LG-1998-2110
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-18 |
| Publisert: | LG-1998-02110 |
| Stikkord: | Tvangssalg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dalane namsrett Nr. 98-00132 C - Gulating lagmannsrett LG-1998-02110. |
| Parter: | Kjærende part: Den norske Bank ASA (Prosessfullmektig:Advokat Gisle Vindenes, Bergen). Motpart: Ove Jan Nesvåg (Prosessfullmektig:Advokat Kenneth Storalm, Egersund). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagmann Bruland. Førstelagmann Fanebust |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-10, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2-12 |
Saken gjelder spørsmål om tvangssalg kan gjennomføres dersom det skaffes erstatningsbolig.
Den norske Bank ASA (DnB) fremmet 29 juni 1998 krav om tvangssalg av gnr 13 bnr 1414 i Eigersund kommune, med grunnlag i en tinglyst pantobligasjon. Hjemmelshaver, Ove Jan Nesvåg (Nesvåg) fremmet 31 juli 1998 krav om erstatningsbolig i medhold av dekningsloven §2-10, men tvangssalget ble, på DnBs anmodning, stilt i bero til 4 september 1998 fordi Nesvåg ønsket å selge boligen frivillig. Det skjedde ikke, og saksbehandlingen i namsretten fortsatte. I brev av 28 september 1998 til namsretten bestred DnB kravet om erstatningsbolig. DnB opplyste senere, i brev av 12 oktober 1998 at "begjæring om tvangsalg gjelder inndrivelse av forfalt hovedstol som følge av misligholdt rente/avdragstermin."
Dalane namsrett avsa 22 oktober 1998 kjennelse med slik slutning:
1. Krav om at tvangssalg av gnr 13, bnr 1414 i Eigersund kommune bare kan gjennomføres i fall Ove Jan Nesvåg, født xx.xx.69, skaffes annen tilfredsstillende bolig, tas til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
DnB ved advokat Gisle Vindenes har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse og anført at det foreligger feil ved bevisbedømmelsen når retten har lagt til grunn at tvangssalgsbegjæringen kun gjelder forfalt hovedstol. Det bemerkes at bankens brev av 12 oktober 1998 gir en upresis beskrivelse av kravet som danner grunnlag for begjæringen, men det faktiske forhold er at hovedstolen forfalt til full innfrielse på grunn av misligholdte rente/avdragsterminer. Påløpt misligholdt rente er således en del av kravet.
Nesvåg har heller ikke dekket renter eller forfalte avdrag på lånet etter at tvangsfullbyrdelsen ble innledet slik at vilkårene for å treffe bestemmelse om erstatningsbolig etter dekningsloven §2-10 tredje ledd ikke er oppfylt. Videre anføres at Nesvåg ikke har oppfylt sin aktivitetsplikt etter dekningsloven §2-10 annet ledd med hensyn til å skaffe seg annen bolig. Det er lagt ned slik påstand:
1. Tvangssalget fremmes uten at Ove Jan Nesvåg gis rett til erstatningsbolig.
2. Den norske Bank ASA tilkjennes saksomkostninger.
Ove Jan Nesvåg ved advokat Kenneth Storalm har tatt til motmæle og gjort gjeldende at namsrettens avgjørelse er korrekt. Det opplyses at advokaten, på vegne av Nesvåg, har fremmet tilbud overfor DnB om betaling av forfalt hovedstol og renter, inklusive renter. I tillegg ønsket Nesvåg å inngå avtale om betjening av engasjement, for å kunne sikre boligen for seg og sin familie. Dette har blitt avslått av DnB som i tillegg har fremmet krav om inkassoomkostninger med kr 20000.
Det følger av dekningsloven §2-10 tredje ledd at krav om erstatningsbolig kan bortfalle dersom det fremmes krav om renter og ordinært forfalte avdrag, men i nærværende sak har banken avvist tilbud om betaling av renter og ordinært forfalte avdrag. Banken krever således innfridd hele engasjementet sammen med omkostninger av en helt uhørt størrelse. Hele prosessen har vært en sterk påkjenning for Nesvåg, som er arbeidsledig og har helseproblemer. Det kreves saksomkostninger for såvel namsretten som lagmannsretten, Disse utgjør så langt kr 9500. Det er lagt ned slik påstand:
1. Dalane namsretts kjennelse stadfestes.
2. Ove Jan Nesvåg tilkjennes saksomkostninger med kr 9 500,-.
Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten finner at kjæremålet må tas til følge, og tvangssalget fremmes uten at Nesvåg gis rett til erstatningsbolig.
Tvangsfullbyrdelsesloven §11-9 annet ledd jf dekningsloven §2-10, gir på nærmere vilkår, hjemmel for å bestemme at tvangssalg bare skal gjennomføres dersom skyldneren skaffes erstatningsbolig. Det følger imidlertid av dekningsloven §2-10 annet og tredje ledd at bestemmelse om erstatningsbolig, for en del angitte tilfeller, ikke kan treffes. Selv om annet ledd også er påberopt, er det særlig tredje ledd som er aktuelt her. Bestemmelsen lyder:
"Bestemmelse som nevnt i første ledd kan heller ikke treffes ved tvangsdekning som er begjært for å inndrive renter og ordinært forfalte beløp på lån sikret ved pant i eiendommen, leieretten eller atkomstdokumentet. Søkes mer enn ordinært forfalte beløp inndrevet gjelder det samme dersom det ekstraordinære forfall beror på at vilkår for pantelånet er misligholdt ved vesentlig forsømmelse av eiendommens vedlikehold eller av plikt til å holde den tilstrekkelig brannforsikret."
Namsretten, som fant at bestemmelsen ikke er til hinder for å kreve erstatningsbolig, la til grunn at tvangssalgsbegjæringen gjelder inndrivelse av forfalt hovedstol. I kjæremålet blir dette bestridt, men det erkjennes også at bankens brev av 12 oktober 1998 gir en upresis beskrivelse av kravet som danner grunnlag for begjæringen. Samtidig opplyses at hovedstolen er forfalt til full innfrielse på grunn av misligholdte rente-/avdragsterminer. Nesvåg på sin side har vist til at han har tilbudt å betale forfalt hovedstol og renter, samt ønsket å inngå avtale om betjening av engasjementet, men alt er blitt avslått.
På bakgrunn av opplysningene i kjæremål og tilsvar, sammenholdt med det som fremkommer i sakens øvrige dokumenter, legger lagmannsretten til grunn at begjæringen om tvangssalg gjelder inndrivelse av renter og hovedstol på lån sikret med pant i Nesvågs boligeiendom. Det vises i den forbindelse til begjæringen av 29 juni 1998 med vedlegg (sakens dok nr 1) hvor det fremgår at det dreier seg om to lån - med separate gjeldsbrev. Hovedkravet utgjør tilsammen kr 441120,96, fordelt med henholdsvis kr 324000 og kr 117120,96 på hvert av lånene. De fremlagte kopier av gjeldsbrevene viser at det ene lånet opprinnelig var på kr 324000,- med 10 års løpetid og 12 terminer pr år. Første renteforfall var 30 juli 1997 og første avdragsforfall 30 januar 2001. Det andre lånet var opprinnelig på kr 131000,- med en løpetid på 3 år og 6 måneder. Også her var det fastsatt 12 terminer pr år, og første forfall for såvel renter som avdrag var satt til 30 juli 1997. Det fremgår ellers av brev fra DnB til Creditreform datert 27 april 1998 at det restgjelden for det andre lånet også var kr 117120,96 pr 30 desember 1997. Dette innebærer at det ikke er betalt avdrag på dette lånet etter årsskiftet 1997-/98. For øvrig fremgår av nevnte brev at forfalte renter for det første lånet pr 27 april 1998 utgjorde kr 6660,25 for det første lånet, og kr 3702,32 for det andre.
Begge lån er imidlertid oppsagt til full innfrielse og hele hovedstolen - med tillegg av forsinkelsesrenter mv - kreves nå inndrevet. Lånevilkårene gir for øvrig hjemmel til slik oppsigelse når låntaker vesentlig misligholder sine forpliktelser overfor banken. Det vises i den forbindelse til de alminnelige lånevilkårene som fremgår av gjeldsbrevene.
Hovedstolen er med andre ord brakt til ekstraordinært forfall som følge av misligholdt rente og avdragsbetaling. Når det er tilfellet kan bestemmelse om erstatningbolig ikke treffes. Det følger av kjennelse inntatt i Rt-1988-1427 der det heter: "etter dekningsloven §2-10 tredje ledd 1. punktum, kan ikke namsretten treffe bestemmelse om erstatningsbolig som vilkår for tvangsauksjon når tvangssalget gjelder inndrivelse av forfalte renter. Dette gjelder selv om hovedstolen er forfalt som følge av misligholdt rentebetaling og er tatt med i auksjonsgrunnlaget".
For øvrig fremgår det samme sted at skyldneren i utgangspunktet vil kunne kreve erstatningsbolig dersom de forfalte renter blir betalt, og panthaveren likevel fortsetter tvangsrealisasjonen for å dekke den ekstraordinært forfalte hovedstolen. Etter lagmannsrettens vurdering er dette uten betydning i denne sak, der Nesvåg riktignok har fremsatt tilbud å betale inn et kontantbeløp på kr 45100 for å komme "ajour med sin bankforbindelse". Det fremgår av avdokat Storalms brev av 27 juli 1998 til DnB. Tilbudet ble imidlertid avslått av DnB under henvisning til at "Nesvåg tidligere har fått flere sjanser til å ordne opp i saken,uten at dette har skjedd." Det vises her til brev av 29 juli 1998 fra Creditreform, som tidligere representerte DnB. Det synes ellers uomtvistet at Nesvåg ikke har betalt noe renter. Lagmannsretten har verken i rettspraksis eller juridisk teori funnet holdepunkt for at et tilbud om å betale kan likestilles med betaling av renter i saker som dette.
For øvrig har Nesvåg heller ikke lagt frem noen form for dokumentasjon som viser at han har gjort hva han evner for å skaffe erstatningsbolig, jf dekningsloven §2-10 annet ledd 1. punktum. Også det tilsier at bestemmelse om erstatningsbolig ikke kan treffes i dette tilfellet.
Konklusjonen blir at dekningsloven §2-10 annet og tredje ledd kommer til anvendelse, og det kan derfor ikke treffes bestemmelse om at erstatningsbolig i forbindelse med inndrivelsen i bankens krav. Konsekvensen blir at namsrettens kjennelse må oppheves og tvangssalget fremmes uten at Nesvåg gis rett til erstatningsbolig.
Kjæremålet har ført frem. Dette har betydning for saksomkostningene i det DnB etter tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 skal ha sine omkostninger dekket. Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det imidlertid særlige omstendigheter som tilsier at det bør gjøres unntak fra lovens hovedregel i dette tilfellet. Det vises her til at DnB uttrykte seg upresist i sin uttalelse til namsretten. Hadde banken gitt presis uttalelse, kunne resultatet blitt et annet. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Tvangssalget fremmes uten at Ove Jan Nesvåg gis rett til erstatningsbolig.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.