LG-1996-1607
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-15 |
| Publisert: | LG-1996-01607 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett Nr. 95-00474 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01607. Kjæremålssak for Høyesterett hevet, se HR-1997-00038K . Se også HR-1998-00041 K. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Rita og Emil Gabriel 2. Kari Hultmann 3. Ørnulf Kerneland 4. Einar Lind 5. Marit Lohne 6. Ingvar Riveland 7. Kjell Ove Tveit (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger) Kjæremotpart: Phillips Petroleum Company Norway (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Kjell Søiland, Tananger) |
| Forfatter: | Lagdommer Greve Pettersen Lagdommer Midttun Lagdommer Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §205, §250, §179, §253, §254 |
Saken gjelder tvist om plikt til å fremlegge skriftlig bevis.
I erstatningssøksmål mot kjæremotparten, har kjærende parter provosert fremlagt en rapport fra et internt utvalg i Phillips Petroleum Company Norway (senere kalt PPCoN). Utvalget skal ha foretatt granskning av den virksomhet som har ledet til erstatningssøksmålet, og forholdet til selskapets administrasjon. Det fremgår av saksforberedelsen at i alle fall selskapets ansatte advokatfullmektig Søiland og revisor Johansen har deltatt i granskningen.
Kjæremotparten motsatte seg fremleggelse av rapporten, og Jæren herredsrett traffødt xx.xx.1996 slik beslutning:
"Saksøkte pålegges i medhold av tvistemålsloven §253 jfr. §250 å fremlegge de deler av rapport utarbeidet av saksøktes juridiske avdeling, jfr. dok. 1, 3 og 6, som inneholder faktiske opplysninger av betydning for saken og som derved må anses som bevis."
Etter begjæring fra kjærende parter i medhold av tvistemålsloven §254 avsa Jæren herredsrett 28.08.1996 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om å pålegge Phillips Petroleum Company Norway å fremlegge som skriftlig bevis i saken deler av en rapport utarbeidet av adv.flm. Kjell Søiland m.fl. om selskapets ansvar i forbindelse med Frank Isaksens økonomiske transaksjoner, tas ikke til følge."
Kjennelsen er rettidig påkjært til Gulating lagmannsrett og kjæremotparten har tatt til motmæle.
Kjærende parter har i det vesentlige anført:
Kjennelsen lider av saksbehandlingsfeil, feil i rettsanvendelsen samt feil i bevisbedømmelsen.
Til saksbehandlingen er anført at retten har truffet sin avgjørelse på grunnlag av tvistemålsloven §250, og at denne bestemmelse ikke har vært påberopt av partene som grunnlag for deres standpunkt til fremleggelsesspørsmålet. Partene har ikke hatt anledning til å uttale seg om disse forhold før kjennelsen ble truffet.
Til rettsanvendelsen er prinsipalt anført at det ikke kan opereres med samme standard ved forståelsen av tvistemålsloven §250 for ansatte advokater som for eksterne advokater. En slik forståelse ville gi betenkelige, kunstige og tilfeldige resultater. Provokasjonen retter seg mot PPCoN, og den faktiske informasjonen som rapporten måtte inneholde, er informasjon som selskapet hersker over. Selv om slik informasjon stilles til disposisjon for selskapets advokat, må den kunne fremlegges. Avgjørelsene inntatt i Rt-1970-831 og Rt-1973-1060 er ikke helt relevante, og det vises til avgjørelse inntatt i RG-1981-777. Retten peker der på at fremleggelsesplikten vil stille seg forskjellig dersom provokasjonen retter seg mot parten og ikke mot selskapets advokat.
Til påstått feil i bevisbedømmelsen er anført at herredsretten feilaktig har antatt at det omstridte dokumentet inneholder opplysninger som er betrodd advokatfullmektig Søiland i hans egenskap av advokat for selskapet. Det er vist til brev av 10.04.1995 fra PPCoN der det synes å fremgå at rapporten er utarbeidet av selskapet/selskapets ledelse, bl.a. med bistand av jurist fra selskapets juridiske avdeling. Herredsretten har derfor lagt uriktige faktiske forhold til grunn. Det er anført at det er uklart hvorvidt adv.flm. Søiland opptrådte i egenskap av advokat for selskapet, og i en slik situasjon må det dokumenteres at advokaten har opptrådt i egenskap av advokat, slik at det ikke skapes tvil om hans rolle i et konkret saksforhold. Det kan ikke uten videre sluttes at alt advokaten foretar seg av juridiske arbeider er taushetsbelagt og unndratt fra edisjonsplikt. I nærværende tilfelle er det etablert en tverrfaglig gruppe til å utarbeide rapporten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremotparten pålegges i medhold av tvistemålsloven §253, jfr. §250 å fremlegge de deler av rapport utarbeidet av kjæremotparten som inneholder faktiske opplysninger av betydning for saken og som dermed må anses som bevis.
2. Subsidiært:
Jæren herredsretts kjennelse av 28.08.96 oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. Kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger."
Kjæremotparten har i det vesentligste anført:
Herredsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil idet kjærende parter har fremsatt to separate provokasjoner, hvorav slutningen synes kun å omhandle den ene provokasjonen.
Subsidiært er anført at rapporten i sin helhet må anses å være en del av saksforberedelsen i den pågående sak mellom partene.
Det interne utvalget, bestående av revisor Johansen og adv.flm. Søiland, hadde som oppgave å avdekke eventuelle klanderverdige forhold hos PPCoN i forbindelse med Tre Kroner AS' innlånsvirksomhet fra ansatte i PPCoN. På tidspunktet for gjennomføringen av undersøkelsen, var det overveiende sannsynlig at det ville bli reist søksmål mot PPCoN og/eller pensjonskassen. Undersøkelsen består i det vesentlige av intervju av berørte parter, supplert med gjennomgang av kontraktsdokumentene og materiale fra Brønnøysundregistrene. PPCoN anfører at rapporten som sådan ikke kan være bevis eller ha bevisverdi i den foreliggende sak. Det er vist til avgjørelse inntatt i Rt-1962-367.
Det bestrides at tvistemålsloven §250 må anvendes forskjellig når det gjelder ansatte advokater i forhold til eksterne advokater. Vurderingen i henhold til tvistemålsloven §250 må bygge på de reelle forhold knyttet til det skriftlige bevis som kreves fremlagt. Dersom et dokument utarbeidet av ekstern advokat vil være fritatt for fremleggelse, må tilsvarende dokumenter utarbeidet av en selskapsadvokat få samme status. En annen forståelse ville bryte med prinsippet om likhet for loven. Et annet moment som må tillegges vekt, er om en ansatt jurist utøver en funksjon som er naturlig å regne som advokatvirksomhet. Advokatfullmektig Søiland er i pågående sak prosessfullmektig for PPCoN.
I henhold til tvistemålsloven §253 skal en part når han krever fremlagt et skriftlig bevis, såvidt mulig oppgi innholdet av det som ønskes fremlagt. Kjærende parter har angitt et bestemt dokument, men de krav som tvistemålsloven §253 første ledd stiller til angivelse av de skriftlige bevis som ønskes fremlagt, er ikke oppfylt. Det er ikke nærmere spesifisert hvilke fakta som kreves fremlagt.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Jæren herredsretts kjennelse av 28. august oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Subsidiært:
Jæren herredsretts kjennelse opprettholdes.
3. PPCoN tilkjennes sakens omkostninger."
Lagmannsretten bemerker:
Innledningsvis bemerkes at det synes som om herredsretten kun har behandlet spørsmålet om fremleggelse av deler av den interne rapporten i kjennelsen. Under enhver omstendighet omfatter slutningen bare dette dokumentet. På den andre side har herredsretten i kjennelsen inntatt et sitat fra kjærende parters prosesskriv av 20.8.96.som relaterer seg til provokasjonen vedr. eventuelle oppgjør som PPCoN har gitt andre ansatte. Denne provokasjonen er imidlertid ikke nærmere behandlet i kjennelsen. Det er på det rene at adv. Helles begjæring under henvisning til tvistemålsloven §254 også omfattet krav om fremleggelse av disse opplysningene. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at herredsretten skulle ha behandlet dette kravet. Unnlatelse av dette er imidlertid ikke en saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av herredsrettens kjennelse. Saken hjemvises til fortsatt behandling hva gjelder kravet om fremleggelse av den dokumentasjon herredsretten ikke har tatt standpunkt til i kjennelsen.
Kjærende parts anførsel om at kjennelsen lider av saksbehandlingsfeil kan ikke føre frem. Det fremgår av sakens dokumenter at tvistemålsloven §250 har vært påberopt som grunnlag for adv. Helles begjæring til herredsretten, og det vises i den forbindelse til sakens dok. 3 og 6.
Hva gjelder realiteten i den påkjærte kjennelse, er det uenighet mellom partene med hensyn til om det omstridte dokumentet inneholder faktiske opplysninger som har bevisverdi i saken. På bakgrunn av den foreliggende saksforberedelse, finner lagmannsretten at den foretatte gransking overveiende sannsynlig har tilveiebrakt faktiske opplysninger som kan ha betydning som bevis i saken. Det er enighet mellom partene om at kjæremotparten ikke har plikt til å fremlegge de deler av notatet som inneholder juridiske vurderinger.Spørsmålet blir derfor hvorvidt de faktiske opplysningene omfattes av vitneforbudet i tvistemålsloven §205 første ledd og derved ikke kan fremlegges i medhold av tvistemålsloven §250 første ledd.
Formålet med vitneforbudet i tvistemålsloven §205 er å verne tillitsforholdet mellom vedkommende yrkesutøver og hans klient. Det gjelder også i tilfelle der advokaten er ansatt hos parten.
Viktig for avgjørelsen av fremleggelsesplikten vil være hvorvidt den ansatte juristen utøver en funksjon det er naturlig å regne som advokatvirksomhet, jfr. RG-1981-777 og Tore Schei: "Tvistemålsloven med kommentarer" bind II side 121.
I nærværende sak deltok adv.flm. Søiland i en intern granskningsgruppe. Han innehadde da ikke, slik lagmannsretten ser det, en funksjon som det naturlig å anse som advokatvirksomhet. De faktiske opplysningene om sakskomplekset som gruppen innhentet, kan heller ikke ses å være opplysninger som ble betrodd adv.flm. Søiland av klienten som i dette tilfellet var hans arbeidsgiver. Opplysningene må anses innhentet av selskapet som sådan, og er ikke betrodd adv.flm. Søiland på en slik måte at formålet med vitneforbudet i tvistemålsloven §205 tilsier at de omtvistede delene av notatene kan nektes fremlagt i medhold av tvistemålsloven §250 første ledd.
Lagmannsretten kan heller ikke se at de faktiske opplysningene kan anses som en del av selskapets interne saksforberedelse som av den grunn kan nektes fremlagt. Hva gjelder eventuelle juridiske vurderinger som inngår i notatet, er disse ikke omtvistet, og lagmannsretten går som tidligere redegjort for ikke næremere inn på disse.
Kjæremotparten har anført at kravet om fremleggelse ikke er tilstrekkelig konkretisert, og at kravene i tvistemålsloven §253 således ikke er oppfylt. Denne anførsel kan ikke føre frem. Det fremgår tilstrekkelig klart av begjæringen hvilket dokument som kreves fremlagt, og kjærende parter har ikk forutsetning for å spesifisere sitt krav nærmere. Kravet til individualisering må derfor anses oppfylt.
Etter dette har kjæremålet ført frem.
Saken hjemvises imidlertid til herredsretten for behandling av den fremsatte provokasjon som herredsretten ikke behandlet i sin kjennelse, og saksomkostningsavgjørelsen utstår til det foreligger endelig avgjørelse i saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd 2. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Phillips Petroleum Company Norway pålegges å fremdele de deler av rapport utarbeidet av en granskingsgruppe i selskapet som inneholder faktiske opplysninger av betydning for saken, og som dermed må anses som bevis.
2. Saken hjemvises til herredsretten til avgjørelse av kjærende parters krav om fremleggelse av dokumentasjon for utbetalinger til ansatte som er foretatt for å kompensere for tap som er pådratt i forhold til Frank Isaksen/Tre Kroner AS.
3. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd, 2. punktum.