Rt-1963-271

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-03-08
Publisert:	Rt-1963-271
Stikkord:	Forkjøpsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17
Parter:	Asker kommune (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot Arvid Fossum (høyesterettsadvokat Per Brunsvig).
Forfatter:	Stabel, Rode, Anker, Mindretall: Lunde, Berger
Lovhenvisninger:	Skogkonsesjonsloven (1909) §29, Skogkonsesjonsloven (1909), Vannfallrettighetsloven (1917), LOV-1909-09-18-§2, LOV-1909-09-18-§5, §11, §35a, §9, Jordkonsesjonsloven (1920) §28, Jordkonsesjonsloven (1920), Lov om erverv og bortfraktning av skip (1946) §1, §29, §3, §5, Kommunestyreloven (1954) §16, §61

Dommer Stabel: Ved kontrakt av 1. november 1960 mellom fru Else Ringvold og høyesterettsadvokat Arvid Fossum, kjøpte sistnevnte et delvis skogkledt grunnareal av eiendommen Søndre Bondi i Asker med sikte på utparsellering til boligtomter. Da Fossum deretter søkte konsesjon på ervervet etter skogkonsesjonsloven, gjorde Asker kommunestyre forkjøpsrett gjeldende i henhold til lovens §29, og dette vedtaket ble etter anke av et mindretall i kommunestyret stadfestet ved kgl. resolusjon den 16. juni 1961. Fossum mente at forkjøpsretten var nyttet til å fremme interesser som ikke hadde noen forbindelse med skogkonsesjonsloven, og han anla på dette grunnlag sak mot kommunen for å få vedtaket kjent ugyldig. Han fikk medhold av Asker og Vestre Bærum herredsrett, som den 18. mai 1962 avsa dom med denne domsslutning:

«Asker kommunestyres vedtak av 11. januar og 21. februar 1961, stadfestet ved kongelig resolusjon av 16. juni 1961, om å gjøre bruk av forkjøpsrett etter skogkonsesjonslovens §29 til den parsell av Søndre Bondi, g.nr. 51 b.nr. 1, som i henhold til kjøpekontrakt datert 1. november 1960 er solgt av fru Else Ringvold til høyesterettsadvokat Arvid Fossum, kjennes ugyldige.

I saksomkostninger betaler Asker kommune til høyesterettsadvokat Arvid Fossum kr. 1 000 innen 2 uker fra denne doms forkynnelse.»

Asker kommune har anket over denne dom, og med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er anken brakt direkte inn for Høyesterett. Den ankende part gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den er kommet til, at en kommune ikke kan gjøre forkjøpsrett gjeldende etter skogkonsesjonsloven i den hensikt å erverve skogarealer for å nytte dem til byggetomter. Kommunen mener at både konsesjonsplikt og forkjøpsrett følger automatisk av reglene i skogkonsesjonsloven når et solgt skogstykke etter sin størrelse er konsesjonspliktig på kjøperens hånd, uten hensyn til hva kjøperen og kommunen har tenkt å bruke arealet til. Kommunen har nedlagt påstand om at den frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.

Ankemotparten, advokat Fossum, har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at han tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Han gjør gjeldende at salg av et skogareal overhodet ikke er konsesjonspliktig etter skogkonsesjonsloven

Side:272

når arealet - som her - er «avskrevet» som skog og skal brukes til utparsellering og boligreising, hva enten det blir kjøperen eller vedkommende kommune som får anledning til å overta det. Selv om konsesjonsplikt skulle foreligge, kan lovens bestemmelser om forkjøpsrett for kommunen iallfall ikke gjelde i et tilfelle som dette. Under enhver omstendighet mener Fossum at vedtaket om å gjøre forkjøpsrett gjeldende er ugyldig, fordi det forfølger formål i strid med skogkonsesjonsloven og må sees som misbruk av forvaltningsmyndighet.

Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens dom. Med hensyn til fakta er det i alt vesentlig enighet mellom partene, og det er iallfall ikke divergens på noe punkt som jeg kan se har betydning for avgjørelsen. Hverken parts- eller vitneforklaringer er innhentet til bruk for Høyesterett, og dokumentmaterialet er det samme som forelå for herredsretten.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Innledningsvis nevner jeg at saken gjelder et areal på noe over 50 dekar. Partene er enige om at arealet fysisk sett må betegnes som skoggrunn. Det er på det rene at konsesjonsgrensen for innenbygdsboende etter lovens §3 annet ledd - den grense som har betydning i det foreliggende tilfelle - for Asker kommunes vedkommende er nedsatt til 5 dekar med hjemmel i lovens §5. Det er videre på det rene at Fossum har til hensikt å utparsellere arealet og selge det til boligtomter, og at også kommunen vil bruke det til boligreising i en eller annen form hvis den vinner frem med sin forkjøpsrett.

Jeg er ikke enig med Fossum i at et erverv som dette er unntatt fra konsesjonsplikt etter skogkonsesjonsloven og dermed fra forkjøpsrett etter lovens §29. Lovens ordlyd i §1 og §3 jfr. §5 synes ikke å gi noe holdepunkt for en slik begrensning. Og ut fra skogkonsesjonslovens alminnelige formål, som Fossum sterkt har påberopt seg og som jeg kommer tilbake til, synes det å være liten grunn til å la den ting at grunnen er solgt til tomter, og at det er meningen å rasere skogen, være avgjørende for at man helt gir avkall på den kontroll skogkonsesjonsloven har villet innføre når det gjelder disponeringen av skog. Som nevnt gjelder det her et areal på over 50 mål. Jeg tar ikke standpunkt til hvordan situasjonen bør bedømmes i tilfelle hvor konsesjonslovgivningen påberopes overfor salg av små enkelttomter, jfr. problemstillingen i den påberopte innstilling fra «Utvalget til å utrede de rettsspørsmål som er oppstått i sammenheng med at grensen for konsesjonspliktig eiendom etter skog- og jordkonsesjonslovene er nedsatt til 0 i en rekke herreder».

Jeg går så over til å behandle Fossums prosedyre i den utstrekning den særskilt gjelder kommunens forkjøpsrett. Etter min mening er det naturlig å ta utgangspunkt i den regel som synes å følge direkte av lovens §29, nemlig at kommunen har forkjøpsrett i alle tilfelle hvor et erverv er konsesjonspliktig. At forkjøpsrett skal være en automatisk følge av konsesjonsplikt, er for øvrig kommet klart til uttrykk også i lovens forarbeider. På denne

Side:273

bakgrunn finner jeg at Fossums synspunkter ikke under noen omstendighet kan føre frem til den konstruksjon at vi her står overfor et tilfelle hvor det foreligger konsesjonsplikt, men ikke forkjøpsrett. Hans anførsler i tilknytning til forkjøpsretten finner jeg det mest naturlig å ta standpunkt til i forbindelse med vurderingen av om det i dette tilfelle kan sies å foreligge et misbruk av forkjøpsretten.

Det kan her ha betydning å se på forarbeidene til skogkonsesjonsloven av 1909, som har vært utførlig gjennomgått av partene under prosedyren.

Når det gjelder utgangspunktet for loven - reglene om konsesjon som vilkår for erverv av skog - er motivene klart forankret i skogmessige hensyn. Formålet har først og fremst vært å bevare skogen for landet og bygdene, hindre at skogene kommer under utenlandsk kontroll, eller på annen måte blir spekulasjonsobjekt eller blir skilt fra gårdsbrukene, med de skadelige følger dette vil kunne få for arbeidslivet i bygdene. Også den kommunale forkjøpsrett til skog, som for første gang kom inn i vår lovgivning ved skogkonsesjonsloven av 1909, har i sitt utspring det samme formål. Tanken var først og fremst å gjøre det mulig å danne kommuneskoger. Men jeg kan ikke være enig med Fossum i at forarbeidene til loven av 1909 gir støtte for det syn, at bruk av forkjøpsrett til formål som ikke har noe med skoginteresser å gjøre, ubetinget vil være i strid med loven. Jeg peker på at den departementale jordkomité, hvis innstillinger er en del av lovens forarbeider, drøftet spørsmålet om å spesifisere de hensyn som skulle kunne tas ved avgjørelsen av konsesjonssøknader, men oppga dette «da den fremadskridende utvikling stadig kan skape nye forhold, som ikke vil rammes av den opregning, man nu måtte bestemme sig til» (innst. I side 16). Som motiv for kommunen til å gjøre en eventuell forkjøpsrett gjeldende nevnte samme komité i innst. II (side 5-9) bl.a. det å bygge fattiggård, skape småbruk, tomter til arbeiderboliger o. l., og den tok regler i tilknytning til dette med i et lovutkast som den utformet (men ikke fremsatte som forslag). Justisdepartementet reserverte seg ikke mot disse tanker da det i Ot.prp. nr. 1 (1909) fremsatte sitt forslag om kommunal forkjøpsrett, et forslag som riktignok var lagt opp etter andre retningslinjer og var betydelig mindre vidtgående enn det komitéen hadde antydet. Og annen konsesjonslovgivning, som ble vedtatt i løpet av få år etterpå, synes å bestyrke den antagelse at de lovgivende myndigheter ikke var fremmede for tanken om at kommunens forkjøpsrett skulle kunne brukes til tomteerverv. Ved lov av 13. august 1915 ble loven av 1909 endret bl.a. slik, at konsesjonsgrensene kunne nedsettes uten noe fastsatt minstemål, samtidig som det i en ny §35a ble tatt inn bestemmelser om salg av grunn som kommunen har ervervet ved forkjøp; avhendelse av «grunn til byggetomt med tun og have» er her særskilt nevnt. Av atskillig betydning er også bakgrunnen for §28 annet ledd i jordkonsesjonsloven av 10. desember 1920, en lov som for en stor del ble formet etter mønster av skogkonsesjonsloven. Etter nevnte

Side:274

§28 har kommunen ikke forkjøpsrett overfor innenbygdsboende norske statsborgere, men blant unntakene fra denne regel er særskilt nevnt det tilfelle at kommunen vil «benytte eiendommen til småbruk eller boligtomter eller til særlige kommunale formål». Av særlig interesse i den foreliggende sammenheng er at lovgiverne den gang må ha gått ut fra at §28 annet ledd innførte en begrensning i forkjøpsretten som skogkonsesjonsloven ikke stillet opp, jfr. bl.a. uttalelse i jordkonsesjonskomitéens innstilling side 19. På denne bakgrunn er jeg enig med kommunen i at det ville være en paradoksal situasjon om det skulle være rettsstridig å bruke forkjøpsrett etter skogkonsesjonsloven med sikte på å skaffe boligtomter, samtidig som jordkonsesjonsloven gir kommunen en særlig sterk stilling netopp i tilfelle hvor den vil bruke forkjøpsretten til dette formål.

Jeg mener etter dette at skogkonsesjonslovens formål ikke gir tilstrekkelige holdepunkter for den oppfatning at det var rettsstridig av kommunen å bruke forkjøpsretten overfor Fossum. Og jeg kan heller ikke se at det er noe annet grunnlag for å karakterisere kommunens vedtak som myndighetsmisbruk. Om formålet med vedtaket om å bruke forkjøpsretten i dette tilfelle har varaordføreren, Rolf Lunder, uttalt i brev av 10. mai 1961 til fylkesmannen i Oslo og Akershus:

«En viser til fylkesmannens ekspedisjon av 13. april 1961 og skal i korthet få redegjøre for noen av de hensyn som lå til grunn for flertallets stemmegivning i saken ved behandlingen i kommunestyret 13. januar og 21. februar 1961.

I de seinere år har etterspørselen etter tomter fra utenbygdsboende økt sterkt i Asker, og innflyttingen er stadig økende. Dette har ført til knapphet på tomter og til en betydelig prisstigning - særlig da i de sentrale strøk av bygda. - Denne parsell av Søndre Bondi som det er søkt om konsesjon for, ligger svært sentralt til - bare ca. 1 km fra Asker sentrum. Eiendommen egner seg således ypperlig for boligreising. Flertallet mente derfor at det var av stor kommunal interesse å sikre seg dette arealet til tomter for lærere ved skolene og for andre kommunale arbeidstakere. Videre ble det lagt vekt på at en av de største bedriftene i bygda støter helt opp til denne eiendom. En antar at det om ikke lenge vil bli bruk for tomter til arbeidstakere ved denne bedrift.

Et hensyn som også veide tungt for flertallet var den relativt rimelige pris. Ved kommunal utparsellering og utbygging antok en at tomteprisen kunne holdes på et relativt rimelig nivå - noe som muligens også kan komme til å virke bremsende på prisutviklingen for tomter. Ved å gjøre forkjøpsretten gjeldende ville en søke å få utbyggingen under kommunal kontroll.»

De hensyn som her er nevnt, hører så vidt skjønnes til dem som en kommune i våre dager har naturlig oppfordring til å vareta. Det er opplyst at de kommunale myndigheter ennå ikke har tatt standpunkt til hvordan arealet skal disponeres på kommunens hånd, om det skal bebygges i kommunens regi eller om tomtene skal selges til privatfolk og i tilfelle til hvem og til hvilken

Side:275

pris. Det er for så vidt tenkelig, som fremhevet fra Fossums side, at sluttresultatet ikke vil komme til å atskille seg fra hans utparselleringsplaner på annen måte enn ved at kjøperkretsen blir en annen. Men dette er etter min mening uten avgjørende betydning for den rettstlige vurdering.

Til slutt nevner jeg at det etter min mening heller ikke er avgjørende for resultatet at kommunen har mulighet for å skaffe seg hånd om arealet ved ekspropriasjon. Denne mulighet - som bygger på lovgivning langt yngre enn konsesjonslovgivningen - kan ikke sette en strek over den rett kommunen har etter skogkonsesjonsloven.

Etter mitt resultat vil kommunen måtte frifinnes.

Saken har prinsipiell betydning, og jeg har funnet avgjørelsen såpass tvilsom at jeg mener saksomkostningene bør oppheves for begge retter.

Jeg stemmer for slik

dom:

Asker kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kst. dommer Lunde: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse.

Etter skogkonsesjonslovens §9 jfr. §11 avgjør skogutvalget om et areal skal ansees som skoggrunn. Asker skogutvalg har den 5. desember 1960 avgitt en uttalelse om det solgte areal, og har her gitt uttrykk for at iallfall den vesentlige del av det er skoggrunn.

Etter min mening utløser ikke dette automatisk at salget til advokat Fossum blir konsesjonspliktig og at kommunen får forkjøpsrett. Her kommer nemlig skogkonsesjonslovens spesielle verneoppgave inn i bildet. Selv om denne lov ikke har noen særskilt formålsparagraf, fremgår det av dens bestemmelser - sammenholdt med forarbeidene - at dens oppgave er å sikre skogen som herlighet og næringsgrunnlag. Denne sikring har hittil særlig gått ut på å søke å hindre at skogen kommer på hender som vil utnytte den som spekulasjonsobjekt, å sikre gårdsbrukene i distriktet nødvendig skog og på lang sikt å sikre forstlig kontroll. Selv om behovet for denne sikring vil undergå endringer med utviklingen av skogskjøtselen og de skiftende behov til enhver tid, må det etter min mening ligge utenfor lovens øyemed at den skal kunne benyttes til å gjennomføre kommunale oppgaver som er uten enhver tiiknytning til skogskjøtselen som f. eks. boligreising. Jeg finner ikke at bestemmelsen i §35a i. f. i loven taler mot dette, idet jeg også for så vidt tiltrer hva herredsretten har anført. Da skogkonsesjonsloven gjennom konsesjonsplikten og forkjøpsretten griper inn i kontraktfriheten, bør de lovregler som hjemler slike inngrep ikke fortolkes utvidende. At administrasjonen visstnok i sin praksis har gått ganske langt i å bruke loven utenfor det

Side:276

som etter min mening er dens egentlige anvendelsesområde, kan jeg ikke tillegge noen betydning.

Av brevet av 10. mai 1961 fra varaordføreren til fylkesmannen - sitert av førstvoterende - fremgår det klart hvorfor herredsstyrets flertall stemte for å benytte forkjøpsretten. Denne begrunnelse er også inntatt i Kommunaldepartementets innstilling til den kongelige resolusjon av 16. juni 1961. Jeg må etter dette gå ut fra at alle myndigheter - herredsstyret, departementet og Regjeringen - har bygget avgjørelsen på hensyn som ikke har sammenheng med skogskjøtselen. Heri må også ligge at hensynet til å bevare dette areal som skoggrunn overhodet ikke har spilt noen rolle ved vurderingen. Jeg lar det for øvrig stå hen om det riktige hadde vært å sende søknaden tilbake med beskjed om at salget ikke var konsesjonspliktig. I hvert fall var kommunen etter mitt syn uberettiget til å ta arealet med forkjøpsrett.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Anker: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Lunde.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig J. F. Kielland):

Høyesterettsadvokat Arvid Fossum, Hønskollen 25, Asker, har ved stevning innkommet til retten den 5. desember 1961 saksøkt Asker kommune v/ordføreren, Asker, med påstand om at Asker kommunestyres vedtak av 11. januar og 21. februar 1961, stadfestet ved kongelig resolusjon av 16. juni 1961, om å gjøre bruk av forkjøpsrett etter skogkonsesjonslovens §29 til en parsell av Søndre Bondi, g.nr. 51, b.nr. 1, som ved kjøpekontrakt av 1. november 1960 var solgt av fru Else Ringvold til høyesterettsadvokat Arvid Fossum, kjennes ugyldig, samt at han tilkjennes saksomkostninger.

Saksøkte har i tilsvar innkommet til retten den 26. januar 1962 tatt til gjenmæle og påstått seg frifunnet samt tilkjent saksomkostninger. - - -

Retten legger etter partenes forklaringer og det fremlagte materiale følgende faktiske forhold til grunn:

En sammenslutning innen Den Norske Ingeniørforening, bestående av yngre ingeniører bosatt i Oslo-området, aktet ved årsskiftet 1959/60 å starte et boligbyggelag med formål å sette opp eneboliger for medlemmene. Et nedsatt byggeutvalg henvendte seg i den anledning ved brev av 25. januar 1960 til grosserer Fernando Ringvold, Nedre Bondi gård, Asker, som utvalget etter en konferanse med høyesterettsadvokat Arvid Fossum, mente disponerte et passende areal i Asker.

Det var imidlertid fru Else Ringvold som var eier og hjemmelsinnehaver til Søndre Bondi, g.nr. 51, b.nr. 1 i Asker, hvorav det var tanken å erverve en parsell, og høyesterettsadvokat Arvid Fossum representerte henne overfor det nevnte startende boligbyggelag (senere benevnt

Side:277

byggelaget) i denne anledning. I brev av 19. februar 1960 håndga han på vegne av eieren et område på 40-50 mål av Søndre Bondi til byggelaget i ca. 1 måneds tid, for at dette kunne ta opp med Asker kommune spørsmålet om kloakk og vanntilførsel m.v. Det var dette areal byggelaget tidligere hadde utsett seg og det er det samme som senere er sakens gjenstand.

I tiden fremover nedla advokat Fossum et betydelig arbeid med å bringe saken i orden overfor byggelaget, få reguleringsplanen godtatt med vann- og kloakkledninger m.v., fordeling av tomter, finansiering av kjøpet ved innbetaling av forskudd fra de interesserte og en mindre grenseregulering.

Da byggelaget imidlertid ikke fikk fremmet saken hurtig nok, kjøpte advokat Fossum selv arealet med henblikk på utparsellering og salg av tomter, bl.a. fortrinnsvis til byggelagets medlemmer. I kjøpekontrakten som er datert 1. november 1960, er størrelsen av arealet angitt til mellom 50 og 55 mål, prisen er kr. 4,50 pr. m2 og av kjøpesummen skal innbetales kontant kr. 225 000, hvoretter resten betales når oppmåling er foretatt. Da skal også området særskilt skylddeles, hvoretter skjøte blir å utstede. Det skal bare bygges eneboliger eller midlertidige tomannsboliger, og selgeren forbeholder seg å godkjene reguleringsplanen.

Den 16. november 1960 søkte advokat Fossum om konsesjon. I søknaden er bl.a. oppgitt at arealet består av 0 mål dyrket mark, ca. 30 mål skog, 2 mål myr og ca. 20 mål beiteutmark, kjøpesummen er kr. 225 000, formålet med ervervelsen er regulering til eneboligtomter, det er ikke holdt pristakst. Det er videre anført at arealet er forutsatt solgt som eneboligtomter og er for så vidt forhåndssolgt.

I forbindelse med søknaden nevner advokat Fossum i brev av 10. desember 1960 bl.a. at det er uvisst hvor mange tomter det blir, men han og fru Ringvold føler seg forpliktet til å la byggelaget få en kvote på 25 tomter, 4 tomter skal etter avtale fru Ringvold disponere og resten er av ham lovet andre liebhabere, hvorav en del er henvist til ham fra Asker kommune. Feltet skal søkes omsatt snarest og kjøperne blir kontraktforpliktet til å bygge eneboliger. Noen vinning på hans hånd ved salget av grunnen blir det neppe da prismyndighetene regulerer dette. Videre gir han en navnefortegnelse over 16 ingeniører samt 4 navngitte fra byggelaget, 4 navngitte personer fra Asker og 4 fra andre steder som har fått tildelt tomter. Dernest sendte advokat Fossum ved brev av 21. februar 1961 en kontoutskrift fra Den norske Creditbank som viste at 24 tomtesøkere hadde betalt inn fra kr. 5000 til kr. 10 000 hver, i alt med renter kr. 232 052,74, og anfører at kr. 208 000 herav er betalt ut igjen til dekning av lån som Ringvolds hadde i banken.

Konsesjonssøknaden ble av Asker Skogutvalg sendt rådmann Nordstaa den 5. desember 1960 uten at skogutvalget tok selve konsesjonsspørsmålet opp til realitetsbehandling, da det antok at det i dette tilfelle ville bli spørsmål fra kommunen om å benytte sin forkjøpsrett.

Rådmannen oversendte saken til formannskapet ved brev av 29. desember 1960 hvori han bl.a. anfører:

«Hvis kommunen her vil benytte forkjøpsretten, må det være ut fra ønske om selv å utparsellere arealet med bebyggelse for øyet, altså et formål som faller helt sammen med det konsesjonssøkeren selv har. For å oppnå dette formål, skulle det ikke derfor være noen grunn til å benytte

Side:278

forkjøpsretten. Det eneste som da kan være motiv for bruk av forkjøpsrett er ønsket om direkte kontroll med utbyggingsutgifter, salgspriser og kjøpere. Når det gjelder valget av kjøpere er tomtene i henhold til konsesjonssøkerens opplysning i brev datert 10. desember d. å. allerede håndgitt i stor utstrekning. Selv om kommunen kanskje ikke er rettslig bundet av disse håndgivelser, er det neppe noen grunn til å gå disse forbi. Den offentlige kontroll med salsgpriser og utbygningsomkostninger er det prisnemndas oppgave å ta hånd om og ikke kommunen som sådan ved bruk av forkjøpsrett. Jeg ser også bort fra at kommunen vil bruke forkjøpsretten for å oppnå en mulig økonomisk gevinst gjennom utparsellering.»

Rådmannen konkluderer med å fraråde at kommunen i dette tilfelle bruker forkjøpsretten og foreslår at formannskapet innbyr kommunestyret til å gjøre følgende vedtak:

«Kommunen finner ikke å ville gjøre bruk av forkjøpsrett til den parsell av Søndre Bondi, g.nr. 51, b.nr. 1, som i henhold til kjøpekontrakt datert 1. november 1960 er solgt av fru Else Ringvold til h.r.advokat Arvid Fossum.»

I møte den 3. januar 1961 gjorde formannskapet med 6 mot 5 stemmer vedtak i samsvar med rådmannens forannevnte forslag. Mindretallet stemte for å bruke forkjøpsretten.

I møte den 11. januar 1961 vedtok Asker kommunestyre med 23 mot 18 stemmer å gjøre bruk av sin forkjøpsrett til parsellen. Mindretallet stemte for formannskapets innstilling.

Avgjørelsen falt altså innen den frist som er nevnt i skogkonsesjonsl. §30 annet ledd.

Da imidlertid kommunestyrets vedtak ikke oppnådde tilstrekkelig flertall, måtte det behandles på ny, og i kommunestyremøte den 21. februar 1961 ble vedtaket gjentatt - denne gang med 22 mot 19 stemmer. Mindretallet krevet i medhold av kommunelovens §16, siste ledd, enstemmig vedtaket innbrakt for Kongen og anken ble sendt Landbruksdepartementet den 7. mars 1961. I anken anfører mindretallet bl.a. at det ikke har noe å si på advokat Fossums planer med arealet, at den pris han har kjøpt for ligger under den senere takst av prisnemnda, kr. 6 pr. m2, og at hans videresalgspris kr. 6,50 pr. m2 bare dekket en rimelig margin. Mindretallet uttaler den oppfatning at det ikke knyttet seg noen reell kommunal interesse i ervervelsen av dette areal, og hevder at kommunestyrets vedtak i dette tilfelle innebærer et misbruk av forkjøpsretten.

I brev av 10. mai 1961 til fylkesmannen i Oslo og Akershus gir varaordfører Rolf Lunder på vegne av de partier og grupper som utgjorde flertallet i Asker kommunestyre, en uttalelse om flertallets motivering for vedtaket. Uttalelsen er inntatt in extenso i slutten av nærværende dom.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttalte i brev av 31. mai 1961 at han ikke hadde noe å bemerke til kommunestyrets vedtak, og Kommunaldepartementet anfører i sitt foredrag at det etter det opplyste ikke finner tilstrekkelig grunn til å forkaste kommunestyrets vedtak og innstiller på at det stadfestes.

Ved kgl. res. av 16. juni 1961 ble Asker kommunestyres vedtak av 11. januar og 21. februar 1961 stadfestet i medhold av kommunel. §61.

Side:279

Retten har gjort så vidt inngående redegjørelse for de faktiske forhold fordi den mener det er av betydning for avgjørelsen i saken at dens bakgrunn er tilstrekkelig belyst. - - -

Retten skal bemerke:

Partene er enige om at hele det omhandlede areal betraktes som skoggrunn i relasjon til lov om ervervelse av skog av 18. september 1909 §1, og retten legger dette til grunn slik at forholdet bedømmes etter bestemmelsene i den nevnte lov.

I §2, §3, §4 bestemmer loven at ervervelse av arealer over en der fastsatt størrelse, ikke kan skje uten konsesjon, og i §5 er bestemt at disse arealgrenser kan nedsettes. Ved kgl. res. av 30. mai 1958 er arealgrensene i denne forbindelse nedsatt for Asker kommune til 5 dekar (mål) for ervervelse av både skog- og jordgrunn. Det areal nærværende sak gjelder ligger i Asker kommune og er ca. 50-55 mål stort. Det faller således hva størrelse angår, klart inn under lovens bestemmelse i §2. Kjøperen (saksøkeren) er norsk statsborger bosatt i Asker kommune.

Den 1. november 1960 ble inngått kjøpekontrakt, hvorved eieren fru Ringvold selger det omhandlede areal som er en del av hennes eiendom, til saksøkeren, og spørsmålet om konsesjon ble derved aktuelt.

Etter de rent objektive kriterier i loven synes det klart at dette salg er avhengig av konsesjon. Men forholdet stiller seg utvilsomt annerledes hvis man ved bedømmelse av konsesjonsplikten skal ta lovens formål i betraktning og la de tilfelle som ikke dekkes av denne hensikt, falle utenfor lovens anvendelsesområde. Det fremgår tydelig av loven selv og ikke minst av dens forarbeider og av hele den historiske bakgrunn, at dens formål i første rekke er å bevare landets skog intakt.

Da begge parters, altså også kommunens hensikt i dette tilfelle er snarest å utparsellere det i saken omhandlede areal til boligtomter og la det bebygge, kan det tenkes at salget til saksøkeren faller utenfor konsesjonslovens ramme av denne grunn. Dette ble hevdet sterkt av saksøkeren, mens saksøkte bestred hans standpunkt, og begge parter prosederte dette forhold inngående under hovedforhandlingen.

Spørsmålet kan være tvilsomt, men retten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne side av saken og ta standpunkt til om saksøkeren trenger konsesjon eller ikke. Retten er nemlig etter en vurdering av forholdet angående forkjøpsretten kommet til det resultat, at kommunen i dette tilfelle ikke kan gjøre forkjøpsrett gjeldende med begrunnelse i de formål som er anført herfor, da disse formål etter rettens mening faller utenfor lovens hensikt og derfor ikke bør kunne gi adgang til å anvende forkjøpsrett.

Bestemmelsen om forkjøpsrett for kommunene ble innført med loven av 18. september 1909, som avløste den tidligere konsesjonslov av 12. juni 1906, og er senere blitt nærmere utdypet bl.a. ved lov av 13. august 1915 som innførte §35a i loven.

Gjennom loven av 1909 og dens forarbeider går dens hovedhensikt som en rød tråd, nemlig som foran nevnt å sikre skogen som sådan for landet og distriktet og å hindre at den blir oppstykket i for små driftsenheter, uten at dette dog er blitt uttrykt i en bestemt formålsparagraf da man ikke ville låse utviklingen fast. Men man var også oppmerksom på at dette betød en innskrenkning i den fri eiendoms rådigheter, som

Side:280

ikke bør gå lenger enn høyst nødvendig for å tjene formålet. Bestemmelsen om kommunenes forkjøpsrett ble innført for å fullstendiggjøre lovens muligheter til å nå sitt formål, og dessuten for å lette kommunenes adgang til selv å erverve skogen. Forkjøpsretten må derfor etter rettens mening i første rekke tolkes ut fra denne bakgrunn.

For å forhindre at kommunene misbrukte sin forkjøpsrett bl.a. ved å avhende igjen skog som var ervervet ad denne vei med videresalg for øye i spekulasjonsøyemed, innførte §35a forbud mot avhendelse uten særskilt tillatelse. Når det samtidig ble gjort unntak herfra for grunn Bil byggetomt med tun og have m.v., antar retten dette ble gjort for å gi anledning til å utskille av skog som var ervervet ved forkjøpsrett, et mindre stykke til nødvendig bebyggelse. Det har neppe vært hensikten å åpne kommunene adgang til å spekulere i kjøp og videresalg av byggetomter i sin alminnelighet i ly av konsesjonsloven, eller til å bruke denne til annet formål enn det som tjener dens opprinnelige hensikt, f. eks. til å skaffe seg byggetomter.

Selv om det sistnevnte formål, å skaffe byggetomter, i seg selv kan sies å være en del av en kommunes oppgave, slik situasjonen på tomtemarkedet er blitt etter krigen, kan retten ikke se at skogkonsesjonsloven uten videre kan brukes i dette øyemed. Kommunen kan benytte sin ekspropriasjonsadgang etter andre spesielle lover til dette, og bør gjøre det.

Retten kan dog ikke hverken i lovens forarbeider eller i rettspraksis finne noen sikre holdepunkter for hvor man skal trekke grensen ved tolkningen av skogkonsesjonslovens bestemmelser om forkjøpsrett i denne henseende. Dessuten har utviklingen gått raskt og kan ha endret de hensyn som tidligere har gjort seg gjeldende.

Retten er av den oppfatning at selv om skogkonsesjonslovens §35a gir kommunene adgang til i visse tilfelle å avhende skog ervervet ved forkjøpsrett, til byggetomt, kan dog ikke dette uten reservasjoner innfortolkes i dens §29, slik at sistnevnte bestemmelse gir en kommune adgang til ved forkjøpsrett å skaffe seg skoggrunn til byggetomter i sin alminnelighet. Dette vil være å gå for langt. Forutsetningen i §29 må fremdeles være at det er en eiendoms skog eller skoggrunn som skal bevares ved at kommunen gjør sin forkjøpsrett gjeldende, og dette må være hovedhensikten med kommunens ervervelse.

I det foreliggende tilfelle er det både saksøkerens og saksøktes mening å bebygge hele området, og retten antar at det er et formål som ikke hører inn under skogkonsesjonsloven, så langt kan neppe dens formål og virkeområde strekkes.

Under enhver omstendighet ser retten det slik at det her ikke skapes noen reell fordel gjennom kommunens vedtak, det blir ikke hverken flere eller billigere tomter enn om saksøkeren selv utnytter området. - - -

Disse hensyn, nemlig i hovedsaken å skaffe seg tomter til lærere ved skolene og til arbeidstagere ved en spesiell bedrift i kommunen, altså selv å ville ha hånd om fordelingen av arealets boligtomter, samt å få utbyggingen i sin alminnelighet under kommunal kontroll, kan i seg selv være aktverdige motiver fra kommunens side, men ligger etter rettens mening klart utenfor de hensyn skogkonsesjonsloven skal ivareta, og kan derfor ikke fremmes med hjemmel i denne lov.

Side:281

Under disse omstendigheter må det derfor antas at Asker kommunestyres vedtak om å gjøre forkjøpsrett gjeldende i omhandlede tilfelle, ikke har hjemmel i skogkonsesjonsloven og således er rettsstridige og må erklæres ugyldige. - - -