LG-1993-402
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-11 |
| Publisert: | LG-1993-00402 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes herredsrett Nr. 92-902 D - Gulating lagmannsrett LG-1993-00402 K. Anket til Høyesterett: Lagmannsrettens og namsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises namsretten til fortsatt behandling, se HR-1994-00201 K (se også Rt-1994-530). |
| Parter: | KJÆRENDE PART: Gordon Wynn-Green (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Undem, Stavanger). MOTPART: Sandnes kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Øivind Aspelund, Sandnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Fjeld, Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §48, Domstolloven (1915) §146, Tvistemålsloven (1915) §180, §97, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, §33, Ligningsloven (1980) §48, Dekningsloven (1984) §2-7, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §48, §5-16, §7-26 |
Sandnes namsrett avsa 2. mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 92 - 00902/D for Sandnes namsrett avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Gordon Wynn-Green har påkjæret kjennelsen til Gulating lagmannsrett, og har lagt ned slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 2. mars 1993 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Sandnes kommune tilpliktes å erstatte kjæreparten sakens omkostninger for lagmannsretten."
Sandnes kommune har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
"Namsrettens kjennelse stadfestes og Sandnes kommune tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
Om hva saken gjelder og hva partene har anført tidligere vises til namsrettens kjennelse.
Begge parter fastholder sine tidligere anførsler. Wynn-Green fremholder at det er feil av namsretten å vurdere spørsmålet om rettslig interesse bare ut fra spørsmålet om rekkevidden og gyldigheten av trekkpålegget. Loven gir en særskilt adgang til å reise skattesak, og skattespørsmålet er ikke å betrakte som et prejudisielt forhold på vanlig måte. Han har en sterk og aktuell interesse av å få prøvet ligningen. Han mener at den enkelte tvangsforretning må ses som en forføyning som utløser frist efter §48 nr. 5 i skattebetalingsloven.
Sandnes kommune henholder seg til namsrettens begrunnelse når det gjelder spørsmålet om rettslig interesse, og fastholder at tre måneders fristen må løpe fra den første tvangsforføyning som lot seg påklage, det vil si utpantningsforretningen den 31. oktober 1991 da Wynn-Green ble ilagt kr 1000,- i gebyr.
Lagmannsretten bemerker at der ble holdt utpantningsforretning for restskatten for 1989, kr 129340,- den 31. oktober 1991, uten at der kunne påvises noe til utlegg. For restskatten for 1988, kr 40508,- hadde der med samme resultat vært forsøkt utpantning 8. mars 1990.
Den 20. august 1992 ble der så gitt trekkpålegg for restskatt for 1988 og 1989 overfor Wynn-Greens daværende arbeidsgiver, ABB Global Energeering A/S som i udatert brev til kemneren har meddelt at Wynn-Green sluttet 31. oktober 1992 og at siste trekk ble foretatt 15. oktober 1992.
Den 19. november 1992 klaget Wynn-Green ved advokat Undem til Sandnes namsrett over påleggstrekket forsåvidt gjelder restskatt for 1989.
Klagen ble avvist ved kjennelse av 2. mars 1993, som er påkjæret til lagmannsretten og som denne saken gjelder.
Den 17. mars 1993 gav kemneren trekkpålegg til Wynn-Greens nye arbeidsgiver, ABB Komponent A/S, for restskatt for 1988, 1989 og 1991.
Dette klaget Wynn-Green ved advokat Undem over til namsretten 23. april 1993, og namsretten bestemte ved kjennelse av 12. mai 1992 å utsette behandlingen av klagen til lagmannsrettens avgjørelse i nærværende sak foreligger.
Lagmannsretten finner at bestemmelsen i skattebetalingsloven §48 nr. 5 ikke medfører at adgangen til å få ligningen prøvet ved namsretten er bortfalt fordi Wynn-Green ikke klaget til namsretten innen tre måneder efter utpantningsforretningen i 1991. Lagmannsretten deler det syn namsretten gir uttrykk for, nemlig at der ikke foreligger en sammenhengende tvangsinnkrevning og at trekkpålegget må anses som en ny forføyning i henhold til §48 nr. 5, 3. setning. Dertil kommer at forsøket på utpanting i 1991 ikke førte til noe inngrep overfor Wynn-Green i det hele tatt og derfor ikke gav ham noen foranledning til å klage. Det kan derfor ikke karakteriseres som en forføyning som kunne utløse frist etter §48 nr. 5. At kemneren fastsatte et gebyr er heller ikke en slik forføyning.
Wynn-Green fremsatte klage til namsretten innen tre måneder efter at trekkpålegget ble gitt den 20. august 1992. Klagen er datert 19. november 1992, og namsretten har opplyst at den ble mottatt 23. november s.å., som var en mandag. Der er derfor ikke grunn til å tvile på at klagen ble postlagt den 19. eller 20. november. Fristen i tredje setning i §48 nr. 5 må være overholdt når skattyteren innen fristen gjør det som efter prosessreglene er nødvendig for å fremsette klage, det vil si postlegger klagen, se domstolloven §146 annet ledd. (Den klagen som ligger i saken er stemplet som innkommet 3. desember 1992. Men der var først sendt en klage hvor kemneren var ført opp som saksøkt, og som namsretten gav frist til 9. desember 1992 for å rette i medhold av tvistemålsloven §97).
Det er følgelig uten betydning om trekkpålegget av 17. mars 1993 anses som en egen forføyning som utløser en selvstendig tre måneders frist til å bringe ligningen inn for namsretten. Ved sine to klager har Wynn-Green overholdt enhver mulig frist hva angår ligningen for 1989.
Han har utvilsomt også rettslig interesse i å få prøvet ligningen, eftersom der for tiden løper påleggstrekk. Det kunne spørres om det ikke da er tilstrekkelig at Wynn-Green får prøvet klagen over trekkpålegget av 17. mars 1993. Ligningsloven §48 nr. 5 gir efter lagmannsrettens syn ikke større adgang til å klage til namsretten enn den som følger av tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §49, femte ledd, for trekkpålegget av 20. august 1992, og av ligningsloven av 1992 §40a, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 §7-26 og §5-16, for trekkpålegg av 17. mars 1993. Lagmannsretten er ikke enig med Wynn-Green i at der er en særskilt hjemmel i §48 nr. 5 til å få skattespørsmål behandlet av namsretten og i at dette får betydning for spørsmålet om rettslig interesse som vilkår for å fremme namsrettsklage. I tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 §7-26 bestemmes det at der kan fremsettes klage så lenge trekkperioden ikke er utløpt, en regel som ikke er direkte uttrykt i loven av 1915, men lagmannsretten antar at den også gjelder for klage efter loven av 1915. Trekkperioden er 5 år fra utløpet av inntektsåret, d.v.s. til utgangen av 1994 for skatten for 1989. Dette følger av dekningsloven §2-7, tredje ledd, og tidligere skattebetalingsloven §33 nr. 5. Imidlertid kan det ikke ses at klagebestemmelsene setter til side det alminnelige krav om rettslig interesse for den som vil klage. Dette må innebære at for å fremme en klage til namsretten må klageren ha en rettslig interesse ikke bare i å få prøvet det underliggende forhold, det vil her si ligningen. Han må også ha en rettslig interesse i å få en slik avgjørelse som det er namsrettens primære oppgave å ta, nemlig avgjørelse av om der kan gjennomføres tvangfullbyrdelse, det vil i dette tilfelle si påleggstrekk. Lagmannsretten er enig med namsretten i at Wynn-Green ikke har rettslig interesse i å få behandlet klagen over trekkpålegget av 20. august 1993, og slutter seg til namsrettens begrunnelse. Namsrettens kjennelse stadfestes derfor.
Lagmannsretten kom ovenfor til at fristen å få ligningen for 1989 inn for namsretten under enhver omstendighet er overholdt. Det følger da at klagen over trekkpålegget av 17. mars 1993 ikke kan avvises som forsent fremsatt hva restskatten for 1989 angår, og at ligningen for 1989 vil bli å prøve under behandlingen av den klagen såfremt øvrige vilkår for å behandle den er oppfylt. Uten at lagmannsretten behøver å ta standpunkt til det, bemerkes det at dette antas også å ha måttet gjelde selv om Wynn-Green ikke hadde fremmet klage over trekkpålegget av 20. august 1992.
Kjæremålet har ikke ført frem, men det gjelder uklare og uavklarte spørsmål om forståelsen av fristbestemmelsene, og på bakgrunn av bl.a. kjennelse i Rt-1984-184 er det forståelig at Wynn-Green klaget 19. november 1993 og fremmet kjæremål over avvisningen, for å være sikker på ikke å lide rettstap. Saksomkostninger finnes derfor efter regelen i tvistemålsloven §180, første ledd, ikke å burde ilegges. I namsrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å gjøre noen endring.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Namsrettens kjennelse stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.