Hopp til innhold

LE-2001-105

Fra Rettspraksis


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-02-14
Publisert: LE-2001-00105
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Sør-Østerdal herredsrett Nr. 00-00051 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00105 A. Anket til Høyesterett, se dom HR-2001-00548.
Parter: Ankende part: Aagot Finstad (Prosessfullmektig: Advokat Jonny Holen). Ankemotpart: Johan Ødegaarden (Prosessfullmektig: Advokat Gerhard Sanderød).
Forfatter: Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Fritz Borgenholt
Lovhenvisninger: Odelsloven (1974) §39, Tvistemålsloven (1915) §180, §380, §34, §35, §36


Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt den ankende part har rett til «høveleg gratis husrom» etter odelsloven §39.

Etter at det den 17. november 2000 var holdt hovedforhandling ved Sør-Østerdal herredsrett, ble det den 23. november avsagt kjennelse med slik slutning:

1. Aagot Finstad har ikke krav på gratis husrom i henhold til odelsloven §39.

2. Det gjøres fratrekk med kr 150.000,- - kroneretthundreogfemtitusen - i odelstakst for den borett Aagot Finstad er tilsagt på avtalemessig grunnlag.

3. Aagot Finstad dømmes til å utstede skjøte til Johan Ødegaarden på eiendommene gnr. 102 bnr. 12 og bnr. 71, gnr. 105 bnr. 16, gnr. 109 bnr. 1, bnr. 7 og bnr. 21, gnr. 153 bnr. 24 og bnr. 67, gnr. 180 bnr. 14 og gnr. 182 bnr. 6, alle i Elverum kommune, mot samtidig betaling av løsningssummen, stor kr 1.050.000,- - kronerenmillionogfemtitusen.

4. Kjøpesummen forfaller til betaling den 14. april 2001. Plikten til overskjøting og fravikelse inntreffer umiddelbart etter at ovenstående løsningssum er erlagt, hvoretter Johan Ødegaarden også er berettiget til å overta bruken av gården.

5. Inntil overtagelse har Aagot Finstad ikke rett til å hogge mer på eiendommen enn det som etter skogoppsynets utregning svarer til verdiøkningen på grunn av tilveksten.

6. Aagot Finstad betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger med kr 5.000 - kronerfemtusen.

Aagot Finstad fremsatte kjæremål mot herredsrettens avgjørelse. Johan Ødegaarden innga tilsvar. Det er herredsrettens forståelse av odelsloven §39 som er angrepet.

I lagmannsrettens brev til partene av 1. februar 2001 ble det påpekt at tvist etter odelsloven §39 må avgjøres ved dom, og at vilkårene for dom var oppfylt. Herredsrettens kjennelse kunne derfor betraktes som en dom. Kjæremål og tilsvar ble ansett som anke og anketilsvar. Det ble opplyst at ankesaken ville bli behandlet skriftlig, jf tvistemålsloven §380, og satt frist til 9. februar for ytterligere merknader. Det er ikke kommet merknader innen fristen.

Aagot Finstad har anført:

Herredsrettens rettsanvendelse er feil. I herredsrettens premisser er det blant annet vist til Rygg/Skarpnes: Odelsloven med kommentarer tredje utgave side 182 og 183. På side 183 i kommentarutgaven gis det uttrykk for «at gjenlevende nok har et ubetinget krav på gratis husrom (forutsatt at husrom finnes, jf. foran), men at kravet med hensyn til boligareal og standard må tilpasses forholdene i det enkelte tilfelle».

I den foreliggende sak er situasjonen at husrom finnes, og at odelsløserens eget behov ikke kommer i konflikt med saksøktes. Den nye eiers behov er dermed ikke eksisterende. Det må legges til grunn at Ødegaarden vil bli fritatt for boplikt.

Herredsretten har i praksis lagt til grunn at odelsloven §39 bare får anvendelse når det på eiendommen er husrom utover det en ny eiers normalbehov krever. Dette innebærer at odelsløseren kan leie bort sitt behov i stedet for å bo der selv og med det hindre at saksøkte får slik borett som angitt i odelsloven §39. Denne lovforståelse støttes ikke av ordlyden i §39 og fremgår heller ikke av henvisningen til Rygg/Skarpnes.

Det kan ikke være korrekt rettsanvendelse at gjenlevendes rett til høvelig gratis husrom ikke skal gi noen rett i et tilfelle hvor den i det hele tatt ikke støter an mot eierens eget aktuelle bruksbehov.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Aagot Finstad utsteder skjøte på gnr. 102, bnr. 12 og 71, gnr. 105, bnr. 16, gnr. 109, bnr. 1, 7 og 21, gnr. 153, bnr. 24 og 67, gnr. 180, bnr. 14 og gnr. 182, bnr. 6, alle i Elverum kommune, mot å motta løsningssum, stor kr 1.200.000,-, som inkluderer at saksøkte forblir boende på eiendommen.

2. Lagmannsretten fastsetter tidspunktet for løsningssummens forfall og Johan Ødegaardens overtakelse av eiendommen.

3. Johan Ødegaarden dømmes til å betale sakens omkostninger i forbindelse med herredsrettens og lagmannsrettens behandling.

Johan Ødegaarden har anført at han tiltrer herredsrettens merknader vedrørende forståelsen av odelsloven §39.

Det synes å være lovgivers klare forutsetning at gjenlevendes rett til høvelig gratis husrom baserer seg på at det er tilstrekkelig med husrom både til odelsløseren og gjenlevende.

I dette tilfellet er det åpenbart at boligsituasjonen på eiendommen er slik at ikke både odelsløseren og gjenlevende kan bo på eiendommen. Det forholdet at gjenlevende likevel får en livsvarig borett på eiendommen, skyldes at saksøker har tilbudt saksøkte å bo på eiendommen for å unngå at hun må drives bort fra sitt hjem. Det er ikke en rett som er hjemlet i odelsloven §39.

Odelsloven §39 er slik det anføres av herredsretten og av overskjønnet, en objektiv regel som baserer seg på at løseren skal bo på eiendommen i henhold til bestemmelsen om boplikt. Dersom odelsløseren for eksempel skulle dø, vil hans livsarvinger ha rett til å gå inn i løsningssaken eller overta eiendommen ved endt løsning. Boretten til saksøkte vil i en slik situasjon lett komme i konflikt med disse arvingers rettigheter og plikter i henhold til odelsloven.

Den avtalte borett for saksøkte innebærer at hun stenger for at andre kan bebo eiendommen så lenge boretten hennes varer. Dette er et klart minus ved eiendommen og må derfor få som konsekvens at det skal gjøres fratrekk for denne verdi.

I de rettsavgjørelser som berører odelsloven §39, er begrepet høvelig husrom forstått dithen at det i tillegg forefinnes annet husrom på eiendommen. Det vises i så måte til de retttsavgjørelser herredsretten viser til.

Det nedlegges slik påstand.

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Aagot Finstad dømmes til å betale sakens omkostninger i forbindelse med lagmannsrettens behandling.

Lagmannsretten bemerker:

Odelsloven §39 første punktum lyder slik:

«Når ein attlevande ektemake må gje frå seg eigedomen etter §34, §35, §36 har han rett til høveleg gratis husrom.»

Bestemmelsen må forstås slik at gjenlevende bare har krav på gratis husrom dersom det finnes brukbare bomuligheter på odelseiendommen ut over det boligbehov som den nye eier har, jf Rt-1978-352, se særlig s. 357 og 358.

I dette tilfellet ville Finstad ikke hatt krav på gratis husrom etter odelsloven §39 dersom Ødegaarden selv skulle bo på eiendommen. Spørsmålet blir om saken kommer i en annen stilling fordi Ødegaarden ikke kan bo der av helsemessige grunner.

Av Ot.prp.nr.59 (1972-1973) s. 59 fremgår følgende:

«Når det gjeld uttrykket «høveleg gratis husrom» i § ............, vil departementet peike på at ein i nokon mon må ta omsyn til tilhøva i det einskilde tilfelle. Meininga er at den attlevande skal ha slik rett så sant det finst høveleg husrom på eigedomen, slik at ein her tar rimeleg omsyn til overtakarens situasjon.»

Ordlyden her kunne tyde på at gjenlevende kan kreve gratis husrom når odelsløseren ikke skal bo på eiendommen. Det er ingen rettspraksis som direkte berører spørsmålet. Etter lagmannsrettens syn kan det imidlertid ikke legges avgjørende vekt på overtagerens subjektive situasjon. Det må foretas en objektiv vurdering.

Overtagelse av en landbrukseiendom medfører bo og driveplikt. Selv om overtageren skulle bli fritatt for boplikt, vil hans etterkommere måtte regne med å oppfylle boplikten.

Det forhold at ny eier i denne konkrete saken har sagt seg villig til å la ankende part bo på eiendommen så lenge hun lever, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Dette er en borett/leierett mot vederlag som står i en helt annen stilling enn boretten etter odelsloven §39.

Når Finstad ikke har rett til gratis husrom i medhold av odelsloven §39, må hun betale for den borett hun er tilsagt på avtalemessig grunnlag. Finstad har ikke anført at den subsidiære avtalebaserte boretten ikke vil bli benyttet, og det er heller ikke rettet innvendinger mot borettens verdi. Herredsrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. Ødegaarden har krevd saksomkostninger. Kravet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, og lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fravike hovedregelen. Ødegaarden tilkjennes etter dette saksomkostninger som skjønnsmessig fastsettes til kr 2.000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Aagot Finstad til Johan Ødegaarden 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.