Rt-1982-234
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-01-21 |
| Publisert: | Rt-1982-234 (69-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27K/1982 |
| Parter: | Olav Hansteen Engebretsen (advokat Dag Kise) mot Telemark fylkeskommune (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup). |
| Forfatter: | Mellbye, Michelsen, Elstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §318, §96, §396 |
Dommerne Mellbye, Michelsen og Elstad.
Olav Hansteen Engebretsen reiste sak ved Skien og Porsgrunn byrett mot Telemark fylkeskommune med krav om at fylkeskommunen skulle dømmes til å betale ham kr. 129969.- med 10% rente fra stevningen samt sakens omkostninger. Engebretsen bodde på Gjerpen alders- og sykehjem, og kravet hadde sin bakgrunn i at funksjonærer ved hjemmet angivelig urettmessig skulle ha hevet og tilegnet seg hans midler.
Hovedforhandling i saken ble berammet til 28. og 29. september 1981. Den 25. september tilskrev retten partenes prosessfullmektig og underrettet om at retten ville utsette hovedforhandlingen. Bakgrunnen for beslutningen var at retten hadde fått opplyst at etterforskning i straffesak mot tidligere bestyrer ved aldershjemmet nå var avsluttet og at statsadvokaten ville utferdige tiltalebeslutning. Da tiltalebeslutningen etter foreliggende opplysninger også skulle omfatte det omtvistede krav, fant retten det riktig å utsette hovedforhandlingen til det forelå dom i straffesak mot bestyreren.
Engebretsen påkjærte rettens beslutning, men Agder lagmannsrett fant i kjennelse av 25. november 1981 at beslutningen ikke var av den art at den kunne påkjæres og forkastet kjæremålet.
Engebretsen påkjærte til Høyesterett kjæremålsutvalg og anførte at lagmannsretten hadde fortolket tvistemålsloven §396 og §96 uriktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Først skal nevnes at det formodentlig må bero på en feilskrift når lagmannsretten konkluderer med å forkaste kjæremålet. Med den begrunnelse som er gitt, skulle konklusjonsformen vært avvisning.
Etter det som foreligger, hadde begge parter gitt uttrykk for at saksforberedelsen kunne anses avsluttet, og hovedforhandlingen var berammet til foretakelse 28-29. september 1981. Deretter ble berammelsen 25. september 1981 annullert av dommeren, etter det som foreligger på eget initiativ, og med følgende begrunnelse:
«Ved henvendelse til Skien politikammer har en idag fått bekreftet at den pågående etterforskning i straffesak mot den tidligere bestyrer ved Gjerpen alders- og sykehjem - A - nå er avsluttet, og at statsadvokaten i Vestfold og Telemark på grunnlag av den etterforskning som er foretatt har besluttet å utferdige tiltalebeslutning mot A. Tiltalebeslutning vil bli utferdiget i nærmeste framtid.
En finner på bakgrunn av dette, og da særlig sett under omsyn til at tiltalebeslutningen etter de foreliggende opplysninger også vil omfatte det omtvistede krav i den aktuelle sak, riktig å utsette hovedforhandlingen i saka inntil det foreligger dom i straffesaka mot A. Ny hovedforhandling vil bli berammet så snart denne avgjørelse foreligger.»
Utvalget finner at avgjørelsen slik den var begrunnet, klart faller utenfor de rent administrative funksjoner som er tillagt dommeren. Det var en avgjørelse som må søke sin hjemmel i prosesslovgivningen. I så måte er det to bestemmelser som har interesse - tvistemålsloven §96 og §318 tredje ledd. Utvalget er enig med den kjærende part i at det i dette tilfelle skulle synes rimelig å avsi kjennelse etter §96, særskilt fordi berammelse av ny hovedforhandling ble skutt ut i en ubestemt fremtid avhengig av hvordan en kommende straffesak måtte bli iretteført. Utvalget anser det imidlertid ikke nødvendig i denne saken å ta avgjort standpunkt til om kjennelse etter §96 var påkrevet, eller om avgjørelsen også kunne treffes ved beslutning etter §318 tredje ledd. Det må være tilstrekkelig å slå fast at avgjørelsen, hva enten den søkes forankret i §96 eller i §318 tredje ledd, vil kunne prøves ved kjæremål.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling. I denne forbindelse forutsettes det vurdert om den nødvendige rettslige interesse er til stede for å opprettholde kjæremålet. Dersom man skulle mene at dommeravgjørelsen av 25. september 1981 var uriktig, vil det i tilfelle være begått en feil som - i hvert fall så langt det gjelder annullasjon av den foretatte berammelse - ikke lar seg gjenopprette.
Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part har krevd saksomkostninger. Utvalget finner at omkostningsspørsmålet hensiktsmessig må finne sin løsning i den kjennelse som avslutter behandlingen av kjæremålssaken.
Kjennelsen er enstemmig.»