LE-1996-537
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Skjønn |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-21 |
| Publisert: | LE-1996-00537 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll herredsrett Nr: 95-00538 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00537 A |
| Parter: | Ankende part: Hafslund ASA (Prosessfullmektig: Advokat Erik Thyness) Ankemotpart: Akershus fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Dalan) Hjelpeintervenient: Staten v/Olje- og energidepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli) |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen Lagdommer Eystein F. Husebye Tilkalt dommer, sorenskriver Ragnar Thoresen |
| Lovhenvisninger: | Vannfallrettighetsloven (1917) §1, §6, Skogkonsesjonsloven (1909) §2, Skogkonsesjonsloven (1909), Tvistemålsloven (1915) §180, §2, §2c, §2d, §9, Vannfallrettighetsloven (1917), Konsesjonsloven (1974), Energiloven (1990) |
Saken gjelder Akershus fylkeskommunes bruk av forkjøpsrett til vannfall i medhold av industrikonsesjonsloven §9, jf §6 nr 1.
Ved kjøpekontrakt av 30. april 1993 mellom Mathiesen-Eidsvold Værk ANS som selger, og Hafslund Nycomed AS som kjøper, overdro selger til kjøper sine fem kraftverk med tilhørende eiendommer, linjenett og rettigheter, inklusive reguleringsrettigheter i Hurdalssjøen og ovenforliggende magasiner. Kraftverkene ligger langs Andelva som renner ut i Vorma. De fem kraftverkene har betegnelsen henholdsvis Mago A, Mago B, Mago C, Mago D og Bøhnsdalen. Kjøpesummen utgjør 52 millioner kroner.
Kraftverkene ble overtatt av Hafslund Nycomed AS (nå Hafslund ASA) på kontraktsdagen den 30. april 1993, og de har vært drevet av Hafslund siden da.
De fem kraftverkene ble bygget på egen eiendom av MathiesenEidsvold Værk ANS i årene 1960 - 1987. De var ikke underlagt konsesjon da de ble anlagt. Konsesjonsplikt etter industrikonsesjonsloven ble imidlertid utløst ved Hafslund ASA's erverv, men bare for vannfallet knyttet til Bøhnsdalen kraftverk som har en effekt på noe over 2 MW. Siden dette kraftverket nyttiggjør et vannfall som kan utbringe mer enn 1.000 naturhestekrefter, er ervervet konsesjonspliktig, jf industrikonsesjonsloven §1 første ledd. De andre fire kraftverkene nyttiggjør vannfall under denne konsesjonsgrensen.
Under konsesjonsbehandlingen meddelte daværende Nærings- og energidepartement at en ikke fant grunn til å gjøre statlig forkjøpsrett gjeldende til vannfallet. Akershus fylkeskommune vedtok imidlertid å gjøre bruk av sin subsidiære forkjøpsrett etter industrikonsesjonsloven §9 nr 1 første ledd. Ved kongelig resolusjon av 12. januar 1995 ble fylkeskommunens vedtak om "bruk av forkjøpsrett til Bøhnsdalen kraftverk" approbert i henhold til industrikonsesjonsloven §9 nr 2 tredje ledd.
Hafslund ASA bestred gyldigheten av fylkeskommunens forkjøpsrett og den kgl. resolusjon. Akershus fylkeskommune opprettholdt sitt krav om overføring av Bøhnsdalen kraftverk, og tok ut stevning mot Hafslund for Eidsvoll herredsrett den 19. september 1995 med påstand om at Hafslund ASA skulle pålegges å overføre eiendomsretten til kraftverket med rettigheter, gnr. 137 bnr. 53 i Eidsvoll, til fylkeskommunen mot betaling av kjøpesum som senere fastsettes etter avtale eller skjønn. Hafslund tok til motmæle og påstod at selskapet ikke hadde plikt til å overføre eiendomsretten til Bøhnsdalen kraftverk til fylkeskommunen. Staten v/ Nærings- og energidepartementet erklærte senere hjelpeintervensjon til støtte for fylkeskommunen. Adgangen til intervensjon ble bestridt av Hafslund ASA. Herredsretten avsa deretter kjennelse for at intervensjon skulle tillates.
Eidsvoll herredsrett avsa dom i saken den 18. juni 1996 med denne slutning:
"1. Hafslund ASA pålegges å overføre eiendomsretten til Bønsdalen Kraftverk med rettigheter, gnr 137 bnr 53 i Eidsvoll, til Akershus fylkeskommune mot betaling av kjøpesum som senere fastsettes ved avtale eller skjønn.
2. Hafslund ASA pålegges inne 14 dager fra forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til Akershus fylkeskommune med kr 82. 630, hvorav refusjon av utlegg utgjør kr 7630, og til Staten v/Nærings- og energidepartementet kr 51000, hvorav utlegg kr 1000."
Herredsretten la til grunn for avgjørelsen at fylkeskommunens lovbestemte forkjøpsrett til vannfall etter industrikonsesjonsloven §9, jf §6, ikke er begrenset til ikkeutbygde vannfall, men også må omfatte et utbygget vannfall som Bøhnsdalen kraftverk. Når det gjelder selve vedtaket i Akershus fylkeskommune om å gjøre forkjøpsrett gjeldende fant ikke herredsretten feil ved dette som kunne medføre ugyldighet. Spørsmålet om eventuell reparasjon av et ugyldig vedtak ved etterfølgende approbasjon fra regjeringen ble derfor ikke drøftet av herredsretten.
Når det gjelder sakens forhistorie, og partenes anførsler for herredsretten, vises til herreds- rettens dom.
Hafslund ASA har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Akershus fylkeskommune har tatt til motmæle med staten v/Olje- og energidepartementet som hjelpeintervenient. Adgangen for staten til intervensjon i ankeomgangen er ikke bestridt av Hafslund ASA. Hovedforhandling ble holdt på Hamar den 5. og 6. februar 1997.
Saken fremstår i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsretten. Det finnes ikke nødvendig for avgjørelsen å redegjøre nærmere for saksforholdet enn hva som fremgår av herredsrettens dom. For sammenhengens skyld skal det allikevel tas med her at Akershus Energiverk, eiet av Akershus fylkeskommune, opprinnelig var interessert i å erverve alle fem kraftverk da disse ble utlagt for salg i 1992. Energiverket trakk seg imidlertid fra videre forhandlinger med Mathiesen-Eidsvold Værk ANS da en fant det opprinnelige prisforlangendet på 75 millioner kroner for høyt.
Videre tas også med at da Hafslund ASA ble møtt med kravet fra fylkeskommunen om at denne ville overta Bøhnsdalen Kraftverk, etter at avtalen med Mathiesen-Eidsvold Værk ANS om kjøp av de fem kraftverkene for 52 millioner kroner var inngått, krevde selskapet full innløsning av alle fem kraftverk dersom vedtaket om å bruke forkjøpsretten skulle bli approbert. Dette standpunkt ble forlatt av selskapet etter at approbasjon var gitt. Selskapet har siden tilkjennegitt at det uansett utfallet av saken ønsker å beholde de fire kraftverkene som ikke omfattes av konsesjonsplikten.
Hafslund ASA har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Statens primære, og fylkeskommunenes subsidiære, forkjøpsrett etter industrikonsesjonsloven §6 første ledd, gjelder etter sin ordlyd bare rene vannfall. Dette må forstås slik at når et vannfall er utbygd, slik tilfellet er ved Bøhnsdalen Kraftverk, så er forkjøpsretten til vannfallet ekskludert. Hadde lovgiveren ment at fokjøpsretten til vannfallet var i behold etter en utbygging så ville dette ha blitt presisert i lovteksten slik som tilfellet er for hjemfallsrettens vedkommende. I industrikonsesjonsloven §2 nr 17 er det uttrykkelig sagt at hjemfallsretten omfatter både det egentlige vannfallet og de anlagte innretninger, slik som kraftstasjoner med tilhørende maskineri. Tilsvarende presiseringer finnes ikke knyttet til forkjøpsrettsbestemmelsen i §6.
Bestemmelsen i §6 nr 2 om statens rett og plikt til å overta eiendommer og rettigheter som er knyttet til vannfallsoverdragelsen utløses av at forkjøpsretten gitt i §6 nr 1 brukes. Bestemmelsen er ikke en sekundær hjemmel for forkjøpsrett til utbygde vannfall, gjennom automatikk knyttet til reglene om forkjøpsrettens nærmere utstrekning, der en ikke kan begrunne forkjøpsretten direkte i §6 nr 1 som i dette tilfellet. Det synes som forfatterne av Norsk Vassdragsrett, side 234, kan mene dette, men dette standpunkt er ikke lagt til grunn av departementet, og heller ikke av herredsretten. Både departementet og herredsretten legger til grunn at forkjøpsretten følger direkte av §6 nr 1.
Skal en utlede noe av §6 nr 2 når det gjelder hjemmelsspørsmålet må det være at bestemmelsen ikke nevner kraftstsasjoner som gjenstand for en utvidet forkjøpsrett. Bestemmelsen i §6 nr. 2 taler derfor i mot en utvidende tolking av §6 nr. 1. Ordlyden må være valgt bevisst av lovgiveren. Dersom en benytter en antatt forkjøpsrett til det rene vannfallet, men ikke har hjemmel til å kreve forkjøpsretten utstrakt til kraftstasjonen, blir en sittende med vannfallet i løse luften. En slik løsning virker urimelig og må tas som en bekreftelse på at lovgiveren bare har tenkt på uutbygde vannfall som gjenstand for forkjøpsrett.
Lovens forarbeider gir ikke noen klar veiledning i tolkingsspørsmålet, men det fremgår en rekke steder at lovgiverne var opptatt av å få en samordnet utbygging av vannfall i Norge. Da forkjøpsretten ble innført i loven i 1917 var dette hensynet bakgrunnen. Når et vannfall er utbygget foreligger ikke lenger dette samordningshensyn. På den annen side foreligger det fortsatt konsesjonsplikt for utbygde vannfall som ikke er konsesjonsbehandlet tidligere, slik som i dette tilfellet. I kraft av denne konsesjonsbehandlingen har staten fortsatt den nødvendige kontroll, og kan sikre seg mot at inkompetente eiere får eie vannfallet og drive kraftverket.
Subsidiært, for det tilfelle at lagmannsretten finner at industrikonsesjonsloven gir fylkeskommunen forkjøpsrett til Bøhnsdalen Kraftverk, gjøres gjeldende at vedtaket om å benytte forkjøpsretten ikke er tilstrekkelig begrunnet i samfunnsmessige hensyn, og således må være ugyldig. Vedtaket om å bruke forkjøpsretten er i alt vesentlig begrunnet i bedriftsøkonomiske interesser hos Akershus Energiverk.
Det er tydelig forskjell i argumentasjonen for forkjøpet før vedtaket ble truffet, og etter at det var truffet. Før vedtaket ble truffet var det de bedriftsøkonomiske interesser som var fremtredende. Først i søknaden til departementet om approbasjon av vedtaket ble de egentlige samfunnsmessige betraktninger gjort gjeldende av fylkeskommunen. Lagmannsretten må her legge mest vekt på den første argumentasjonen, som er den reelle.
Lagmannsretten skal ikke overprøve de samfunnsmessige argumenter som er benyttet av fylkeskommunen, men ta stilling til om fylkeskommunens reelle begrunnelse for å bruke forkjøpsretten ligger utenfor loven.
Hafslund ASA har nedlagt slik påstand:
"1. Hafslund ASA har ikke plikt til å overføre eiendomsretten til Bøhnsdalen kraftverk til Akershus fylkeskommune.
2. Hafslund ASA til kjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Akershus fylkeskommune har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Herredsrettens dom er korrekt og bør stadfestes. Herredsretten har således korrekt lagt til grunn at det er vannfallet som naturressurs som samfunnet har villet sikre med bl a statlig og fylkeskommunal forkjøpsrett. Forkjøpsretten oppstår når konsesjon kreves, og den må omfatte det som er nødvendig for at samfunnet kan utnytte vannfallressursen.
Forkjøpsretten sikrer primærkjøperen full erstatning for utbetalt kjøpesum, og den innebærer derfor ingen økonomisk belastning for denne. Det er heller ingen grunn til å kreve samme grad av eksemplifisering for hva forkjøpsretten omfatter som for hva hjemfallsretten omfatter. Når forkjøp gjøres gjeldende har en kjøpekontrakten som også fastsetter hva forkjøpsretten omfatter.
Den ordfortolkning av industrikonsesjonsloven §6 nr 1 som gjøres gjeldende av Hafslund ASA er for snever. Den er også i strid med lovens intensjoner og regelverk, og vil ikke gi den nødvendige sammenheng mellom lovbestemmelsene. Vannfallet er den ressursen som konsesjonsloven gir samfunnet kontroll over, kraftstasjonen er bare et appendix til vannfallet. Er et kjøp konsesjonspliktig, som i dette tilfelle, følger det automatisk med at det også foreligger forkjøpsrett. Industrikonsesjonsloven §6 nr 1 omfatter derfor også vannfall som er tatt i bruk som kraftkilde.
Reglene om offentlig forkjøpsrett til vannfall er utformet etter mønster av skogkonsesjonsloven av 1909. Her tales det bare om skoggrund, men det er fastslått i rettspraksis at også de påstående trærne omfattes av forkjøpsretten.
Det var ikke ønsket om en hurtig utbygging av vannfall som begrunnet den nye forkjøpsrettsbestemmelsen til vannfall i 1917. Dette hensyn var ivaretatt allerede ved bestemmelsen i §2 nr 3 i konsesjonsloven av 1909, ved en innlagt tidsfrist for utbygging etter at konsesjon var gitt. Når det anføres av Hafslund ASA at det samfunnsmessige ønsket om hurtig utbygging av vannfall ikke foreligger for utbygde vannfall som Bøhnsdalen, er dette i og for seg riktig, men det er ikke noe historisk argument for at forkjøpsretten ikke også skal gjelde for utbygde vannfall.
Da forkjøpsrettsbestemmelsen til vannfall ble innført i 1917 var det lovgivernes mening at forkjøpsretten skulle inntre automatisk der det forelå konsesjonsplikt. Dette fremgår av innstillingen fra den spesialkomiteen som ble oppnevnt av Odelstinget, Innstilling O. XXXIII 1915, side 15, i kommentaren til §2c og §2d. Av den samme innstilling, i kommentaren til §26 om konsesjonsplikt ved erverv av aksjemajoritet i selskaper, behandles myndighetenes adgang til å sette som vilkår i konsesjonen at aksjene etter en tid skal hjemfalle til staten. Ved et slik hjemfall av aksjemajoritet vil alle aktiva i selskapet derved også tilfalle staten, herunder faste innretninger knyttet til vannfallet og til kraftstasjoner. Dette må en ta i betraktning ved lovfortolkningen i forkjøpsrettstilfellet. I någjeldende lov er det således bestemt i §36 siste ledd at dersom aksjeselskap eier vannfall av en slik størrelse at det utløses konsesjonsplikt etter §1 første ledd, kan det settes som konsesjonsvilkår at aksjene senere skal tilfalle staten vederlagsfritt. Kraftverk vil da automatisk følge med.
I innstillingen fra konsesjonslovkomiteen fra 1956, Evensenkomiteen, er det på side 45 forutsatt i drøftelsen av behovet for innløsningsrett at dersom staten ikke får til frivillig overdragelse fra konsesjonæren kan staten bruke forkjøpsretten. Det fremgår av sammenhengen i avsnittet at en her ikke gjør reservasjoner for utbygde vannfall.
Den nye energiloven har endret omsetningsbildet for elektrisk kraft ved deregulering og konkurranse innen kraftforsyningen. Loven innebærer ikke noen endring i målene for samfunnet som fortsatt er å sikre en samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av kraftressursene, jf Ot.prp. nr 43 for 1989-90 side 15.
Professor Torgeir Austenå må tillegges den oppfatning at forkjøpsrett til vannfall følger direkte av konsesjonsplikten, jf "Løsningsretter" side 283 punkt 2. Dette har også vært lovgivernes mening, jf. bl a Ot prp. nr. 15 for 1915 og nr. 15 for 1916, begge steder side 11 og Evensenkomiteens inntilling side 116. I et votum fra førstevoterende i Høyesteretts dom, inntatt i Rt-1963-272, er det en klar uttalelse om at forkjøpsrett er en automatisk følge av konsesjonsplikt når det gjelder skog. Uttalelsen må ha betydning også for spørsmålet om forkjøpsrett til vannfall siden bestemmelsene om dette er formet etter mønster av skogkonsesjonsloven.
Hafslund ASA's subsidiære anførsel om at vedtaket om å bruke forkjøpsretten var bygget på bedriftsøkonomiske og ikke på tilstrekkelig samfunnsmessige argumenter holder ikke. Det vises til herredsrettens begrunnelse som er dekkende for fylkeskommunenes syn.
Det kan tilføyes at fylkeskommunen la til grunn sin egen energimelding ved behandlingen av saken. I energimeldingen behandles fylkeskommunens rolle i energiforsyningen utførlig, og de samfunnsmessige hensyn trekkes opp. I fylkeskommunens brev til departementet i forbindelse med approbasjonen ble det videre klart argumentert ut fra samfunnsmessige hensyn. Det kan for øvrig ikke være enkelt å skille mellom bedriftsøkonomiske og samfunnsmessige hensyn for en fylkeskommune som selv driver kraftverk, slik som Akershus fylkeskommune gjør. Det kan også vises til Eckhoff's Forvaltningsrett side 256, der det under behandlingen av utenforliggende hensyn knyttet til forvaltningens skjønn anbefales en stor grad av forsiktighet med å innfortolke en annen, og mer "reell" begrunnelse for et vedtak enn det som er angitt i begrunnelsen.
Fylkeskommunen har ikke tatt utenforliggende hensyn, og det er da ikke grunn for fylkeskommunen til å gå nærmere inn på spørsmålet om reparasjon av vedtaket ved den etterfølgende approbasjon av regjeringen. Fylkeskommunen er imidlertid enig med staten i at eventuelle mangler ved et slikt vedtak som ble fattet av fylkeskommunen i denne saken under enhver omstendighet vil være reparert ved den etterfølgende approbasjonen.
Akershus fylkeskommune har nedlagt denne påstand:
"1. Herredsrettens dom av 18.6.1996 pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Hafslund ASA dømmes til å betale Akershus fylkeskommune sakskostnader for lagmannsretten."
Staten v/Olje- og energidepartementet, anfører:
Bakgrunnen for intervensjonen er statens overordnede ansvar for at vannkraftressursene i Norge forvaltes på en samfunnsmessig forsvarlig måte. Også det forhold at retten må ta prejudisiell stilling til gyldigheten av den kgl resolusjon av 12. januar 1995 er en del av bakgrunnen for intervensjonen. Det samme er det generelle tolkingsspørsmål som er reist i saken vedrørende forståelsen av industrikonsesjonsloven §6 nr 1.
Staten støtter de anførsler som er gjort av fylkeskommunen, og mener at herredsrettens dom må bli å stadfeste.
Forkjøpsretten til vannfall er knyttet til konsesjonsplikten, og må gjelde enten vannfallet er utbygd eller ikke. Den ordfortolkning som Hafslund ASA gjør gjeldende har ikke støtte i rettskildende. Partene er enige om at industrikonsesjonsloven §1 ikke skiller mellom utbygde og ikke utbygde vannfall. Skal henvisningen til bestemmelsen i §6 nr 1 ha en rettslig hensikt må forkjøpsretten også omfatte tilbehøret. Først da får en full parallellitet mellom de to bestemmelsene, og dette må antas å ha vært lovgivernes mening, jf Ot prp nr 15 for 1915 side 11 avnitt VI, og komiteinnstillingen fra 1915 side 15, kommentarene til de nye forkjøpsrettsbestemmelsene i §2c og §2d. Heller ikke komiteinnstillingen fra 1917 side 37, der de nye bestemmelsene om forkjøpsrett kommenteres, kan misforstås. Det er åpenbart ment at det skal være full parallellitet. Kjøpers plikt til å søke konsesjon utløser automatisk statens rett til å bruke forkjøpsretten til vannfallet. Forkjøpsretten må da gjelde utbygde vannfall med tilbehør da en annen løsning vil være i strid med den parallellitet som lovgiverne har ment.
Industrikonsesjonsloven formål har bl a vært å sikre at utnyttelsen av vannfall skjer på en samfunnsmessig forsvarlig måte. Dette medfører et reguleringsbehov for staten, og dette regulerings- og styringsbehov er til stede også når det gjelder utbygde vannfall.
Den rettspraksis som foreligger vedrørende parallellitet i skogkonsesjonloven bestemmelser om konsesjonsplikt og forkjøpsrett er relevant fordi bestemmelsene dannet mønster for forkjøpsrettsbestemmelsene i industrikonsesjonsloven av 1917.
Hafslund ASA's subsidiære anførsel om ugyldig forvaltningsvedtak må prøves i forhold til approbasjonsvedtaket av regjeringen. Dersom en skulle finne at fylkeskommunens vedtak er bygget på utenforliggende hensyn må vedtaket anses reparert ved den etterfølgende approbasjon. Hafslund ASA har ikke bestridt gyldigheten av approbasjonen.
Staten v/Olje- og energidepartementet har nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes og staten v/Olje- og energidepartementet tilkjennes saksomkostninger".
Lagmannsretten er kommet til at herredsrettens dom må stadfestes og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner.
Som herredsretten finner lagmannsretten det naturlig å ta utgangspunkt i at den historiske begrunnelse for konsesjonslovgivningen på vannkraftens område var å sikre landet kontroll med vannkraften som naturressurs. Lagmannsretten legger til grunn at dette fortsatt er det gjeldende lovgivningspolitiske fundament for de sentrale bestemmelsene om konsesjon, forkjøpsrett og hjemfallsrett. Den naturressursen som i den enkelte sak er objekt for bestemmelsene er det fysiske vannfallet i naturen. I nærværende sak er objektet det 19 meter høye fallet i Andelva ved Bøhnsdalen.
Nærings- og energidepartementet har holdt seg til ovennevnte lovforståelse idet departementet i sitt brev av 4. februar 1994 til Hafslund Energi uttrykkelig omtaler "erverv av konsesjonspliktig fall i forbindelse med kjøp av Bøhnsdalen kraftverk i Andelva". Ordvalget her er åpenbart gjort bevisst. Sammen med innholdet av brevet for øvrig avspeiler det at departementet vil presisere at objektet for konsesjonsplikten og forkjøpsretten er vannfallet.
Denne sakens hovedspørsmål er hvordan industrikonsesjonsloven §6 nr 1 skal forstås. Bestemmelsen lyder slik:
"Når det etter §1 kreves konsesjon til å erverve eiendomsrett til vannfall, har staten forkjøpsrett, hvis ervervet ikke skjer gjennom tvangssalg.
Det er ikke uenighet om at Hafslund ASA's erverv av vannfallet i Bøhnsdalen er konsesjonspliktig etter §1 i loven. Dette var en første gangs overdragelse fra grunneieren MathiesenEidsvold Værk ANS. Det synes da å følge direkte av industrikonsesjonsloven §6 nr 1 at staten fikk forkjøpsrett til vannfallet i Bøhnsdalen da dette ble ervervet av Hafslund ASA i april 1993. Dette var åpenbart også Nærings- og energidepartementets syn.
Nærings- og energidepartementet meddelte imidlertid i februar 1994 at en ikke fant grunn til å gjøre statlig forkjøpsrett gjeldende til vannfallet, og derved oppsto den fylkeskommunale, og subsidiære, forkjøpsrett til vannfallet etter bestemmelsen i industrikonsesjonsloven §9 nr 1. Det er imidlertid tolkingen av bestemmelsen i §6 nr 1 som fortsatt er hovedtema i saken.
Slik denne bestemmelsen lyder er det vannfallet i naturen som er objekt for forkjøpsretten. Dette understøttes av hva som er omtalt over om lovens formål. Hensikten var å sikre samfunnets kontroll med vannkraften som naturressurs. Lovens ord og lovens formål gjør det da, som omtalt over, tilsynelatende klart i utgangspunktet at ervervet av vannfallet i Bøhnsdalen utløste forkjøpsrett for stat og fylkeskommune. For at retten skal kunne unnta vannfallet i Bøhnsdalen fra forkjøpsrettsbestemmelsen fordi dette er utbygget,må det da kreves en klar påvisning i lovteksten eller i forarbeidene.
Også bestemmelsen i §1 om konsesjonsplikt gjelder etter sin ordlyd vannfall, men det er ingen uenighet om at konsesjonsplikten også gjelder ved første gangs overdragelse av utbygde vannfall.
Når det gjelder forarbeidene har Hafslund ASA særlig vist til at hensikten med konsesjons- og forkjøpsrettsbestemmelse i industrikonsesjonsloven i særlig grad var å få til en samordnet utbygging av vannfallene i Norge. Når et vannfall er utbygd, og produserer elektrisk kraft, foreligger ikke lenger et slikt samordningshensyn. Den nødvendige kontroll, og sikkerhet mot inkompetente eiere, kan oppnås ved bruk av konsesjonsvilkår når det søkes konsesjon for erverv av konsesjonspliktige utbygde vannfall som i Bøhnsdalen.
Lagmannsretten legger til grunn at innføringen av forkjøpsrettsbestemmelsen i 1917, i hvertfall ikke i hovedsak, var begrunnet i ønsket om rask og samordnet utbygging av vannfall i Norge. Dette formål var ivaretatt allerede ved loven av 1909. Hensikten med forkjøpsrettsbestemmelsen må snarere søkes i lovgivernes overordnete ambisjon om full kontroll med omsetningen av norske vannfall. Forkjøpsrettsbestemmelsen ble, i lovgivernes argumentasjon, ikke mindre viktig da statens innløsningsrett ble opphevet ved lovrevisjonen i 1969. Dette fremgår av Evensenkomiteens argumentasjon i innstillingen på side 45 annen spalte. Sammen med strenge konsesjonsvilkår og hjemfallsrett til staten må forkjøpsretten, slik lagmannsretten ser det, betraktes som et integrert instrument for samfunnet til å sikre seg den ønskede kontroll med norske vannfall. I denne sammenheng er tekniske innretninger og kraftverk bare en måte å utnytte vannfallet på, eller et appendix, slik fylkeskommunen har uttrykt det. I denne sammenheng har det, etter lagmannsrettens syn, formodningen mot seg at et kraftverk skal ekskludere forkjøpsretten til vannfallet.
Fylkeskommunen og staten har vist til en rekke uttalelser i lovens forarbeider til støtte for sitt syn. Som herredsretten kan heller ikke lagmannsretten peke på enkelte uttalelser i forarbeidene som i særlig grad gir veiledning i tolkingsspørsmålet. Det er mulig at uttalelsen i Evensenkomiteens innstilling side 45 annen spalte, under argumentasjonen for at statens innløsningsrett burde tas ut av loven, kan tolkes slik at komiteen forutsatte at staten hadde forkjøpsrett også til utbygde vannfall. Den brede henvisning til industrikonsesjonsloven §6, og sammenhengen henvisningen er gjort i, kan tyde på at komiteen hadde dette syn. Det er imidlertid også mulig at komiteen ikke i særlig grad reflekterte over denne problemstilling.
Fylkeskommunen og staten har også vist til forarbeidene knyttet til drøftelsen av konsesjonsvilkår om statens hjemfallsrett til aksjemajoritet i selskaper som eier vannfall og kraftverk. Det er også vist til drøftelsen av forkjøpsrett til aksjemajoritet i slike selskaper, jf Justisdepartementets brev av 28. april 1986 til Olje- og energidepartementet. Argumentet er her at ved forkjøp av aksjemajoritet i slike selskaper vil staten automatisk også få overdratt eiendomsretten til kraftverkene. Det vil da bryte sammenhengen i lovbestemmelsene hvis ikke dette også skal gjelde ved direkte overdragelse av vannfall med kraftverk.
Lagmannsretten kan ikke se at sammenligningen løser tolkingsspørsmålet i den retning som anføres. På samme måte som en lovteknisk kunne foreta en innskrenkende fortolkning av §6 nr 1, slik at bestemmelsen ikke gjelder for utbygde vannfall, kan en vel også legge til grunn en tilsvarende innskrenkende forståelse om hvor langt retten til forkjøp av aksjemajoritet rekker. Sammenligningen gir derfor ingen veiledning i tolkingsspørsmålet.
Hafslund ASA har på sin side vist til en rekke sitater fra forarbeidene som skulle tyde på at det er de uutbygde vannfall som man har tenkt på når det gjelder forkjøpsretten, f.eks. i Ot.prp. nr. 69 for 1966-67 side 48 og i samme proposisjons vedlegg 1 side 5, samt Innstilling O. XI - 1968-1969 side 11.
Lagmannsrettens oppsummering av inntrykkene etter gjennomgang av forarbeidene er at disse i bemerkelsesverdig grad synes å mangle uttalelser som direkte berører det foreliggende tolkingsspørsmål. Skulle en først si noe generelt må det være at forarbeidene i hvert fall ikke gir konkret støtte for Hafslund ASA's argumentasjon. Derimot kan en nok si at gjennomgangen samlet sett avspeiler, slik en også forstår herredsretten, at en innskrenkende fortolkning av §6 nr 1 ikke vil være i god overensstemmelse med lovens ånd.
Når det gjelder tolking av lovteksten har Hafslund ASA særlig anført at ordlyden i industrikonsesjonsloven §6 nr 1 må fortolkes slik at bestemmelsen spesifikt bare gjelder rene vannfall og ikke utbygde vannfall med kraftverk siden lovgiveren ikke har presisert dette. Slik presisjon av utvidet rekkevidde av loven er på den annen side inntatt i §2 nr 17 vedrørende hjemfallsretten. Her er det spesielt angitt at både vannfallet og tilhørende kraftverk er gjenstand for hjemfall til staten. Siden lovgiverne ikke på tilsvarende måte har utvidet rekkevidden av §6 nr 1, og heller ikke medregnet anlagte kraftverk i oppregningen i §6 nr 2, gir dette grunnlag for en innskrenkende fortolkning av bestemmelsen mener Hafslund. Hafslund har også vist til at ordlyden i §9 nr 1 annet ledd annet punktum kan trekke i retning av at forkjøpsretten bare kan gjelde uutbygde vannfall.
Lagmannsretten er enig med Hafslund i at det kan argumenteres etter disse linjer, men bare dersom tolkningsspørsmålet skal avgjøres isolert etter en ren lovteknisk argumentasjon, der lovens hovedformål ikke tillegges vekt. Med lovgiverenes sterke ambisjoner om en lov som sikrer maksimal kontroll med omsetning av vannkraftressursene, slik lagmannsretten oppfatter forarbeidene, kan ikke retten se at det er grunnlag for en løsning av lovtolkingsspørsmålet som er basert på en isolert lovteknisk vurdering slik Hafslund langt på vei gjør.
En slik innskenkende fortolkning av §6 nr 1 vil dessuten stride mot den parallellitet som det ut fra lovens forarbeider synes å være mellom konsesjonsplikten og forkjøpsretten, slik det bl a er uttalt i Ot.prp. nr 15 for 1915 side 11 punkt VI, samt Indst. O.V. - 1917 side 37. Industrikonsesjonsloven §6 nr. 1 forutsetter også etter sin ordlyd at det skal være full parallellitet mellom konsesjonsplikten og forkjøpsretten. Tilsvarende parallellitet gjelder for for bestemmelsene om konsesjonsplikt og forkjøpsrett i skogkonsesjonsloven av 1909, som dannet mønster for bestemmelsene i industrikonsesjonsloven på dette området, jf Rt-1963-271 flg. hvor førstevoterende i Høyesterett nederst på side 271 uttaler: "At forkjøpsrett skal være en automatisk følge av konsesjonsplikt, er for øvrig kommet klart til uttrykk også i lovens forarbeider".
For øvrig bemerkes at selv om behovet for å bruke forkjøpsrett ikke gjør seg like sterkt gjeldende ved utbygde vannfall som ved uutbygde vannfall, må det allikevel ut fra reelle hensyn tillegges vekt at en innskrenkende fortolkning av §6 nr. 1 til kun å gjelde uutbygde vannfall, vil kunne medføre store problemer med gjennomføringen der hvor kraftverkene er delvis utbygget.
Lagmannsretten finner etter dette at en innskrenkende fortolkning av §6 nr 1 ikke har tilstrekkelig materiell støtte i loven og i dens forarbeider, og derfor ikke kan få gjennomslag.
Lagmannsretten ser det videre slik at fylkeskommunens overtagelse også av kraftverket løser seg selv ved at fylkeskommunen trer inn i avtalen med Mathiesen-Eidsvold Værk ANS, der Bøhnsdalen kraftverk uttrykkelig er nevnt som del av salgsobjektet. Det blir derfor ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte Hafslund ASA's anførsel om at det vil virke lovteknisk urimelig med en løsning der vannfallet er underlagt forkjøpsrett mens kraftverket ikke er det. For det tilfelle at kjøpsavtalen med Mathiesen-Eidsvold Værk ANS ikke hadde medregnet kraftverket, hvilket den altså gjør, antar lagmannsretten for sitt vedkommende at forkjøpsretten til vannfallet også måtte antas å utstrekke seg til kraftverket ut fra reelle hensyn og lovens formål.
Hafslund ASA har subsidiært anført at fylkeskommunen har tatt utenforliggende hensyn i grunngivelsen for å vedta bruk av forkjøpsrett. Det er Hafslund ASA's vurdering at Akershus Energiverk hadde rent bedriftsøkonomiske vurderinger som hovedmotiv for kjøpet og at disse faktisk også utgjorde den reelle begrunnelsen for fylkeskommunens vedtak.
Lagmannsretten er kommet til at sakens dokumenter ikke gir grunnlag for anførselen om at ikke også de nødvendige samfunnsmessige vurderinger var med som grunnlag for fylkeskommunenes flertallsvedtak av 27. april 1994. Det er ikke mulig å vite hva som har vært det enkelte fylkestingsmedlems hovedbegrunnelse, men det er på det rene at det var partipolitisk fraksjonsuenighet om vedtaket. Dette innebærer oftest at nettopp de samfunnsmessige aspekter har vært fremtredende i saken. Hafslund ASA har i brev av 25. april 1994 til fylkesordføreren i Akershus påpekt at et vedtak om bruk av forkjøpsrtett må begrunnes i samfunnsmessige hensyn. At samfunnsmessige hensyn er tatt understrekes for øvrig av den pressemelding som ble sendt ut av fylkeskommunen samme dag. Her heter det at "hensikten med kjøpet er først og fremst å sikre en samfunnsmessig rasjonell forvaltning av de lokale vannkraftressursene". Det vises også i pressemeldingen til fylkeskommunenes egen energimelding av 1993 hvor det trekkes opp sentrale samfunnsmessige retningslinjer for fylkeskommunens energipolitikk.
Også i den etterfølgende argumentasjon fra fylkeskommunen for å få approbasjon gis en utførlig redegjørelse for hensikten med kjøpet innsatt i en sammenheng med den overordnede energimeldingen. Det fremgår av dette materiale at den dominernde argumentasjon fra fylkeskommunen går langs samfunnspolitiske og næringspolitiske linjer. Lagmannsretten er derfor uenig med Hafslund ASA i at fylkeskommunen ikke tok tilstrekkelige samfunnsmessige hensyn da vedtaket ble gjort. Å gi seg inn på en overprøving av innholdet i argumentasjonen ligger utenfor hva domstolene kan gjøre ved prøving av forvaltningens frie skjønn. Hafslund ASA har heller ikke påstått at lagmannsretten skal gjøre dette. Lagmannsretten finner etter dette at fylkeskommunens vedtak er gyldig.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til er det ikke nødvendig å drøfte betydningen av den etterfølgende approbasjon i tilfelle ugyldig vedtak fra fylkeskommunens side.
Anken har ikke ført frem og den ankende part bør i medhold av hovedbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke motpartens og hjelpeintervenients saksomkostninger. Selv om saken antas å ha prinsipiell interesse finner lagmannsretten ikke særlige omstendigheter som bør frita den ankende part fra omkostningsplikten.
Advokat Bjørn Dalan har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten stor kr 92440, hvorav salær utgjør kr 85000, utlegg til telefoner, porto og kopiering utgjør kr 2500, og reiseutlegg utgjør kr 4940. Rgejeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten stor kr 43000, hvorav salær utgjør kr 40.000 og reiseutlegg etc. utgjør kr 3000. Det er ikke fremkommet innsigelse fra Hafslund ASA mot omkostningsoppgavene. Lagmannsretten legger omkostningsoppgavene til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, og denne blir derfor å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hafslund ASA til Akershus fylkeskommune kr 92.440 - nittitotusenfirehundreogførtikroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hafslund ASA til staten v/Olje- og energidepartementet kr 43.000 - førtitretusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.