Rt-1984-268

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-02-23
Publisert:	Rt-1984-268 (47-84)
Stikkord:	Foreldreansvar
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. februar 1984 i l.nr. 26 B/1984
Parter:	A (advokat Jon Lyng) mot B (h.r.advokat Else Bugge Fougner).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Røstad, Løchen, Skåre, Bølviken
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §7

Dommer Sinding-Larsen: A og B giftet seg den 5. juli 1975. De var da henholdsvis vel 20 og knapt 24 år gamle. Fellesbarna, C og D, som er tvillinger, er født xx.xx.1977. Den 23. april 1981 fødte A en datter, E. Faren var F, som A noen tid hadde stått i forhold til. At B ikke var far til E ble erkjent av hustruen og F omkring årsskiftet 1981-82 da ekteskapet allerede var begynt å vakle. At F er far til E ble senere den 13. august 1982 fastslått av fylkesmannen i Å i medhold av bestemmelsen i barneloven av 8. april 1981 §7.

Partene flyttet fra hverandre ved årsskiftet 1981-82, da hustruen tok barna med seg og flyttet til sine foreldre. B reiste skilsmissesak ved stevning av 10. februar 1982. Han krevde foreldreansvaret for fellesbarna, C og D.

Z byrett avsa den 5. juli 1982 dom med slik domsslutning:

«1. B og A skilles.

2. A og B gis sammen foreldreansvaret over fellesbarna C, født xx.xx.1977 og D, født xx.xx.1977, men barna skal fortsatt bo hos A.

3. A gis bruksrett til den felles bolig inntil 1. november 1982.

4. B betaler fra 1. juli 1982 i oppfostringsbidrag til hver av fellesbarna, C og D, kr. 700,- - syvhundrekroner - tilsammen kr. 1400,- pr. måned, som betales månedlig og den første i hver måned, dog slik at beløpet for juli måned først betales innen 20. - tyvende - juli. Bidragene forutsettes indeksregulert.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.»

B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, for så vidt angikk domsslutningens punkt 2, 4 og 5. Lagmannsretten avsa den 27. juni 1983 dom med slik domsslutning:

«1. B gis foreldreansvaret til C og D, begge født xx.xx.1977.

2. A frifinnes for krav om å betale oppfostringsbidrag.

3. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.»

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

I ankeerklæringen ble det begjært oppnevnt sakkyndige. Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte den 2. september 1983 sjefspsykolog Gerdt Henrik Vedeler og konstituert overlege Elisabeth Føyn Jespersen. De sakkyndige har avgitt en felles skriftlig erklæring datert 30. desember 1983 der de redegjør for hvilke undersøkelser som er foretatt, og for sine observasjoner og drøfter de forskjellige alternativer det kan bli tale om. De avslutter sin erklæring slik:

«Etter en samlet vurdering av disse mulighetene har de sakkyndige kommet frem til at vi vil anbefale at D bor hos far og C hos mor.

Vi vil videre anbefale at barna blir sikret en besøksordning som betyr at de annenhver uke besøker henholdsvis mor og far. På den måten vil de holde kontakten med den av foreldrene de ikke bor fast hos. Begge barna vil være sikret en tilfredsstillende skoleordning og et godt oppvekstmiljø. Avstanden mellom de to hjemmene er såpass kort at de, når de blir eldre, vil kunne reise til hverandre på egen hånd.

De sakkyndige har drøftet disse mulige ordninger med mor og far samtidig. Begge foreldrene hevder bestemt overfor de sakkyndige at deres primære ønske er å få begge barna. På tross av dette, virker det som om de vil akseptere en løsning som er slik at D kommer til far og C er hos mor. Det er grunn til å anta at partene vil samarbeide om en slik ordning. Vi vurderer at samarbeidet vil bli enklest om foreldreansvaret ikke blir delt. Delt foreldreansvar vil kunne tvinge partene inn i en kunstig situasjon som kan vanskeliggjøre et godt samarbeid på frivillig grunnlag.

Konklusjon:

De sakkyndige anbefaler at D flytter til sin far og at C blir boende hos mor. Foreldrene bør få foreldreansvaret for det barn som bor hos dem.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er i tillegg til partene avhørt åtte vitner, hvorav seks er nye for Høyesterett.

For Høyesterett gjelder tvisten bare foreldreansvaret. Det er ikke tvist om samværsrett. Bidragsspørsmålet er partene enige om å overlate fylkesmannen til avgjørelse når det foreligger endelig dom om foreldreansvaret.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Begge parter må anses vel skikket til å ha ansvaret og omsorgen for barna, og barna vil uansett hvem av foreldrene som får omsorgen for dem, komme under sikre og trygge forhold. Begge foreldre har ordnede boligforhold, og begge lever i stabile parforhold og tar sikte på å inngå nytt ekteskap. Lagmannsretten har tatt feil når det er lagt til grunn at barnas fremtid vil være sikrere hos faren. De faktiske forhold har dessuten endret seg siden lagmannsrettens dom. Den ankende part har nå flyttet inn i en rekkehusleilighet, og forholdet til F, som midlertidig var avbrutt, er nå igjen stabilt og godt.

Hverken lagmannsretten eller de sakkyndige for Høyesterett har lagt tilstrekkelig vekt på at barna hele tiden har vært hos moren, og den betydning det har for barna at status quo opprettholdes og miljøskifte unngås. Både lagmannsrettens løsning med begge tvillinger til faren og de sakkyndiges løsning med D til faren vil rive opp den etablerte ordning, som fungerer meget godt, og vil bringe inn risikomomenter.

Det er heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på den nære tilknytning mellom mor og barn. Også før samlivsbruddet hadde moren, som hjemmeværende, det vesentlige av den daglige omsorg for og kontakt med barna. Moren har vist vilje og evne til å følge barnas utvikling.

En flytting vil medføre endringer også i barnas ytre miljø. De går nå i barnehage sammen med barn som vil begynne i samme skoleklasse.

En søskenflokk bør ikke splittes. Dette moment er tillagt for liten vekt av lagmannsretten når den ville skille tvillingene fra E, og av de sakkyndige når de vil skille D fra C og E. De sakkyndiges løsning bærer et visst preg av kompromiss. Det er ikke eksempler i rettspraksis på at et tvillingpar er delt.

Ankemotpartens anførsler i tilknytning til hustruens utroskap og det moralsk forkastelige i hennes handlemåte i denne forbindelse, er irrelevante. Spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvaret skal avgjøres ut fra hensynet til barna, jfr. barneloven av 8. april 1981 §34 tredje ledd, og ikke ut fra en vurdering av foreldrenes skyld i samlivsbruddet. Det bestrides at hustruens handlemåte forut for samlivsbruddet gir grunnlag for å anta at hun vil være mindre skikket enn ektefellen til å oppdra barna.

Som allerede nevnt, må det antas at begge parter har tatt sikte på nytt ekteskap. Det foreligger bare positive uttalelser om begge de nye partnere, og forholdet til andre «omsorgspersoner» er derfor ikke noe avgjørende moment i denne sak. Det pekes på at barna har et nært forhold til morforeldrene, mens forholdet til farfaren, som har hatt alkoholproblemer, kanskje kan være noe problematisk.

Den ankende part finner grunn til å peke på at det av vitneutsagn i saken fremgår at det er visse umodne trekk ved ankemotpartens personlighet.

En samlet vurdering av alle forhold må føre til at det er best for barna å bli hvor de er, hos moren.

Den ankende part finner det ikke hensiktsmessig at foreldreansvaret deles, men vil ikke motsette seg slikt delt ansvar dersom retten skulle finne denne ordning hensiktsmessig.

Den ankende part, A, som har hatt fri sakførsel for alle instanser, har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt:

1. A tilkjennes foreldreansvaret til sønnen D, født xx.xx.1977 og datteren C, født xx.xx.1977. Subsidiært:

A og B gis sammen foreldreansvaret til C og D født xx.xx.1977, men barna skal fortsatt bo hos A. I begge tilfelle:

B betaler saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Han føler seg like knyttet til begge tvillingene og mener at han bør få foreldreansvaret for begge, men som en subsidiær løsning vil han i tilslutning til de sakkyndiges vurdering godta en deling, slik at han får foreldreansvaret for D og den ankende part foreldreansvaret for C.

Det må være til det beste for barna at de bor hos ham. Han viser særlig til at de da vil bo på slektsgården, som han nå forpakter, men som han vil overta i den nærmeste fremtid. D har odelsrett til denne eiendommen. De vil her få et meget godt bomiljø. De får fordelen av å bo rommelig på en landbrukseiendom, i landlige omgivelser, men nær Z med de muligheter det gir. Han og hans samboer, G, vil kunne sikre barna gode og stabile forhold.

Status quo-hensynet som er påberopt av den ankende part, faller i to deler; hensynet til det indre miljø og hensynet til det ytre miljø. Når det gjelder det indre miljø, skifte av familiesituasjon og hovedperson, påpekes at barna nå er nesten syv år, og at D er meget moden for alderen. Barna kan forberedes på en flytting, og denne vil da ikke by på samme problemer som den gang de var mindre. Det vises ellers til at de sakkyndige ikke har funnet betenkelighetene ved en flytting avgjørende.

Båndene til moren vil ikke bli brutt om barna flytter til faren. Avstanden mellom hjemmene blir ikke så stor, og med besøk annenhver uke blir kontakten opprettholdt.

Barna vil sannsynligvis bli utsatt for miljøendringer også om de blir boende hos moren. Hvis og når F flytter sammen med henne, vil dette bety en endring i hjemmemiljøet. Også barnas ytre miljø vil bli endret, idet F og moren har planer om å kjøpe nytt hus etter at de har giftet seg.

Forholdet til halvsøsteren E kan ikke tillegges særskilt vekt. Flytter begge tvillingene til faren, har de hverandre. Flytter bare D, vil han få en storebror i den 9 år gamle sønnen til farens samboer. De flytter heller ikke til et ukjent miljø, men til en far som står dem nær og som har gått aktivt inn i farsrollen. Også hans samboer er de godt kjent med og knyttet til. At en flytting i seg selv ikke vil virke skadelig viser det forhold at moren allerede har flyttet fem ganger etter samlivsbruddet. Der hun nå bor, har hun bodd bare åtte måneder. Disse flyttinger har barna ikke tatt skade av.

Barna er robuste og sunne. De er nå nærmere syv år gamle og kan ikke lenger karakteriseres som små.

Hvis Høyesterett ikke følger de sakkyndiges uttalelse og lar foreldrene få ansvaret for hvert sitt barn, bør C følge D til faren. Farens samboer, G, vil kunne tjene som mors-figur for C, mens F som ennå ikke har flyttet sammen med moren, ikke kan ha tilsvarende betydning for D. D føler seg dessuten knyttet til gården.

Uansett hvor barna bor, vil de kunne opprettholde kontakten med besteforeldrene på begge sider.

Etter ankemotpartens syn må A's forhold forut for samlivsbruddet tillegges vekt ved avgjørelsen. Når begge foreldrene må anses vel skikket til å ha omsorgen for barna, må det kunne tas hensyn til for hvem tapet av barna vil føles tyngst. For ankemotparten vil det være vanskelig å forstå hvorfor han ikke skal få barna når det ses hen til på den ene side hva han har å tilby dem, og på den annen side hva han har vært igjennom i den siste del av ekteskapet. Hvis ingen løsning peker seg ut som den beste for barna, kan det tas hensyn også til slike omstendigheter, jfr. Innst. O nr. 30 (1980-81) side 14.

Det bestrides at det er påvist noen umodenhet hos ankemotparten som kan ha betydning for hans skikkethet som oppdrager.

Ankemotparten vil subsidiært hevde at det må være grunnlag for de sakkyndiges løsning - at han får ansvaret for D og moren for C. De vil likevel ha kontakt gjennom besøk. Det vil være et annet barn i begge hjem. For D er situasjonen at han i alle fall lider et tap i det daglige, enten kontakten med faren og gården eller med C og moren. De sakkyndige er kommet til at dette siste tap er det minste.

Ankemotparten finner grunn til å peke på at praksis viser at Høyesterett bare i rene unntakstilfelle har fraveket de sakkyndiges konklusjoner i barnefordelingssaker.

Ankemotparten, B, som også har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Lagmannsrettens dom stadfestes hva angår punkt 1.

Subsidiært:

B tilkjennes foreldreansvaret alene til sønnen D, født xx.xx.1977.

A tilkjennes alene foreldreansvaret til datteren C, født xx.xx.1977.

Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at den ankende parts prinsipale påstand om at hun skal tilkjennes foreldreansvaret for begge barn, må tas til følge.

Etter barneloven av 8. april 1981 §34 tredje ledd skal avgjørelsen om hvem som skal ha foreldreansvaret, først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Hva som kan fremstille seg som den rimeligste ordning hensett til foreldrenes forhold og deres opptreden overfor hverandre i ekteskapet og i skilsmissesituasjonen, er ikke avgjørende.

Det er enighet om at begge foreldre er vel skikket til å ha omsorgen for barna. Dette understøttes av de opplysninger som foreligger i saken, såvel vitneforklaringer som de uttalelser som forelå for lagmannsretten fra Æ sosialkontor og Æ barnevernsnemnd, og de sakkyndiges uttalelser for Høyesterett.

Begge foreldre har nå en ordnet økonomi og ordnede og gode boforhold. Begge har planer om å inngå nytt ekteskap. Jeg kan ikke se at det nå er noen forskjell av betydning når det gjelder sikkerhet med hensyn til fremtiden, slik lagmannsretten la til grunn.

Det er moren som hele tiden har hatt det vesentlige av den direkte omsorg for barna, også før ektefellene flyttet fra hverandre. Dette var den naturlige ordning, siden hun var hjemmeværende og barna var små. Barnas forhold til begge foreldre har hele tiden vært godt.

Det må anses på det rene at barna også nå har det meget bra hos sin mor, at de er sunne og friske såvel psykisk som fysisk og at de fungerer godt. Dette er fremholdt både i rapporten fra Æ sosialstyre og av de sakkyndige. De har venner på det sted der de bor og går i barnehage sammen med barn de vil komme i klasse med når de begynner på skolen til høsten. Begge, og da særlig C, føler samhørighet med sin yngre halvsøster.

Besøksordningen har vært gjennomført på en slik måte at forholdet til faren har vært godt ivaretatt og han og barna står i et nært forhold til hverandre.

Når det således gjennom to år er etablert en ordning for barna som etter alt som foreligger, fungerer meget bra, må det etter mitt syn foreligge momenter av vekt om en annen ordning skal velges. En endring av barnas miljø vil i alle fall bringe inn en usikkerhet. Også de sakkyndige, som går inn for at D skal flytte til faren, anser barnas tilknytning til det miljø de er i, som et sentralt hensyn i barnefordelingssaker. De kan heller ikke forstås slik at de mener at det ikke også i det foreliggende tilfelle vil være hensyn som taler mot flytting. De antar imidlertid at det ikke foreligger forhold som «skulle bety noe vesentlig i negativ retning». De har likevel ikke trukket den konsekvens av dette at begge barna bør flyttes til faren, og jeg må forstå det slik at de antar at det vil være uheldig å flytte C på grunn av hennes tilknytning til moren.

Det må etter mitt syn i alminnelighet antas å være uheldig at søsken blir adskilt som følge av foreldrenes skilsmisse. Nettopp i denne situasjon, vil søsken kunne ha særlig behov for hverandre. Det gjelder særlig når barna er omtrent jevnaldrende, og i denne sak dreier det seg om tvillinger.

De sakkyndige anfører i sin begrunnelse:

«De sakkyndige er oppmerksom på spørsmålet om å dele søsken og spesielt tvillingene er viktig. Vi oppfatter de to barna så forskjellige at vi ikke tror det vil være spesielt uheldig om de bor fra hverandre. Spesielt ikke hvis man tar vare på søskenforholdet gjennom en hensiktsmessig, gjensidig besøksordning. Tvertimot ville vi kunne tenke oss at de kunne ha godt av å utvikle sine personligheter i hvert sitt miljø og ikke minst på hver sin skole.»

Jeg kan ikke se at det foreligger faktiske opplysninger i de sakkyndiges uttalelse eller i saken for øvrig som viser at barna er mer ulike enn søsken flest. At en gutt identifiserer seg med faren og hans gjøremål og en pike med moren, kan ikke være noe usedvanlig. Jeg finner ikke at det som foreligger, gir tilstrekkelig grunnlag for å velge den løsning å adskille tvillingene. Jeg finner således at man ikke bør rive opp den etablerte ordning og bringe inn den usikkerhet som vil følge med en endring i barnas miljø. Etter mitt syn bør begge barna bli hos moren, hvor de nå er.

Ankemotparten har ikke nedlagt subsidiær påstand om at foreldreansvaret skal tilkjennes foreldrene i fellesskap for det tilfelle at det blir fastsatt at barna skal bo hos moren, og det er derfor ikke grunn til å gå inn på dette spørsmål.

Saken har budt på tvil. Jeg viser her til at de tidligere instanser kom til forskjellig resultat, og til de sakkyndiges uttalelse. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

A tilkjennes foreldreansvaret for sønnen D og datteren C, begge født xx.xx.1977.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Løchen, Skåre og Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Tor Berge): - - -

Retten skal bemerke: - - -

Ang. spørsmål om foreldreansvar og hvem barna skal være hos.

Selv om partene ikke har kunnet bli enige om hvem barna skal bo hos, har begge parter vist en utstrakt forståelse for å legge forholdene til rette til beste for barna, slik at uansett hvem barna skal bo hos er foreldrene enige om å gjennomføre samværsretten på en for alle parter elastisk og hensynsfull måte, og slik at barna opplever den nærkontakt og følelse de bør ha både overfor sin mor og sin far. Derfor er det ikke fra noen av partene lagt ned noen påstand om regulering av samværsretten.

Ut fra den ånd, følelse og positive vilje som begge foreldrene legger for dagen og som er gjennomsyret av at barnas interesser nå må gå foran, har retten kommet til at uansett hvem barna i dette tilfelle skal bo hos, bør foreldreansvaret deles slik den nye barnelovs §34 nå åpner adgang til. Riktignok har Stortingets justiskomité i sine merknader i innstillingen til loven forutsatt at slik deling av foreldreansvar bare bør skje i unntakstilfelle, men retten mener at med en slik positiv innstilling og holdning foreldrene her viser, bør delt foreldreansvar være et verdifullt bidrag til at tvillingene fortsatt får nærest mulig kontakt med begge foreldrene. Retten har i denne forbindelse også vurdert det slik at de ytre omstendigheter som kommunikasjon, avstand etc. uansett hvem barna bor hos ligger vel til rette for fortsatt felles foreldreansvar.

Når det gjelder spørsmålet om hvem barna skal bo hos er retten kommet til at begge tvillingene fortsatt bør bo hos moren. Retten har på bakgrunn av loven bestemmelse om at man først og fremst skal rette seg etter det som er best for barna og på bakgrunn av at begge foreldre her må anses å være like skikket til å ha og til å oppdra barna, i særlig grad lagt vekt på følgende forhold:

1) Tvillingene bør ikke skilles, hvilket begge foreldre har vært enige om under hovedforhandlingen.

2) Tvillingene bor og har nå i lengre tid bodd hos moren sammen med halvsøsteren, E, født xx.xx.1981.

Tvillingene må fortsatt karakteriseres som små - ca 5 år - og må antas fortsatt ha et behov for omsorg og pleie som moren - som hjemmearbeidende - må antas å være bedre stand til å gi enn en fullt heltidsutearbeidende yrkesektefelle. Selv om faren kan skaffe dagmamma, finner retten at dette ikke kan erstatte den intimitet og fortrolighet som normalt ligger i forholdet mellom en mor - og hennes barn og som retten har grunn til å anta foreligger i dette tilfelle.

I tillegg er det opplyst og retten legger det til grunn at barna - og da spesielt C - føler seg særlig knyttet til E. Karakteristisk for dette er at det under hovedforhandlingen ble nevnt at å ta med C og D på en 3 ukers ferietur med faren, kunne by på problemer for C's vedkommende da hun stadig ville mase/etterlyse E.

Retten vil imidlertid ikke tillegge noen vekt hvilken av foreldrene som gis bruksretten til huset, da retten antas at dette i alle fall etter en relativt kort tid må selges. Selv om hustruen får leilighet i nærheten, finner retten likevel at de ytre forhold - det ytre miljø spiller mindre rolle når barna er så små. Det avgjørende for retten er således det indre - nære daglige miljø med moren og de 3 barna som midtpunkt. Retten finner heller ikke å tillegge noen særlig vekt at D er odelsgutt og at faren skal overta odelsgården pr. 1. januar 1983. En skikkelig og gjennomført samværsrett må her være nok til at D får en forståelse og ev. interesse for gården. Og han vil når han blir stor nok selv kunne foranledige og retten antar at begge foreldrene da kan bli enige om det - en flytting til gården og til faren.

Retten har heller ikke helt kunnet se bort fra de personlige problemer som saksøktes far - tvillingenes bestefar - som også skal bo på gården - om enn i et eget bygg - har med hensyn til alkohol og den mangel på nær kontakt som det tydeligvis er og vil måtte være her. Disse hensyn vil dog tre mer i bakgrunnen etterhvert som D blir større. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ola Rygg, Kåre Berg og ekstraordinær lagdommer Finn Jervell):

B har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Byretten menes å ha tatt feil når den har sett det slik at C og D vil få det best ved å bli boende hos sin mor. Selv om dette skulle være riktig ut fra forholdene slik de var under byrettsbehandlingen av saken, er det i hvert fall ikke riktig nå. B kan nå tilby barna å bo på gården i Æ, hvor det er god plass i huset, rike aktivitetsmuligheter, trivelige omgivelser og lekekamerater. B lever i et harmonisk og stabilt samliv med G. Hennes sønn H - som C og D kjenner godt fra samværsbesøk på gården og fra feriereise og turer sammen - vil bli som en storebror for dem. Det er ingen usikkerhet knyttet til det miljø C og D i tilfelle vil komme til - de som er der nå vil bli boende på gården, som i sin tid forventes overtatt av D som den eldste og best odelsberettigede av tvillingene. Gården er på ca 150 mål dyrket mark og ca 60 mål skog. - - -

A har henholdt seg til byrettens dom, som menes å være riktig bortsett fra bidragsavgjørelsene, og har for øvrig i hovedsak anført:

Også slik situasjonen er nå, må det beste for tvillingene være å bli boende hos moren. Det er nå 1 1/2 år siden samlivsbruddet, barna har festnet seg hos henne og deres vel 2 år gamle halvsøster E. Det må være uholdbart å skille de 3, og det skal svært mye til for å oppveie den betydning det eksisterende tilknytningsforhold må tillegges. G, som A for øvrig intet har å utsette på, er tross alt ikke noe fullverdig alternativ til barnas egen mor. - - -

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig og tvilsom, men er etter en samlet vurdering kommet til at det vil være det beste for C og D å bo hos faren på gården i Æ.

Avgjørende for lagmannsretten er den forskjell i sikkerhet med hensyn til fremtiden som ligger i de to løsninger valget står mellom.

På gården i Æ - hos faren, G og H - vil tvillingene komme i et trygt og godt miljø. De vil som de fleste andre barn være under daglig omsorg av både en far og en «mor», og de vil - til erstatning for sin «lillesøster» som de nå daglig omgås få en «storebror» i H. De vil komme til et hjem hvor «foreldrene» lever i innbyrdes harmoni, etter det inntrykk lagmannsretten har fått av B og G. Familiesituasjonen i hjemmet kan påregnes å bli stabil - de vil bli boende på gården sammen med dem som nå bor der til de blir gamle nok til å bestemme selv.

Hos moren vil barnas fremtidige situasjon være vesentlig mer usikker. A er 28 år gammel og for tiden enslig. Hun er utdannet postekspeditør, men har på grunn av sine små barn nå bare lørdagsarbeid på et postkontor. Hvor hun i fremtiden vil bli boende, vil blant annet være avhengig av om og med hvem hun i tilfelle etablerer nytt samliv, og hvilke arbeidsmuligheter som foreligger. Dette vet man i dag intet om. Hensynet til C og D vil naturligvis alltid være et moment av vekt, men kan ikke forventes å bli det eneste hensyn for A ved senere valg av slikt som samlivspartner og bosted. Hun har som påpekt av motparten to brutte forhold bak seg, og man vet som sagt intet om eventuelle senere tilknytningsforhold vil falle heldigere ut og således kunne gi grunnlag for et trygt og godt hjemmemiljø for barna om de fortsatt blir boende hos henne. Skulle det motsatte bli tilfelle, vil det utvilsomt være bedre for C og D å bli flyttet til faren nå enn når en slik situasjon eventuelt oppstår.

Den vektigste innvending mot flytting er etter lagmannsrettens mening at C og D derved skilles fra E, som de etter det opplyste har et nært og kjærlig forhold til. Denne negative virkning vil imidlertid etter lagmannsrettens mening kunne dempes ved en utvidet besøks- og samværsordning i overgangstiden - noe det praktisk skulle ligge vel tilrette for i og med at det bare er ca 16 km mellom foreldrenes bosteder. Det er ellers lagmannsrettens oppfatning at C og D allerede har en såvidt sterk tilknytning til gården på Æ og familien og miljøet der at en flytting ikke skulle behøve å medføre spesielt sterke følelsesmessige problemer for dem.

Lagmannsretten ser det slik at en ordning med delt (felles) foreldreansvar er lite heldig utenfor de tilfeller hvor partene er enige om det. Sakens parter var enige om denne ordning under byrettens behandling av saken. Under ankeforhandlingen har som nevnt B anført at ordningen ikke har fungert som forventet og derfor ikke bør opprettholdes. Lagmannsretten har oppfattet ham slik at dette standpunkt også gjaldt om barna fortsatt ble boende hos moren. Ut fra det prinsipielle syn som foran nevnt, tilkjennes B foreldreansvaret til barna. - - -