Hopp til innhold

LG-1994-285

Fra Rettspraksis


Instans: Gulating lagmannsrett - Dom
Dato: 1995-02-10
Publisert: LG-1994-00285
Stikkord: Selskapsrett
Sammendrag:
Saksgang: Bergen byrett Nr. 92-02944 A/02 - Gulating lagmannsrett LG-1994-00285 og LG-1994-00286 A. Anket til Høyesterett, for utfallet av dommen, se HR-1996-00067 A.
Parter: Ankesak nr. 94-00285 A: ANKENDE PART: Labogas IX KS (Prosessfullmektig: Advokat Jens Richard Andersen, Oslo). MOTPARTER: 1. AS Liberty 2. Induship AS 3. Arild Waldjac (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Broder Lund, Bergen). Ankesak nr. 94-00286 A: ANKENDE PARTER: 1. AS Liberty 2. Induship AS 3. Arild Waldjac (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Broder Lund, Oslo). MOTPART: Labogas IX KS (Prosessfullmektig: Advokat Jens Richard Andersen, Oslo).
Forfatter: Lagdommer Lillebø, Ekstraordinær lagdommer Hordnes, Herredsrettsdommer Sjøvoll
Lovhenvisninger: Avtaleloven (1918) §36, Aksjeloven (1976) §2-5, Selskapsloven (1985) §2-32, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918), Aksjeloven (1976), Verdipapirhandelloven (1985) §10, §3-25, §3-3, §3-4


Saken gjelder krav på innbetaling av kommandittinnskudd og motkrav fra kommandittistene hvor de prinsipalt påstår seg ubundet av tegningen, subsidiært har rett til uttreden, og i begge tilfeller krav på erstatning.

Induship AS, AS Liberty og Arild Waldjac kjøpte i januar 1990 hver sine 5% andeler i kommandittselskapet Labogas IX, hvis eneste aktivum var gasstankeren LPG/E "Norgas Pilot" på 6080 m3, og bygd i Italia i 1977. En 5% andel innebar et totalansvar på kr 2750000,- herav noe i form av selvskyldnerkausjon, og hver av de tre har innbetalt kr 1100000,- i ansvarskapital. Den 24. august 1992 ble det vedtatt å innkalle ytterligere ansvarskapital, og hvorav det falt kr 210000,- på hver av de tre kommandittistene som er part i denne saken. Disse nektet å betale med forskjellige innsigelser, hvoretter Labogas IX KS stevnet dem med betalingspåstand for Bergen byrett 10. desember 1992. I januar 1993 ble det vedtatt innbetaling av ytterligere kapital tilsvarende kr 390000,- for hver, og betalingspåstanden i stevningen ble utvidet til også å gjelde dette beløp. I tilsvaret påsto kommandittistene seg uforpliktet til å betale, og reiste motsøksmål. Begrunnelsen var at de hadde tegnet seg på bristende forutsetninger utfra uriktige opplysninger både i tegningsprospektet og i diverse selskapsopplysninger. Disse forhold ble påberopt som begrunnelse både for at det ikke var betalingsplikt i hovedsøksmålet, og i motsøksmålet med prinsipal påstand om at man var ubundet av selskapstegningen, og subsidiært hadde rett til uttreden, jfr. selskapsloven §2-32 m.v. I begge tilfelle mente de tre videre at kommandittselskapet var culpa-ansvarlig for den "overpris" de hadde betalt for sine andeler som følge av uriktige og misvisende opplysninger fra selskapet.

Bergen avsa 01. desember 1993 dom med slik slutning:

"I. I hovedsøksmålet:

1. AS Liberty v/styrets formann betaler Labogas IX KS kr 210000,- - kronertohundreogtitusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 14. oktober 1992 og kr 390000,- - kronertrehundreognittitusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 28. januar 1993.

2. Induship AS v/styrets formann betaler Labogas IX KS kr 210000,- - kronertohundreogtitusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 14. oktober 1992 og kr 390000,- - kronertrehundreognittitusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 28. januar 1993.

3. Arild Waldjac betaler Labogas IX KS kr 210000,- - kronertohundreogtitusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 14. oktober 1992 og kr 390000,- - kronertrehundreognittitusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 28. januar 1993.

4. I saksomkostninger for byretten betaler AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac til Labogas IX KS kr 100000,- - kroneretthundretusen -.

II. I motsøksmålet:

1. Labogas IX KS frifinnes for påstanden om at AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac er ubundet av selskapsforpliktelsen og for kravet om tilbakebetaling av kr 1100000,- - kronerenmillionetthundretusen - til hver av de nevnte.

2. Labogas IX KS dømmes til å betale til hver av de saksøkte en erstatning stor kr 375000,- - kronertrehundreogsyttifemtusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 1. februar 1990 og frem til betaling skjer.

3. Erstatningskravet i henhold til ovenstående punkt 3 kan ikke benyttes til motregning mot Labogas IX KS.

4. AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac har ikke krav på utløsning fra Labogas IX KS med øyeblikkelig virkning.

5. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

For ordens skyld nevnes at partene er enige om at det er en unøyaktighet i byrettsdommen ved at der ikke er tatt hensyn til reduksjonen av morarente til 12 prosent p.a. fra 01 01 1994.

Begge parter erklærte selvstendige anker for deler av dommen. I ankeerklæring datert 31. januar 1994 påanket Labogas IX KS domsslutnings II, (motsøksmålet), pkt. 2 og 5 - erstatning og saksomkostninger. I ankeerklæring datert 04. februar 1994 påanket det tre kommandittistene betalingsplikten de var pålagt i hovedsøksmålet, og at de i motsøksmålet ikke hadde fått medhold i kravet om ubundethet/uttreden og tilbakebetaling i den forbindelse.

Ankeforhandlingen ble holdt i Bergen 23.-26. januar 1995 hvor retten hørte forklaring fra Arild Waldjac, som også er styreformann i Induship AS, fra økonomisjef Godtfredsen i NGC AS og fra tre vitner uten direkte tilknytning til partene. Det var videre en omfattende dokumentasjon.

Sakens øvrige bakgrunn fremgår av byrettens dom, og det vises spesielt til fremstillingen på 2-7 der. Av hensyn til partsanførsler og rettens begrunnelse nedenfor, finnes det praktisk å resymere noen punkter her.

AS Liberty og Induship AS er mindre investeringsselskap, bl.a. innen shipping. Induship AS, som eies av Arild Waldjac og hans familie, tegnet seg opprinnelig for to 5% andeler, men siden banken var skeptisk til omfanget, tok Arild Waldjac den ene andelen i eget navn. De tre benevnes i det følgende stort sett som kommandittistene eller Induship m.fl.

Skaugen-gruppen var, og er, sentral i kommandittselskapet. Holdingselskapet I.M. Skaugen AS er en fusjon av tidligere AS Laboremus og Kosmos AS, og eier i dag skip enten gjennom det heleide NGC AS eller ved andeler i andre skipseiende selskaper, vesentlig kommandittselskap. AS Laboremus var selger av skipet, eneeier av komplementaren Labogas IX AS og tilrettelegger av prosjektet sammen med Fearnley Finans (Prosjekt) AS - heretter forkortet FFP -. AS Laboremus skulle også være teknisk disponent, og befrakte skipet på treårs tidscerteparti. Komplementaren hadde 10% andel i kommandittselskapet og AS Laboremus tegnet seg for 20% av kommandittkapitalen. Den øvrige kommandittkapital var tegnet av eksterne investorer. Driften av "Norgas Pilot" var satt bort til såkalte managementselskap. Ut 1989 var dette Norwegian Ship Management AS - hvor Skaugen eide 20%, og fra 1990 selskapet VShip Management, hvor Skaugen-gruppen ikke hadde eierinteresser.

Skipet viste seg etter hvert å være i dårligere forfatning og hadde høyere driftsutgifter enn det de eksterne kommandittistene mente opplysningene i selskapsprospektet ga grunn til å anta. Disse gikk høsten 1990 og i 1991 hardt på Skaugen-gruppen og Fearnley som tilrettelegger/mekler fordi de mente å ha engasjert seg i prosjektet på sviktende grunnlag. Det endte med at I.M. Skaugen AS og FFP gjennom selskapet Fiducia AS, tilbød å kjøpe andelene til de eksterne investorer for nærmere angitt beløp. Tilbudet ble akseptert av samtlige unntatt de tre kommandittistene som er parter i nærværende sak. Disse hadde, av årsaker retten kommer tilbake til, betalt over kr 700000,- hver da de kjøpte sine andeler, og ville ikke akseptere salg for det tilbudte beløp siden det ville påføre dem betydelig større tap enn de øvrige kommandittister, og at tilbudet forutsatte at det ikke ble fremmet ytterligere krav mot Skaugen/FFP. De tre ble følgelig sittende igjen med til sammen 15% av kommandittandelen, mens I.M. Skaugen AS hadde det resterende 85% idet selskapet sto som kjøper av de 50 % til de øvrige eksterne kommandittister. Skaugen har senere overdratt sin andel til et annet selskap i Skaugen-gruppen. Ansatte i andre Skaugen-selskap gikk inn i styret for kommandittselskapet, slik at representanter for Skaugen-gruppen og FFP hadde styreflertall.

AS Laboremus overdro for øvrig samtidig søsterskipet LPG/E "Norgas Sailor" til kommandittselskapet Labogas VIII, og hvor transaksjonene var make med Labogas IX, med unntak av at det dels var andre eksterne kommandittister. Også der oppsto samme problemer og innsigelser som i Labogas IX og som også ble løst ved at Skaugen kjøpte andelene til de misfornøyde kommandittistene.

De tre kommandittistene har, foruten nærværende søksmål, reist sak mot Skaugen og FFP som tilrettelegger med krav om erstatning, og likeledes mot kommandittselskapets styreformann for angivelige feil han har begått i den egenskap.

Partene har langt på vei de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten, men slik at kommandittistene har frafalt noen av anførslene.

Labogas IX KS anfører således at det innkallingsbeløpet hovedsaken for byretten gjaldt, ikke er bestridt. De grunnlag kommandittistene bruker som innsigelse mot betaling, og begrunner utbundenhet med, kan ikke rettes mot selskapet, men må, forutsatt at de gir grunnlag for sanksjoner, rettes mot andre, som andelsselgere/tilretteleggere/meklere eller for den del kommandittselskapets tillitsmenn.

Utgangspunktet for vurderingen er at både kommandittformen og shipping medfører betydelig risiko for tap - og tilsvarende mulighet for gevinst -, og at det er begrenset kapital og deltakeransvar. Hensynet til selskapskreditorene taler for at det er begrenset adgang for en kommandittist til å kreve selskapet hvor det reduserer selskapets kapitalbase. Lovgiver har i forskjellige sammenhenger bevisst valgt å la hensynet til kreditorene gå foran, og flere av de uskrevne bestemmelser som kommer til anvendelse her, må også tolkes på denne bakgrunn. De tre kommandittistene kjøpte andelene i annenhåndsmarkedet, og det begrenser selskapets ansvar ytterligere.

Kommandittselskapet har ikke gitt mangelfulle opplysninger om skipets tilstand. I prospektet var det beskrevet som godt med grunnlag i tilstandsrapport fra den daværende skipsmanager NSM. VShip overtok managementet fra 01. januar 1990. I den forbindelse foretok man en gjennomgang av skipet, og som resulterte i en rapport av 18. desember 1989. Her ble det rett nok påpekt en del forhold som måtte rettes/utbedres, men det var på ingen måte alarmerende opplysninger som ga rederiet grunn til å reagere. Det vises til en detaljert gjennomgang av de enkelte feil/mangler kommandittistene hevder foreligger, og det anføres at dette var forhold som både i omfang og kostnad var relativt enkle å utbedre. Kommandittistene visste at det var et 12 år gammelt skip, og det er på ingen måte upåregnelig at det da både kan oppstå behov for utbedringer, og at skipet kunne ha konstruksjonsmessige uheldige detaljer som ikke finnes på nyere skip.

Av ovennevnte faktum kan det ikke utledes noen av de juridiske konsekvenser kommandittistene anfører.

Selskapet ble registrert 27. juni 1989. Ingen av de tre kommandittistene deltok i stiftelsen, men har kjøpt andeler av ordinære selgere i annenhåndsmarkedet, og dette er avgjørende for om de kan påberope seg ubundenhet/ ugyldighet. "Tweendeck-dommen" inntatt i Nordiske dommer 1993/373 (NDS 1993 373) flg. er sentral her. "Norske Cruise"dommen i Rt-1988-982 er uten betydning for denne sak, siden den gjaldt forhold før selskapsloven. Kjøpere av andeler i annenhåndsmarkedet må holde seg til sine hjemmelsmenn. Bristende forutsetning som forelå før selskapsstiftelsen, kan ikke gjøres gjeldende mot selskapet etter registreringen. Dette av hensyn til kreditorene, og det vises til prinsippet i aksjeloven §2-5. Dette er nå gjort tilsvarende gjeldende for kommandittselskap ved forskrift av 12. desember 1989, men den gjaldt ikke på tegningstidspunktet, jfr. forskriftens §5. Men forskriften var bare kodifisering av gjeldende rett for alle selskap med begrenset ansvar, noe som fremgår både at nevnte Tweendeck-voldgiftsdom og Selvig i "Innledning til nordiske dommer" 1989, 43 flg.

Kommandittistene påberoper bristende forutsetning som oppsto etter tegningen ved at de ikke ble tilstilet rapporten av 18. desember 1989. Ved siden av at slike bristende forutsetninger ikke kan gjøres gjeldende etter registreringen, anføres at et kommandittselskapet heller ikke kan pålegges for streng informasjonsplikt til markedet. I rapporten var det intet alarmerende, og det må også tas hensyn til at selskapet mottok den like før jul, og at man trengte en viss behandlingstid. Det konkluderes så langt med at det ikke forelå bristende forutsetninger, verken i relasjon til prospektet eller dokument av 18. desember 1989.

For at eventuelle bristende forutsetninger hos kjøper skal ha betydning, er det både et vesentlighetskrav og forutsetningene må ha vært synlige for selskapet. Intet av dette er tilfelle her.

Kommandittistene kan heller ikke kreve uttreden basert på forhold forut for deres egen tegning, men må holde seg til sine hjemmelsmenn for slike forhold. Uttreden er dessuten avskåret etter selskapsavtalens §14, og avtaleloven §36 kan ikke sette denne til side. Det er ikke urimelig å avtale at man ikke skal ha rett til uttreden. Det er også andre reelle hensyn mot å bruke avtaleloven §36 på avtaler som her. For det første medfører uttreden egentlig at selskapsloven deklaratoriske bestemmelser i §2-32 om utløsning, blir preseptorisk. Bestemmelsen står i kapittel om ansvar, og har spesiell interesse hvor deltakerne i utgangspunktet har ubegrenset ansvar, noe de ikke har her. En kommandittist har rett til å selge andelen, og styret har begrenset adgang til å nekte salg, og det er således begrenset behov for rett til uttrede. Det vises til Aarbakke: Ansvarlige selskaper, 145 og Woxholt: Selskapsloven.

At kommandittistene nå begrunner uttreden i at de øvrige eksterne kommandittister er borte, er en ny anførsel, men i denne sammenheng er poenget at utløsningskravet ikke er fremmet med slik begrunnelse, og at det derfor materielt sett også er for sent å påberope det nå. Det vises her også til at uttreden ikke fritar de uttredende fra sine plikter overfor kreditorene, og heller ikke gir dem rett til å motregne utløsningsbeløpet i plikten til å betale ytterligere ansvarskapital.

Til erstatningskravet er det et grunnvilkår at det forelå en varslingsplikt for markedet da kommandittselskapet mottok desemberrapporten av 1989, noe det ikke var. Rapporten var dessuten overflatisk, og det var intet som tilsa at man hadde plikt til å underrette markedet. Om det ikke forelå slik varslingsplikt bortfaller erstatningskravet. Subsidiært anføres at eventuell manglende varsling er feil fra tillitsmenn, og at kommandittselskapet ikke kan holdes ansvarlig, i alle fall dersom det medfører problem for øvrige kreditorer. I dag vil selskapet ikke makte å betale erstatning uten å tvinge kreditorene til å foreta handlinger de ellers ikke ville ha gjort. Den merpris som kreves erstattet har kommandittselskapet heller ikke vært involvert i eller bidratt med, ei heller vært klar over. Atter subsidiært, for det tilfelle at kommandittselskapet har handlet uaktsomt ved ikke å oversende desemberrapporten, er det ikke en adekvat følge at det medfører overpris ved salget i annenhåndsmarkedet. Atter subsidiært, for det tilfelle at byrettens dom stadfestes, må byrettens bestemmelse om motregning stadfestes, og likeledes må morarenten endres til å gjelde fra 27. februar 1993 idet erstatningskravet først ble fremmet 27. januar 1993.

Labogas IX har nedlagt slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

1. Byrettens dom pkt. 1, 2, 3 og 4 stadfestes.

2. Labogas IX KS tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten.

I motsøksmålet:

1. Byrettens dom, pkt. 1 og 4 stadfestes.

2. Labogas IX KS frifinnes for kravet om å betale kr 375000,- i erstatning til hver av AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac.

3. Subsidiært: For det tilfelle at byrettens dom, pkt. 2 stadfestes, stadfestes byrettens dom pkt. 3.

4. Labogas IX KS tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett."

AS Induship m.fl. viser til at de kjøpte sine kommandittandeler via den formelle tilrettelegger FFP i januar 1990 ut fra prospektet de hadde fått oversendt. Dette var studert nøye, og opplysningene om skipets tilstand var sentrale. Engasjementet var ikke skattemotivert, men ut fra ønske om investering som ga avkastning. Kommandittistene var fullstendig på det rene med risikoen som ligger i denne type engasjementer. I prospektet var det vist til risiko knyttet til markedesutvikling, dollarkurs, renteuvikling og driftskostnader. De tre første faktorene undersøkte kommandittistene også på annet hold, og fant disse akseptable, noe som for så vidt også understrekes av at utviklingen i etterhånd ble slik de regnet med. Det avgjørende moment var driftskostnaden og skipets tilstand. Man stolte på opplysningene, spesielt fordi det sto seriøse interessenter bak. Da driftskostnadene ble betydelig høyere enn angitt, begynte man å undersøke, og fant raskt at skipet ikke hadde den tekniske tilstand tilretteleggerne anførte. Gasskip krever bedre vedlikehold enn andre typer fartøy, bl.a. grunnet at gass- og eksplosjonsfaren reduserer muligheten til reparasjon under gange. Skipet må vurderes i forhold til fremstillingen i prospektet, og det kan på ingen måte sies å ha vært i den tilstand prospektet ga uttrykk for. Tilretteleggerne hadde ikke sørget for nøytral inspeksjon av skipet, og den senere drift har vist at skipet hadde store mangler, noe som også er bekreftet av rapporter kommandittistene senere har fått tilgang til.

Manglene forelå også allerede ved salget til Labogas IX AS. Ett er de konstrukssjonsmessige svakheter ved skipet, samt at hovedmotor ikke var særlig egnet for tungoljedrift og at hjelpemotorne hadde for liten kapasitet. Men i tillegg var åpenbart det løpende vedlikehold for dårlig gjennom lang tid, og det vises til en detaljert gjennomgang av forskjellige vedlikeholdsmangler. Konsekvensen av dette var at det påløp betydelige omkostninger til oppgradering. Etter prospektet var det en høy låneandel, og de estimerte driftsbudsjett ga ikke rom for særlig store overskudd. Når ekstraordinære omkostninger påløp, ødela dette rentabiliteten i prosjektet, og dette må kommandittselskapet ha vært fullstendig på det rene med. Skipets reelle tilstand må ha vært kjent for den tidligere tekniske manager. Både dette og de Veritasrapporter som forelå, måtte ha gitt den tekniske disponent klare holdepunkter for at tingenes tilstand ikke var slik det fremgikk av prospektet. Rett nok kan det være en flytende grense for hvem som kan holdes ansvarlig for slike misvisende opplysninger, eksempelvis kommandittselskap, selger, tilrettelegger, disponent, manager osv. Det sentrale er imidlertid at kommandittselskapet kjente til manglene, eller iallfall burde ha gjort det, og at rapporten av 18. desember 1989 fra den nye tekniske manager, VShip, under disse omstendigheter iallfall burde ha fått varsellampene til å lyse.

Om prospektets rettslig stilling vises til selskapsloven §3-4 om hva som skal stå der, og til lovens forarbeid, Ot.prp.nr. 47 (1984-85) 47 om hva meningen med bestemmelsen var. Lovens formulering "den som henvender seg til" går både på tilrettelegger og kommandittselskap. Det vises likeledes til at prospektet åpenbart var laget nettopp med tanke på annenhåndsmarkedet, og om betydningen av det vises bl.a. til Rafen/Sørlie: "Prosjekt K/S og ansvar" 697 flg.

For bristende forutsetninger vises videre til at i selskapsloven §3-4 siste ledd er regler om formelle feil ved tegningen, men loven sier intet om de bristende forutsetningers betydning, og følgelig må disse vurderes etter de vanlige avtalerettslige regler om ubundethet etc. Prinsippet i aksjeloven §2-5 gjaldt ikke tilsvarende da. Av dette sluttes at iallfall de sterke ugyldighetsgrunner kan gjøres gjeldende, og at også svake må kunne det hvor den annen part ikke har vært i god tro. Det finnes litteraturstøtte for dette standpunktet, bl.a. hos Aarbakke i "Ansvarlige selskap", tredje utgave 37 flg. og i Woxholts 1987-utgave av kommentaren til selskapsloven. Det samme kan sluttes av Rt-1988-982. I "Tweendeck" voldgiftsdommen anføres at nevnte Høyesterettsdom i realiteten var en form for utløsning, men både Aarbakke og forarbeidene til verdipapirhandelloven trekker i motsatt retning. For det siste vises til at verdipapirhandelloven ikke har samme ordlyd som aksjeloven §2-5. Forarbeidene til selskapsloven var også kjent da nevnte Høyesterettsdom ble avsagt. Det vises også til rettstilstanden i andre nordiske land, bl.a. dansk rettspraksis, hvor det er klare dommer for at bristende forutsetninger kan gjøres gjeldende i tilfeller som her. Likeledes taler reelle hensyn for det. Kommandittistene tar på seg et stort ansvar, og her skyldes innbetaling av en god del av ansvarskapitalen, nettopp at skipet ikke var i den tilstand som sto i prospektet. Hensynet til kreditorene vil ha mer begrenset vekt i tilfelle som her, idet banker som regel vil kjenne prosjektet bedre enn kommandittistene, og det er ingen grunn til at banken i såfall skal tjene på kommandittistenes bekostning.

Om restitusjonskravet, krav på tilbakebetaling av innbetalt ansvarskapital, vises til Augdals Kompaniskap 1967 utgaven, 162 om at ved bristende forutsetninger, avgjøres dette etter en konkret rimelighetsvurdering. Her var det kommandittselskapet selv som uaktsomt har bidratt til uriktige opplysninger om skipets tilstand, og det er således kommandittselskapet selv som er hovedårsaken til forutsetningsbristen. Selskapet var solvent da utløsningsgrunnen kom, og ut fra de sist fremlagte budsjett, synes selskapet nå å være i balanse. Det vises likeledes til at andreprioritetslån er gitt av NGC (tilrettelegger) selv. Om utløsning gis, blir resultatet bare som om Induship m.fl. ikke hadde kjøpt, og konsekvensene for markedet vil heller ikke være store siden skattereglene har gjort kommandittformen til en døende selskapsstruktur. Det konkluderes med at her skal det skje full restitusjon.

Til det subsidiære kravet om uttreden, vises til selskapsloven §3-25, §2-32 annet ledd pkt. a og c, sammenholdt med avtaleloven §36 og vanlige regler. Avtaleloven §36 er preseptorisk mens de nevnte selskapsbestemmelser er deklatoriske. Det vises likeledes til Ot.prp.nr. 5 (1982-83) 26 flg. om hvor avtaleloven §36 kan brukes. Kommandittistene krevde uttreden 03. juni 1991. I relasjon til selskapsloven §2-32, annet ledd litra a og c er det grunnlag for uttreden fordi det nå er helt annet selskap enn det innbydelsen gikk ut på og at skipets reelle tilstand er forandret. I relasjon til litra c vises også til at det er sviktende forutsetning at de andre gikk ut og at nærværende parter er de eneste eksterne kommandittister som nå sitter igjen med ansvar og uten noen som helst innflytelse. Det vises likeledes til at NGC har gitt lån til kommandittselskapet på vilkår som innebærer at en betydelig del av eventuell verdistigning tilfaller dette selskap.

Formentlig kan utløsning skje bare fra domstidspunktet, men beregningen må foretas fra det tidspunkt utløsningsgrunnen forelå, dvs. kjøpstidspunktet.

For erstatningskravet vises til at det er ingen legale begrensninger for kommadittisters adgang til å saksøke selskapet. Dette fremgår av forarbeidene til selskapsloven, Ot.prp.nr.47 (1984-85) 61, og det samme gjelder etter forarbeidene i verdipapirhandelloven, og likeledes fremgår av ovennevnte voldgiftsdom, Tweendeck-dommen, at det forutsettes å være slik erstatningsadgang. Reelle grunner tilsier også at et kommandittselskap må kunne være erstatningsansvarlig.

Den lidte skade er den merpris som er betalt. Det var ikke merpris på grunn av skipet, men kun basert på prospektet sammenholdt med meklers oppfatning av kapitalgrunnlaget i kommandittselskapet. Det konkrete ansvarsgrunnlaget er culpa, og den er muligens grov. Det må også være en streng culpanorm bl.a. fordi bakgrunnen for regelverket er plikten til å informere markedet. Det vises også til flere skriv hvor Skaugen i realiteten har erkjent ansvar. Det var ingen grunn for kommandittistene til å undersøke nærmere ut fra det prospektet sa, og de øvrige opplysninger de hadde, sammenholdt med at det var så solide selskaper som sto bak. At kommandittistene ikke aksepterte Skaugens opprinnelig kjøpstilbud, skyldes at de mente det ville komme et nytt utløsningstilbud, bl.a. basert på uttalelser fra rederiets administrasjon.

Videre vises til at kommandittselskapet i dag er i slik økonomisk stilling at skipsverdien omtrent dekker gjelden, og at "cash flow"prognosene tilsier positiv egenkapital ved utgangen av 1995.

Kommandittistene har etter dette nedlagt slik påstand:

"I) Hovedsøksmålet:

1) Ankende parter frifinnes.

II) Motsøksmålet:

1a) AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac er ubundet av selskapsforpliktelsen i Labogas IX KS.

1b) Labogas IX KS dømmes til å betale tilbake innbetalt K/S kapital stor kr 1100000,- til hver av de saksøkte med tillegg av 18% rente fra innbetalingstidspunkt til 31. desember 1993 og 12% deretter til betaling skjer.

2) Subsidiært:

AS Liberty, Induship AS og Arilds Waldjac utløses med øyeblikkelig virkning fra Labogas IX KS.

Utløsningssummen skal fastsettes ut fra andelens verdi da utløsningsgrunnen forelå, d.v.s. de respektives kjøpstidspunkter for andelene.

Utløsningssummen skal justeres i forhold til senere innbetalt kommandittkapital.

3) Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

III) Begge søksmål:

AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac tilkjennes saksomkostninger, såvel i hovedsøksmålet og motsøksmålet, både for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten finner at de tre kommandittistene gis medhold.

Påstandskravene i saken kan som nevnt deles i tre grupper. Kommandittselskapet har krevd innbetalt ytterligere ansvarskapital. Det er ikke reist innsigelser mot beløpet eller at det i utgangspunktet er betalingsplikt, men kommandittistene påstår seg frifunnet fordi de mener seg ubundet av sine tegninger grunnet uriktige/ bristende forutsetninger. Kommandittistene bruker dette ikke bare som innsigelse mot betalingskravet, men krever separat dom for innsigelsen med ubundethet av tegningen og tilbakesøking av sine innbetalte deler av ansvarskapitalen. Subsidiært, om ubundetinnsigelsen ikke fører fram, krever kommandittistene dom for uttreden etter selskapsloven §2-32 m.fl. For det tredje, og mer uavhengig av de to første krav, påstås erstatning for den merpris kommandittistene betalte ved kjøpet av sine andeler i forhold til de øvrige kommandittistene. Før retten behandler det enkelte krav, finnes det praktisk å komme med noen generelle merknader til enkelte rettslige sider og faktum i saken.

Lagmannsretten finner det etter bevisføringen ikke tvilsomt at kommandittistene fikk mangelfulle opplysninger om skipets tilstand i forhold til det de hadde grunn til å anta etter prospektet og de øvrig foreliggende opplysninger. Likeledes finnes det bevist at de ikke ville ha engasjert seg i prosjektet om det var kjent med de virkelige forhold. Skipet hadde noen konstruksjonsmessige svakheter. Således oppsto det gjentagne ganger sprekker i skroget på samme sted. Likeens var hjelpemotorene for små. Deres hovedoppgave er å drive generatorene som skaffer strøm til skipet, men de var for svake til å gjøre det på fullt akseptabel måte, og det var ikke plass i maskinrommet til å skifte til sterkere motorer siden de fysisk var større. Hovedmotoren - som besørger skipets framdriftvar av såkalt hurtiggående konstruksjon, men den var av økonomiske årsaker modifisert til å bruke den rimeligere tungolje. Dette medførte ekstra slitasje. Videre må det løpende vedlikeholdet av skipet ha vært forsømt i en lengre periode, noe som gjorde at mange enkeltkomponenter ikke var i tilfredsstillende stand. Som eksempel nevnes at flere overvåknings-instrumenter, som gassmålere, ikke virket. Konklusjonen om mangelfullt løpende vedlikehold baseres rett nok delvis på rapporter i ettertid, men retten legger til grunn, både utfra vitneforklaringer og deler av dokumentbevisene, at vedlikeholdsmanglene umulig kunne ha oppstått på kort tid, slik at det alt vesentlige av manglene må ha foreligget allerede da kommandittselskapet kjøpte skipet. Nå var ikke hver enkelt av de ovennevnte forhold så alvorlige, men det sentrale er at den samlede virkning var stor. Grunnet gass- og eksplosjonsfaren er det langt mer begrenset mulighet til å utføre reparasjoner under gange enn på de fleste andre typer skip, og skipet måtte lett tas ut av drift - såkalt "off hire"- når reparasjoner skulle utføres. Dette virket negativt økonomisk både ved at fraktinntekter kunne utebli - avhengig av befraktningsavtalen- og at det påløp ekstra utgifter til å sette skipet i akseptabel stand. Utfra prospektet og de senere opplysninger - eller mangel på slike- var det intet som tilsa at det forelå slike forhold som hadde negativ betydning for økonomien i prosjektet. Etter budsjettanslaget i prospektet, var det relativt snevre fortjenestemarginer de første årene. Iallfall konstatert i ettertid, var det direkte misvisende når det i prospektet under pkt. 4 om "Drift og Operasjon", står at skipets tekniske stand er meget god og at det ikke ville være nødvendig med driftsstopp av betydning for vedlikehold før neste klassing i andre halvdel av 1991 etter at betydelig vedlikehold var utført i februar 1989. De rettslige konsekvenser av kommandittistenes villfarelse om skipets tilstand, kommer retten nærmere inn på nedenfor.

Etter prospektets pkt. 7 var risikoen ved prosjektet primært knyttet til de fire faktorene markedsutvikling, dollarkurs, renteutvikling og driftskostnader. Før tegningen undersøkte kommandittistene de tre første faktorene, bl.a. ved forespørsler i shipping- og finansmiljøer i Bergen, og fant risikoen akspetabel. Uten at det har den store betydning, nevnes at utviklingen i ettertid har vist at deres vurdering av disse tre faktorene var riktig. Det var dermed risikoen ved driftskostnadene som sto igjen som det usikre punkt, og her kan det vanskelig sees at kommandittistene hadde andre undersøkelsesmuligheter enn å stole på beskrivelsen i prospektet sammenholdt med de øvrige opplysninger som forelå fra rederi og megler. Skipets tekniske tilstand er sentral for omfanget av driftskostander. Selv om skipet var 12 år gammelt, kunne alderen alene etter rettens mening på ingen måte gi grunn til mistanke om at den tekniske stand var så dårlig som den faktisk viste seg å være, og spesielt når det ses i sammenheng med den rosende omtale i prospektet. Utfra forholdene nevnt over, sammenholdt med kommandittistene finansbakgrunn, finner retten det opplagt at de ikke hadde engasjert seg i prosjektet dersom de hadde kjent til skipets virkelige tilstand, og dermed den økning av den økonomiske risiko dette innebar. Etter bevisføringen er lagmannsretten således ikke enig med kommandittselskapet i at det var skattemessige årsaker som var motiverende for tegningen.

De nevnte forhold kan tenkes å gi kommandittistene sanksjonrett på forskjellig grunnlag mot flere juridiske og fysiske personer, eksempelvis mot kommandittselskapet, tilretteleggere/selskapets tillitsmenn/megler/selger m.v. i form av krav om ubundethet/ uttreden/prisavslag/ erstatning/hevning alt etter hvem som kreves til ansvar. For lagmannsretten er det ikke spørsmål mot hvem det er mest naturlig å fremme krav mot, men om det er grunnlag for de konkrete sansksjoner som er fremmet mot kommandittselskapet. Nå har det rett nok i formueretten undertiden betydning, eksempelvis i vurderingen av kjøpers hevningsadgang, hvorvidt en skadelidt kan være avhjulpet med alternative sanksjoner, men slik denne saken ligger an, har det etter rettens oppfatning begrenset rettstolknings-betydning hvorvidt kommandittistene alternativt kan kreve andre impliserte til ansvar.

I den generelle rettslige vurdering av et kommandittselskaps retter og plikter, er utgangspunktet at selskapet skal vurderes som eget rettssubjekt uavhengig av det underliggende eierforhold, jfr. eksempelvis Rt-1993-518 - rett nok i en helt annen sammenheng. I norsk selskapsrett er det liten adgang til såkalt gjennomskjæring ved å se bort fra den begrensning i deltagernes ansvar som selskapsformen innebærer. Det er noe større adgang til å holde selskapsimpliserte som styremedlemmer, ledelse etc., erstatningsansvarlig for tap knyttet til selskapets forpliktelser, men ansvaret for slike må vurderes med grunnlag i deres eget forhold. Noe upresist kan det generelt sies at et kommandittselskap i utgangspunktet har samme retter og plikter overfor andre som andre rettssubjekt, og at det krever særlig hjemmel -lovfestet eller uskrevet- for avvikende ordning. Det er flere slike regler for kommandittselskaper, og i flere av sakens tvistepunkter står lovtolkningen om hvor langt disse særreglene rekker, sentralt.

Men selv om de kommandittselskapsrettslige regler må tolkes med ovennevte utgangspunkt, må det få betydning i rettsanvendelsen her at det var slik sammenvevning at det til tider er uklart i hvilken egenskap enkelte aktører har opptrådt. Skaugen-gruppen var, som nevnt, gjennom diverse heleide datterselskaper selger av skipet, tilrettelegger av kommandittselskapet, eneeier av komplementaren, befrakter på 3 års tidscerteparti, teknisk disponent for skipet, hadde 20 % eierandel i det første tekniske managment-selskapet, var kommandittist med 30 % andel, har senere ydet 2. prioritets pantelån til selskapet ved siden av at to ansatte i slike selskap var styremedlemmer i kommandittselskapet. FFP var også engasjert i flere roller, som bistand i tilretteleggelsen, megler for tegning og omsetning av andeler og var representert i styret for kommandittselskapet. Også disse selskap og personer skal vurderes selvstendig, men sammenfiltringen kan få betydning, eksempelvis ved at det lett vil føre til strengere aktsomhetsplikt for det enkelte selskap enn hovedregelen generelt tilsier. De impliserte synes ikke å ha hatt en så klar sondring for dette formelle som lovgivningen bygger på. Det vises eksempelvis til dokumentert brev til skipsreder Skaugen fra en av de opprinnelig andre eksterne kommandittistene, skipsmegler Falck som hadde stor erfaring i shipping, hvor han viste til at i shipping er tillit Alfa og Omega, at det var navnet Laboremus/Skaugen som tellet for ham da han tegnet seg, men at det var åpenbart at han tegnet seg på "helt sviktende premisser", og at Laboremus/Skaugen burde gjøre noe med dette straks, dvs. gjøre handelen om. Det samme framgår av skriv av 21 08 1990 fra FFP til AS Laboremus med forslag om at sistnevnte vurderer kjøp av de øvrige kommandittistene andeler, men uten at det nevnes noe om i hvilken sammenheng Laboremus hadde en slik aktivitetsoppfordring. Den samme uklarheten gjelder videre i den prosedyre som førte til at AS Laboremus, som da var blitt I.M.Skaugen AS, kjøpte andelene til de fleste kommandittistene. I det hele synes det for lagmannsretten som de impliserte har reflektert lite over den formelle betydning av selvstendige rettssubjekt, og at det nok er treffende som skipsmegler Falck beskrev det; at man har sett på Skaugen-gruppen som en enhet i denne saken. Denne vurderingen har også Skaugengruppen selv hatt og for den del også Fearnley Finans. Dette, sammen med de forhold som er nevnt foran i rettens merknader, gjør at saken adskiller seg noe fra de "hovedtyper" som ofte omhandles bl.a. i juridisk litteratur på området. Vanligvis legges det i lovtolkning og rettsanvendelse stor vekt på at en bestemt ordning er lovens hovedregel, og at unntak krever klar hjemmel. Men utfra de ovennevnte forhold har dette tolkingsmomentet begrenset betydning her. Formulert på en annen måte, er det i denne saken ikke så interessant om de rettsfølger kommandittistene påstår, bygger på lovens hovedordning eller ei, men om de relevante rettsregler i det hele hjemler den påståtte løsning.

Med ovennevnte bakgrunn finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at kommandittistene minimum kan kreve uttreden, iallfall regnet fra det tidspunkt Skaugens oppkjøp av de øvrige eksterne kommandittistenes andeler var endelig, den 15 07 1991, jfr. litra c i selskapsloven §2-32. Da de kommandittistene som er part i saken tegnet seg, var der et titalls andre eksterne andelshavere, og som de tre måtte formodes stort sett å ville ha interessefelleskap med. De eksterne kommandittistene hadde ca 2/3 av andelene, og ville ha klar innflytelse både gjennom selskapsmøter etc. og på forskjellige andre måter. Eksempelvis vises til selskapsavtalens pkt. 15 som i praksis innebar at eksterne andelshavere som tilsammen representerte minst 30 % av selskapskapitalen, kunne kreve skipet solgt. Etter at Skaugen hadde overtatt de øvriges andeler, satt de tre igjen med sitt tidligere ansvar, men uten mulighet til innflytelse i selskapet, siden de andelshavere man hadde interessefelleskap med, var erstattet av Skaugen-gruppen, som man langt på veg hadde interressemotsetninger med. At de tre ikke aksepterte samme kjøpstilbud som de andre, legges det ikke vekt på siden tilbudet ville ha ført til større tap for de tre enn for de andre, og at tilbudet var betinget av at man ikke fremmet andre krav mot Skaugen/FFP. Nå har rett nok selskapsavtalens pkt. 14 bestemmelse som hindrer anvendelse av den deklaratoriske regel i selskapsloven §2-32, men retten er enig med kommandittistene i at denne selskapsbestemmelsen må settes til side etter avtaleloven §36. Utfra det som er nevnt over, må det iallfall være urimelig å gjøre den nevnte bestemmelsen gjeldende overfor de tre, og det kan nok stilles spørsmål ved om det ikke også ville være i strid med god forretningsskikk å gjøre det. Lagmannsretten er uenig med kommandittselskapet i at kommandittistene har krevd utløsning for sent etter selskapsloven §2-32 nr. 4. Rett nok kom uttrykkelig krav om utløsning som egen - og subsidiær - reaksjon sent, men det må bl.a. sees utfra at etter de forhandlinger som passerte med Skaugen, hadde de tre lenge en berettiget forventning om at de ville få et akseptabelt kjøpstilbud. Induship m.fl. påstår imidlertid at utløsningsoppgjøret skal regnes fra et tidligere tidspunkt, primært fra tegningstidspunktet. Hvorvidt det er adgang til dette siste må etter lagmannsrettens oppfatning i betydelig grad vurderes etter de samme momenter som er relevante ved adgangen til å påstå seg ubundet av tegningen, og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på det i relasjon til uttreden.

Lagmannsretten går dermed over til det prinsipale spørsmålet. Det er som nevnt krav om innbetaling av ytterligere ansvarskapital med tilsammen kr 600000,- for hver, og kommandittistene påstand om ubundethet av tegningen. En 5% andel medførte etter prospektet totalansvar på kr 2750000,- og hvor hver av de tre kommandittistene hittil har betalt inn kr 1100000,-. Det avgjørende her er knyttet til om de tre opprinnelig kunne påstå seg ubundet grunnet uriktige/bristende forutsetninger, og, dersom det besvares bekreftende, om innsigelsen kan fremmes etter at selskapet ble registrert den 27 06 1989.

Byretten har ikke drøftet bristende forutsetninger da den under henvisning til forskrift av 12 (14?) 12 1989 mente at slike innsigelser uansett ikke kan fremmes etter at selskapet er registrert. Lagmannsretten er enig med partene i at det er feil å anvende forskriften direkte siden den ikke gjelder tegning som hadde funnet sted ved dens ikrafttredelse. Hvorvidt forskriften bare var kodifisering av allerede gjeldende rett eller ikke, kommer lagmannsretten tilbake til.

I den grad en andelstegner kan fragå tegningen grunnet forutsetningssvikt hos ham for forhold som var motiverende for tegningen, vil han i regelen iallfall bli fri plikten til å innbetale ytterligere ansvarskapital. Ubundetheten vil dermed svekke selskapskapitalen, noe som i sin tur kan ha betydning for selskapskreditorenes dekningsmulighet. Det er derfor hensyn som taler for at reglene om ubundethet for selskapsdeltagere med begrenset ansvar, adskiller seg fra de generelle kontraksrettslige regler om betydningen av bristende/uriktige forutsetninger, slik disse framstår, dels i ulovfestet rett og dels lovregulert, eksempelvis i avtaleloven kap. 3. Det er likefullt praktisk å ta utgangspunkt i de generelle regler, og siden det ikke står noe direkte om forholdet i selskapsloven, må vurderingen av i hvilken grad kommandittistene kan påberope slik forutsetningssvikt, skje utfra de vanlige lovtolkingsprinsipp som analogi fra andre selskapsrettslige lover, rettspraksis, juridisk teori, reelle hensyn etc.

I selskapsloven §3-3 og §3-4 er det regler om innhold i tegningsinnbydelse og selskapsavtale, og om hvorvidt tegner er ubundet ved visse brudd på disse krav. Etter §5 i ovennevnte forskrift skulle verdipapirhandelloven §10 gjelde tilsvarende ved tegning av eierandel i kommandittselskap og hvoretter det i utgangspunktet er ubundethet dersom det i tegningsinnbydelsen var villedende eller ufullstendige opplysninger av betydning for vurderingen av hvorvidt man vil tegne andel. Ved henvisningen i bestemmelsens annet ledd til aksjeloven §2-5 følger at innsigelsene bare kan fremmes før selskapet er registrert. I aksjeloven kap. 2 er det også noen regler om tilsvarende problem ved aksjeselskap. Systematikken i alle tre lovene er imidlertid at det bare er de positivt angitte forhold, vesentlig av mer "tegningsteknisk" art, som reguleres, og det er delvis divergens i hva som positivt nevnes. Som det framgår av utkastet til ny aksjelov i NOU 1992:29, side 32 flg. er det i gjeldende rett dels overlapping som gjør rettstilstanden uoversiktlig. Det vises likeledes til side 36 flg. i nevnte NOU om andre ugyldighetsinnsigelser som kan gjøres gjeldende ved aksjetegning. Lagmannsretten kan ikke se at det i noen av lovene er bestemmelser hvorav det, direkte eller i analogi, kan utledes noe av betydning for det her aktuelle problem; - hvor det opprinnelig var slik forutsetningssvikt.

Reelle hensyn vil hovedsaklig bestå av en avveining av hensynet til selskapskreditorer og til investorene. Partene er uenige om hvilke av disse hensyn som skal tillegges størst vekt, men lagmannsretten mener at slike hensyn ikke kan være utslagsgivende i tolkingen. Det må formodes at reglene vil være et balansepunkt siden en sterk stilling for kreditorene på bekostning av selskapsdeltagernes rett, vil redusere interessen for investorer til å engasjere seg, og omvendt.

Rettskildene rettspraksis og juridisk teori er ikke entydige på området. Lagmannsretten finner vanskelig å kunne "se bort" fra "Norske Cruise" dommen i Rt-1988-982 slik det nærmest antydes i Rafen/ Sørlie: Prosjekt KS'er og ansvar, side 670. Spørsmålet er mer hvor langt dommen rekker. Rett nok gjaldt det en sak fra før selskapsloven vedtagelse, men uten at det kan ha nevneverdig betydning siden selskapsloven neppe innebar særlig endring i rettstilstanden for det som er aktuelt her. Eksempelvis hadde kommandittist også tidligere rett til uttreden, jfr. beskrivelsen av gjeldende rett i NOU 1980:19, bl.a. pkt. 2.12 -2.18 sammenholdt med pkt. 5-17 flg. Betydningen av den sanskjonsmuligheten må ha vært vurdert også i "Norske Cruise"-saken.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke utledes noe entydig av juridisk teori og den dokumenterte "Tweendeck"-voldgiftsdommen. Partene er uenige om hva som kan utledes, jfr. partsanførslene, og retten er enig i at det i disse rettskildene kan finnes argumenter i begge retninger. Det avgjørende er som nevnt over, heller ikke hva som er den rettslige hovedregel, men om det i det hele finnes rettslig hjemmel for kommandittistene påstand.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det heller ikke i utgangspunktet grunn til å sondre mellom uriktige og bristende forutsetninger, dvs. om forutsetningssvikten var til stede ved tegningen eller oppsto senere. At sondringen utfra de konkrete forhold kan tillegges betydning i rettsanvendelsen, er en annen sak.

Slik lagmannsretten tolker dommen i Rt-1988-982, mener retten at det må være adgang til å påstå ubundethet også ved forutsetningssvikt som her. Det finnes som nevnt ikke tvilsomt at de misvisende opplysningene om skipets tilstand var avgjørende for at de tre engasjerte seg, og dette må også ha vært klart for selskapet. Om selskapet ikke kjente skipets tilstand, burde man iallfall ha vært kjent med at den beskrivelse som var gitt utad, ikke stemte. Skipet var i prospektet beskrevet å være i god stand, basert på en kort rapport fra det daværende managementselskap. Det forelå ingen uavhengig tilstandsrapport, og om man hadde undersøkt i de Veritaspålegg som var gitt, burde allerede det ha gitt grunn til mistanke om at beskrivelsen ikke stemte. Når man baserer en tilstandsbeskrivelse som man må vite er sentral i en investors vurdering av å tegne kommandittandel, på så spinkelt grunnlag, må det føre til en streng aktsomhetsplikt med hensyn til å videreformidle opplysninger som kan trekke i en annen retning. De potensielle eksterne kommandittister ville i praksis også ha minimal mulighet til på egenhånd å finne noe ut om skipets reelle tilstand.

Lagmannsretten finner således at de tre i utgangspunktet kan påberope at de er ubundet av tegningen grunnet forutsetningssvikten kjennskapen til skipets reelle tilstand innebar. Det blir så spørsmål om denne adgangen avskjæres grunnet krav om når innsigelsen må fremmes, eller om de handlet i annenhåndsmarkedet. Lagmannsretten finner at ingen av disse innsigelsene kan gis medhold. Av "Norske Cruise"- dommen må det kunne sluttes at selskapsregistreringen ikke avskar fremme av slike innsigelser. Selskapsloven har ingen regelendring for denne type innsigelse.

Lagmannsretten mener det ikke er avgjørende hvorvidt de tre skal anses som opprinnelige deltagere eller annenhåndskjøpere. Om problemstillingen vises til Rafen/Sørlie: l.c. kap 2, og til nevnte Tweendeck- dom, side 411, andre spalte, andre hele avsnitt. Som det framgår der, er det ikke tale om en absolutt sondring i den forstand at rettsvirkningene følger automatisk av hvorvidt det er tale om den ene eller den andre kategori. Det er sparsomme opplysninger om hvordan de andre eksterne deltagere opprinnelig ble invitert og hvilke forutsetninger det skjedde på. Selskapsprospektet de tre fikk, er datert august 1989, dvs. etter at selskapet var stiftet, og i prospektinnholdet er det intet som tilsier at det dreiet seg om vanlig annenhåndssalg av kommandittandeler. Som nevnt foran var selskapet, eller iallfall burde det være, klar over at skipets tilstand ikke var i samsvar med beskrivelsen i prospektet. Selskapet måtte forstå at dette hadde betydning for en potensiell kommandittist. Rapporten av 18 12 1989 ga selskapet et enda sterkere varsel om manglene, og som tilsa at man iallfall da burde ha varslet megler, endret prospektets positive beskrivelse etc. Retten ser det spesielt klanderverdig at selskapet ikke reagerte nå heller. Retten finner at innsigelsen om annethåndskjøp ikke hindrer ubundethet.

Lagmannsretten finner dermed at de tre kommandittistene kan si seg ubundet av tegningen.

De øvrige rettsvirkninger av ubundetheten kan være mer usikre, og det er et stykke på veg de samme hensyn som gjør seg gjeldende for de to følger kommandittistene påstår: frifinnelse for ytterligere betaling og restitusjon av foretatt innbetaling. Lagmannsretten mener at de iallfall ikke plikter å betale de andelsinnskudd hovedsøksmålet for byretten gjaldt. Det kan ikke sees å være noen bestemmelser i selskapsretten som direkte regulerer forholdet, og man må derfor i stor grad falle tilbake på de mer generelle formuesrettslige prinsipper hvor konsekvensen av ugyldighet er at man iallfall slipper å erlegge framtidige ytelser. Rett nok kan hensynet til selskapskreditorene trekke i motsatt retning, men uten at lagmannsretten finner det avgjørende her. Spesielt vises til at en av de store kreditorer, NGC AS, er del i Skaugen-gruppen, og således må formodes å ha vært velkjent med de tre sine innsigelser da lånet ble gitt. En selskapskreditor tar jo også en bevisst risiko dersom dekningsmuligheten baseres på innbetaling av ytterligere ansvarskapital fra deltagerne. Eksempelvis kan det være betalingsevnen, og ikke -viljen, som svikter hos deltagere. De tre frifinnes følgelig for kravet om innbetaling av ytterligere ansvarskapital.

Restitusjonskravet, tilbakebetaling av allerede innbetalt ansvarskapital, finner retten mer tvilsomt, men er blitt stående ved at også det kravet gis medhold. Som anført av de tre, bl.a. under hensvisning til Augdahl vil det ligge et betydelig element av skjønn og rimelighet i den vurderingen. Essensen i en kommandittegning er at den omfatter rettigheter og plikter i selskapet. Således vil det selv ved annenhåndsomsetning av andeler oppstå en form for partsforhold mellom kjøper og selskapet som et stykke på vei kan sammenlignes med formuesrettens vanlige regler om overdragelse av fordringer. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig her å gå nærmere inn på disse generelle reglene. Om vurderingen bare skjer overfor selskapet, må det iallfall være adgang til restitusjon. Det var nettopp selskapets egne uaktsomme forhold som gjorde at de tre tegnet seg, og lagmannsretten kan vanskelig se det annerledes enn at det var de samme forhold som gjorde at Skaugengruppen fant seg "nødsaget" til å kjøpe andelene til de øvrige eksterne aksjonærer. For de øvrige selskapsimpliserte blir stillingen ved en restitusjon ikke annen enn den ville ha vært om de opprinnelig hadde oppfylt sin aktsomhetsplikt. Hensynet til selskapskreditorene taler mot tilbakesøking, men slik de konkrete forhold i saken er, finnes dette ikke avgjørende. Forholdet til den ene långiver, NGC AS, er allerede nevnt, og utfra de opplysninger som foreligger om selskapets økonomiske situasjon i dag sammenholdt med prognosene framover, kan lagmannsretten ikke se at de øvrige kreditorers dekningssikkerhet reduseres. Hvilken betydning tilbakebetaling måtte få for kommandittselskapets stilling framover, kan ikke være avgjørende. Størrelsen på de innbetalte beløp er ikke bestridt.

For erstatningskravet, pkt. II,2 i byrettens dom, kommer lagmannsretten til samme resultat som byretten og tiltrer også i hovedsak dens begrunnelse. Partene er uenige om hva som resulterte i merprisen. Men lagmannsretten mener det ikke har betydning hvordan beregning faktisk har vært, fordi den uansett er resultat av de mangelfulle opplysninger selskapet hadde gitt. Lagmannsretten ser det heller ikke avgjørende hvorvidt det var salg i første- eller i annethåndsmarkedet. I selskapet var man fullt på det rene med at andelene skulle omsettes til eksterne investorer, og utfra de forhold byretten angir, og som lagmannsretten deler, sammenholdt med det skjerpede aktsomhetskrav som følger av den "selskapssammenfiltring" som er nevnt over i rettens generelle merknader, mener retten at selskapet måtte være fullt innforstått med at de mangelfulle opplysningene kunne influere på prisingen i markedet, og at de hadde en aktivitetsplikt til å viderebringe opplysningene når man først hadde gått ut i det åpne marked for å hente investeringskapital gjennom kommandittinskudd. Lagmannsretten er heller ikke enig i at loven setter begrensninger i kommandittistenes adgang til å fremme culpa-erstatningskrav mot selskapet. Selskapsloven §3-4 må være tilstrekkelig vern for de øvrige kreditorer i så måte. Det vises forøvrig til rettens generelle vurderinger av et kommandittselskaps rettslige stilling ovenfor.

Dom for hovedkravene, blir dermed å avsi i samsvar med påstanden fra de tre kommandittistene, dog slik at Labogas IX KS sine innsigelser med hensyn til renten tas tilfølge.

Saksomkostningsvurderingen må spaltes opp. I ankesaken har Labogas IX KS tapt fullstendig, og hovedregelen er da tvistemålsloven §180, første ledd. De tre kommandittistene har fått medhold i anken, hvorved hovedregelen følger av tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §172 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen for noen av de to i ankesaken. Omkostningene for byretten skal fastsettes særskilt for hovedsøksmål og motsøksmål sett utfra lagmannsrettens domsresultat sammenholdt med påstand i stevningene. Som nevnt var det noen påstandsutvidelser under saksforberedelsen der, og lagmannsretten mener sammenligningen må være partspåstandene slik de er referert i byrettens dom. Kommandittselskapet har således tapt både i hoved- og motsøksmålet, og lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd. For ordens skyld nevnes at lagmannsretten ikke kan se at de tre kommandittistene ikke har fått fullt medhold, selv om der var en justering av renten. Selve fordelingen må imidlertid bli nokså skjønnsmessig. Eksemplevis skal motsøksmålet bare belastes de merutgifter motkravet medfører i forhold til det som var nødvendig i hovedsøksmålet. Hvorvidt det ble påstått dom for ubundethet av tegningen eller forholdene bare ble brukt som innsigelse mot betalingskravet i hovedsøksmålet, vil neppe utgjøre den store forskjell for det arbeid og omkostninger som påløp. Noe merarbeid var det dog, og sammenholdt med at det også var krav om tilbakebetaling og erstatning, deler lagmannsretten omkostningene for byretten likt på hoved- og motsøksmålet. Likeledes deles omkostningene for lagmannsretten likt. For ordens skyld nevnes at omkostningsavgjørelsen ville blitt den samme selv om det bare var en for hver av rettene, men at det skal foretas slik oppdeling som her, bl.a. av hensyn til overprøving av omkostningsavgjørelsen. Advokat Vidar B. Lund har levert omkostningsoppgave på kr 207904,-, herav salær på kr 185000 for byretten og kr 113875,-, herav salær kr 96000,-, for lagmannsretten. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I. (Hovedsøksmålet for byretten):

AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac frifinnes for kravet om innbetaling av ytterligere andelskapital i Labogas IX KS.

II. (Motsøksmålet for byretten):

1. AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac er ubundet av selskapsforpliktelsen i Labogas IX KS.

2. Labogas IX KS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til:

a) AS Liberty 1100000,- enmillionetthundretusenkroner,

b) Induship AS 1100000,- enmillionetthundretusenkroner

c) Arild Waldjac 1100000,- - enmillionetthundretusen - kroner, alt med tillegg av 18 - atten - % rente p.a fra innbetaling av det enkelte andelsbeløp fram til 31 12 1993, og deretter med 12 - tolv - % årlig rente fram til betaling skjer.

III. Byrettens dom pkt. II, 2 stadfestes med den endring at det betales 18 - atten - % rente p.a. fra 27 02 1993 til 31 12 1993, og deretter 12 - tolv - % rente fram til betaling skjer.

IV. Labogas IX KS betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac samlet slik:

1. 103952,- - etthundreogtretusennihundreogfemtitokroner - i hovedsøksmålet for byretten.

2. 103952,- - etthundreogtretusennihundreogfemtitokroner - i motsøksmålet for byretten,

3. Kr.113875,- - etthundreogtrettentusenåttehundreogsyttifem - for lagmannsretten, beregnet etter en halvdel på hver av ankene.