Rt-1984-184
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-01-26 |
| Publisert: | Rt-1984-184 (34-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. januar 1984 i l.nr. 18 K/1984 |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Odd R. Tvedt) mot A/S Solbakken Terrasse (advokat R. Forsgren). |
| Forfatter: | Tønseth, Sinding-Larsen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §32, §33, §48, Domstolloven (1915) §154, Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, Skattebetalingsloven (1952), Folketrygdloven (1966) §17-4, §17-6 |
Oslo kommune begjærte 7. juni 1982 tvangsauksjon over A/S Solbakken Terrasses eiendom. Tvangsgrunnlaget var utpantning avholdt 12. mai 1976. A/S Solbakken Terrasse gjorde innsigelse mot fremme av auksjonen begrunnet med at det underliggende krav om arbeidsgiveravgift var ugyldig. Strømmen namsrett overførte saken til søksmålsformer. Ved namsrettens kjennelse av 10. mai 1983 ble saken avvist. Den la til grunn at fristen for å klage til namsretten utløp 3 mnd. etter at utpantningen var holdt, og at fristen derfor forlengst var oversittet. Namsretten fant at det heller ikke var adgang til å gi oppreisning, jfr. domstolsloven §154 annet ledd.
A/S Solbakken Terrasse påkjærte til Eidsivating lagmannsrett som i kjennelse av 18. oktober 1983 opphevet namsrettens kjennelse. Lagmannsretten la til grunn at etter ordlyden i skattebetalingsloven §48 nr. 5, fjerde punktum gjaldt tremånedersfristen fra enhver forføyning under fullbyrdelsen på samme måte som etter tvangsfullbyrdelsesloven §49. Derfor måtte fristen i dette tilfelle kunne regnes fra beslutningen om å fremme tvangsauksjonen, og da var søksmålet etter lagmannsrettens oppfatning reist i tide.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Det spørsmål som foreligger for utvalget, er om lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av skattebetalingsloven §48 nr. 5. Denne bestemmelse gjelder i følge folketrygdloven §17-4 i.f., jfr. §17-6 første ledd, også for krav på arbeidsgiveravgift som i denne sak er gjenstand for tvangsfullbyrdelse.
Nr. 5 i loven §48 fastsetter i utgangspunktet en søksmålsfrist på 6 måneder for skattyteren til å prøve en ligningsavgjørelse for domstolene. Dette gjelder også for adgangen til å få ligningen prøvet for namsretten. Fra dette utgangspunkt gjør loven det praktisk viktige unntak at ligningens lovlighet likevel skal kunne prøves for namsretten i forbindelse med klage over en tvangsforføyning inntil tre måneder etter «den forføyning som det klages over».
Bakgrunnen for unntaksregelen er at mange tvister om ligningsavgjørelser blir reist ved at skatteyteren lar seg overgå utpanting og deretter påklager denne til namsretten, se Ot. prp. nr. 32 1960-61 side 9, spalte 1 nederst. De sakkyndige som utredet disse spørsmål, har i «Vedlegg» til nevnte proposisjon på side 23, spalte 2 pekt på rimeligheten av «at en skatteyter som kanskje av økonomiske grunner ikke har villet gå til søksmål om et ligningsspørsmål som er tvilsomt, men gjelder et lite skattebeløp, har i behold adgangen til den enklere rettsprøving som namsrettsbehandlingen vil være. I samsvar med dette er i utkastet til §48 nytt nr. 4 tilføyd en bestemmelse som vil innebære at fristen for å angripe ligningen på denne måten ikke i noe tilfelle vil løpe ut før tre måneder etter den tvangsforføyning m.v. som namsrettsklagen er rettet mot.»
Det spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak, er kun hva slags tvangsforføyning «den forføyning som det klages over» skattebetalingsloven §48 nr. 5 sikter til. Spørsmålet er om dette begrep skal forstås som kun å omfatte de forføyninger skattebetalingsloven selv gir anvisning på innen sitt område for inndrivelse av skattekrav: utpanting og motregning, jfr. §32, og skattetrekk, jfr. §33, eller om begrepet har det innhold som rettspraksis har tillagt formuleringen i tvangsfullbyrdelsesloven §49 annet ledd om utgangspunktet for tremåneders-fristen for å klage over namsmannens avgjørelse, nemlig: «den beslutning eller handling, som klagen gjelder». Konkret stiller spørsmålet seg om en begjæring om tvangsauksjon på grunnlag av en tidligere utpanting går inn under «forføyning» i skattebetalingsloven §48 nr. 5, eller om fristen løper fra den tidligere utpanting.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i flere avgjørelser lagt til grunn at klage basert på innsigelser vedrørende det underliggende forhold, også kan gjøres gjeldende på senere trinn av tvangsfullbyrdelsen. Slike innsigelser er ansett å være rettidige i forbindelse med beslutning om å ta til følge auksjonsbegjæring på grunnlag av tidligere utleggsforretning og beslutning om utleveringsforretning, se Rt-1957-1027, Rt-1966-953 og Rt-1967-368.
Kjæremålsutvalget er i motsetning til lagmannsretten kommet til at lovmotivene må tillegges avgjørende vekt ved tolkingen av skattebetalingsloven §48 nr. 5. Det fremgår av forarbeidene at man ønsket både å rydde opp i uklarheter med hensyn til tilbakebetalingsplikt for for meget betalt skatt, og å forenkle adgangen til domstolsprøvelse av ligningsmyndighetenes avgjørelser og samtidig sikre en effektiv prøvelse for domstolene ved å sette stramme frister for søksmålsadgangen. Den lempningsregel som ble innført for de tilfeller hvor skatteyteren valgte den enklere domstolsprøving gjennom namsrettsbehandling, ble gitt for at skatteyteren fortsatt skulle kunne velge denne fremgangsmåte, selv om den regulære søksmålsfrist var utløpt. Lempingsregelen er i lovteksten klart formulert som en unntaksregel. Av lovforarbeidene fremgår det at man fant å kunne vareta skatteyterens interesser på denne måten fordi dette likevel ikke ville medføre noen uforholdsmessig forsinkelse. Man hadde da i tankene at fristen skulle begynne å løpe fra utpanting eller trekkpålegg, se Ot. prp. nr. 32 1960-61 side 8-10 og vedlegget til samme side 22-23. I de sakkyndiges forslag til ny §48 nr. 4 annet ledd som tilsvarer den omtvistede bestemmelse i den endelige lovparagrafs nr. 5 tredje og fjerde punktum, var det, som kommunen påpeker, utrykkelig henvist til «klage over utpanting eller pålegg om trekk eller motregning for skattekravet» som den «forføyning som det klages over». Av de spesielle kommentarer til §48 på side 22-23 i proposisjonen fremgår det at det er disse spesielle forføyninger man har ment å knytte fristen til. Denne presiseringen av forføyningsbegrepet som er avgjørende for utgangspunktet for fristen, falt imidlertid bort i forslaget som ble den endelige lovtekst. Noen begrunnelse for dette er ikke gitt, men det er helt på det rene at noen realitetsendring ikke var tilsiktet. Utelatelsen har skapt en beklagelig uklarhet i lovteksten som nettopp når det gjelder skattesaker, kunne trekke i retning av å la tolkingstvil ramme det offentlige. Allikevel finner utvalget å måtte la de klare lovmotiver og hensynet til at loven skal nå sitt formål, få gjennomslagskraft her. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til behandling av spørsmålet om det subsidiære krav om oppreisning er fremsatt i tide.
Under hensyntagen til den uklarhet som er skapt gjennom den avsluttende lovbehandling og til de vanskelige tolkingsproblemer dette har medført, og som ikke kan ses tidligere å ha fått sin løsning i rettspraksis, finner utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.
Kjennelsen er enstemmig.»