LE-1996-153

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-11-21
Publisert:	LE-1996-00153
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Østerdal herredsrett Nr: 95-00292 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00153 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Merete Jendal) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Henry Bergersen)
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Bull, Lagdommer Eystein F. Husebye, Lagdommer Bernt Krohg
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180, Barneloven (1981)

Saken gjelder hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen for de to yngste av de fire fellesbarna, C, D, E og F, i alderen 13 - 4 år.

Etter separasjon i 1994 tok A ut stevning for Sør-Østerdal herredsrett den 6. juli 1995. Hun krevde opprinnelig den daglige omsorgen over alle fire barna, men endret påstanden under hovedforhandlingen i herredsretten til kun å omfatte de to yngste barna.

Sør-Østerdal herredsrett avsa dom og kjennelse den 24. november 1995 med slike slutninger:

"Domsslutning:

1. B tilkjennes den daglige omsorg for C f. - - 83, D f. - - 86, E f. - - 91 og F f. - - 92.

2. A tilkjennes utvidet samværsrett.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Slutning i kjennelse:

Begjæringen om at dommen, domsslutningens pkt. 1 og 2, gis foregrepet tvangskraft, tas ikke til følge."

For en nærmere redegjørelse for saksforholdet, og partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.

A har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. B har tatt til motmæle. A var innvilget fri sakførsel for herredsretten. Hun har av fylkesmannen i Hedmark også fått innvilget fri sakførsel for lagmannsretten, med advokat Merete Jendal som oppnevnt prosessfullmektig. Hovedforhandling i saken ble holdt i Z i dagene 29. og 30. oktober 1996. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner, begge nye for lagmannsretten. Videre ble avhørt som sakkyndig vitne psykolog Fred Asknes. Han var oppnevnt som sakkyndig for herredsretten. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten ut over at det nå har gått vel ett år siden herredsrettens dom falt.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsretten har avgjort saken i strid med den sakkyndiges konklusjon om at hun er den av partene som er best skikket til å ha den daglige omsorgen for E og F. Herredsretten har her tolket den sakkyndiges uttalelser feilaktig når den har lagt til grunn at den sakkyndige uttalte at partene var likeverdige som omsorgspersoner. Den sakkyndige uttalte bare at ingen av dem var uskikket til å ha omsorgen. Muntlig ga han under hovedforhandlingen uttrykk for at han oppfattet hennes omsorgsevne som klart bedre en fars omsorgsevne, og at alle fire barna hadde vært best tjent med å bo hos mor. Dette var ikke mulig fordi C som hadde fylt 12 år hadde gjort det klart at hun ville bo fortsatt på X. Den sakkyndige hadde videre uttalt at det også for D var best at hun fortsatt bodde på X. Dette innebar ikke at han mente far var den beste omsorgsperson for henne.

Selv om morspresumpsjonen ble opphevet i den nye barneloven fra 1981, må retten legge stor vekt på hvem av partene som har den sterkeste følelsesmessige kontakten med barna, og hvem av dem som har hatt den faktiske omsorgen for disse. Dette vil føre til at mor, i de fleste tilfelle, vil få en fortrinnsrett til små barn. Slik har det vært forutsatt fra lovgiverens side. Dette utgangspunkt er også lagt til grunn av domstolene og i juridisk teori, jf Lucy Smith i Jussens Venner nr. 10 for 1986.

I hjemmet på X tok hun seg av alt, og hun er meget betenkt på at far nå skal ha omsorgen for alle barna. Han er ikke så flink med grensesetting i forhold til barna, og han har en tendens til å ikke ta alvorlig nok på problemer, slik som astmasykdommen til F. Han er ikke så ung, og han har dessuten uttalt at det er slitsomt å ha omsorgen for alle fire barna . Hun tviler på at han noen gang kommer til å redusere sin arbeidstid selv om dette ville være en fordel for barna. Han er avhengig av en husholderske og dette kan ikke erstatte hennes nærhet og varme.

Hun er selv fullt innstilt på å gi de to yngste barna et godt hjem på Y der hun vil bo sammen med sin samboer som hun er glad i. De har holdt sammen i over ett år, og har tilbragt alle helger og ferier sammen. De er fullt innstilt på et videre samliv. De har nå kjøpt en stor bil slik at både hennes fire barn og samboerens to barn kan være sammen med dem på utflukter og turer. Fra boligen her er det bare ca 100 meter til barnehagen fra boligen, og E og F er allerede sikret plass der. Det er også kort vei til skolen.

Det er anledning til å ta hensyn til foreldrenes følelser når ingen bestemt løsning fremtrer som mer riktig enn den andre. Hun vil komme til å ta det meget tungt om hun ikke får den daglige omsorgen for E og F. Hun er også sikker på at barna kommer til å savne henne sterkt i et slikt tilfelle. E har overnattet flere ganger hjemme hos henne det siste året, enn hos faren. Hun har også sagt at hun øsker å få bo fast hos henne.

Ønsket om å holde søskenflokken samlet har ikke så stor vekt her fordi det er ganske stor aldersforskjell mellom de to eldste og de to yngste. De to eldste former etter hvert sine egne liv, og vil være mer borte fra hjemmet på egne aktiviteter. På Y vil E og F, på den annen side, få daglig samvær med hennes samboers to tenåringsbarn og disse fire har allerede fått god kontakt med hverandre. Savnet av egne søsken blir da mindre for E og F.

Domstolene har flere ganger delt en søskenflokk. Særlig dom avsagt av Agder lagmannsrett av 18.10.93 ligger nær vårt tilfelle, og bør gi veiledning til en riktig avgjørelse. Retten la her stor vekt på at mors nærhet og varme var av stor betydning for det minste barnet på 4 år, og på den annen side at faren ikke ville kunne tilby samme følelsesmessige nærhet til barnet selv om han for øvrig var skikket som omsorgspersjon.

A har nedlagt slik påstand:

1. A tilkjennes den daglige omsorg for E, f. - - 91 og F, f. - - 92.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

De momenter som særlig må vektlegges i saken knytter seg til stikkordene stabilitet/ustabilitet, faren ved miljøskifte og splitting av søskenflokk.

Hjemmet på X er barnas faste ankerpunkt og er det sted hvor de har sine venner og det meste av slekten. Her er det stabile forhold med far som omsorgsperson. Den unge kvinnen som han vil tilsette som husholderske er nå 23 år gammel. Hun er den samme som var husholderske i 1994 mens mor var i Skien. Barna liker henne godt, og hun kjenner barna og deres behov. Han har planer om utvidelse av boligen slik at alle fire barn får hvert sitt soverom. Han håper å få til en akseptabel finansiering av utvidelsen. For øvrig har han sikret seg rett hos arbeidsgiver til å få nedsatt arbeidstiden dersom dette skal vise seg nødvendig av hensyn til barna. Inntil videre satser han på at ordningen med husholderske vil virke like bra som forrige gang.

Mors forhold må anses som usikre. Hun har ikke vært samboer med sin nye mann. Hun skal nå flytte hjem til ham og hans to barn. Dette kan skape problemer. Det gjenstår å se om forholdet er av stabil og langvarig karakter. Det må vektlegges at mors forhold, etter første gangs flytting fra felleshjemmet i 1994, har vært noe ustabile. Blir det brudd med hennes samboer er de to små barna uten et sikkert hjem.

Alle barna har festnet seg til miljøet på X, særlig da mor flyttet til Skien. Barnas morfar har sterkt understreket dette. Han har også uttalt seg sterkt rosende om fars omsorgsevne og det gode forhold mellom de fire søsken. Det må ha kostet mye for morfar å vitne som han gjorde, og hans forklaring har derfor en spesiell vekt. Fra den sakkyndig foreligger det attest for at barna er "flotte og harmoniske unger". Dette sier noe om forholdene hjemme.

Det vil innebære et sterkt miljøskifte for E og F å flytte til Y. De mister den gode kontakten med besteforeldrene og slekten for øvrig i Z. Boforholdene på Y er annerledes og ukjente, og barna skal i tilfelle inn i en familie med to tenåringsbarn. Den sakkyndige har ikke drøftet dette aspekt i sin utredning for herredsretten. Den sakkyndiges kritikk av ham selv synes for øvrig i hovedforhandlingen i lagmannsretten redusert til at han ikke opplyste mor tilstrekkelig om et kurs for foreldre med astmabarn.

Det mest tungtveiende moment mot flytting er allikevel barnas venner og kamerater på X. Rettspraksis har lagt til grunn at det må foreligge en overvekt av hensyn som taler for flytting før barna tas ut av sitt vante miljø. I denne saken foreligger ikke noen slik overvekt av hensyn som taler for at barna bør flytte til Y. Det kan utledes av den senere tids rettspraksis at denne er blitt ennå mer restrektiv i spørsmålet om flytting. Det må kreves tungtveiende grunner for flytting, og en flytting må i tilfelle innebære klare fordeler for barna. Det vises til Smith/Lødrup, utg. 1993, side 91.

En splitting av søskenflokk er en smertefull operasjon. Det er også forbundet med betydelig risiko for barna selv om det foreligger aldersforskjeller som her. Lagmannsretten står fritt til å fravike råd fra sakkyndige i saken, jf Rt-1984-268.

Det må legges til grunn at begge part er har god omsorgsevne og at de begge er godt skikket til å ha den daglige omsorgen for E og F slik den sakkyndige har uttalt. Derimot kan det ikke legges til grunn at det vil bli et så utstrakt samvær mellom de fire søsken som 180 - 200 dager i året som denne har anført til støtte for at barna trygt kan flytte med mor til Y. Samværet vil bli vesentlig sjeldnere.

Det må vektlegges at F ikke har hatt astma på 1 1/2 år, og at alt har gått bra med barna også etter at mor flyttet i 1994.

B har nedlagt slik påstand:

1. Sør-Østerdal herredsretts dom av 24. november 1995 stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Partene ble gift i 1983 og har fire fellesbarn. Eldste barn er C. Hun er 13 år nå, og hun har gitt klart uttrykk for at hun ikke vil flytte fra hjemmet i X. Nest eldste barn er D som er 10 år. Hun har ikke, som C, gitt uttrykk for et bestemt ønske om å bli boende hos faren, men heller ikke om å flytte til Y sammen med moren.

E er eldst av de to barna saken gjelder. Hun er 5 1/2 år gammel. Det yngste av barna, F, er 4 år gammel. Om disse to barna synes partene å være enige om at de er innbyrdes sterkt avhengig av hverandre og med E som "lederen" av de to.

Lagmannsretten vil først bemerke at avgjørelsen i saken må bygges på en total vurdering av hva som er best for alle barna. Ved vurderingen av om søskenflokken skal deles, slik moren krever, må lagmannsretten vurdere virkningen av en slik deling også på de to eldste barna, selv om omsorgen for disse ikke omfattes av hennes krav.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall, bestående av dommerne Bull og Husebye, og et mindretall, bestående av dommer Krohg.

Flertallet legger vekt på at alle fire barn, etter opplysningene i saken, er harmoniske og veltilpassede selv om de hver for seg er forskjellig av karakter. Den sakkyndige har betegnet C, E og F som løvetannbarn, i betydningen stabile og robuste, mens han har betegnet D som persilleblad, i betydningen noe mer usikker og tander. Alle fire gir han karakteren "flotte unger". Barnas morfar, som vitnet i retten, har fremhevet det samme og dessuten fremhevet at barna har sterk omsorg for hverandre innbyrdes, og hjelper og støtter hverandre. Også far har fremhevet dette.

Flertallet legger stor vekt på det gode samhold mellom barna som synes å være til stede. Dette forhold, og de positive utsagn som foreligger om alle fire barn hver for seg, må etter flertallets mening være en virkning av en god og trygg oppvekst i hjemmet på X. Barnas forhold avspeiler også det inntrykk flertallet har fått av partene som trygge og gode omsorgspersoner for sine barn.

Når flertallet legger til grunn at begge parter må anses som gode omsorgspersoner for sine barn gjelder dette både de to eldste og de to yngste. Det er allikevel klare forskjeller mellom partene som omsorgspersoner. Forskjellen ligger særlig i den forskjell det nødvendigvis må være mellom en noe eldre far og en yngre mor. Faren er 49 år gammel og moren er 33 år gammel. Det er også en forskjell i mennesketyper. Partene er klare over denne forskjellen, og de viste under forhandlingene en ganske imponerende selvinnsikt og innbyrdes lojalitet mot hverandre som er sjelden å oppleve i tilsvarende tvister. Faren sier han må tenke seg om et par ganger før han gir uttrykk for bestemte oppfatninger. Impulshandlinger er neppe hans handlingsmønster. Moren synes mer impulsiv og handler raskt hvis hun mener noe bestemt f.eks. om barnas forhold. Hun gir inntrykk av evne til nærhet som særlig små barn trenger.

Moren har fremhevet at aldersforskjellen, og at de har så ulike personlighet, som grunnen til "at det ble turbulens i ekteskapet" og til at hun til slutt begjærte separasjon. Hun beskriver dette som en tung beslutning. Hun har beskrevet sin situasjon i hjemmet før separasjonen i 1994 som strevsom. Hun hadde hovedansvaret for de fire barna og dessuten omsorgen for en tante av mannen som bor i kjelleren når denne hadde sine nerveanfall.

Faren, på sin side, har beskrevet bruddet som et sjokk som medførte at han ble satt utenfor i en periode da han hadde vanskelig for å tenke og var veldig nedfor. Det var grunnen til at han først ikke så noen mulighet for seg til å klare barna alene, og i at han samtykket i at mor skulle ha den daglige omsorgen for disse. Senere fant han nødvendig styrke til å etablere ordninger som gjorde at han kunne opprettholde et hjem for alle fire barna. Han hadde da husholderske som tok seg av barna når han var på jobb og som laget mat og vasket tøy inntil mor kom tilbake som ansatt dagmamma hos ham. Det er den samme husholderske han nå vil ansette når mor flytter til Y. Hun er 23 år gammel og beskrives av far som flink med barna, og barna kjenner henne godt. Hun har sagt seg villig til å la seg reengasjere som husholderske.

Faren synes det har gått "utrolig bra" å være alenefar, men at det har vært slitsomt. Han vil allikevel heller ta dette ansvaret enn at de to yngste skal flytte. Han mener barna vet hvor de hører til og at en flytting til Y vil gjøre E og F fortvilet. E har sagt til ham at hun vil bo hos ham på X. Han opplever at barna er i en vanskelig lojalitetskonflikt. Han fremhever det fine søskenforhold mellom alle fire barn og at de to eldste ikke vil like det om de to små flytter til Y.

Flertallet har fått et mer positivt inntrykk av faren som omsorgsperson enn det som kommer til uttrykk i den sakkyndiges vurdering avgitt til herredsretten og senere til fylkesmannen i anledning søknaden om fri sakførsel. Den sakkyndige, som møtte som sakkyndig vitne for lagmannsretten, opprettholdt under sin forklaring konklusjonen om at moren bør få den daglige omsorgen for E og F. Han presiserte imidlertid at han ikke hadde fulgt partene det siste året. Flertallet ser det slik at de forhold som ble påpekt som negative hos far av den sakkyndige må tillegges vesentlig mindre vekt ved avgjørelsen nå, i lys av partenes forklaringer og ikke minst i lys av den selvinnsikt som far selv har gitt uttrykk for under sin forklaring. Han har erkjent at han ikke var flink nok til å hjelpe moren i det daglige da de bodde sammen, men flertallet legger på den annen side til grunn at han har vist en utpreget vilje til å ta ansvar etter bruddet og en evne til å utøve sin funksjon som omsorgsperson på en god måte.

Et av ankepunktene mot faren i saken har vært hans manglende forståelse for F' astma. Nå har ikke F hatt astma på 1 1/2 år. Betydningen av dette moment reduseres da noe. Sammenholdt med det gode inntrykk flertallet sitter igjen med av faren som omsorgsperson i tiden etter partenes skilsmisse tillegges ankepunktet mindre vekt. Flertallet er ikke i tvil om at E og F fortsatt vil kunne ha et godt og trygt hjem hos faren på X også når mor flytter til Y.

Morens tilbud til E og F oppfatter flertallet som mer usikkert. Betenkeligheten går ikke på moren som omsorgsperson. Isolert sett er henns personlige egenskaper, som evne til nærhet og varme, av største betydning for de to små barna. Flertallet mener at ved utstrakt bruk av samvær i helger og ferier vil dette positive samspillet mellom mor og barn ikke bli skadet. Det flertallet legger vekt på i avveiingen mellom faren og moren som omsorgsperson i det daglige er at morens tilbud, utover hennes egen positive rolle som mor, inkluderer flere forhold som er uprøvde og dermed vil virke usikre på barna.

Først og fremst betyr en flytting til Y at barna flyttes til et sted de ikke er så fortrolig med som X. Dernest skal de to små finne en plass i et allerede etablert hjem med en far og hans to tenåringsbarn. A selv er ikke en del av dette hjemmet, hun har ikke vært samboer med sin forlovede G utover helger og ferier. Også for henne vil tilpassingen til det etablerte hjemmet, og til et nytt daglig samboforhold innebære noe nytt og uprøvd. Selv om flertallet har fått et positivt inntrykk av G må flertallet allikevel ta med i sin vurdering den usikkerhet som ligger i etableringen i et nytt samboforhold for mor. Går det galt med dette forholdet vil det være sterkt negativt for E og F og innebære ny flytting med enda større usikkerhet for barna.

Slik flertallet bedømmer situasjonen innebærer en flytting av E og F inn i et nytt og uprøvd daglig samboforhold for mor en betydelig usikkerhet for disse. De vil lett kunne finne sin situasjon som utrygg, på tross av mors nærhet. Dertil kommer at de må finne sin plass i samfunnet på Y for øvrig, i nokså ukjente omgivelser, i ukjent barnehage og i skole. Flertallet finner ikke å kunne legge til grunn at Gs to barn kan utgjøre noen erstatning for E og F i savnet av de to eldre søsken, C og D. Dermed ikke sagt at det ikke kan bli et godt forhold mellom de to søskenkull, men det foreligger også muligheter for det motsatte. Usikkerhets- momentene for E og F ved en flytting til Y fremtrer som store når en sammenligner med det alternativ som ligger i at de fortsatt blir boende i X, sammen med faren og søstrene C og D.

Flertallet har derfor, som herredsretten, kommet til at det er best for E og F at de blir boende hos faren på X. Flertallet bedømmer dette som et sikkert og godt alternativ for barna i motsetning til et usikkert og uprøvd alternativ som en flytting til Y innebærer. Flertallet tror at en flytting til Y vil virke meget uheldig på kontakten inad i søskenflkokken. Det er ikke sansynlig at C og D vil være så interessert i å reise til Y etter hvert som de blir eldre. Kontakten mellom de fire barna vil bli dårligere, og savnet etter C og D vil da kunne bli stort hos E og F.

På den annen side, har både moren og hennes kommende samboer, sine foreldre i Z. Det må kunne antas at foreldrene kan aktiviseres ved samvær med barna der, selv om moren nå flytter ut av huset og dette blir leiet ut til andre. Ved at moren hyppigere kommer på besøk til Z vil også de to eldste barnas samvær med moren være best sikret.

Lagmannsrettens mindretall mener at E og F bør bo hos moren, A.

Det er på det rene at den situasjonen som oppsto ved samlivsbruddet våren 1994, og som utvikler seg nå ved at moren flytter til Y, er en belastning for alle de fire barna, og spesielt for de to yngste som denne saken gjelder. Uansett hvilken løsning som blir valgt, vil barna bli utsatt for tap og savn. Siktemålet med avgjørelsen er å finne frem til den ordningen som må antas å innebære minst skadevirkninger. Slik mindretallet ser saken, er dette at moren gis omsorgen for de to yngste.

Det er særlig følgende forhold mindretallet bygger sin vurdering på: For det første mener mindretallet at et brudd i den daglige kontakten med moren vil innebære en større belastning for de to små barna det her er tale om, enn et tilsvarende brudd i kontakten med faren, de to eldre søstrene og miljøet på X forøvrig. For det annet anser mindretallet det nokså klart at det er moren som representerer det tryggeste og beste omsorgsalternativet i tiden fremover, både på kort og lengre sikt.

Når det gjelder hvordan E og F kommer til å oppleve at de ikke lenger har moren å holde seg til i det daglige, tar mindretallet utgangspunkt i at det er moren som - med unntak av fire måneder høsten 1994 - har vært den som har tatt seg av dem, både praktisk og ellers, helt frem til nå. I tiden før samlivsbruddet var dette den helt dominerende hovedregel, dels på grunn av farens arbeid, dels på grunn av hans holdning til arbeidsfordelingen i hjemmet. Høsten 1994, da moren flyttet til Skien, men ble hindret i å ta barna med seg på grunn av den midlertidige forføyningen, var det en husholderske som hadde det meste av ansvaret i hvert fall for de minste barna. Siden januar 1995 er det moren som har hatt arbeidet som "husholderske". I tillegg har hun hatt de minste barna hos seg om natten i betydelig grad, ved siden av at hun har hatt samvær med alle fire barna på ordinær måte. Når moren i tillegg beskrives og fremstår som en varm og nær kvinne, kan det ikke være tvil om at E og F må føle en meget sterk tilknytning til henne. Det betyr at dersom hun nå "blir borte", vil tapet og savnet bli tilsvarende stort.

For barn i den alderen det her er tale om, med små muligheter til å forstå hva som skjer i de voksnes verden, vil dette være en alvorlig belastning, som det vil kreve betydelig forståelse og oppfølging fra omgivelsenes side å avdempe følgene av. Selv om barna også er glade i faren sin, og sikkert har fått en nærmere tilknytning til ham i løpet av den tiden som er gått siden samlivsbruddet, mener mindretallet at forholdet til ham nødvendigvis må være av en annen karakter, og at et brudd her derfor vil innebære en mindre belastning. Selv om man tar i betraktning at en flytting av de to minste barna til Y også vil bety et brudd i den daglige kontakten med de to eldre søstrene og med lekekameratene på X, mener derfor mindretallet at de umiddelbare skadelige konsekvensene av en flytting med moren på langt nær kan sammenlignes med det barna blir utsatt for ved at moren flytter uten dem.

Når det gjelder morens og farens alternative omsorgstilbud i tiden fremover, er det ingen tvil om at begge vil dekke E og F' daglige behov når det gjelder mat, klær, husrom og hygiene på tilfredsstillende måte. Bortsett fra at faren har tenkt å få en del av de praktiske tingene ordnet av den samme husholdersken som hjalp ham høsten 1994, synes partene her å stå ganske likt. Derimot synes det, ut fra det inntrykket mindretallet har dannet seg av partene, å være klare forskjeller når det gjelder deres evne til å oppfatte og dekke barnas behov på det følelsesmessige plan. Moren er temperamentsfull, aktiv og kvikk, og hun er bekymret for hvordan barna vil reagere på endringene i familieforholdene. Faren er tålmodig, taus og tenker seg om flere ganger før han går til aksjon. Bortsett fra at han skjønner at det er slitsomt å ha ansvaret for fire barn alene, er han ikke bekymret for hvordan det skal gå. Han mener at ungene vil ta det greit.

Forskjellen mellom partene når det gjelder personlige egenskaper gir ikke i seg selv grunnlag for å si at den ene er "bedre" enn den andre som omsorgsperson. Men særlig med tanke på det tapet barna vil lide ved at moren nå flytter til Y, er mindretallet av den oppfatning at farens avventende og bagatelliserende holdning til problemene i seg selv innebærer en risiko med hensyn til hvordan det vil gå for de to yngste barna. På dette punktet mener derfor mindretallet at det ville vært en dobbelt gevinst å hente ved å la moren få omsorgen: Dels ville problemene antagelig bli noe mindre, dels ville moren som hjemmeværende ha bedre muligheter og, i kraft av sin person, bedre evne til å se og håndtere det som vil oppstå av vanskeligheter.

Også i et mer langsiktig perspektiv mener mindretallet at det vil være bedre for E og F å vokse opp hos moren. Et moment i den forbindelse er at morens kjæreste siden mai 1995, som hun nå skal flytte sammen med "på ordentlig", vil være en støtte, både for henne og barna. Selv om moren har et brutt samboforhold fra Skien bak seg, er det mindretallets oppfatning at det ikke knytter seg en slik usikkerhet til forholdet til den mannen hun skal flytte sammen med nå, at det er grunn til særlig skepsis med hensyn til om dette vil vare. På dette punktet er situasjonen forandret siden herredsrettens avgjørelse for et år siden. Selv om det er visse usikkerhetsmomenter i forbindelse med etableringen på Y, er disse etter mindretallets oppfatning vesentlig mindre enn den usikkerheten som vil være forbundet med å overlate omsorgen for alle de fire barna til faren alene. Bortsett fra de fire månedene høsten 1994 er dette et uprøvd alternativ, og det er etter mindretallets syn vanskelig å legge til grunn at dette vil fungere i lengden, selv med leiet hjelp. I alle fall må man regne med at den hjelpen det er tale om i form av husholderske, innebærer et usikkerhetsmoment med tanke på hvor stabil situasjonen vil bli for barna. Slik farens arbeidssituasjon er, vil husholdersken måtte bli en ganske sentral person, i hvert fall i de minste barnas hverdag, flere måneder av året. Vedkommende som det er meningen skal ta jobben nå, er som nevnt 23 år gammel. Etter mindretallets syn ligger det i kortene at barna kan bli nødt til forholde seg til flere slike "reservemammaer" opp gjennom de nærmeste årene. Dette er uheldig, og - for de to minstes del - unødvendig, i og med at moren kan og vil ha dem hos seg på Y.

En ytterligere grunn til at moren bør få omsorgen for E og F er at dette, etter mindretallets syn, antagelig vil være den ordningen som innebærer størst mulighet for alle de fire barna til kontakt med begge foreldrene og med slekta i Z forøvrig. Mindretallet tar her utgangspunkt i at morens familie og deler av nærmiljøet ellers har tatt sterk avstand fra henne etter at hun valgte å bryte ut av ekteskapet. Hvis faren nå får omsorgen også for de to yngste barna, er mindretallet redd for at dette vil kunne bidra til å befeste inntrykket av fordømmelse. Det innebærer en reell risiko for at moren ikke makter å reparere sitt forhold til hjembygda og barnas besteforeldre. Dette vil være til skade, også for barna. Mindretallet tror det vil være lettere å normalisere situasjonen dersom det blir bestemt at de to yngste barna skal bo hos moren. Dette vil styrke henne, samtidig som det vil gjøre det nødvendig med mer kontakt. På den måten vil forholdet til familen og bygda kunne gjenopprettes, til beste for alle.

Det klareste motargumentet mot å la moren få omsorgen for E og F i dette tilfellet, er hensynet til ikke å splitte søskenflokken. Siden det her er tale om to eldre søsken som i alle fall skal bli igjen hos faren, og to yngre som i tilfelle skal flytte med moren, og et relativt betydelig alderssprang mellom de to "parene", gjør imidlertid ikke dette hensynet seg gjeldende med full tyngde. Selv om søskenflokken splittes, får alle beholde den av søsknene han eller hun har nærmest kontakt med. Siden det er tale om en nokså stor søskenflokk, vil en deling også ha visse positive bivirkninger. I hvert fall for faren, som - tross husholdersken - må regnes som aleneforsørger heretter, måtte det innebære en stor lettelse i den praktiske hverdagen å bare skulle ha to barn å følge opp og ha omsorg mesteparten av tiden. Blant annet av disse grunner er derfor dette ikke tilstrekkelig til å veie opp de betydelige usikkerhetsmomentene som, etter mindretallets syn, ellers knytter seg til å la faren forsøke å ha omsorgen for også de to yngste barna.

På denne bakgrunn går mindretallet inn for å gi moren medhold i anken.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste idet den samlede lagmannsrett er enig i herredsrettens avgjørelse av samværsspørsmålet. Når A nå flytter til Y, vil praktiseringen av samværsordningen måtte justeres. Lagmannsretten har tiltro til at partene fortsatt vil være i stand til å samarbeide om dette, til beste for barna og slik at ordningen også blir akseptabel for de voksne. Det vises i denne forbindelse til at samværsspørsmålet overhodet ikke har vært omtvistet mellom partene.

Anken har vært forgjeves. Flertallet finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at At bør fritas for å betale saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Det legges her vekt på at herredsretten ikke fulgte den sakkyndiges anbefaling i omsorgsspørsmålet, og at den sakkyndige oppfordret til en fornyet prøvelse av spørsmålet for høyere rettsinstans.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.