LF-1994-457

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-01-30
Publisert:	LF-1994-00457
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Søre Sunnmøre herredsrett nr 93-385 A - Frostating Lagmannsrett LF-1994-00457 A.
Parter:	Ankende part: Odd Nedreberg, 6150 Ørsta. (Prosessfullmektig: Advokat Terje M. Andersen, 1601 Fredrikstad.) Motpart: 1. Christiania Bank og Kreditkasse, Oslo. (Prosessfullmektig: Advokat Baard Syrrist, 0107 Oslo.) 2. Ørsta kommune, 6150 Ørsta. (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Asbjørn Solevåg, 6001 Ålesund.)
Forfatter:	Lagmann Hans Flock, formann, lagdommer Mats Stensrud, ekstraordinær lagdommer Einar Raae
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §28, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §98, Avtaleloven (1918) §33, §6, Konkursloven (1984) §135, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §109

Saken gjelder spørsmålet om foreldelse av krav fra aksjeeier om erstatning for formuestap i forbindelse med at aksjeselskapet ble tatt under konkursbehandling, jf foreldelsesloven §9 nr 1.

Eiendom Invest AS ble stiftet i 1987. Odd Nedreberg var eier av aksjene. Selskapet var eier av eiendommen gnr 15 bnr 89 og 139 i Ørsta. Det vesentlige av denne eiendommen med bebyggelse ble ved leiekontrakt inngått 30. mars 1989 utleiet til Ørsta kommune. Det var kommunens hensikt å benytte bygget dels til lokaler for videregående skole og dels i tilknytning til drift av et såkalt ENØK-senter som man ønsket etablert. Leieforholdet til kommunen nødvendiggjorde betydelige bygningsmessige arbeider som i det vesentlige skulle bekostes av utleieren. I forbindelse med kjøp av og påkostninger på eiendommen ble Eiendom Invest AS hos Sunnmørsbanken AS innvilget et gjeldsbrevlån på til sammen kr 2.240.000,-.

Kommunen tok en stor del av eiendommen i bruk til skoleformål fra høsten 1989. Den resterende del med tillegg av et nybygget tilbygg skulle først tas i bruk av ENØK-senteret den påfølgende høst.

Eiendom Invest AS misligholdt sitt engasjement med banken. Påkrav etter tvangsfullbyrdelsesloven §109 ble utferdiget i februar 1990. Forhandlinger om en minnelig ordning førte ikke frem. Etter begjæring fra banken ble Eiendom Invest AS' bo tatt under konkursbehandling ved Søre Sunnmøre skifteretts kjennelse av 9. juli 1990. På skiftesamlig den 29. november s.å. ble bobehandlingen besluttet innstilt etter konkursloven §135. Samtidig ble den faste eiendom abandonert til banken som panthaver.

Nedreberg var av den oppfatning at konkursen skyldtes erstatningsbetingende forhold fra bankens og fra kommunens side. Ved stevning innstemplet 1. desember 1993 gikk han til søksmål for Søre Sunnmøre herredsrett mot disse to parter med krav om erstatning fastsatt av retten. Herredsretten avsa den 17. juni 1994 dom i saken med slik slutning:

"1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. Ørsta kommune frifinnes.

3. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Odd Nedreberg 27.627,- - tjuesjutusensekshundreogtjuesju - kroner i saksomkostninger til Christiania Bank og Kreditkasse.

4. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Odd Nedreberg 36.824,- - trettisekstusenåttehundreogtjuefire - kroner i saksomkostninger til Ørsta kommune."

Herredsrettens dom var begrunnet med at erstatningskrav mot de to saksøkte var foreldet etter foreldelsesloven §9 nr 1. Det fremgår av domsslutningen at Sunnmørsbanken AS på dette tidspunkt var overtatt av Christiania Bank og Kreditkasse (Kreditkassen).

Nedreberg har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Banken og kommunen har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 10. og 11. januar 1995 i Ålesund. Nedreberg og tre vitner avga forklaring. Ankeforhandlingen var i medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd i første omgang begrenset til å gjelde foreldelsesspørsmålet.

Saken står for lagmannsretten både faktisk og rettslig i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Dog bemerkes at det for herredsretten var noe uklart hvilke forhold som ble påberopt som erstatningsbetingende. På dette punkt er saken noe bedre opplyst for lagmannsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til herredsrettens dom.

Odd Nedreberg gjør gjeldende at herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er uriktig.

Herredsretten har korrekt anvendt foreldelsesloven §9 nr 1 ved avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet. Den skade som Nedreberg krever erstattet, er for det første diverse utlegg samt vederlag for arbeide forut for konkursåpningen i Eiendom Invest AS. Dernest omfatter skaden tap av verdien av aksjene i selskapet, herunder fremtidig avkastning.

Skadetilfellet åpenbarte seg ved konkursåpningen, men ikke skadens omfang. Den verdi som aksjene ville hatt om konkurs ikke hadde blitt åpnet, var bl a avhengig av om eiendommen i fremtiden ville bli leiet ut til kommunen og hvilke utgifter som ville påløpt på selskapets hånd til nødvendige bygningsmessige arbeider.

I tillegg kommer usikkerheten om boet kunne tilbakeleveres til konkursdebitor. Selv om Nedreberg hadde en viss undersøkelsesplikt, hadde han ikke rimelig foranledning til å gå til søksmål allerede høsten 1990.

Det anføres videre at det tok tid før Nedreberg ble klar over hvilke forbindelseslinjer det var mellom banken og kommunen. De ansvargrunnlag som gjøres gjeldende kom til syne for Nedreberg etter hvert som han fikk informasjon om de faktiske forhold, og dette var mindre enn tre år forut for stevningen.

I den grad erstatningskravet gjelder tap av fremtidige inntekter, vil det i alle fall ikke være tale om foreldelse.

I forhold til banken påberopes også at det muntlig den 22. mars 1993 ble avtalt at banken ikke skulle påberope seg foreldelse. Det bestrides at avtalen er ugyldig som følge av uriktige forutsetninger eller at det vil stride mot avtaleloven §33 å gjøre den gjeldende.

Nedreberg har nedlagt slik påstand:

"1. Christiania Bank og Kreditkasse v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til Odd Nedreberg fastsatt av retten.

2. Ørsta kommune dømmes til å betale erstatning til Odd Nedreberg fastsatt av retten.

3. De saksøkte i fellesskap dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Christiania Bank og Kreditkasse gjør gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, slik disse er gjengitt i herredsrettens dom.

Nedreberg var klar over de påståtte skadevoldende handlinger forut for konkursåpningen. Da konkurs ble åpnet, var det i det minste svært nærliggende at verdien av aksjene var gått tapt.

Det bestrides at det mellom partene var avtalt at foreldelsesfristen skulle forlenges. De utsagn om dette som ble gitt under møtet den 22. mars 1993, kan ikke være bindende for banken som følge av bristende forutsetninger eller prinsippet i avtaleloven §33. Under enhver omstendighet viser den etterfølgende korrespondanse at Nedreberg har akseptert at utløpet av foreldelsesfristen ble satt til 1. november 1993. I alle fall må dette følge av det prinsipp som er kommet til uttrykk i avtaleloven §6.

Banken har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 og 3, stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ørsta kommune gjør i likhet med banken gjeldende at herredsretten korrekt har kommet til at Nedrebergs erstatningskrav er foreldet. Således hadde Nedreberg allerede før konkursåpningen nødvendig kunnskap både om sitt økonomiske tap og om de forhold som etter hans oppfatning ledet til ansvar for kommunen. Under enhver omstendighet var dette situasjonen forut for den 29. november 1990. Det påpekes at Nedreberg da i lengre tid hadde hatt bistand av advokat.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 2 og 4, stadfestes.

2. Ørsta kommune v/ordføreren tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at Nedrebergs eventuelle erstatningskrav er foreldet. Det vil dermed bli avsagt dom for at herredsrettens frifinnelsesdom stadfestes, uten at det blir nødvendig å fortsette ankeforhandlingen for nærmere behandling av spørsmålet om erstatning.

1. Nedreberg har i ankeerklæringen - og også under ankeforhandlingen - gjort gjeldende at banken ved uaktsomhet har pådratt seg et erstatningskrav for økonomisk tap ved at:

"- Banken har brutt finansieringsavtale med Eiendomsinvest AS ved oppsigelse av lånet (1)

- Banken har inngått avtale med kommunen uten hensyn til finansieringsavtalen med Eiendomsinvest AS (2)

- Banken har forsøkt å påvirke kreditorer i Eiendomsinvest AS til ikke å avtale finansiering/kreditt med Eiendomsinvest AS (3)

- Banken har på uredelig måte sabotert refinansiering av bygget ved å besørge allerede gitte lånetilsagn trukket tilbake (4)

- Illojalt og i strid med finansieringsavtale inngått i forhandlinger med Ørsta kommune om utleie/kjøp av eiendommen (5)" (Lagmannsrettens nummerering).

Lagmannsretten finner det nødvendig å drøfte nærmere når Nedreberg antas å ha hatt slik oversikt over disse omstendigheter at han - i tilfelle det da forelå skade - hadde rimelig foranledning til å gå til søksmål. Til ovennevnte punkter bemerkes:

(1) Oppsigelsen av lånet skjedde allerede vinteren 1990.

(3) Den kontakt som det måtte ha vært mellom banken og enkelte av kreditorene i Eiendom Invest AS, skriver seg også fra tiden forut for konkursåpningen. Nedreberg har selv tilskrevet sin daværende advokat bl a om disse forhold i et brev datert 5. mars 1990, hvor det avslutningsvis gis uttrykk for at "her er en rekke forhold som kan legges fram ved senere erstatningssøksmål". I mai s.å. forelå det skriftlige uttalelser fra enkelte kreditorer som Nedreberg var kjent med. Han gjør selv rede for situasjonen i et brev til banken av 7. juli 1990, i et forsøk på å få banken til å trekke tilbake konkursbegjæringen.

(4) Kort tid før konkursåpningen fikk Eiendom Inveset AS tilsagn om 1. prioritets pantelån, stort kr 2.800.000,-, fra Norgeskreditt. Tilsagnet ble trukket tilbake tre dager senere i forbindelse med at Norgeskreditt opplyste at man hadde "mottatt nye opplysninger vedrørende denne sak." Nedreberg mente å ha informasjon om at dette skyldtes klanderverdig aktivitet fra Sunnmørsbanken AS' side. Forholdet ble tatt opp i brev fra Nedrebergs daværende juridiske rådgiver, advokat Geir Haugen, til banken datert 11. september 1990 og ble besvart på bankens vegne av advokat Per Norvald Sperre i brev av 24. september s.å.

(2,5) De to gjenværende punkter i Eiendom Invest AS' anførsler gjelder begge bankens forhold til Ørsta kommune, som angivelig innebærer et erstatningsbetingende kontraktsbrudd og illojalitet.

Fremlagte dokumenter viser at kommunen den 15. mai 1990 tilskrev banken direkte om omfanget av de omkostninger som gjensto for å gjøre den gjenværende del av eiendommen klar for utleie. I brev av 28. juni s.å. ber kommunen banken om en garanti for at "huset kan vere operativt til bruk for ENØK FORUM og Ørsta vidaregåande skule, ved skulestart den 25. august 1990." Eiendom Invest AS er fullt orientert om disse henvendelser. Den 11. juli 1990 inngår banken og konkursboet med skifterettens godkjennelse avtale om at banken tar de nødvendige omkostninger med istandsetting av eiendommen for å opprettholde leiekontrakten med kommunen. Dermed ble sikret både at denne kontrakten ikke falt bort og at eiendommen ikke falt i verdi.

Spørsmål fra Nedrebergs advokat, advokat Geir Haugen, om bankens utlevering av fortrolig materiale - saldolister m m - til kommunen ble besvart av kommunens saksbehandler den 14. september 1990. Det ble på nytt gitt redegjørelse for dette spørsmål i brev fra advokat

Sperre til advokat Haugen av 24. september 1990. I dette brevet ble det også imøtegått at forbindelsen mellom banken og kommunen hadde vært et "spill".

Bankens rolle i forholdet til kommunen ble i den forbindelse nærmere beskrevet. Et bebudet erstatningskrav av betydelig størrelse ble bestemt tilbakevist.

Det er ikke nærmere redegjort for hvilke disposisjoner fra bankens side i forhold til kommunen som eventuelt skulle lede til et erstatningsansvar overfor Nedreberg som aksjonær, og langt mindre hvilke nærmere omstendigheter som skulle begrunne at banken fikk et slikt ansvar. I relasjon til foreldelsesspørsmålet er det tilstrekkelig å konstatere at Nedreberg allerede før 1. november 1990 var kjent med de forhold det her eventuelt er tale om. Den fremlagte korrespondanse viser at han gjennom året 1990 løpende hadde juridisk bistand, først ved advokat Eidsvik, deretter ved advokat Erling Engelsen og etter konkursåpningen ved advokat Geir Haugen.

Foreldelsesloven §9 nr 1 oppstiller som et selvstendig vilkår for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe, at skadelidte har fått eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden. Nedreberg har til nå ikke fremsatt noe krav målt i kroner, verken i søksmålet mot banken eller mot kommunen. Det er heller ikke i nevneverdig grad gjort rede for hvilke formuesverdier hans økonomiske tap refererer seg til. Under ankeforhandlingen har hans prosessfullmektig opplyst at kravet for det første refererer seg til det arbeide og de utlegg for Eiendom Invest AS som han personlig tok på seg i de siste månedene før konkursåpningen, og som han ikke har fått oppgjør for. Det er ikke opplyst om det fra Nedrebergs side på dette punkt ble meldt krav i konkursboet. I den forbindelse finner lagmannsretten det riktig å tilføye at det allerede den 22. januar 1990 ble avsagt kjennelse om åpning av gjeldsforhandling i Nedrebergs personlige bo. Konkurs i dette boet ble åpnet den 28. september s.å. Av fremlagt innberetning fra bostyret i Nedrebergs konkursbo fremgår at det i boet var anmeldt fordringer for over kr 10 millioner og at ubeheftet aktiva var ubetydelig. Nedrebergs erstatningskrav i den foreliggende sak er mht eget arbeid og utlegg før konkursåpningen anslått til et beløp mellom kr 500.000,- og kr 1 million.

Det er ingen holdepunkter for at omfanget av dette kravet ikke var tilstrekkelig klart i det minste kort tid etter konkursåpningen i Eiendom Invest AS' bo den 9. juli 1990.

For det annet krever Nedreberg erstattet verdien av de aksjer som han eide i Eiendom Invest AS, herunder fremtidig avkastning på aksjene. Nedreberg har anført at han selv etter konkursåpningen arbeidet for å få boet tilbakelevert. Rettsboken i forbindelse med konkursåpningen viser at han bestred at det var adgang til å åpne konkurs. Fra skiftesamling den 9. august 1990 er protokollert at Nedreberg arbeidet med å få finansiering som kunne utløse banken. På skiftesamling den 29. november s.å. er bl a protokollert at boets faste eiendom var forsøkt solgt uten at det var kommet bud. Da det ikke var midler i boet til videre bobehandling, foreslo bobestyreren at eiendommen ble abandonert. Dette skjedde deretter på den samme skiftesamlingen hvor både banken og Nedreberg deltok.

Lagmannsretten finner det bevist at det etter at konkursen var åpnet, og i alle fall i rimelig tid forut for 1. november 1990, var tilstrekkelig klart for Nedreberg at den verdi som aksjene måtte ha hatt, nå var gått tapt på hans hånd. Lagmannsretten finner det riktig å bemerke at selv om aksjene skulle ha hatt noen verdi forut for konkursåpningen, var de alle pantsatt av Nedreberg, dels til Sunnmørsbanken og dels til Sparebanken Møre.

Nedreberg har gjort gjeldende at foreldelsen først må begynne å løpe på et senere tidspunkt, etter at han hadde hatt tid til å skaffe seg oversikt over størrelsen på det økonomiske tapet. Dette ville etter hans oppfatning bli påvirket av eiendommens videre skjebne, bl a av størrelsen på utgiftene til de gjenstående bygningsmessige arbeider og av utviklingen i leieforholdet med kommunen. Så langt lagmannsretten har oppfattet, gjør Nedreberg også gjeldende at det for tap knyttet til fremtidig avkastning av aksjene vil kunne bli tale om en suksessiv foreldelse med forskjellige utgangspunkter.

Lagmannsretten er av den oppfatning at foreldelsesfristen for et erstatningskrav for den type formuesskade som kreves i den foreliggende sak, må begynne å løpe når skadelidte er blitt klar over at han er blitt påført et økonomisk tap, forutsatt at de øvrige vilkår i foreldelsesloven §9 nr 1 er oppfylt. Det avgjørende må være når Nedreberg fikk slik kunnskap om sitt økonomiske tap at han hadde foranlediget til å reise søksmål, jf Rt-1982-588 og Rt-1986-1019. Det innebærer nødvendigvis ikke at han må ha grunnlag for å beregne kravet sitt eksakt. En adgang til å avvente den utvikling i tapets størrelse som fremtidige forretningsmessige forhold, konjukturer osv måtte bringe, ville lett lede til at starttidspunktet for foreldelsen holdes åpent på det uvisse. All den stund det er tale om tap knyttet til verdien av aksjer, vil det heller ikke være plass for en slik suksessiv foreldelse som er nevnt ovenfor.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at foreldelsesfristen i forhold til banken i alle fall var begynt å løpe forut for den 1. november 1990. Retten finner grunn til å påpeke at også Nedrebergs advokat forut for dette tidspunkt i brev har gitt uttrykk for at han var klar til å ta ut stevning i saken. I brev til kommunen (stilet til kommunens saksbehandler) av 6. september 1990 omtaler advokat Haugen "den sak som vil bli reist mot Sunnmørsbanken". I brev til advokat Sperre av 19. oktober 1990 forespør advokat Haugen "før det tas ut stevning" om det er interesse for å avholde et møte for eventuelt å komme til et forlik.

2. Lagmannsretten går deretter over til å behandle spørsmålet om banken i medhold av foreldelsesloven §28 har gått med på forlengelse av foreldelsesfristen. Sentralt står her et møte hos banken den 22. mars 1993, foranlediget av en henvendelse til Kreditkassens ledelse i Oslo fra advokat Liv Clemetsen, som var Nedrebergs juridiske rådgiver på det tidspunkt. Etter møtet skrev advokat Clemetsen den 24. mars 1993 bl a følgende til banken:

"Vi vil herved få bekrefte vår avtale om at partene i fellesskap er enige om å undersøke de underliggende forhold for å få saken løst i minnelighet.

Søksmål vil således ikke bli uttatt før undersøkelsessaken er avsluttet.

Kreditkassen forplikter seg til ikke å påberope seg formelle regler vedrørende foreldelse selv om stevning ikke blir uttatt før etter den alminnelige foreldelsesfrist er inntrådt.

Videre takker jeg for at Kreditkassen vil bære omkostningene i forbindelse med undersøkelsessaken.

Etterforsker Harald Olsen er engasjert av advokatfirmaet og betales av oss."

Det er ikke bestridt at fremstillingen i brevet er dekkende for det som ble avtalt under møtet.

Etter at bankens juridiske avdeling ved advokat Baard Syrrist omgående var gitt i oppdrag å undersøke de beskyldninger som ble fremsatt mot banken på møtet den 22. mars 1993, ble advokat Clemetsen den 26. april s.å. tilskrevet av advokat Syrrist. I brevet heter det bl a:

"Med bakgrunn i min gjennomgang med bankens ansatte og det materiale jeg har fått tilgang til i denne forbindelse, konstaterer jeg at det alt vesentligste av de påstander som nå fremkommer ble gjort gjeldende av advokat Geir Haugen på vegne av Deres klient allerede høsten 1990. Så langt jeg kan se er det kun de forhold som er nevnt i den såkalte "tilleggsrapport" datert 21. mars d.å. som ikke tidligere er berørt. Jeg konstaterer også at det materiale som nå er fremlagt og som angår forholdet til banken i det alt vesentlige synes å ha vært kjent og påberopt i 1990.

Påstandene om irregulære forhold fra bankens side når det gjelder engasjementet med Eiendom Invest A/S og avviklingen av dette ble dengang meget kategorisk avvist av høyesterettsadvokat Per Sperre på vegne av daværende Sunnmørsbanken i brev av 24. september og 14. november 1990, der han i sistnevnte brev meddeler at banken imøteser det søksmål som ble bebudet med stor ro. .............

Hensett til at alle relevante opplysninger og dokumentasjon synes å ha vært kjent og påberopt allerede høsten 1990, tildels i pressen, synes bankens tilsagn om å betale de foretatte undersøkelser og unnlate å påberope seg foreldelse og være avgitt på uriktige forutsetninger. På denne bakgrunn kan jeg meddele at banken ikke finner å ville dekke Deres klients omkostninger. Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, er jeg som ovenfor nevnt av den oppfatning at alt relevant materiale var tilgjengelig for Deres klient senest høsten 1990, og jeg vil således på vegne av banken gjøre gjeldende at et eventuelt krav er foreldet etter den alminnelige 3 års regelen forsåvidt som fristavbrytende handlinger ikke finner sted innen 1. november d.å."

Brevet må ses på bakgrunn av at de to i Kreditkassens ledelse som deltok på møtet den 22. mars 1993, på det tidspunkt ikke var kjent med de diskusjoner som fant sted høsten 1990.

Advokat Syrrists brev førte til at det ble avholdt et nytt møte hvor begge advokater var til stede. I brev til advokat Clemetsen av 9. juni 1993 meddelte advokat Syrrist at banken fastholdt det standpunkt som det var redegjort for i brevet av 26. april s.å., dog slik at banken påtok seg å dekke den del av Nedrebergs omkostninger til innsamling av informasjon som var pådratt mellom 22. mars og 26. april 1993. Under henvisning til dette ba advokat Clemetsen i brev til advokat Syrrist av 11. juni 1993 om å få innbetalt kr 15000,-. Foreldelsesspørsmålet ble ikke berørt i brevet. I et etterfølgende brev til advokat Clemetsen av 16. september 1993 avviser advokat Syrrist ytterligere møtevirksomhet. I brevet ble gitt uttrykk for at Nedreberg "dersom han finner grunnlag for dette, får reise søksmål slik det er varslet". For øvrig blir vist til brevet av 26. april 1993, som delvis er sitert i det foregående.

I brev til banken fra advokat Clemetsen av 9. november 1993 opplyses at stevning i saken vil bli tatt ut i den nærmeste fremtid. Til dette påpekes tilbake i brev av 11. november 1993 fra advokat Syrrist at banken hadde forpliktet seg til ikke å påberope foreldelse dersom fristen ble avbrutt før 1. november 1993, og at man nå tok forbehold om å påberope seg at erstatningskravet var foreldet.

Stevningen fra advokat Clemetsen er datert 19. november 1993. Den er imidlertid først innstemplet i herredsretten onsdag den 1. desember s.å. Lagmannsretten legger i likhet med partene til grunn at stevningen tidligst kan være postlagt den 29. november 1993.

Nedreberg gjør gjeldende at banken under møtet den 22. mars 1993 har bundet seg til å godta at foreldelsesfristen - om den ellers skulle løpe ut - inntil videre ble forlenget, og at fristen av den grunn ikke under noen omstendighet var utløpt da stevningen ble inngitt den 29. november 1993. Det bestrides at bankens etterfølgende innsigelser kan endre dette.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Bakgrunnen for at banken på møte den 22. mars 1993 godtok at den inntil videre ikke skulle påberope seg foreldelse, var den undersøkelse som man i fellesskap skulle gjøre om den behandling som bankavdelingen i Ørsta tidligere hadde gitt Eiendom Invest AS' engasjement. Det fremstår som nokså selvfølgelig at banken i denne situasjon aksepterte at et eventuelt søksmål ikke ble reist før undersøkelsene var avsluttet. Dette fremgår av advokat Clemetsens brev av 24. mars 1993 som delvis er sitert foran. Advokat Syrrist slår i sitt brev av 26. april 1993 fast at de beskyldninger som Nedreberg hadde fremsatt, i det vesentlige allerede hadde vært gjennomgått og deretter imøtegått høsten 1990. I tillegg hadde han selv besøkt bankens avdeling i Ørsta og gjort diverse undersøkelser. I brevet ble beskyldningene på ny tilbakevist. For det tilfelle at Nedreberg likevel ønsket å reise søksmål mot banken, ble det gitt uttrykk for at advokat Syrrist i så fall måtte oppgis som bankens prosessfullmektig.

Det står for lagmannsretten som rimelig klart at Nedreberg etter dette ikke lenger hadde noe krav på at banken fortsatt skulle godta at utløpet av foreldelsesfristen var utsatt på det uvisse. Banken har gitt uttrykk for at Nedreberg i denne situasjon måtte gis tilstrekkelig tid til å reise sitt søksmål, og dette var bakgrunnen for at man ga tilsagn om at foreldelse ikke ville bli påberopt dersom fristen ble avbrutt innen 1. november 1993. I denne situasjon hadde Nedreberg ingen grunn til å kreve - og heller ikke å regne med - at banken avsto fra å påberope seg foreldelse dersom søksmålet ble reist senere enn dette tidspunkt.

Lagmannsrettens konklusjon i tvisten mellom Nedreberg og banken er følgelig at Nedrebergs erstatningskrav uten tilsagnet fra banken ville ha vært foreldet før 1. november 1993, men at banken har godtatt at fristen ble forlenget frem til denne dato. Når søksmålet først reises henimot en måned senere, er kravet følgelig foreldet. Banken må etter dette frifinnes for Nedrebergs krav, og herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1, blir å stadfeste.

3. Nedrebergs erstatningskrav mot Ørsta kommune er i ankeerklæringen og under ankeforhandlingen begrunnet i følgende forhold:

"- Kommunen har misligholdt sin husleieavtale overfor Eiendomsinvest AS ved manglende husleiebetaling (1)

- Kommunen har forpliktet seg til å inngå leieavtale for nybygget/del av eiendommen. Kommunen har brutt denne avtale ved å si nei til leie av denne del umiddelbart før konkursåpning (2)

- Kommunen har illojalt og i strid med inngått avtaler, inngått forhandlinger om leie direkte/kjøp direkte med banken (3)" (Lagmannsrettens nummerering).

Lagmannsretten finner det også her nødvendig å vurdere når Nedreberg antas å ha hatt slik oversikt over disse omstendigheter at han - i tilfelle det da forelå skade - hadde rimelig foranledning til å gå til søksmål.

(1) Den fremlagte korrespondanse viser at det har vært uenighet mellom Eiendom Invest AS og kommunen om kommunens betaling av husleie. Dels har uenigheten knyttet seg til størrelsen av og tidspunktet for betaling av husleien. Dels har det vært uenighet om kommunens adgang til å motregne med egne krav på Eiendom Invest AS eller Nedreberg. Det mislighold som Nedreberg påberoper seg, har i alle fall i tilfelle skjedd i rimelig tid forut for konkursåpningen.

(2) Også her søkes erstatningsgrunnlaget i kommunens forhold i tiden forut for konkursåpningen.

(3) De forhold som påberopes ligger også på dette punkt i tid forut for konkursåpningen.

Når det gjelder spørsmålet om når Nedreberg fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om at han i tilfelle var påført et økonomisk tap, vises til bemerkningene foran ved behandlingen av erstatningskravet mot banken. Såvidt lagmannsretten har oppfattet, er det det samme økonomiske tap som også kreves dekket av kommunen. Det er ikke nødvendig å drøfte om foreldelsesfristen begynte å løpe allerede ved konkursåpningen. Lagmannsretten nøyer seg med å konstatere at den i alle fall startet sitt løp forut for den 29. november 1990, som er tre år forut for den dag stevningen tidligst ble inngitt.

Nedreberg gjorde ikke for lagmannsretten gjeldende at kommunen skal ha vedtatt forlengelse av foreldelsesfristen.

Etter dette frifinnes kommunen for Nedrebergs erstatningskrav, og herredsrettens dom - domsslutningens pkt 2 - stadfestes.

4. Anken har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd må Nedreberg erstatte banken og kommunen deres saksomkostninger for lagmannsretten.

Advokat Syrrist har krevet salær med kr 25.000,-. I tillegg kommer utgifter til reise og opphold for ham selv og to vitner i anledning ankeforhandlingen med kr 9.025,-. Totalt kreves kr 34.025,- og dette beløp godtas.

Advokat Solevåg har også krevet salær med kr 25.000,-. I tillegg til det godtas kr 3.288,- i dekning for utgifter til reise og opphold for vitnet Silseth. Krav om dekning av tilsvarende utgifter til vitnet Kvistad med kr 8.454,- overstiger det som er nødvendig for at retten skulle kunne høre Kvistads vitneforklaring. Omkostningene på dette punkt tilkjennes skjønnsmessig med kr 5.500,-. Totalt tilkjennes kommunen etter dette saksomkostninger med kr 33.788,-.

Det er ingen grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Odd Nedreberg til Christiania Bank og Kreditkasse kr 34.025,- - trettifiretusenogtjuefem - kroner.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Odd Nedreberg til Ørsta kommune kr 33.788,- - trettitretusensjuhundreogåttiåtte - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.