Rt-1986-1019

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-10-08
Publisert:	Rt-1986-1019 (391-86)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 8. oktober 1986 i l.nr. 144 B/1986
Parter:	Varanger Kraftlag A/L (advokat Hans Olav Heli - til prøve) mot De reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 6, Varnjarga, v/formann Iver Per Smuk (advokat Per Faye-Lund).
Forfatter:	Holmøy, Aasland, Langvand, Halvorsen, Christiansen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §180, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Vassdragsloven (1940) §112, §8, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Reindriftsloven (1978) §15, §20, §31

Dommer Holmøy: Varanger Kraftlag A/L fikk ved kongelig resolusjon av 6. november 1953 tillatelse til å regulere Fuglevatn i Duddoelv og Garsjø og Kjerringvatn i Neidenvassdraget m.v. for å bruke vannføringen til driften av Gandvik Kraftverk ved Varangerfjorden. Ifølge manøvreringsreglementet kan Garsjø senkes med 5 meter og Fuglevatn med ca 5,5 meter. Vannene tappes utover vinteren og våren, og det dannes da sprekker i isen, som kan bli skjult av snø.

Reineierne i reinbeitedistrikt nr. 6 har vinterbeite for rein i reinbeitedistrikt nr. 5 D. Trekkområdet over til sommerbeite på Varangerhalvøya går over de regulerte vann. Våren 1978 ble det oppdaget at rein var falt ned i issprekker på Fuglevatn. Reineierne krevet da erstatning av Kraftlaget for tap som følge av reguleringen, og tok 5. august 1980 ut stevning ved Tana og Varanger herredsrett. Kravet ble under behandlingen i herredsretten begrenset til å gjelde erstatning for rein som var gått tapt fordi de var falt ned i issprekker. Dette krav ble begrenset til å gjelde tapet i 1978 og de siste 10 år tidligere.

Herredsretten avsa 24. mai 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Varanger Kraftlag A/L skal betale til de reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 6 Varnjarga ved distriktsformannen 3500 - tretusenfemhundre - kroner med 10% årlig rente fra 2. juli til 30. november 1980 og 15% årlig rente fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger erstattes ikke.»

Herredsrettens dom innebar at reineierne på objektivt grunnlag ble tilkjent erstatning for fire rein som gikk tapt på grunn av issprekker i Fuglevatn i 1978. Reineierne hadde krevet erstatning for ytterligere 22 rein som ble trukket opp av issprekker på Fuglevatn samme år. Disse dyrene var ikke døde da de ble trukket opp og ble sluppet. Herredsretten fant ikke å kunne bygge på at noen av dem senere døde som følge av den svekkelse de var blitt utsatt for. Retten mente det var grunn til å regne med at noen rein var falt i issprekker på Fuglevatn også i tidligere år, men fant opplysningene for knappe til å fastslå noe erstatningsansvar for Kraftlaget for eventuelt tap.

Varanger Kraftlag A/L anket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. De reinbeiteberettigede i distrikt nr. 6 erklærte aksessorisk motanke for så vidt angår størrelsen av tapet. Det ble gitt samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Lagmannsretten, som var satt med to fagkyndige domsmenn, avsa 19. juni 1984 dom med slik domsslutning:

«1. Varanger Kraftlag A/L tilpliktes å betale til reinbeitedistrikt nr. 6 Varnjarga v/tillitsmannsutvalgets formann erstatning med kr. 80000,- - kroneråttitusen 00/100 - med tillegg av 10 - ti - % rente fra 2. juli 1980 til 30. november 1980 og med 15 - femten - % rente fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. Varanger Kraftlag A/L tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten til reinbeitedistrikt nr. 6 Varnjarga v/tillitsmannsutvalgets formann med kr. 12000,- - kronertolvtusen 00/100 -. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Beløpene forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Lagmannsrettens dom innebar at reineierne fikk erstatning for tapt rein både i 1978 og tidligere år, dog begrenset til 10 år i samsvar med reineiernes påstand for lagmannsretten. Lagmannsretten bygde erstatningsberegningen på at gjennomsnittlig fire rein var tapt på grunn av fall i issprekker hvert år. For 1978 ble det dog lagt til grunn at 19 rein var tapt, nemlig de fire som var konstatert døde og 15 av de øvrige som var trukket opp og sluppet.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domsgrunnene.

Varanger Kraftlag A/L har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett har Agnar Johansen, direktør ved Varanger Kraftlag A/L, og Iver Per Smuk, formann i reinbeitedistrikt nr. 6, forklart seg som parter under bevisopptak. Det er videre gitt forklaringer av fire vitner, hvorav ett vitne ikke har forklart seg for de tidligere retter. Etter forslag fra partene ble sivilagronom Hans Prestbakmo oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett. Den sakkyndige har avgitt en skriftlig uttalelse og en tilleggsuttalelse.

Partenes anførsler for Høyesterett er til dels endret i forhold til de tidligere retter. For så vidt angår spørsmålet om Kraftlaget er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for de skader saken gjelder, står saken imidlertid i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Den ankende part, Varanger Kraftlag A/L, bestrider at vilkårene for objektivt ansvar er til stede, og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det erkjennes at nedtappingen fører til sprekkdannelser i isen på Fuglevatn, at rein har falt ned i sprekkene og at dette er en stadig tilbakevendende risiko. For Høyesterett gjøres det ikke gjeldende at faren for sprekkdannelser vil bli redusert ved at Kraftlaget endrer tapperutinene i den tid reinen har sitt hovedtrekk gjennom området. En slik endring vil ikke være forenlig med en økonomisk forsvarlig drift.

Ved vurderingen av risikoen må man etter Kraftlagets mening ta hensyn til at det er kombinasjonen av issprekker og snøfokk som dekker til sprekkene, som utgjør faremomentet for at rein går tapt. De år hvor det er funnet rein i sprekkene, viser målinger fra Meteorologisk Institutt at nedbørsmengden har vært særlig stor.

Kraftlagets begrunnelse for at objektivt ansvar ikke kan pålegges, er først og fremst at man ikke står overfor noen ekstraordinær og vesentlig risiko. At enkelte dyr faller i issprekker som skyldes nedtappingen, ligger nær opp til andre faremomenter som følger med reindriften; reinen kan også falle i naturlige sprekker.

Hovedargumentet fra Kraftlagets side er at tapet ikke er vesentlig. Det vises i denne forbindelse særlig til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1978-521 om ansvar for Norges Statsbaner for påkjørsel av rein på Nordlandsbanen. Etter lagmannsrettens anslag i den foreliggende sak går det gjennomsnittlig tapt fire rein pr. år som følge av fall i issprekker på Fuglevatn. Kraftlaget mener at det også i 1978 må legges til grunn et tap på fire rein, idet de øvrige dyr, som ble sluppet, må forutsettes å ha klart seg. Hvis det var en risiko for at de ville omkomme, ville de neppe blitt sluppet. Når det gjelder de funn man har gjort i 1985 og 1986 - mellom 11 og 13 dyr i 1985 og 13 i 1986 - må blant annet tas i betraktning at det kan være kadavre som er blitt liggende igjen fra tidligere år. - Kraftlaget bestrider at det ved risikovurderingen kan tas hensyn til faren for tap også i andre vann og elver i reguleringsområdet. Det er ikke funnet rein her som er tapt på grunn av sprekkdannelser som følge av reguleringen. - For så vidt angår reinflokkens størrelse, har man tidligere operert med for lave tall. Det må være realistisk å regne med mellom 10 og 14 tusen dyr i reinbeitedistrikt nr. 6. Tapet utgjør etter dette en meget liten brøkdel av en prosent. Selv om man skulle forutsette at betydelig flere dyr er gått tapt enn det årlige gjennomsnitt som lagmannsretten har forutsatt, vil ikke tapsprosenten komme i nærheten av det nivå som man i NSB-saken fant var så lavt at det ikke kunne være erstatningsbetingende. Høyesteretts dom i saken mot NSB må være et prejudikat i denne sak.

Heller ikke alminnelige rimelighetsbetraktninger taler her for et objektivt erstatningsansvar. Under henvisning til at det i NSB-saken ble lagt vekt på at NSB betalte erstatning for påkjørt rein etter en eldre avtale, vises det til at Kraftlaget var villig til å betale erstatning da det i 1978 fikk melding om at rein var gått tapt på grunn av issprekkene i Fuglevatn. En ordning ble imidlertid forkludret ved det ekstremt høye krav som reineierne fremsatte. Det er ikke riktig som forutsatt av lagmannsretten, at et tilbud fra Kraftlaget først ble fremsatt under ankeforhandlingen, men det var først da det ble påberopt som et argument i saken. Det tilbud som er fremsatt, omfatter tap fra og med 1978, men Kraftlaget vil være åpen for forhandlinger om erstatning også for tidligere tap. - Etter Kraftlagets mening vil forhandlinger være best egnet til å løse erstatningsspørsmålene for de tap det her gjelder. Bevisproblemene, som her vil være vesentlige og langt større enn ved jernbanepåkjørsel, vil ikke få noen varig løsning ved en domfellelse.

Kraftlaget viser også til endringer i driftsmåten innen reindriftsnæringen. Kraftlaget gjør for Høyesterett ikke gjeldende at reineierne har noen vokteplikt etter reindriftsloven §20 som kan få noen direkte betydning i denne sak. Det påberopes imidlertid at risikoen for slike tap det her gjelder, har øket ved at driftsmønsteret er endret slik at reinen ikke på samme måte som tidligere følges under trekket fra vinterbeite til sommerbeite. Dette forhold må få betydning ved rimelighetsvurderingen.

Ved denne vurdering må det også få betydning at erstatningsspørsmålet ikke ble tatt opp før i 1978, 26 år etter at kraftverket kom i drift. Som fremhevet også i forbindelse med foreldelsesspørsmålet, må reineierne ha vært oppmerksom på farer ved sprekkdannelsene langt tidligere.

Heller ikke de ekspropriasjonsrettslige synspunkter som fra reineiernes side er påberopt for Høyesterett, kan gi grunnlag for et objektivt erstatningsansvar. Også i denne relasjon må det kreves et vesentlig tap. Det vises til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1975-1029 og Rt-1986-364. Selv om saksforholdet i denne sak er forskjellig fra de her nevnte saker, må ansvarsvurderingen være den samme. - De lovbestemmelser som er påberopt av den annen part til støtte for et objektivt ansvar, har etter Kraftlagets syn ikke interesse for vurderingen av ansvarsspørsmålet i denne sak.

Subsidiært - dersom det legges til grunn at vilkårene for å pålegge Kraftlaget objektivt ansvar er til stede - gjør Kraftlaget gjeldende at krav for årene før 1978 er foreldet, og at man for 1978 ikke kan legge til grunn at mer enn fire dyr er gått tapt. - For så vidt angår foreldelsesspørsmålet, som må avgjøres etter den tidligere bestemmelse i straffeloven ikrafttredelseslovs §28, gjøres det gjeldende at representanter for reinbeitedistriktet må ha vært klar over både risikoen for tap på grunn av sprekk dannelsene og tapet. - Kraftlaget gjør ikke gjeldende innvendinger mot den måte lagmannsretten har beregnet tapet på.

Varanger Kraftlag A/L har nedlagt slik påstand:

«1. Varanger Kraftlag A/L frifinnes.

2. Varanger Kraftlag A/L tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene, de reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 6, har i det vesentlige gjort gjeldende:

De tidligere retter har vurdert spørsmålet om Kraftlaget er ansvarlig på objektivt grunnlag, korrekt.

Det er enighet mellom partene om at sprekkdannelsene i isen på grunn av nedtappingen skaper en risiko for at rein går tapt. Reineierne viser til fremlagte vannstandsmålinger som viser at risikoen for sprekkdannelser på Garsjøen er størst når reinflokken oppholder seg der, og på Fuglevatn når den oppholder seg der. Risikoen er særlig stor på Fuglevatn, men nedtappingen har også ført til sprekkdannelser på Garsjøen. På Kjerringvatn har man ved befaring konstatert sprekker selv om vannstanden der ikke endres ved reguleringen. Også i elveløpet mellom Gamvatn og Fuglevatn er det blitt en øket risiko for reinen. Den foreliggende sak gjelder tap av rein på Fuglevatn, men ved risikovurderingen må det også tas hensyn til faren for tap ellers i reguleringsområdet.

Det pekes videre på at risikoen for sprekkdannelser er størst på den tid simlene går med kalv og derfor er særlig sårbare.

For reineierne er tapet uunngåelig. På grunn av de topografiske forhold må reintrekket gå over Fuglevatn. Fra Kraftlagets side dreier det seg imidlertid om et bevisst påført tap. Tapet kunne vært unngått eller begrenset ved endringer i tapperutinene, men dette vil ikke være bedriftsøkonomisk forsvarlig.

For reineierne er det videre tale om en ny og ekstraordinær skade. Det tas avstand fra at risikoen ved reindriften for øvrig er noe argument mot et objektivt ansvar for Kraftlaget.

Reineierne har ingen mulighet for å forsikre seg mot tapet. Kraftlaget kan derimot utligne en erstatning i kraftprisen.

Reineierne tar også avstand fra at tapet ikke skulle være så vesentlig at det er grunnlag for erstatning etter de alminnelige regler om objektivt ansvar. Selv et årlig gjennomsnittstap på fire dyr som lagmannsretten har lagt til grunn ved erstatningsberegningen, er et vesentlig tap i denne forbindelse. Hvert dyr som går tapt, er et helt konkret tap. Dessuten vises det til at i de år det er gjort undersøkelser, er det observert vesentlig flere dyr som er falt i sprekkene. Den høyere nedbørsmengde er en for usikker forklaring på at man i de år det er gjort undersøkelser, har funnet flere dyr i sprekkene. Mer snø kan tvert om føre til at sprekkene blir sikrere. De nedbørsmålinger man har, er for øvrig tatt ved kysten og er ikke representative for snømengden i innlandet.

Sammenlignet med påkjørsel av dyr er tap på grunn av fall i issprekker vanskelig å konstatere. Det må derfor regnes med et mørketall i tillegg til de funn som er gjort.

Høyesteretts avgjørelse i Rt-1978-521 om påkjørsel av rein på Nordlandsbanen, er etter reineiernes mening ikke noe argument mot ansvar for Kraftlaget i denne sak. Under henvisning til de forskjellige grunnlag som mindretallet og de to fraksjoner innen flertallet bygde på, hevdes at et ansvar for Kraftlaget har støtte i denne avgjørelse.

Reineierne viser videre til den vekt som flertallet i NSB-saken la på at NSB betalte erstatning i henhold til en innarbeidet avtale. I denne sak fremkom imidlertid Kraftlaget med et bindende tilbud først under ankeforhandlingen for lagmannsretten.

Ved en rimelighetsvurdering kan det ikke legges vekt på at driftsmønsteret i reindriftsnæringen er endret. Også i denne næring må man tilpasse seg den tekniske utvikling.

Reineierne har for Høyesterett dessuten gjort gjeldende at et ansvar for Kraftlaget støttes av ekspropriasjonsrettslige betraktninger. Slike betraktninger påberopes ikke som et selvstendig ansvarsgrunnlag, men som et støttemoment. Det pekes i denne forbindelse på at da konsesjon ble gitt i 1953, regnet man ikke med at reguleringen ville medføre skader. Dette har vist seg ikke å holde stikk. Det har også funnet sted en utvikling i rettsoppfatningen for så vidt angår reindriftsnæringens ekspropriasjonsrettslige stilling. Hvis det i dag var blitt holdt ekspropriasjonsskjønn, ville reineierne vært stevnet og tilkjent erstatning. De ville også fått et tillegg i erstatningen på 25% etter vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til et slikt tillegg for å komme opp i en erstatning på 80000 kroner som lagmannsretten har tilkjent. Reineierne har ikke motanket for så vidt angår størrelsen av erstatningen.

Til støtte for de ekspropriasjonsrettslige synspunkter er det vist til vassdragsloven §8, jfr. §112, og videre til granneloven §2 og reindriftsloven §15. Høyesteretts avgjørelser i Rt-1975-1029 og Rt-1986-364 kan ikke anføres mot et ansvar for Kraftlaget på ekspropriasjonsrettslig grunnlag i denne sak, som gjelder et konkret påført tap.

Med hensyn til tapets størrelse, viser reineierne til at det antall dyr som lagmannsretten har lagt til grunn både for 1978 og tidligere år, er forsiktige anslag.

For så vidt angår foreldelsesspørsmålet, mener reineierne at lagmannsrettens dom er riktig. Det må kreves positiv kunnskap hos reineierne om risikoen og tapet før det løper noen foreldelsesfrist.

De reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 6 har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part pålegges å betale saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til at Kraftlagets anke ikke kan føre frem.

Jeg finner for ordens skyld å ville presisere at saken forutsettes å gjelde erstatning for tap av rein på Fuglevatn. Den omfatter således ikke tap av rein på andre vann eller elveløp i reguleringsområdet.

På samme måte som de tidligere retter mener jeg at erstatningsansvar for Kraftlaget kan bygges på de ulovfestede regler om objektivt bedriftsansvar. Jeg tilføyer at resultatet etter min mening støttes av de ekspropriasjonsrettslige synspunkter som reineierne har påberopt for Høyesterett.

For så vidt angår spørsmålet om ansvar kan bygges på de ulovfestede regler om objektivt bedriftsansvar, kan jeg i det vesentlige støtte meg til de tidligere retters begrunnelse. Opplysninger som er fremkommet for Høyesterett om antall rein som er tapt i 1985 og 1986 støtter etter min mening resultatet. Om grunnlaget for ansvar skal jeg for øvrig bemerke:

Som de tidligere retter har lagt til grunn, griper reguleringen inn i et gammelt trekkområde for rein i reinbeitedistrikt nr. 6. Sprekkdannelser i isen på grunn av nedtapping, er størst på Fuglevatn. Sprekkdannelsene i kombinasjon med snøfokk er en stadig tilbakevendende risiko som nærmest når et høydepunkt på det tidsrom reinen trekker over området om våren. Reineierne kan i praksis gjøre lite for å unngå faren. Til nærmere belysning av forholdene vil jeg gjengi følgende avsnitt fra den uttalelse som den oppnevnte sakkyndige har gitt til Høyesterett:

«6.2 Fuglevatn.

Her har en av de største sprekkdannelser og mest trekk og driving av rein over vatnet. Det er også her tapene er registrert. Slik forholdene er her, vil dyr også i framtida gå tapt her. Reinen trekker over vatnet til alle døgnets tider og under alle værforhold både i små og store flokker. Her er også reineierne nødt til å drive reinen over vatnet. Under uheldige omstendigheter kan en ikke se bort fra at tapene kan bli betydelige. Tenker en seg for eksempel at ett eller annet skremmer en større reinflokk som er i ferd med å passere et sprekkområde, og det oppstår panikk i flokken, kan relativt mange dyr gå tapt eller bli skada.

Fokksnø og uvær gjør at sprekkene ofte er dekt av snø og dette gjør at dyrene lettere kan falle i dem.

De aller fleste rein som passerer vatnet, gjør det uten at det er folk til stede. Det vil derfor være vanskelig å oppdage at rein går seg ned. Dersom det er snøfokk vil sporene også være borte på et øyeblikk. Daglig kontroll av alle sprekker, vil kunne føre til at en oppdager noen tap, men det er vanskelig å gjennomføre. I mange tilfeller vil dyrene være forsvunnet under isen eller i vatnet og når sporene er føket igjen, lar det seg ikke gjøre å se noe.»

I avsnittet «Sammendrag/konklusjoner» uttaler den sakkyndige:

«I regulerte vatn som tappes ned vil det oppstå sprekker der lendet er brattere enn 1:5, ulendt eller storsteinet i tappesonen.

Både i Garsjøen og Fuglevatn oppstår det mye sprekker ved nedtapping. Elva mellom Gamvatn og Fuglevatn vil gå mye åpen om vinteren på grunn av tapping av Garsjøen.

På ettervinteren beiter og trekker reinen mye i reguleringsområdet. Over Fuglevatn skjer det konsentrert trekk- og driving av rein. Det er ved flere høver gått tapt rein i sprekker i isen på Fuglevatn og det er sannsynlig at noen rein går tapt her hvert år. Da det er problemer med å oppdage dyr som er gått tapt, er det sannsynlig at de tall en har for enkelte år er minimumstall. Det er lite som kan gjøres for å unngå tap av rein her.

Normaltapene i distriktet er små og langt under gjennomsnittet for landet.

Tap av rein i reguleringsmagasiner er kjent fra flere distrikter.»

I tilknytning til den sakkyndiges uttalelse om at det er lite reineierne kan gjøre for å unngå skaden, vil jeg bemerke at jeg ikke legger noen vekt på Kraftlagets anførsel om at driftsmåten er endret etter at reguleringen ble satt i verk. Det er også tvilsomt hvilken betydning endringene i driftsmåten har for risikovurderingen.

Den fare som issprekkene representerer, er et nytt faremoment for reindriften som er et typisk utslag av kraftverkets normale drift. Etter det som er uttalt fra Kraftlagets side for Høyesterett, kan man ikke forutsette at tapperutinene vil bli endret slik at skadene reduseres.

Fra Kraftlagets side er det med styrke gjort gjeldende at Høyesteretts avgjørelse i Rt-1978-521 der Norges Statsbaner ble frifunnet fra ansvar for påkjørsel av rein på Nordlandsbanen, er et prejudikat mot ansvar for Kraftlaget i denne sak.

Etter min mening er denne avgjørelse ikke avgjørende for vurderingen av den foreliggende sak. Avgjørelsen ble truffet under dissens, idet to dommere stemte for å pålegge NSB ansvar. Også flertallet delte seg med hensyn til begrunnelsen. De enkelte momenter i begrunnelsen får derfor en begrenset betydning ved vurderingen av andre saker. Det er også klare forskjeller i saksforholdet i NSB-saken og den foreliggende sak. I NSB-saken var det tale om ansvar for jernbanedrift, hvor det etter rettspraksis ikke gjelder noe objektivt ansvar for påkjørsler. Flertallet reserverte seg riktignok mot at dette forhold skulle tillegges avgjørende betydning. - Dessuten gjaldt saken ansvar for skader over en meget lang strekning der risikoen varierte, mens saken her gjelder skader på et meget begrenset område. En vesentlig forskjell er videre at NSB betalte erstatning for påkjørte dyr etter en helt fast etablert ordning. Saken gjaldt egentlig spørsmål om det skulle betales en erstatning i tillegg.

Et hovedpunkt i Kraftlagets prosedyre, er at tapet ikke er så vesentlig at det er grunnlag for objektivt ansvar. Om dette skal jeg bemerke:

Lagmannsretten har ved erstatningsberegningen lagt til grunn at det som et gjennomsnitt gikk tapt 4 dyr hvert år før 1978. For 1978, da man fant vesentlig flere dyr i sprekkene, har lagmannsretten forutsatt at 19 dyr gikk tapt. Jeg kan ikke finne holdepunkter for at lagmannsrettens anslag for 1978 er for høyt. Jeg viser i denne forbindelse til at det ble funnet mellom 11 og 13 døde dyr i 1985 og 13 dyr i 1986, de to år det ble gjort undersøkelser. Jeg må anta at iallfall de fleste av disse dyr var falt ned i sprekkene, og at tapet derfor er en følge av nedtappingen. De mer tilfeldige funn i de mellomliggende år da det ikke ble gjort undersøkelser, må anses å ha liten betydning ved vurderingen av tapet. - I tillegg til de funn som er gjort, må man regne med et «mørketall» idet man ikke kan regne med at alle tapte dyr er blitt funnet. Den sakkyndige for Høyesterett anser et tillegg på 25 prosent til de registrerte funn i 1986 for å være realistisk. I 1986 ble registreringsforholdene ansett som spesielt gode. - Man har etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å forutsette at nedbørsmengden har hatt en så vesentlig betydning for det antall rein som er gått tapt i de år undersøkelser er gjort, at tallene for disse år ikke er representative.

Jeg legger til grunn at hvert dyr som går tapt representerer en økonomisk verdi.

Jeg mener etter dette at objektivt erstatningsansvar for Kraftlaget ikke kan utelukkes fordi tapet ikke er vesentlig.

Kraftlagets anførsel om at faren for at reinen faller i issprekker som skyldes reguleringen, ligger nær opp til andre farer som reinen utsettes for, finner jeg ikke å kunne legge noen vekt på. Det er tvert imot grunn til å konstatere at det ved sprekkdannelsene er skapt et ekstraordinært faremoment som kommer i tillegg til de farer som ellers foreligger.

Jeg kan i denne sak ikke legge noen vekt på det tilbud som Kraftlaget har fremsatt om erstatning. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på når tilbudet er fremsatt eller årsaken til at partene ikke er kommet frem til en minnelig ordning. Etter det som er opplyst, er det tvilsomt om det har vært grunnlag for noen avtale. Iallfall foreligger det ikke noen etablert ordning slik som i NSB-saken.

Som allerede nevnt mener jeg at et objektivt erstatningsansvar for Kraftlaget støttes av de ekspropriasjonsrettslige synspunkter som reineierne har påberopt for Høyesterett. Jeg finner ikke her grunn til å gå nærmere inn på disse synspunkter, heller ikke på betydningen av de lovbestemmelser som er påberopt. De rettsavgjørelser som er påberopt fra Kraftlagets side - Rt-1975-1029 og Rt-1986-364 - gjaldt spørsmålet om erstatning for tap av beskjedne beitearealer, og har etter min mening ingen interesse i denne sak, som gjelder et helt konkret påført tap.

Etter min mening kan Kraftlaget heller ikke gis medhold i sine subsidiære anførsler.

Som allerede nevnt finner jeg ikke å kunne forutsette at lagmannsretten har bygget på et for høyt antall dyr når det gjelder tapet i 1978. Da reineierne ikke har motanket, er det ikke grunn til å gå inn på om tapet i 1978 var større.

Også spørsmålet om erstatning for tap i årene før 1978 er foreldet, vurderer jeg på samme måte som lagmannsretten. Jeg er således enig i at reineierne ikke før 1978 hadde en slik kunnskap at det løp noen foreldelsesfrist etter den tidligere regel i straffeloven ikrafttredelseslov §28 eller foreldelsesloven av 1979 §9. Først ved kunnskap om de funn som ble gjort i 1978, fikk reineierne oppfordring til å gå til søksmål.

Anken har ikke ført frem. Reineierne har krevet saksomkostninger for alle retter. Jeg finner ikke grunnlag for noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Reineierne bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Deres prosessfullmektig som kom inn i saken først under saksforberedelsen for Høyesterett, har fremlagt omkostningsoppgave. Etter denne utgjør saksomkostningene for Høyesterett 125133 kroner, som dekker salær til de to prosessfullmektiger og 16783 kroner i utlegg. Til dette kommer utgifter til sakkyndig med i alt 32083 kroner som ankemotpartene har krav på å få refundert. Etter dette blir saksomkostninger for Høyesterett å tilkjenne med 157216 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Varanger Kraftlag A/L til de reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 6, Varnjarga, v/formannen Iver Per Smuk, 157216 - ett hundre og femtisju tusen to hundre og seksten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Langvand, Halvorsen og Christiansen: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Tor Falch):

De reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 6 i Finnmark Varnjarga, har - ved formannen i tillitsutvalget Iver Per Smuk, Nyborg i Nesseby - den 5. august 1980 stevnet Varanger Kraftlag A/L, Vadsø, for herredsretten med krav om erstatning for skade ved vassdragsreguleringer under drift av Gandvik kraftverk.

I. Saksforholdet.

Reineierne som er saksøkere, har vinterbeite for rein i reinbeitedistrikt 5 D i Finnmark, som ligger sør og vest for den indre delen av Varangerfjorden, i Nesseby og Sør-Varanger kommuner. Reinen kommer fra sommerbeite på Varangerhalvøya om høsten, og drives før jul sørover til vinterbeite ved finskegrensen. Etter hvert som vinterbeitet blir nedbeitet, trekker reinen nordøstover mot Rafte, det vil si området mot sjøen på sørsiden av Varangerfjorden, hvor det er mere snaublåst beite. I dette området ligger de vannene som er regulert til drift av Gandvik kraftverk. I april begynner drivingen fra den østligste delen av vinterbeitedistriktet nordvestover til Seidafjellet og videre til vår- og sommerbeitet på Varangerhalvøya. Dette er en gammel form for reindrift. - Det er for tiden 12 driftsenheter i området, med 6.000-7000 rein før kalving, i følge reineierne. I 1978, da de reintap inntraff som har foranlediget dette søksmålet, er reintallet anslått til å ha vært oppunder 5000.

Gandvik kraftverk ble satt i drift i 1952. Kraftverket og reguleringsmagasinene ligger visstnok i sin helhet på grunn som har vært benevnt som statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Avtale om leie av vann- og strandrettigheter, grunn til tunnel, kraftstasjon m.m. ble inngått mellom kraftlaget og Finnmark jordsalgskommisjon 16. juni 1950 og stadfestet av Landbruksdepartementet 26. juni 1950. Det ble ikke holdt ekspropriasjonsskjønn.

Tillatelse til regulering av vassdraget ble gitt ved kongelig resolusjon 6. november 1953. Det ble gitt tillatelse til å regulere Fuglevann (Låd'dejav'ri) i Duddoelv (Dudda jåkka) samt Garsjø (Gardajavri) og Kjerringvatn (Gærretjav'ri) i Neiden-vassdraget, og til å overføre avløpet fra de to sistnevnte vann til Fuglevann. Fra Gerretjav'ri er vannet ført i tunnel østover til en bekk som renner noen hundre meter ut i Gardajav'ri. Fra Gardajav'ri er vannet ført i tunnel østover til Låd'degurra, og følger derfra Låd'dejåkka ca 4 km nordover ned i Låd'dejav'ri. I følge manøvreringsreglementet som ble fastsatt samtidig med reguleringstillatelsen, kan Gardajav'ri senkes 5 meter og Låd'dejav'ri senkes 5,46 meter, mens de ikke kan heves. Vannstanden i Gærretjav'ri endres ikke. - Kraftverket har fortrinnsvis vært drevet vinterstid, slik at reguleringsmagasinene tappes ut i løpet av vinteren og våren, og kraftverket står store deler av sommeren. Når vannene tappes ut om vinteren og våren, synker isen og brekker langs land, slik at det dannes sprekker i isen. Under snøføyke kan sprekkene bli skjult av fokksnø.

Under driving av rein over isen på Låd'dejav'ri i april 1978 oppdaget reineierne at to rein falt ned i issprekker. Disse ble heiset opp og var ikke skadet. Samtidig fant de en død kalv, som var falt i sprekken tidligere. Få dager senere falt en finlender under isfiske på Låd'dejav'ri ned i en sprekk dekket av fokksnø, og havnet på ryggen av en levende rein. Reinen ble trukket opp, men var forkommen. Lensmannen ble underrettet og lette sammen med reineierne etter skjulte sprekker og rein. Det ble funnet 22 rein, og 3 av disse var så dårlige at de ble avlivet straks, mens de øvrige også var svært medtatt. - - -

III. Rettens merknader.

Jeg er kommet til at kraftlaget er ansvarlig for reineiernes tap ved at rein er falt i issprekker.

1. Jeg gjennomgår først de faktiske forhold, slik de etter bevisførselen må legges til grunn.

Det er ikke uenighet om at vannet er tappet ut av Låd'dejav'ri hvert år i løpet av vinteren og våren, slik at det har dannet seg issprekker langs land i den tiden reinen er i området. Jeg anser det ikke tvilsomt at disse issprekkene i adskillig utstrekning vil bli skjult av fokksnø. Det er ofte sterk vind i fjellet og særlig over vann, og det fører gjene til føyke av liggende eller fallende snø. Erfaringsmessig vil sprekker på 1/2 -1 meters bredde raskt bli dekket av fokksnø. Dette vil skje ikke bare i utpregede snøvintre. I hvilken utstrekning issprekker vil bli dekket, vil være avhengig av blant annet vindretning og snømengde, som kan skifte noe fra år til annet. - Jeg bemerker at uttappingen av Gardajav'ri etter det opplyste ikke fører til tilsvarende issprekker, visstnok på grunn av andre bunnforhold.

Utover vinteren trekker reinen fra områdene mot finskegrensen nordøstover mot Varangerfjorden, etter det opplyste på begge sider av Gardajav'ri, Låd'dejåkka og Låd'dejav'ri. Særlig når beitet eller beiteforholdene er dårlige, vil reinen gå spredt og trekke fra sted til sted etter beite. Dette er en naturlig og etter forholdene fast driftsform. Vinterbeitet er knapt for Varangerreinen, sammenliknet med sommerbeitet. Jeg legger til grunn at reinen også vil trekke over Låd'dejav'ri både mot øst og vest, avhengig av vær- og beiteforhold. På grunn av overføringen av vann fra Gardajav'ri i tunnel til Låd'dejåkka vil Låd'dejåkka gå åpen og danne iskanter. Den vil derved hindre reinen i å trekke over den, og lede reinen mot Låd'dejav'ri. Vassdragsreguleringen må derfor antas å ha øket reintrekket over Låd'dejav'ri. Nord for Låd'dejav'ri er det brattlendt, smalt og vanskelig fremkommelig for rein.

Også når reinen i april skal drives fra de østligste områder i beitedistriktet nordvestover mot vår- og sommerbeitet, må den så vidt jeg kan forstå drives over Låd'dejav'ri. Både nord og sør for vannet er det hindringer for reinen. Det vil være både vanskelig og urimelig - hvis overhodet mulig - å drive reinen så langt sørover som mot Låd'degurra, sør for tunnelutløpet, før den kan fortsette nordvestover. Ikke bare vil driftestrekningen bli betydelig forlenget, men reinen vil måtte drives i retning av nedbeitede vinterbeiteområder.

Kraftlaget har fremholdt at tappingen til kraftverket vil bli endret, slik at Låd'dejåkka i fremtiden vil fryse til og issprekkene langs Låd'dejav'ri vil dannes etter at reinen har forlatt området. Jeg har imidlertid ikke funnet å kunne legge det til grunn. Man tok sikte på endret tapping etter drøftinger med reineierne i 1979, men det har hittil ikke ført til endringer i sprekkdannelsen, og bare mindre endringer av isdannelsen i Låd'dejåkka. Det er ikke søkt påvist at det er praktisk mulig eller kraftdekningsmessig og økonomisk forsvarlig å gjennomføre endring av tappingen som vil fjerne eller begrense ulempene for reindriften.

Når det så gjelder de tap reineierne har lidt, er det på det rene at i alle fall fire rein er døde eller avlivet etter å ha falt i issprekker i 1978. Hvordan det er gått med de reinene som ble trukket opp av issprekkene samme år og sluppet løs, er ikke klarlagt. Dyrenes tilstand er heller ikke opplyst på annen måte enn av reineierne selv; således er ikke lensmannen, som var med da dyrene ble trukket opp, ført som vitne. Det er kjent at etter sulttilstand vil gjenværende vommikrober hos rein ikke makte å bryte ned foret (se blant annet Skjenneberg og Slagsvold: Reindriften og dens naturgrunnlag, Retstidende 1968 side 110). Men det er vanskelig å ha noen mening om hvor lenge dyrene kan ha ligget i issprekken, likeledes hvor lenge de må sulte før slike fordøyelsestilstander vil inntre. På denne bakgrunn finner jeg ikke å kunne regne med at disse dyrene eller noe bestemt antall av dem er døde som følge av fallet i issprekkene. - Jeg bemerker at jeg legger liten vekt på at dyrene ikke ble slaktet, foret eller ettersett. Hvis de hadde vært så dårlige at de vanskelig kunne overleve, ville de også gitt dårlig kjøtt ved slakting, og både arbeid og transport ville falt dyrt ved slakting inne på fjellet. Foring av rein er vanskelig og lite vanlig i Finnmark, og egnet fôr var neppe for hånden. Under vårflyttingen var det trolig viktigere for reineierne å delta i annet arbeid enn å etterse de medtatte reinsdyrene, som likevel ikke kunne hjelpes.

Det er grunn til å regne med at rein har falt i issprekker på Låd'dejav'ri og omkommet også tidligere år. Den fare for det som issprekkene generelt må by, sammenholdt med reinens trekkvaner, tilsier det. Reinkadavre som er funnet på stranda om våren og reinhår på vannet tyder også på det. Men likevel er det helt på det uvisse i hvilken utstrekning dette kan ha skjedd. Det vil kunne skifte mye med forholdene fra år til år, både fokkdannelse og reintrekk. - Men selv om man må regne med at rein har falt i issprekker og omkommet også før 1978, gir de knappe opplysninger som foreligger, etter min oppfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå noe tap for reineierne. Det må tilligge den som krever erstatning, å skaffe rimelig sannsynlighet for både tap og størrelsen av tapet. Reineierne må bære tvilsrisikoen for så vidt.

2. Jeg går deretter over til spørsmålet om kraftlagets erstatningsansvar for tapet av de fire rein i 1978.

Det er ikke påstått at kraftlaget er ansvarlig på grunn av uforsiktighet, tekniske feil eller mangel på sikringstiltak. Jeg er kommet til at kraftlaget likevel er ansvarlig på grunn av den risiko for tap som vassdragsreguleringen innebærer for reindriften i området.

Issprekkene skyldes uttappingen av vann fra Låd'dejav'ri, som etter reguleringen av vannstanden kan senkes 5 meter. De skaper fare for at rein kan falle nedi, særlig når de er skjult av snø. Faresituasjonen er et typisk utslag av vanlig drift av kraftverket. Risikoen for reintap er begrenset til ettervinteren frem til issmeltingen, men er stadig tilbakevendende hvert år, slik kraftverket har vært drevet. Som nevnt foran må jeg legge til grunn at dette også vil fortsette.

Denne faresituasjonen er innført ved vannstandsreguleringen og kraftverksdriften fra 1952 i et område hvor tamreindrift har foregått gjennom århundrer. Utnyttingen av områdene har endret seg noe gjennom tidene på grunn av grensesperring og forholdet til reindrift i nabodistriktet. Men den omfattende utnytting av store områder, betinget av reinens naturlige levevis - den såkalte ekstensive driftsform - har holdt seg stort sett uendret i Varanger-området (Ørnulf Vorren: Reindrift og nomadisme i Varangertraktene, 1951 7-41). For denne tradisjonelle og egenartede næringsvirksomhet innebærer issprekkene ved kraftverksdriften en ny og særpreget faresituasjon med risiko for tap. Risikoen er betydelig, for så vidt som issprekkene dannes årlig og langs store deler av breddene, og trolig ofte dekkes av snø.

Det kan etter min oppfatning ikke tillegges avgjørende vekt om risikoen er betydelig eller vesentlig også i den forstand at den faktisk har medført store tap av rein. Det er uvisst hvilket omfang reintap kan ha hatt, ut over de fire døde rein i 1978. Det har sammenheng med at reinen trekker over Låd'dejav'ri etter beite for det meste uten at reineierne er i nærheten. Dette er en følge av den ekstensive driftsform, som innebærer at reinen utnytter store områder hvor reineierne ikke trenger eller makter å være til stede. Etter at rein er falt i sprekker, vil den være vanskelig å oppdage, særlig når den blir dekket av snø. Etter issmeltingen om våren vil reinkadavre fort bli oppspist av rovfugler. Etter issmeltingen oppholder reinen og reineierne seg heller ikke i dette området. På denne bakgrunn må det være tilstrekkelig å fastslå, som nevnt foran, at det er grunn til å regne med at rein også tidligere har falt i issprekker og omkommet, og at selve risikoen for dette som nevnt er betydelig, også i fremtiden.

Det må videre være uten betydning at reindriftsnæringen foregår på en måte som på mange vis utsetter reinen for atskillige farer og reineierne for tap. Den alminnelige tålegrensen i næringen er for så vidt høy. Men også dette er en følge av den egenartede driftsform, som lar reinen gå ute hele året under alle slags skiftende forhold og skaffe seg føde selv. Faren ved issprekkene kommer i tillegg til andre farer. Men til forskjell fra disse utpeker det seg en ansvarlig for issprekkfaren, nemlig kraftlaget.

Når issprekkene utgjør en betydelig risiko for reintap, skyldes det også reinens trekkvaner på beite. Reineierne har ikke mulighet for å holde dyrene unna issprekkene. Når Låd'dejåkka hindrer reinen i å komme over, ledes reinen ut på Låd'dejav'ri i større utstrekning enn tidligere. Det er ikke praktisk mulig å vokte all rein til enhver tid, neppe heller å vokte issprekkene langs de deler av Låd'dejav'ri hvor reinen særlig trekker. Vokting er nødvendig for å unngå at reinen volder skade eller kommer utenfor reinbeitedistriktet, det vil si i områder mot nabodistrikter og mot dyrket jord. I området rundt Låd'dejav'ri gir vanlig driftsmåte ikke grunn til jevnlig vokting. Den vokteplikt reindriftsloven pålegger reineierne (§29 i den tidligere reindriftslov av 12. mai 1933 nr. 3, jfr. §20 i den någjeldende reindriftslov av 9. juni 1978 nr. 49, som trådte i kraft 1. juli 1979), må tolkes ut fra normale driftsforhold. Det vil ikke være rimelig om en ny tapsrisiko ved kraftverksdrift skulle medføre betydelig øking av vokteplikten, med den virkning at unnlatt vokting skulle frita kraftlaget for erstatningsansvar. - Når reinen drives av reineierne mot vårbeite i større eller mindre flokker, vil den derimot være under vokting, og reineierne må oftest kunne unngå farlige sprekkområder. Hvor vidt skader da kan skyldes uoppmerksomhet eller uforsiktighet fra reineiernes side, som kan minke eller oppheve deres erstatningskrav, må bedømmes for hvert tilfelle. Det spørsmålet er ikke aktuelt i dette tilfelle.

Som jeg har vært inne på i flere sammenhenger foran, må kraftlagets erstatningsansvar for reintap som følge av den risiko issprekkene utgjør, sees på bakgrunn av reindriftens egenart som næringsvirksomhet. Egenarten gir seg således utslag i en utstrakt - ekstensiv - utnytting av store områder, hvor reinen under visse forhold går spredt og trekker vidt. Reinen går ute hele året under alle slags naturforhold, og må selv skaffe seg føde. Den er utsatt for farer og skade på mange vis, som i praksis ikke er til å unngå. Reineierne kan ikke følge reinen jevnlig og kan i stor utstrekning ikke hindre tap. Denne tradisjonsforankrede reindrift skiller seg fra moderne, intensiv og effektiv næringsvirksomhet både i landbruk og på andre felter. Skal denne egenartede næringsvirksomhet vernes i vårt samfunn, må ikke nettopp dens egenart og «umoderne» driftsform begrunne mangel av vern. Man må være forsiktig med å likestille reindrift med andre virksomheter. - Jeg nevner at ved ekspropriasjon i reinbeiteområder er reindrift som næring vernet med erstatning på annen måte enn annen næringsdrift ( Rt-1968-429 og Rt-1975-1029). Mens reinbeiteberettigede tidligere ikke i det hele ble saksøkt ved ekspropriasjonsskjønn, og var tilbakeholdne med erstatningskrav, er dette kommet i en annen stilling de siste 15-20 år. Selv om erstatning i dette tilfelle ikke kan begrunnes i ekspropriasjonsrettslige betraktninger, ville det gi dårlig sammenheng med de erstatningsregler som verner reindriftsnæringen ellers, om reineierne ikke skulle ha krav på erstatning for rein som omkommer i issprekker som dannes ved kunstige vannstandsendringer i reinbeiteområde.

Issprekkene som følger av vanlig drift av kraftverket, skaper altså en faresituasjon, med stadig og betydelig risiko for at rein går i sprekkene og går tapt, uten at det kan unngås. Kraftlaget må være nærmere til å bære dette tapet enn reineierne. Kraftlaget kan således utligne tapet på kraftabonnentene.

Jeg bemerker at denne saken skiller seg noe fra den som er behandlet i Høyesteretts dom om påkjørte rein på Nordlandsbanen, der erstatning ikke ble gitt ( Rt-1978-521). Det gjelder her et kraftlags, ikke jernbanens, ansvar for tap på et område av betydelig mer begrenset utstrekning. Her er det dessuten små muligheter for å oppdage og fastslå de faktiske tap som følger av den betydelige risiko kraftlaget har skapt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Sundquist, Einar Rege og Bård Gaarder): - - -

Lagmannsretten har kommet til at det foreligger objektivt erstatningsansvar for Kraftlaget for det tap Distriktet har ved at rein faller i de sprekker i isen som dannes når Fuglevann tappes ned. Man slutter seg her i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse.

Særskilt bemerker lagmannsretten:

Det synes å være på det rene at nedtappingen av Fuglevann på midt- og ettervinteren normalt har medført sprekkdannelser i isen. Flere vitner har uttalt at det jevnt over er både vind og snø nok i området til at sprekkene tid- og stedvis dekkes med snø og dermed representerer en risiko for tap av rein. Sprekkene er typiske for kraftlagets drift og de er påregnelige. Denne risiko er ekstraordinær og den kommer i tillegg til de risikofaktorer som reindriften for øvrig har.

Man har her å gjøre med en interessekollisjon mellom to hver for seg lovlige og samfunnsnyttige virksomheter. Det er heller ikke påstått eller påvist noe uaktsomt eller uforsvarlig forhold fra Kraftlagets side. Imidlertid har man i rettspraksis stadig sett at den som blir pålagt et objektivt ansvar er nærmere til å bære risikoen - eller de økonomiske følgene av skaden - enn den tilfeldig skadelidende, jfr. Nygård: «Skade og ansvar» side 229. Det har i rettspraksis også vært lagt vekt på om skaden skyldes et normalt og påregnelig utslag av den risiko som knytter seg til bedriften. En slik risiko kan en bedrift normalt beskytte seg imot. Det har også Kraftlaget gjort, mens reindriften ikke har en lignende forsikringsmulighet. Nils Nygård nevner også at ekspropriasjonsmomentet kan telle med ved avgjørelsen av om objektivt ansvar skal institueres i det enkelte tilfelle. Han sier på side 248:

«Den verksemd eller drift som skaper skaderisikoen, vil ofte representera eit stort samfunnsgode, til dømes eit E.verk. Det er då i samsvar med oreigningstanken at den interesse som ved ei skadehending blir offer for slik drift, får vederlag.»

Nygård nevner videre at Gjelsvik allerede i 1897 var inne på samme tanke. Lagmannsretten legger ikke vesentlig vekt på ekspropriasjonssynspunktet annet enn som et støttemoment.

Lagmannsretten er ikke enig i Kraftlagets argumentasjon om at det etter 1978 har lykkes i å redusere, eller eliminere, mulighetene for tap ved å tappe ned Fuglevann på en annen måte, og at dette må utelukke erstatningsplikt. At Kraftlaget straks det ble kjent med at rein hadde gått i issprekker, satte i verk tiltak for å forhindre slike skader i framtiden, er ikke noe argument for å slippe fri for erstatningsplikt for skade som tidligere var blitt voldt. Det objektive ansvar for farlig bedrift må komme til anvendelse enten bedriftseieren er kjent med de ulike typer skadefølger hans virksomhet forårsaker eller ei. - - -

Foruten erstatning for tapene i 1978, har Distriktet også krevd erstatning for tap av rein i de 10 foregående år. Distriktet har gjort gjeldende at foreldelsesfristen for den siste delen av tapet først begynte å løpe da man ble kjent med skaden som var voldt i 1978. Kraftlaget mener foreldelsen løper fra de enkelte skadedatoer. Foreldelsesloven av 16. mai 1979 §31 bestemmer at loven gjelder fra 1. januar 1980, og at den også får anvendelse på tidligere oppståtte fordringer. Men foreldelse skal ikke i noe tilfelle inntre før utgangen av 1982, med mindre fordringen ville vært foreldet tidligere etter de regler som da gjaldt.

Både etter den gamle og nye foreldelseslov ble foreldelsen avbrutt ved at forliksklage ble sendt forliksrådet. Forliksklagen ble behandlet av Vadsø forliksråd 7. juli 1980. Etter de tidligere regler (straffelovens ikrafttredelseslov §28) var foreldelsesfristen for skadeserstatningskrav «3 Aar - - - fra den Dag, den skadelidende er bleven vidende om Skaden og om den for samme ansvarlige». Lagmannsretten mener at det var først etter skadene i 1970 at Distriktet ble klar over at rein også tidligere år kunne ha falt i sprekker og omkommet. De uttalelser vitnet Lilleeng før 1978 måtte ha kommet med til enkelte av reineierne om at rein kunne falle i issprekker, har etter lagmannsrettens oppfatning ikke vært av en slik karakter at Distriktet kan sies å være «bleven vidende om Skaden». Foreldelsesfristen begynte således å løpe våren 1978, og ingen del av det erstatningskrav Distriktet har gjort gjeldende er foreldet. - - -