt fram en rekke bilag som er meget vanskelig tilgjengelig og som krever grundig gjennomgang av revisorsakkyndige. Dette er det ikke mulig å gjennomføre før hovedforhandlingen, og ut fra kontradiktoriske prinsipper må det da kunne kreves omberammelse. Det kontradiktoriske prinsipp forutsetter nødvendigvis at man blir gitt en praktisk mulighet til å kunne gjennomføre en slik forberedelse.
Når det gjelder den nærmere begrunnelsen for hvorfor saken ikke er tilstrekkelig forberedt til å kunne berammes, viser lagmannsretten til kjæremålserklæringene og de senere prosesskrivene, senest prosesskriv datert 24 mars 1995. Anførslene er dels at saksøkerne fortsatt ikke har forenklet og klargjort saken tilstrekkelig til at de saksøkte har mulighet til på en forsvarlig måte å imøtegå erstatningskravene. En viss avklaring skjedde så sent som i februar 1995, men dette var ikke tilstrekkelig. Videre er den tiden som gjenstår til hovedforhandlingen ikke tilstrekkelig til at de saksøkte på en forsvarlig måte kan gjennomgå og vurdere det nye materialet saksøkerne har lagt fram på et meget sent tidspunkt. Det anføres også at den tiden retten har avsatt til forhandlingene ikke er tilstrekkelig. Det må allerede nå anses på det rene at forhandlingene ikke kan gjennomføres på 43 dager, og at de derfor senere må utsettes, jf tvistemålsloven §96, jf §318 og §336. Når slik utseettelse allerede nå kan forutses, må de kjærende parter ha krav på omberammelse.
Det er bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning. I kjæremålserklæringen er det lagt ned påstand om at byrettssaken omberammes, og at de kjærende parter tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.
Bergen Kunstforening m fl, gjør i tilsvar gjeldende at byrettens beslutning ikke er gjenstand for kjæremål. Vurderingen av om en sak er tilstrekkelig forberedt, er eksklusivt lagt til dommeren, jf formuleringen i §318 første ledd. Kjæremålet må derfor avvises. Subsidiært gjøres det gjeldende at anførselen om at saken ikke skulle være tilstrekkelig forberedt, savner grunnlag. Det er lagt ned mye arbeid fra prosessfullmektigene på begge sider, og saken er i realiteten meget godt forberedt fra begge sider. Om de nærmere anførslene vises til kjæremålstilsvaret og de etterfølgende prosesskrivene. Kjæremålsmotpartene har prinsipalt påstått kjæremålet avvist, subsidiært at det forkastes, og de krever seg tilkjent saksomkostninger i kjæremålssaken.
Lagmannsretten bemerker:
Forberedende dommer i byretten har berammet hovedfor-handlingen, jf tvistemålsloven §318 første punktum.
Etter bestemmelsen tredje ledd kan hovedforhandlingen omberammes hvis det blir "nødvendig". De kjærende parter har krevd slik omberammelse.
Tvistemålsloven §96 har bestemmelser om utsettelse av behandlingen av saken. Også her er kriteriet at retten finner det "nødvendig". I §96 annet ledd er uttrykkelig sagt at beslutning om å nekte å utsette behandlingen, ikke kan påkjæres. Noen tilsvarende bestemmelse finnes ikke i §318, men lagmannsretten legger til grunn at spørsmålet om adgangen til kjæremål må løses etter de samme synspunktene i forhold til begge bestemmelsene. Forskjellen på utsettelse og omberammelse er ikke klar. Alten: Tvistemålsloven (1954) side 122 synes å forutsette at §96 gjelder når en sak utsettes i rettsmøte, slik at regelen om omberammelse av hovedforhandling kommer til anvendelse når dette skjer før hovedforhandlingen. Et slik synspunkt synes imidlertid ikke fulgt i rettspraksis. Kjæremålsutvalgets bemerkninger om §96 og §318 i Rt-1982-234 taler for å anse bestemmelsene for å ha i hovedsak samme innhold forsåvidt gjelder adgangen til kjæremål. Det kan spørres om man står overfor enn "omberammelse" eller en utsettelse i lovens forstand når hovedforhandlingen besluttes utsatt til et senere tidspunkt uten at det nøyaktige tidspunktet er fastlagt på beslutningstidspunktet. I dette tilfellet begjæres det "omberammelse" uten at det kreves at den utsatte hovedforhandlingen skal holdes på noe bestemt tidspunkt. Dette kan etter lagmannsrettens mening ikke få betydning for kjæremålsrettens avgjørelse og prøvingsadgang.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på forholdet mellom bestemmelsene. Det følger av avgjørelse i Rt-1993-332 at også avgjørelse om å nekte omberammelse etter §318 som utgangspunkt er unntatt fra kjæremål etter bestemmelsen i §396 om avgjørelser som "etter sin art" er uangripelige.
Bestemmelsen i tvistemålsloven §396, og også andre bestemmelser som begrenser kjæremålsadgangen, anses imidlertid ikke til hinder for at selve lovligheten av rettens avgjørelse kan prøves ved kjæremål, jf feks Rt-1988-590, Rt-1975-795 og Rt-1993-332. I sistnevnte avgjørelse er dette formulert slik at retten må prøve om de begjærende parter hadde et rettskrav på omberammelse. De kjærende parter hevdet at deres skifte av prosessfullmektig ga dem et slikt krav, og denne side av saken måtte kjæremålsdomstolen vurdere. Det går fram av kjennelsen at når kjæremålsutvalget fant at de kjærende parter ikke hadde et slikt krav, var spørsmålet om skiftet av prosessfullmektig likevel burde medføre en omberammelse, ikke noe kjæremålsinstansen kunne prøve.
De kjærende parter i saken her hevder at de har et rettskrav på omberammelse fordi saken ikke er "tilstrekkelig forberedt" og fordi omberammelse er "nødvendig", jf §318. Det anføres dels at saksøkerne ikke i tilstrekkelig grad har klargjort sine anførsler på en måte som gjør at de saksøkte kan forsvare seg, dels at saksøkerne har lagt fram nytt materiale så sent at de saksøkte ikke rekker å ta standpunkt til det og imøtegå det. Videre anføres det at saksøkte har krav på omberammelse fordi det er avsatt så få dager at forhandlingene nødvendigvis senere må utsettes, og fordi saksøkerne ikke har besvart provokasjoner. Men både fastsettelsen av dato og varighet for hovedforhandlingen er selve kjernen i det skjønnet forberedende dommer skal utøve ved berammelse etter §318. Hvis kjæremålsinstansen skulle utøve en legalitetskontroll også for så vidt gjelder spørsmålet om saken er "tilstrekkelig forberedt", slik de kjærende parter hevder, ville dette innebære overprøving av det sentraale skjønnsmessige vurderingstemaet ved berammelser. Slik kan verken tvistemålsloven §396, sammenholdt med §96 annet ledd siste punktum, eller rettspraksis forstås, jf også formuleringen "dommeren finner" i §318 første punktum. Når det i avgjørelsen i Rt-1993-332 vises til at en part kan ha et rettskrav på omberammelse, siktes det etter lagmannsrettens mening til krav som først og fremst kan utledes av andre rettsregler enn reglene om selve den skjønnsmessige vurderingen etter §318. Kjæremålsretten må likevel kunne prøve om berammelsesavgjørelsen tilfredsstiller visse minstekrav til tilstrekkelig forberedelse. Lagmannsretten finner det klart at saksforberedelsen i dette tilfellet tilfredsstiller slike minstekrav.
De saksøktes anførsel om at det kontradiktoriske prinsipp ikke er fulgt, kan i denne sammenheng heller ikke føre fram. De dokumentene de saksøkte hevder at de ikke gis anledning til å imøtegå, ble lagt fram to måneder før hovedforhandlingen. I en slik situasjon må denne siden av saken også høre under forberedende dommers skjønn når han nekter å omberamme. At saksøkerne ikke har gitt endelig bevisoppgave og ikke besvart alle provokasjoner gir heller ikke de saksøkte noe rettskrav på omberammelse.
De kjærende parter synes å anføre at Oslo byrett selv har satt som forutsetning for berammelsen at saken måtte forenkles. Når dette ikke er skjedd, må det følge av byrettens egne forutsetninger at hovedforhandlingen må omberammes. Dette kan ikke føre fram. Siden disse forutsetningene ble nevnt fra byrettens side, er søksmålet frafalt for ti av de saksøkte, og saksøkerne har i prosesskriv 17 februar 1995 gitt en gjennomgang av sitt syn på saken. På denne bakgrunn har byretten funnet å ville fastholde berammelsen. De saksøktes anførsel om at de deretter må ha krav på like lang tid som saksøkerne, det vil si 5-6 måneder, til å forberede sin sak, er også et av de forhold det er opp til byretten å ta i betraktning ved berammelsen. Noe rettskrav på en slik forberedelsestid har de saksøkte ikke.
Det er heller ingen feil ved byrettens saksbehandling i forbindelse med beslutning om å nekte omberammelse. Forberedende dommer i byretten var kjent med saksøkernes begrunnelse for begjæringen om omberammelse da berammelsen ble fastholdt i mars i år.
Ettersom de kjærende parter gjør gjeldende at de har rettskrav på omberammelse, antar lagmannsretten at kjæremålet må forkastes, ikke avvises.
Kjæremålsmotpartene tilkjennes omkostninger i kjæremålssaken, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Etter at omkostningsoppgave på 7 000 kroner ble sendt inn, har kjæremålsmotpartene utarbeidet ytterligere prosesskriv. Omkostningene settes til 7 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Petter Raaholt, Odd Rune Austgulen, Magne Jordanger, Coopers & Lybrand ANS og Odd Korsnes en for alle og alle for en 7 500 -sjutusenfemhundre- kroner til Bergen Kunstforening m fl i fellesskap innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.