Rt-1970-831
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-06-26 |
| Publisert: | Rt-1970-831 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 168B/1970 |
| Parter: | A (advokat Gudmund Kuvås) mot fru A (høyesterettsadvokat Inge Kolberg). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Endresen, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §205, §249, §250, §251, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Hiorthøy, Endresen og Bølviken.
A reiste sak mot sin fraseparerte hustru for å få underkjent en skifteavtale, protokollert i skiftesamling i 1968. Under saksforberedelsen forlangte fru A at A skulle fremlegge et brev,
Side:832
skrevet til ham fra hans tidligere prosessfullmektig, h.r. advokat X. H.r. advokat X hadde møtt med A i skiftesamlingen, og brevet som var skrevet senere, var nevnt i A's stevning.
Ved Trondheims skifteretts kjennelse av 2. februar 1970 ble begjæringen etter innsigelse fra A ikke tatt til følge. Fru A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som ved kjennelse av 28. april 1970 tilpliktet A å fremlegge brevet på nærmere angitt måte.
Etter videre kjæremål fra A opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens kjennelse på grunn av feil ved lovanvendelsen. Kjæremålsutvalget bemerket:
«Utvalget finner enstemmig at kjæremålet må tas til følge forsåvidt angår angrepet på lagmannsrettens rettsanvendelse, i det retten etter utvalgets mening har tolket tvistemålslovens §249 og §250 uriktig.
Etter tvistemålslovens §249, som gjelder påberopelse av egne dokumenter, «bør» parten fremlegge det dokument som han påberoper seg, og som han har i sin besiddelse. Det kan få betydning for bevisbedømmelsen om han ikke etterkommer en anmodning om å legge frem dokumentet, men han har etter utvalgets forståelse av denne bestemmelse ingen plikt til, og kan ikke gis pålegg om, fremleggelse.
Tvistemålslovens §250 gjelder andre forhold enn omhandlet i §249, nemlig dokumenter som «ellers» er i en parts besiddelse. Disse dokumenter kan motparten kreve fremlagt dersom dokumentet ikke inneholder noe som parten etter reglene for vitneplikt ville ha vært utelukket fra eller fritatt for å avgi forklaring om.
Når derfor i det foreliggende tilfelle saksøkeren pålegges å fremlegge dokumentet fordi han har påberopt det som støtte for en anførsel, bygger dette etter utvalgets oppfatning på en uriktig forståelse av tvistemålslovens §249, og §250 kommer ikke her til anvendelse.
Utvalget finner videre at lagmannsretten har tolket tvistemålslovens §250 uriktig forsåvidt angår begrensningen i fremleggelsesplikten, i det retten synes å skille mellom opplysninger som har karakteren av bevis, og opplysninger som ikke har slik karakter. Utvalget mener at tvistemålslovens §250 må forstås slik at fremleggelse ikke kan kreves om noe som parten ville ha vært utelukket fra eller fritatt for å forklare seg om, uansett om opplysningen har karakter av bevis eller ikke. Nettopp når opplysningen har karakter av bevis, har en fritagelse for forklarings- og edisjonsplikt sin særlige begrunnelse. Endelig forstår utvalget bestemmelsen slik at en part ikke kan pålegges å fremlegge en skriftveksel med en prosessfullmektig forsåvidt denne skriftveksel inneholder noe som prosessfullmektingen ikke kunne pålegges å avgi forklaring om, i det det ellers ikke ville bli god sammenheng mellom en prosessfullmektigs taushetsplikt og edisjonsplikt, tvistemålslovens §205 og §251, og en parts edisjonsplikt etter tvistemålslovens §250.»
Side:833