Rt-1978-352

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-02-31
Publisert:	Rt-1978-352
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43B/1978
Parter:	Ragnhild Bjaarstad (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten) mot Torbjørg Berg (advokat Arne Fliflet - til prøve).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Elstad, Sinding-Larsen, Holmøy, Heiberg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §35, Skifteloven (1930), Folketrygdloven (1966) §10-5, Folketrygdloven (1966), §16, §21, §34, §39, §51, §52, §56, Odelsloven (1974)

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder krav fra gjenlevende stemor om forlenget bo- og bruksrett til odelseiendom i medhold av odelsloven av 28. juni 1974 nr. 58 §35 første ledds annet punktum.

Asbjørn Berg, som døde 6. januar 1975, etterlot seg eiendommen «Linna», gnr. 18 bnr. 4 i Bamble - et gårdsbruk med ca. 20 da. innmark og ca. 480 da. skog. Eiendommen som var Bergs nedarvede odelsjord, ble bebodd og drevet av ham og hans hustru i annet ekteskap, Torbjørg Berg, født xx.xx.1920. Ektefellene hadde felleseie. I tidligere ekteskap hadde Berg datteren Ragnhild Bjaarstad, født xx.xx.1929.

På skiftet etter Asbjørn Berg krevde så vel Torbjørg Berg som Ragnhild Bjaarstad eiendommen utlagt til seg. 3. juni 1975 avsa Porsgrunn og Skien skifterett kjennelse med slik slutning:

«Gnr. 18 bnr. 4 i Bamble tilhørende bo nr. 18/1975 ved Porsgrunn og Skien skifterett kan kreves utlagt til Ragnhild Bjaarstad på skiftet, dersom odelslovens betingelser for øvrig tilfredsstilles.»

Ved skiftetakst 14. april 1975 ble eiendommens fullverdi satt til kr. 260 000, og åsetesfradraget til kr. 60 000.

Ved stevning 25. september 1975 påstod Ragnhild Bjaarstad at hun hadde rett til å få eiendommen utlagt til åsetestakst etter odelslovens §35, jfr. §56 og uten påhefte av forlenget bo- og bruksrett for stemoren etter odelslovens §35 første ledds annet punktum.

Porsgrunn og Skien skifterett avsa 26. mai 1976 dom med slik domsslutning:

«1. Eiendommen Linna, gnr. 18 bnr. 4 i Bamble utlegges Ragnhild Bjaarstad til åsetestakst kr. 200 000.

Side:353

2. Torbjørg Berg tilkjennes bo og bruksrett til eiendommen Linna, gnr. 18, bnr. 4 i Bamble til hun har fått alderspensjon eller full uførepensjon etter lov om folketrygd av 17. juni 1966.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ragnhild Bjaarstad anket til Agder lagmannsrett over punkt 2 og 3 i skifterettens domsslutning. Lagmannsretten avsa 17. juni 1977 dom med denne domsslutning:

«Skifterettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ragnhild Bjaarstad har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Ragnhild Bjaarstad frifinnes for Torbjørg Bergs krav om forlenget bruksrett til eiendommen Linna, gnr. 18, bnr. 4 i Bamble og for kravet om borett i eiendommens våningshus utover et tidsrom av 1 - ett - år etter at skifteskjøte er utstedt til Ragnhild Bjaarstad.

2. Ragnhild Bjaarstad tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og for Høyesterett.»

Torbjørg Berg har tatt til motmæle og nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Torbjørg Berg tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har partene og Ragnhild Bjaarstads ektefelle forklart seg ved bevisopptak 10. november 1977 for Skien og Porsgrunn byrett. Samtlige avgav også forklaring for lagmannsretten.

Sakens nærmere enkeltheter og partenes tidligere anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens dommer.

Den ankende part, Ragnhild Bjaarstad, senere kalt odelsarvingen, har gjort gjeldende at så vel den tidligere odelslovs §16 som någjeldende lovs §34 og §35 gir en odelsarving en vesentlig mer vidtgående rett overfor steforeldre enn overfor egne foreldre. Lagmannsretten har derfor tatt feil og har handlet i strid med odelslovens intensjoner når den med hjemmel i §35 første ledds annet punktum i realiteten har gitt stemoren samme sterke vern som om hun hadde vært odelsarvingens egen mor. Odelsarvingen anfører videre at vilkåret for forlenget bo- og bruksrett etter §35 er særdeles strengt angitt. Det er de åpenbart urimelige resultater - unntakstilfellene - som loven har ment å fange opp, men stemorens situasjon i den foreliggende sak er et normalttilfelle. Stemoren får utbetalt full enkepensjon etter folketrygdlovens §10-5, og mer ville hun ikke fått om hun hadde vært ufør - eller alderspensjonert. Som boslodd og arvelodd etter ektemannen vil hun motta ca. kr. 179 000. Hun driver gården med leiet hjelp, og hennes inntekt av den var ifjor meget beskjeden, bare ca. kr. 5 400.

Side:354

På den annen side, fremholdes det, er odelsarvingen nå i en slik alder at hennes egen mor ville vært så gammel at odelsarvingen ubetinget ville hatt rett til å kreve gården etter lovens §34 første ledds første punktum. Hun kan da ikke stilles dårligere i forhold til en stemor. Videre mener odelsarvingen at den manglende kontakt med faren og gårdsbruket, som skyldtes foreldrenes tidlige skilsmisse, ikke rimeligvis bør komme henne til skade. At hun ikke har jordbruksutdannelse eller tilknytning til jordbruksnæring, kan ikke tillegges vekt - hevder hun - ettersom odelsloven ikke oppstiller slike kvalifikasjonskrav.

Ankemotparten, Torbjørg Berg - i det etterfølgende kalt stemoren - gjør gjeldende at selv om odelsloven i utgangspunktet gir en stemor et svakere vern enn odelsarvingens egen mor, er det etter §35 første ledds annet punktum intet i veien for at stemoren etter en konkret rimelighetsvurdering stilles like sterkt. Og ved den interesseavveining som bestemmelsen gir anvisning på, er det et vesentlig moment at den nye odelsloven ikke hjemler den fordrevne stemor noe føderåd. Hun har etter §39 rett til «høvelig gratis husrom», men i det foreliggende tilfelle vil det ikke være egnet husrom for henne på gården dersom odelsarvingen skal overta bruksretten. Dette betyr at stemoren ikke bare mister sitt erverv på gården, men også sitt hjem dersom hun ikke gis forlenget bo- og bruksrett. På den annen side må sies at odelsarvingen ikke behøver å ofre noe som helst ved en bo- og bruksforlengelse ettersom hun fra før sitter med eget hus, og hennes mann er i godt lønnet arbeid.

Stemoren fremholder videre at det ikke kan legges vekt på at inntekten av gården var beskjeden siste år. Til gården hører ca. 4400 m3 hugstmoden skog som vil kunne gi gode inntekter, men stemoren har av skifteretten fått beskjed om at hun ikke kan hugge før skiftetvisten er endelig avgjort.

Etter stemorens mening gir §35 første ledds annet punktum anvisning på en konkret skjønnsmessig rimelighetsvurdering der det blant annet må veie tungt at hun hele sitt liv har vært ervervsmessig knyttet til gårdsbruk, at hun i en alder av 58 år ikke lett vil finne annet arbeid, og at hun vil miste sitt hjem dersom bo- og bruksretten ikke forlenges. På den annen side må blant annet legges vekt på at odelsarvingen ikke hadde noen som helst kontakt med faren før på hans dødsleie, at hun mangler enhver jordbruksmessig tilknytning og heller ikke er jordbruksutdannet.

I tilknytning til Høyesteretts dom av 4. mars 1978 L.nr. 29 B anfører stemoren at odelslovens §35 med sin henvisning til «omsyn tatt til begge partar» sterkere fremhever den interesseavveining som skal finne sted, enn tilfellet er etter §21.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg ikke finner grunnlag for å forlenge stemorens bo- og bruksrett.

Odelslovens §35 regulerer forholdet mellom en odelsløs gjenlevende ektefelle og avdødes særkullsbarn, som er odelsarving. Bestemmelsen avløser for så vidt den tidligere odelslovs §16. Om de nye regler i odelslovens kapittel IX om gjenlevende ektefelles stilling uttales av Sivillovbokutvalet i Rådsegn 10 - NOU 1972 nr 22 - side

Side:355

79 spalte 1 at «utkastet tek ikkje sikte på særleg vidtgåande endringar i gjeldande rett». Som før er en odelsarvings egen mor etter §34 langt sterkere vernet mot å måtte gi fra seg odelsjord enn stemor er etter §35. I forhold til stemor er lovens utgangspunkt at en odelsarving ved fylte 20 år har rett til å kreve jorden. Andre vilkår for bruksovertakelsen oppstiller loven ikke i denne situasjon. Fra hovedreglene i §35 første ledds første punktum kan i visse tilfelle gjøres unntak etter annet punktum som lyder:

«Bu- og bruksretten kan lengjast utover dette tidspunktet når noko anna ville vere klårt urimeleg, omsyn tatt til begge partar.»

Om denne bestemmelse uttaler Sivillovbokutvalet i Rådsegn 10 side 80 spalte 2:

«Men i særlege tilfelle kan retten lengje bu- og bruksretten for den attlevande, «når noko anna ville vere klårt urimeleg, omsyn teke til begge partar». Utvalet har med dette tillegget særleg tenkt på situasjonen når den attlevande sit att med mindreårige barn. Her bør nok hovudregelen vere at den attlevande får halde fram med å bruke eigedomen så lenge dette må reknast for turvande av omsyn til dei mindreårige barna. Men ein har ikkje ville lovfeste dette som nokon heilt unntaksfri regel. Også andre tungtvegande moment kan kome inn, og avgjerda må byggje på ei heilskapsvurdering, der det vert teke rimeleg omsyn til begge sider.»

Om innholdet i begrepet «klårt urimeleg» heter det for øvrig i Rådsegn 10 side 70 spalte 2 i tilknytning til §21 hvor begrepet første gang er brukt i loven:

«I nemninga «klårt urimeleg» ligg at det må vere ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing.»

Jeg finner i denne forbindelse også å burde minne om at «odelsretten er ein særskild rett til å eige ein fast eigedom fordi ein sjølv eller forfedrane har ått den ei viss tid», jfr. Rådsegn 10 side 7 spalte 1. Odelsretten har urgammel hevd i vår rett, og den gir odelsrettshaveren en fortrinnsrett som står sterkt.

Etter min mening fremgår det både av ordlyden i §35 og forarbeidene og også sett på bakgrunn av odelsrettens særegne karakter at det må kreves noe ganske særskilt for at gjenlevende stemor kan gis forlenget bo- og bruksrett til fortrengsel for en odelsarving. Som allerede fremholdt av skifteretten og lagmannsretten er «klårt urimeleg» et meget sterkt uttrykk som etter mitt syn innebærer at det må foreligge en vesentlig interesseovervekt for at hovedregelen i §35 første ledds første punktum kan fravikes. Jeg finner videre grunn til å understreke at utgangspunktet for interesseavveiningen er at en odelsarving som har fylt 20 år, har rett til å overta eiendommen. Det normale vil være at odelsarvings overtakelse betyr tap for stemor. Men dette normaltap gir i seg selv intet grunnlag for bruksforlengelse. §35 første ledds annet punktum gir heller ikke anvisning på noen rimelighetsvurdering i sin

Side:356

brede alminnelighet der odelsarvings og stemors samlede interesser fritt skal veies mot hverandre. Det følger av hovedregelen i første punktum at stemors normaltap må holdes utenfor. Eller sagt på en annen måte og i tråd med førstvoterendes uttalelse i Høyesteretts dom av 4. mars 1978: L.nr. 29 B/1978 ( Rt-1978-268). Det er de øvrige omstendigheter omkring bruksovertakelsen som må vurderes. Unntaksregelen finner bare anvendelse når en odelsarvings interesser etter art og styrke er så beskjedne i forhold til hva stemor - ut over det som er vanlig ved bruksovertakelser - må gi avkall på, at resultatet blir åpenbart urimelig.

Jeg kan ikke se at det her foreligger noe slikt særtilfelle og slik vesentlig interesseovervekt at det gir grunnlag for bruksforlengelse.

Odelsarvingen, Ragnhild Bjaarstad, er født på gården Linna. Da hun var ca. 1 år gammel gikk foreldrenes ekteskap i stykker. Moren reiste fra gården og tok barnet med seg. Ragnhild vokste opp hos sin mor som giftet seg på nytt. Flere år senere inngikk også faren nytt ekteskap. Datterens kontakt med faren ble brutt etter skilsmissen og først gjenopptatt kort tid før han døde. Både av hensyn til far og datter er det å beklage at de gikk glipp av det naturlige samhold mellom foreldre og barn, men dette må i første rekke tilskrives skilsmissen. At datteren under de rådende omstendigheter ikke utdannet seg med sikte på jordbruk, kan ikke tillegges vekt.

Ragnhild Bjaarstad er i dag hjemmeværende husmor med voksne barn. Hennes ektefelle er maskiningeniør med god inntekt. De bor i eget - selvbygget - hus på Herøya.

Odelsarvingen, som nå snart er 49 år, er i en alder hvor hun etter naturens vanlige orden ville hatt rett til å kreve eiendommen fra egen mor etter odelslovens §34 første ledds første punktum. Det må da etter min mening overordentlig sterke grunner til for at en stemor med hjemmel i §35 første ledds annet punktum skal kunne hindre henne i å overta. Odelsretten ville ellers få liten eller ingen realitet for arvingen. Odelslovens krav om bo- og driveplikt tilsier også at odelsarvingen gis rett til overtakelse før alderen gjør det vanskeligere å oppfylle kravene.

Jeg finner for øvrig grunn til å gi uttrykk for at jeg ikke er enig i stemorens anførsel om at odelsarvingen på grunn av egen bolig og mannens erverv ikke behøver å ofre noe som helst som følge av forlenget bruksrett for stemoren. Det vil vanligvis være en ikke liten byrde for en odelsarving å skulle overta eiendom med påhefte av bruksrett for gjenlevende ektefelle. Dette er også kommet til uttrykk i Ot.prp. nr. 59 for 1972-73 side 58 spalte 2. Blant annet vil odelsarving som får eiendommen utlagt til seg, i overtakelsessummen ikke få noe fradrag for bruksretten. Hva en odelsarving i så måte må gi avkall på, må også inngå i interesseavveiningen etter §35 første ledds annet punktum. I det foreliggende tilfelle er det ved skiftetaksten blant annet tatt hensyn til at det på eiendommen er ca. 4 400 m3 hugstmoden skog. Får stemoren forlenget bruksrett, vil inntektene av skogsdriften tilfalle henne og ikke odelsarvingen. Odelsarvingen kan finne seg så lite tjent med å overta eiendommen med påhefte av bruksrett for stemoren at hun istedet må overveie å gi avkall på å benytte odelsretten nå, med all den usikkerhet som det vil medføre.

Side:357

Stemoren, Torbjørg Berg, er bare ni år eldre enn odelsarvingen og er i dag 58 år gammel. Hun har vokset opp på småbruk i Vinje. Senere arbeidet hun som tjenestejente på gårder, stelte hus for en onkel og var også ansatt på kontor et par år. 11957 giftet hun seg med Asbjørn Berg, og sammen drev de småbruket Linna og skogen. Husdyrholdet ble avviklet i forbindelse med Bergs sykdom og hustruens hofteoperasjoner. I dag dyrkes korn på de ca. 20 da. innmark. Stemoren driver med leiet hjelp. Hennes inntekt av gårdsdriften er for 1977 angitt å være omkring kr. 5 500. Skogen har hun ikke fått anledning til å drive på grunn av den pågående tvist med odelsarvingen.

Stemoren har fått full enkepensjon etter folketrygdloven §10-5. Pensjonen utgjorde i 1977 kr. 17 784, men oppgis nå å være øket til kr 20 088 på årsbasis. Det er opplyst at enkepensjonen tilsvarer hva stemoren ville få i full uføre- eller alderspensjon. Som alderspensjonist vil hun imidlertid få visse skattemessige fordeler. Som boslodd og arvelodd etter mannen er oppgitt at enken vil motta ca. kr. 179 000.

Jeg kan ikke se det annerledes enn at den tilknytning som stemoren, Torbjørg Berg, har til odelseiendommen og jordbruksnæringen og hennes interesse i fortsatt bo- og bruksrett der må anses som ganske vanlig for en gårdbrukerenke. Med tilstått full enkepensjon etter folketrygdlovens §10-5 er hun kanskje bedre stillet enn det som mange ganger kan være tilfelle.

Hennes situasjon som gjenlevende stemor er da regulert av hovedbestemmelsen i odelslovens §35 første ledds første punktum. At det ikke finnes passende husrom for henne på gården når odelsarvingen overtar, og at hun derfor ikke kan gis rett til «høvelig gratis husrom» som nevnt i §39, jfr. Ot.prp. nr. 59 for 1972-73 side 59 spalte 1, ville kunne være et moment blant flere ved en interesseavveining etter unntaksregelen i annet punktum, men i det foreliggende tilfelle kan denne omstendighet ikke få betydning. Jeg nevner her at ifølge odelsarvingens påstand vil stemoren fortsatt kunne bo på gården i ett år etter at skifteskjøte er utstedt. Hun får dermed tid til å områ seg og til å finne annen bolig.

Jeg kan etter dette ikke finne at stemoren i det foreliggende tilfelle blir stillet i noen særegen vanskelig situasjon fordi odelsarvingen krever å overta eiendommen.

For så vidt angår odelsarvingen, Ragnhild Bjaarstad, nevner jeg først at odelsloven ikke oppstiller særskilte kvalifikasjonskrav om tilknytning til odelseiendommen eller jordbruksnæringen som vilkår for odelsløsning eller bruksovertakelse. Og i dagens differensierte samfunn vil det hyppig måtte være slik at en odelsarving skaffer seg erverv innenfor andre yrker i et hvert fall inntil det blir aktuelt å gjøre odelsretten gjeldende. En annen sak er at odelsloven som hovedregel forutsetter bo- og driveplikt for den som gjør odelsrett gjeldende. Og når det skal vurderes om et resultat etter odelslovens normalordning vil være «klårt urimeleg», kan odelsarvings eller odelsløsers jordbrukstilknytning konkret sett være en omstendighet av betydning.

I det foreliggende tilfelle finner jeg imidlertid at det ikke er plass for noen rimelighetsvurdering etter §35 første ledds annet punktum fordi den situasjon stemoren kommer i ved å bli fordrevet av mannens

Side:358

odelsarving fra tidligere ekteskap må karakteriseres som et normaltilfelle som reguleres av hovedregelen i §35.

Jeg er således kommet til at Torbjørg Berg ikke kan gis medhold i sin påstand om forlenget bo- og bruksrett.

Ettersom saken gjelder et spørsmål av prinsipiell betydning vedrørende forståelsen av den nye odelsloven, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for Høyesterett eller de tidligere instanser.

Som det fremgår av hva jeg tidligere har sagt, er det enighet mellom partene om at det etter forholdene på gården ikke er plass for noen fortsatt borett for stemoren i medhold av §39. Ifølge Ragnhild Bjaarstads påstand vil imidlertid stemoren få rett til å bli boende i ytterligere ett år. Jeg former min konklusjon i samsvar med dette.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Torbjørg Berg gis rett til å bebo våningshuset på eiendommen Linna, gnr. 18 bnr. 4 i Bamble inntil 1 - ett - år fra skifteskjøte på eiendommen er utstedt til Ragnhild Bjaarstad.

2. For øvrig frifinnes Ragnhild Bjaarstad for Torbjørg Bergs krav.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Holmøy og Heiberg: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Anne-Brit Olsson):

- - -

Rettens bemerkninger:

Odelslovens §52, 5. leddjfr. §21 kommer ikke til anvendelse da paragrafen regulerer prioritetsrekkefølgen og den gjelder bare mellom åsetesarvinger.

Når det gjelder forholdet til skiftelovens bestemmelser viser retten til rettskraftig kjennelse avsagt av skifteretten 30. mai 1975. Etter denne kjennelse har saksøkeren krav på å få utlagt eiendommen til seg på skiftet, dersom odelslovens betingelser for øvrig tilfredsstilles. Begge parter er enige om at hun tilfredsstiller disse betingelser.

Etter rettens mening oppfyller saksøkeren også vilkårene for å overta eiendommen til åsetestakst, jfr. odelslovens §51, §52 §56. Etter den nye odelslov er det gjort klart - noe som var usikkert tidligere - at åsetestakst også kan gjøres gjeldende overfor gjenlevende ektefelle, jfr. §56. 2.

Det sentrale spørsmål i denne sak blir således hvorvidt gjenlevende ektefelle skal få forlenget bo- og bruksrett på gården etter bestemmelsen i §35, 2. punktum.

§35 regulerer samme forhold som §16. 2 i den gamle odelsloven og hovedregelen er stort sett i samsvar med den tidligere lov. Nytt er imidlertid unntaket i §35 2. punktum og retten kan ikke se at spørsmålet har vært behandlet i rettspraksis. Til dette er vel også loven for ny.

Når det gjelder forarbeidene til loven viser Ot.prp. nr. 59 (1974-1975) her til Rådsegn 10 fra Sivillovbokutvalet 80 og som tidligere er referert.

Side:359

Forarbeidene gir imidlertid få holdepunkter for hvilke momenter som bør tillegges vekt ved vurderingen bortsett fra dette med mindreårige barn.

Det retten således vil bygge på ei en samlet vurdering av begge parters interesser, og at det ikke bare skal være urimelig, men klart urimelig.

Retten er oppmerksom på at det skal sterke grunner til for å gjøre inngrep i odelsretten, men retten finner at i dette tilfelle foreligger flere forhold som taler for å fravike hovedregelen.

Saksøkte er oppvokst på landet, nærmere bestemt Vinje, og var før hun giftet seg tjenestejente på forskjellige gårder. Hun har drevet den aktuelle gård sammen med mannen sin i 19 år og er yrkesmessig sterkt tilknyttet jordbruket.

Saksøkeren på sin side har ingen tilknytning til jordbruk og har ingen tilknytning til den gård hun nå ønsker å ta på odel. Retten vil her vise til hva Rådsegn 10 (s. 41) sier om grunntanken i odelsinsituttet: «å verne om bøndene sin eigedomsrett til den jorda dei dyrkar og driv og som både heim og yrke er knytt til». Saksøkeren er 47 år gammel, gift og har voksne barn og må således sies å være fullt etablert. Hennes mann har arbeid på Hydro med en årsinntekt på kr. 130 000. Hun er hjemmeværende husmor. De har eget hus på Herøya.

Saksøkeren og hennes mann har tenkt å drive gården sammen, men han hadde foreløpig ingen konkrete planer om å slutte i jobben dersom de skulle overta gården. Dette skulle bli nærmere vurdert etter at de hadde drevet gården noen tid, noe som retten i og for seg ikke finner urimelig.

Saksøkte opplyste at hennes inntekt på gården har vært ca. 20 000 kroner.

Saksøkte er 55 år gammel og slik retten ser det små muligheter for å skaffe seg annet egnet arbeid.

I Rådsegn 10 (s. 82) og som Ot.prp. 59 viser til, nevnes det at man ved å oppheve bestemmelsen om føderåd vil kunne komme til å ramme steforeldre hvor man ikke har hovedregelen om at vilkåret for bruksovertaking er at den gjenlevende har fått rett til alderspensjon eller full uførepensjon. I Rådsegn 10 heter det imidlertid videre: «Ein garanti mot urimelege utslag av dei nye reglane ligg elles i det som er sagt i §35 2. punktum om at retten i særlege tilfelle kan lengja bu- og bruksretten for den attlevande».

Det som den nye odelslov har satt istedenfor føderåd er retten til høvelig gratis husrom,jfr. §39. I Ot. prp. nr. 595. 59 heter det om dette «ein må i nokon mon ta omsyn til tilhøva i det einskilde tilfelle. Meininga er at den attlevande skal ha slik rett så sant det finst høveleg husrom på eigedomen, slik at ein her og tar rimeleg omsyn til overtakarens situasjon». Retten vil her påpeke at rettentil høvelig gratis husrom har gjenlevende bare «så sant det finst høveleg husrom på eigedomen».

Etter rettens mening vil det ikke finnes høvelig husrom på gården for gjenlevende ektefelle dersom saksøkeren og hennes familie flytter inn, noe som partene også synes å være enige i. Et moment, som for øvrig etter rettens mening i dette tilfelle bør komme inn ved vurderingen om forlengelse av bo og bruksretten.

Retten finner etter en samlet helhetsvurdering at bo og bruksretten for gjenlevende ektefelle i dette tilfelle bør forlenges, da noe annet etter rettens mening vil være klart urimelig. Retten har også kommet til at bo og bruksretten forlenges til saksøkte har fått alderspensjon eller full uførepensjon etter lov om folketrygd av 17. juni 1966.

Retten er oppmerksom på at det er en bevisst vurdering fra lovgiverens side at det skilles mellom barns rett overfor steforeldre og egne foreldre, men

Side:360

retten kan ikke se at dette skulle være til hinder for å benytte samme regel overfor steforeldre dersom retten etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle finner å måtte forlenge bo- og bruksretten og finner en slik frist passende.

- - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, kst. lagdommer Wilhelm W. Fareth og byrettsdommer Astrid Vale): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Spørsmålet i saken er om det ville være klart urimelig at Torbjørg Berg måtte gi fra seg bruksretten til gården, jfr. odelslovens §35.

I rådsegn 10, side 80, 2. spalte er det om denne bestemmelse i lovens §35 anført at «avgjerda må byggje på ei heilskapsvurdering, der det vert teke rimeleg om syn til begge sider.»

Man hadde ingen tilsvarende bestemmelse i den tidligere odelslov, og forarbeidene inneholder ikke noe annet til belysing av bestemmelsen enn det som er sitert fra Rådsegn 10.

Retten er enig med skifteretten i at «klart urimelig» er et meget sterkt uttrykk, men finner likevel at det må kunne brukes i dette tilfelle.

Stemoren, Torbjørg Berg, er datter av en småbruker i Vinje. Hun var hjemme og arbeidet på gården inntil hun var 20 år. Senere var hun i flere år tjenestejente på gårder i Vinje og Seljord. Hun har også stelt huset for en onkel av seg. Når unntas 2 1/2 år da hun var på kontor i Skien, har hun helt til hun giftet seg, i sitt arbeid vært tilknyttet landbruket. Etter at hun ble gift i 1957, arbeidet hun sammen med mannen på gården i Bamble, og var med på jordet og også i skogen. Hun driver nå gården sammen med den nevnte onkelen, som er 81 år. Retten har under befaringen konstatert at gårdsdriften er almindelig bra og husene er i god stand.

Odelsløseren, Ragnhild Bjaarstad, ble tatt med av sin mor da denne reiste fra sin mann. Hun var da 1 år gammel. Hun hadde ingen kontakt med faren før han lå på dødsleiet, altså over en tid på 45 år. Hun har ikke verken før hun giftet seg eller senere hatt noe arbeid som har hatt noen forbindelse med landbruk. Hun er gift med en maskiningeniør, som har en meget god inntekt. De bor i egen enebolig. Bortsett fra at hans far en kortere periode drev et lite gartneri og deretter hagebruk som hobby, har heller ikke mannen hatt noen tilknytning til landbruk. Hun har 2 døtre. Den ene er gift og arbeider i en dagligvareforretning i Porsgrunn, den annen har tatt artium og går nå på husflidsskole.

For å summere opp:

Stemoren har bodd og arbeidet på gården i 20 år og har praktisk talt hele sitt liv arbeidet i landbruket. Hvis hun nå måtte flytte, ville hun vel kunne skape seg en ny tilværelse på en eller annen måte, men i hennes alder ville ikke dette være lett.

Odelsløseren har aldri vært på gården før hennes far lå på dødsleiet, og verken hun eller noen av hennes familie har noen tilknytning til arbeidet i landbruket. Mannen har en meget godt avlønnet stilling, og de bor i egen enebolig.

Retten finner det som er anført ovenfor avgjørende og går ikke inn på det som for øvrig er fremført av partene. - - -