LG-2001-1848
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-09 |
| Publisert: | LG-2001-01848 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes namsrett 01-444D - Gulating lagmannsrett LG-2001-01848. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Sjødin). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Målfrid Ølberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Rolf Strøm. Lagdommer Ørnulf Jacobsen. Lagdommer Jan Erik Erstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-1, §4-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §384, §407 |
Saken gjelder tvangsbot.
Partene som var samboere i tre år fikk ett barn sammen, C som ble født ** oktober 1998. To måneder etter at C ble født, ved årsskiftet 1998/1999 ble det brudd mellom partene og de flyttet fra hverandre. I mai 1999 kom det til endelig brudd mellom partene.
Det ble meklet og i februar 1999 ble det inngått en midlertidig samværsavtale. B fikk samvær med barnet en ettermiddag i uken og dagsamvær annenhver helg. I hvilket omfang samvær faktisk fant sted, er partene ikke enige om. Etter mai 1999 har B ikke hatt samvær med C. B begjærte senere ny mekling. Den førte ikke frem. B tok ut stevning for Sandnes heredsrett mot A og la ned påstand om at han skulle gis del i foreldreansvaret for C og vanlig samværsrett med ham. Ved herredsrettens dom av 28. november 2000 fikk ikke B del i foreldreansvaret, men ble gitt vanlig samværsrett etter en gradvis opptrapping av samværet. A innga anke, men anken var for sent fremsatt. Herredsrettens dom er rettskraftig.
Etter herredsrettens dom har B forsøkt å få samvær med sin sønn C, men A har ikke medvirket til at det kan skje. B fremsatte den 25. mai 2001 begjæring til Sandnes namsrett hvor han krevet at A ble pålagt å betale tvangsbot stor kr 5.000,- hver gang samvær ble nektet mellom ham og C. A påsto seg frifunnet.
Sandnes namsrett avsa den 27. august 2001 kjennelse med slik slutning:
1. A plikter å utlevere C f. **.10.98 overensstemmende med den samværsrett som fremgår av Sandnes herredsretts dom av 28.11.00. Plikten inntrer straks.
2. For et tidsrom på 6 - seks - måneder fra denne kjennelses forkynnelse ilegges A en tvangsbot til Staten med kroner 1.500,- ettusenfemhundre - for hver gang hun motsetter seg/ hindrer samvær.
3. A betaler saksomkostninger til B med kroner 9.100,- - nitusenetthundre - med tillegg av 12 % rente fra forfall og til betaling skjer.
A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse av 27. august 2001 og B har tatt til motmæle. Det har vært utvekslet ytterligere prosesskrift.
Den kjærende part, A, har i det det vesentlige anført:
Kjennelsen er feil i resultatet. Den lider av saksbehandlingsfeil som kan ha medført feil i resultatet.
B forklarte for herredsretten og for namsretten i prosesskriv fra sin prosessfullmektig, at han benektet bruk av narkotika. Ved henvendelse til politiet har retten fått opplyst at det er foretatt to beslag av narkotika hos ham. Han har derved, som part, forklart seg falsk og det foreligger gjenopptagelsesgrunn, jf. tvistemålsloven §407 nr. 1.
De oppysninger retten fikk innhentet fra politiet om B, har ikke vært forelagt partene. Retten har derved brutt all kontradiksjon.
Det ene beslaget gjaldt 62 gram hasjisj. Dette sammenholdt med forklaring fra A viser at B har et narkotikamisbruk som har betydning for hans omsorgsevne.
Namsretten har holdt seg til herredsretten dom hvor det ikke forekommer noe om narkotikamisbruk. Namsrettens behandling har vært for lettvint. Saken skal avgjøres til barnets beste.
Kjæremålet bes gitt oppsettende virkning.
Kjærende part har nedlagt slik påstand:
«Prinsippalt
1. Sandnes namsretts kjennelse i sak 01-444D av 27. august 2001 oppheves.
2. I saksomkostinger betaler B for Sandnes namsrett og for Gulating lagmannsrett kr 12.000,- med tillegg av 24% rente med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Subsidiært
1. A frifinnes for tvangsmulkt.
2. I saksomkostninger betaler Be for Sandnes namsrett og for Gulating lagmannsrett kr 12.000 med tillegg av 24% rente med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»
Kjæremotparten har i det vesentlige gjort gjeldende at namsrettens avgjørelse er korrekt og tiltrer i det vesentligste namsrettens begrunnelse.
Namsretten har ikke kompetanse til å overprøve herredsrettens dom. Det er ikke grunnlag for å slutte at B forklarte seg uriktig for herredsretten.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Sandnes namsretts kjennelse i sak nr. 01-444 D stadfestes.
B tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Det er av den kjærende part anført at namsrettens kjennelsen lider av saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på resultatet. Det er vist til at namsretten forut for sin avgjørelse innhentet opplysninger fra politiet om B og ikke la disse frem for partene før kjennelse ble avsagt. Utgangspunket var at As prosessfullmektig i sitt tilsvar til namsretten skriver, jf. s. 3, tredje og fjerde avsnitt:
«A er etter Sandnes Herredsretts dom blitt kjent med at politiet har vært hjemme hos B, pågrepet ham og ransaket hans bolig, der det også ble funnet ikke ubetydelige mengder hasj.
Det er antatt at også øvrige straffesaksdokumenter ved Rogaland Politidistrikt kan kaste lys over hans misbruk.»
Den kjærende parts prosessfullmektig ba derfor namsretten innhente straffesaksdokumenter mot B fra Rogaland politidistrikt. Politiet har så den 30. juli 2001 oversendt en kortfattet oppstilling over straffbare forhold registrert på B etter 28. november 2000. Av denne fremgår det som namsretten skriver i sin kjennelse s. 9 som gjelder besittelse av 2 gram hasjisj og oppbevaring av 62 gram hasjisj på bopel.
Slik lagmannsretten ser det, har opplysningene fra politiet bestyrket riktigheten av de opplysninger som adv. Sjødin ga namsretten og la til grunn i sin argumentasjon. At partene ikke fikk oversendt skrivet fra politiet før namsretten traff sin avgjørelse, finner lagmannsretten ikke er en saksbehandlingsfeil som det er sannsynlig at kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf. tvistemålsloven §384 første ledd. Det vises til at namsretten med hensyn til besittelse/ oppbevaring av narkotika, synes å ha lagt til grunn det som ble påstått av den kjærende part. Namsretten fant likevel ikke at forholdet kunne tillegges den betydning som den kjærende part har gjort gjeldende. Lagmannsretten kan ikke se at en oversendelse av polititets opplysninger til partene ville ha ledet til et annet resultat.
Lagmannsretten vurderer for øvrig saken på samme måte som namsretten. Lagmannsretten viser til at herredsrettens avgjørelse er rettskraftig avgjort. Selv om det av sakens dokumenter fremgår at A den 2. september 2001 har tatt ut stevning for Sandnes herredsrett hvor hun påstår at B skal nektes samvær med C, må likefullt den rettskraftige avgjørelse legges til grunn. Tilsvarende gjelder i forhold til kjærende parts anførsel om at vilkårene for gjenopptagelse foreligger. Lagmannsretten må forholde seg til den rettskraftige dom som gir B rett til samvær med sønnen, C. Dommen er et alminnelig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2-1 andre ledd litra a. Når det begjæres tvangsfullbyrdelse av dommen i medhold av barneloven §48 jf. tfbl. kapittel 13, kan ikke namsmyndighetene foreta noen selvstendig vurdering av om tvangsfullbyrdelse bør finne sted. Dette følger av rettspraksis, bl.a. av kjennelse inntatt i Rt-2001-34. Av samme kjennelse fremgår at det som kan prøves av namsmyndighetene når det foreligger alminnelig tvangsgrunnlag, er hvorvidt vilkårene for tvangskraft etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 første ledd er oppfylt, om tvangsfullbyrdelse er umulig og om det er kommet til nye omstendigheter som endrer rettsstillingen i forholdet mellom partene etter at saken om samværsrett ble tatt opp mellom partene, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 annet ledd.
Det følger av rettspraksis at umulighet ved samværsspørsmål bare vil foreligge dersom samvær påfører barnet skader eller barnet selv, med rimelig grunn, sterkt motsetter seg samvær. I denne saken er det ikke påberopt eller opplyst omstendigheter i saken som tilsier at barnet sterkt motsetter seg samvær med rimelig grunn. Etter lagmannsrettens syn foreligger det heller ikke andre omstendigheter som tilsier at samvær vil påføre barnet skader av psykisk eller annen art.
Lagmannsretten vil likevel påpeke at med de opplysninger som nå foreligger om beslag av bl.a. 62 gram hasjisj hos B i inneværende år, sammenholdt med opplysningene forøvrig omkring hans tidligere rusmisbruk, er det forståelig at A uttrykker uro for å overlate barnet til B. B erkjente i forbindelse med hovedsaken i 2000 at han tidligere hadde hatt et rusproblem, se dommens side 3 øverst. Hans anførsler under saken må oppfattes slik at han da benektet å ha slike problemer. Når han da senere igjen ble tatt med et ikke ubetydelig kvantum hasjsj, tyder det på at han fortsatt bruker stoffet. Saken gjelder et lite barn, og dommen gir grunnlag for overnattingssamvær uten tilsyn. Lagmannsretten finner likevel ikke at det nå er avdekket av Bs eventuelle hasjbruk har påvirket hans evner til å ta vare på barnet under samværene. Lagmannsretten vil likevel understreke behovet for at han fullstendig avstår fra rusbruk i forbindelse med samværene.
Etter dette har kjæremålet vært forgjeves. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at A av særlige grunner bør fritas for omkostningskravet både for namsretten og for lagmannsretten. Lagmannsretten viser til det som er sagt foran vedrørende at A med rette har reist spørsmål ved om samvær var forsvarlig. Lagmannsretten mener at B ved befatte seg med hasjisj også etter at hovedsaken var avviklet og samvær tilkjent, har skapt unødvendig uro og engstelse hos A og gjennom dette vært den utløsende faktor til at det kom til sak. Lagmannsretten viser til tvistemålsloven §180 første ledd og tvistemålsloven §172 andre ledd forsåvidt gjelder omkostningene for namsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.