LH-1996-714
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-11 |
| Publisert: | LH-1996-00714 |
| Stikkord: | Strafferett, Mishandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Salten herredsrett nr 96-00285 M - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00714 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Statsadvokat Jenny Pedersen, Bodø) mot A (Prosessfullmektig: Advokat Nils Aga, Bodø. Bistandsadvokat: Advokat Markus Andresen, Bodø). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, rettens formann. Lagdommer Peter M. Sellæg. 4 lagrettemedlemmer - Mindretall: Sorenskriver Kirsti Ramberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §219, §192, §62, Legemiddelloven (1964), Straffeprosessloven (1981) §434 |
Tiltalte A er født xx.xx.1958. Hans faste adresse er - - -80 A, X, men han bor f t hos sine besteforeldre i - - -veien 25, 8028 X. Han har tidligere vært i arbeid som leiesjåfør og som egen næringsdrivende som lastebileier. Han er f t under medisinsk attføring og oppebærer ca kr 5.500 netto pr mnd i attføringsstønad. Han er uformuende. Fra et tidligere ekteskap (1983-1991) har han to barn, som i dag er 13 og 18 år gamle. Fra august 1993 til mai 1995 var han samboende med B, født xx.xx.1962, fornærmede i saken.
Ved Nordland statsadvokatembetes beslutning av 27 februar 1996, justert under hovedforhandling i Salten herredsrett juni/juli 1996, ble han satt under tiltale til fellelse etter
I. straffeloven §192, første ledd, 2. straffalternativ for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie.
Grunnlag for tiltalen er følgende handlinger:
a) Natt til 31. desember 1993 i - - -veien 23 i Bodø etter tidligere samme natt å ha slått B i ansiktet med knyttet hånd, tok han tak i B da hun forsøkte å forlate sengen og presset henne ned i sengen. Han fjernet trusen hennes, og gjennomførte et samleie med henne mot hennes vilje. Av frykt for sitt liv og sin helse oppga hun å gjøre fysisk motstand.
b) Ved en anledning vinteren 1994 i en hytte på Y, Z, tok han tak i B, dyttet henne ned på gulvet, fjernet klærne hennes, og gjennomførte et samleie med henne mot hennes vilje mens han holdt henne fast. Av frykt for sitt liv og sin helse oppga hun å gjøre fysisk motstand.
c) I juli 1994 på en hytte i Æ i Sverige la han seg oppå B og gjennomførte et samleie med henne mot hennes vilje, til tross for at hun gråt og bønnfalt ham om å få slippe. Av frykt for sitt liv og helse oppga hun å gjøre fysisk motstand.
II. straffeloven §219, første ledd, 1. straffalternativ for ved mishandling eller annen lignende adferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller barn eller noen som tilhører hans husstand.
Grunnlaget for tiltalen er følgende handling: I perioden høsten 1993 - mai 1995 på felles bopel i Bodø har han ved gjentatte anledninger mishandlet og krenket sin daværende samboer B blant annet ved å slå og klype henne, brenne henne med sigarettglør, true henne med en revolver samt ellers utsette henne for skremmende og nedsettende behandling.
Det var tatt forbehold i tiltalebeslutningen om nedleggelse av påstand om erstatning til fornærmede, samt nedlagt påstand om inndragning av en Smith & Wesson revolver kaliber 44.
Herredsretten avsa dom i saken 11 juli 1996, med slik slutning:
1. A født august 58 dømmes for en overtredelse av straffeloven §219 2. straffalternativ (ett sammenhengende forhold) samt for en overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ.
A frifinnes for to overtredelser av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ.
2. Straffen fastsettes til fengsel i 2 -to- år og 6 - seks- måneder. Straffeloven §62 første ledd er gitt anvendelse.
3. A dømmes til å betale oppreisning til B med 50.000 -femtitusen- kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.4. A dømmes til å tåle inndragning av 1 -en- stykk Smith & Wesson revolver til fordel for statskassen.
5. A idømmes ikke saksomkostninger.
Det fremgår av dommen at domfellelsen for overtredelse av straffeloven §192 refererer seg til det forhold som er omhandlet under tiltalebeslutningens post I b, og at domfellelsen skjedde under dissens fra rettens formann.
Domfellelsen etter straffeloven §219 - tiltalebeslutningens post II - var enstemmig.
Frifinnelsene etter tiltalens post I a og c vedrørende straffeloven §192, skjedde under dissens fra hver av meddommerne.
Erstatnings- og inndragningsavgjørelsene var enstemmige.
Domfeltes anke over bevisbedømmlesen for så vidt angår de poster han ble domfelt for, og påtalemyndighetens motanke for så vidt angår frifinnelsene, ble ved lagmannsrettens beslutning 12 september 1996 henvist til ankeforhandling.
Det er på det rene - bl.a. ved domfeltes muntlige erklæring under ankeforhandlingen - at herredsrettens inndragningsavgjørelse er rettskraftig.
Statsadvokatembetet har den 18 november 1996 utferdiget tiltalebeslutning for lagmannsretten, i all hovedsak i samsvar med den foran gjengitte tiltalebeslutning for herredsretten.
Ankeforhandling er holdt i Bodø i dagene 6 - 11 januar 1997. Tiltalte møtte og forklarte seg. Han nekter seg fortsatt skyldig etter noen av postene i tiltalen. Det ble avhørt 21 vitner, og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. Som for herredsretten har overlege Terje Øiesvold og rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman vært oppnevnt som sakkyndige også for lagmannsretten. De har avgitt felles rettspsykiatrisk erklæring av 15 september 1995, med tilleggserklæring av 28 oktober 1995 og 11 juni 1996. Overlege Øiesvold har fulgt forhandlingene i retten og har gitt muntlig tilleggsforklaring, i første omgang om tiltaltes strafferettslige tilregnelighet, senere om hans sjelsevner. De skriftlige konklusjoner er fastholdt.
Lagretten har vært forelagt 4 hovedspørsmål, i det vesentlige utformet i samsvar med de korresponderende poster i tiltalebeslutningen.
Lagretten har svart nei på de tre hovedspørsmålene om overtredelse av straffeloven §192, jf tiltalebeslutningens pkt I a, b og c. Spørsmålet om overtredelse av straffeloven §219, jf tiltalens post II, er besvart bekreftende.
Retten har lagt kjennelsen til grunn.
Tiltalte vil etter dette bli domfelt for overtredelse av straffeloven §219 første ledd 2. gjerningsalternativ. Han vil bli frifunnet for tiltalepunktene vedrørende straffeloven §192.
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold vises til herredsrettens domsgrunner.
Om det forhold han er funnet skyldig i, og generelt om forholdene i samboerperioden, kan lagmannsretten ut fra bevisførselen under ankeforhandlingen i det alt vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner, jf domsutskriften 8-12 og 14 (de to siste avsnitt)- 15. Ut over de eksempler på fysisk og psykisk mishandling som er nevnt der, må det på grunnlag av bevisførselen i lagmannsretten legges til grunn at tiltalte har utsatt fornærmede for ytterligere krenkende og nedverdigende behandling ved å ha tvunget henne til å posere naken og manipulere seg selv, alt mens han gjorde videoopptak av henne. Hun har forklart - og retten legger til grunn - at dette foregikk bak låst dør på deres soverom, mens barna var til stede i huset, at hun av hensyn til dem og sin egen sikkerhet ikke turde gjøre anskrik, og at hun gråt under seansen. Hennes forklaring, særlig på dette punkt, har vært avgitt motstrebende, og åpenbart under stor smerte.
Videre må det legges til grunn at han, mot hennes vilje og ønske, fikk henne til - så lenge hun befant seg innen hjemmets fire vegger sammen med ham og barna - å iføre seg klær som han fant seksuelt opphissende, så som trange tights og bredt belte, eller kort og trangt skjørt. Sin første tights fikk hun seg forært av ham. Etter bruddet med ham har hun, - i følge sin forklaring, som retten bygger på - aldri iført seg slike klær.
Betegnende for den håpløse og hjelpeløse tilstand hun etter hvert befant seg i, er at hun selv henvendte seg til barnevernet med anmodning om at det ble etablert tilsyn med hjemmet, i håp om at dette ville få tiltalte til å ta hånd i hanke med sitt alkoholproblem. Tiltaket var i så måte forgjeves, og hun ble i stedet sittende med en dobbelt angst, nå også for at barna kunne bli tatt fra henne.
Lagrettens bekreftende svar på spørsmålet, innebærer en tilslutning til herredsrettens bemerkning - domsutskriften 14 - om at det er et for enkelt resonnement at fornærmede når som helst kunne ha forlatt tiltalte. Erfaring fra en rekke mer eller mindre sammenlignbare saker viser at fornærmedes personlighet nærmest nivelleres under slike forhold som her rådde, og at evnen og viljen til selvstendighet så å si utraderes. Bevisførselen i den foreliggende sak har klart vist at fornærmede faller inn under denne kategori. Tiltalte synes etter relativt kort tid i samboerskapet, ved vold, trusler, kontrolltiltak og generelt skremmende adferd, å ha tilegnet seg et kompromissløst og nærmest despotisk eierforhold til fornærmede, fysisk og psykisk, som hun bukket under for.
Det som endelig fikk fornærmede til å bryte ut av forholdet, var en hendelse der tiltalte i beruset tilstand sto skjelvende ved rekkverket ute på balkongen i boligens 2. etasje, med hennes toårige datter i sine hender, med hellebelagt terrasse nedenfor. Fornærmede har forklart at hun - ut over selve oppdagelsen av de to der ute - ikke har erindring om noen spesiell bakgrunn for den engstelse som da grep henne, f.eks. at hun og tiltalte kunne ha kranglet umiddelbart forut for hendelsen. Hun har forklart at hun således ikke har grunnlag for å mene at tiltalte ved denne anledning hadde ondt i sinne med hensyn til datteren, som han ellers hadde et godt forhold til. Det var imidlertid hensynet til hennes barns sikkerhet som til slutt fikk henne til å innse at forholdet til tiltalte måtte avsluttes.
Om tiltaltes sjelsevner har de sakkyndige konkludert med at han ikke har mangelfullt utviklede sjelsevner, men at disse - etter nærmere vurdering - må anses varig svekket. Det heter om dette i de sakkyndiges tilleggserklæring av 28 oktober 1995:
Observandens psykiske tilstand siden voksen alder med angstsymptomer og depresjoner har preget ham og hemmet ham i hans livsførsel og hans yrkesutøvelse. Hans psykiske reaksjon antas ikke bare å ha bakgrunn i hans opprinnelige legning, men også være ervervet gjennom misbruk av alkohol og også av narkotika og medikamenter. Hans alkoholmisbruk har, selv om den har vært periodisk og situasjonspreget, vært ganske betydelig med varighet over et lengere tidsrom. Særlig siden 1993 har konsumet av alkohol vært stort. Etter brått opphør med alkohol har han reagert med krampeanfall. Det har vært reist tvil om krampene kan ha vært epileptiske. Det kan også stilles spørsmål om det har dreiet seg om alkoholiske kramper. Hjerneorganisk undersøkelse har imidlertid ikke vist tegn til hjerneskade.
De sakkyndige har i den opprinnelige erklæring gitt uttrykk for tvil om observanden lider av varig svekkede sjelsevner, da han klinisk ikke har frembudt de klassiske tegn på alkoholisme. Men i den totale vurdering av ham, og det bildet som tegnes av ham, antas alkoholmisbruket å ha dominert og preget ham i en slik grad at han må antas å lide av varig svekkede sjelsevner.
Den sakkyndige, overlege Øiesvold, har forut for straffutmålingsprosedyren utdypet dette nærmere.
Lagmannsretten finner, som herredsretten, at tiltalte har et alvorlig alkoholproblem. Det synes som han vegrer seg for å innse dette, og at han følgelig heller ikke f t er behandlingsmotivert. Bevisførselsen har etterlatt inntrykk av at han spesielt under alkoholpåvirkning har lav toleranseterskel for motgang eller motsigelser, og at dette iallfall i visse relasjoner utløser aggresjons- og voldstendenser. Både av den grunn, og av hensyn til den alminnelige lovlydighet - herunder vergeløses krav på beskyttelse mot integritetskrenkelser av den art det her er tale om - er det nødvendig med en streng reaksjon.
Tiltalte er tidligere domfelt så langt tilbake som i 1983 for overtredelse av legemiddelloven (22 dager betinget fengsel), og botlagt i 1993 for tilsvarende overtredelse. Disse forhold er uten betydning ved straffutmålingen.
Forsvareren har under henvisning til tiltaltes personlige forhold anmodet om at straffen gjøres helt eller delvis betinget. Det har fra forsvarets side vært reist spørsmål om tiltalte overhodet er soningsdyktig, og det er i den forbindelse vist til den fremlagte personundersøkelse fra KIF Nordland.
Hensett til sakens alvorlige karakter, med fysisk og psykisk mishandling av samboeren over den vesentligste del av samboerperioden på ca 1 1/2 år, finner ikke lagmannsretten grunnlag for å gjøre noen del av straffen betinget. Spørsmålet om tiltaltes soningsdyktighet, eventuelt om vilkårene for alternativ soningsform foreligger, må i tilfelle vurderes av fengselsmyndighetene på fullbyrdelsesstadiet.
Noen omstendigheter av egentlig formildende art foreligger ikke, men tiltaltes forgåelse kan muligens forklares ved at hans forretning bukket under, med de økonomiske og personlige problemer dette medførte for ham, kombinert med hans nervøse legning.
Det fremstår for lagmannsretten som avgjørende viktig for hans rehabilitering for det første at han innser sitt problem, og for det andre at han gis adekvat behandlingstilbud, gjerne under soningen.
Ved straffutmålingen tas hensyn til tidsforløpet fra forholdet ble avsluttet i mai 1995, uten at dette kan legges tiltalte til last. Den første tiltalebeslutningen ble tatt ut i desember 1994, og ventetiden og usikkerheten har åpenbart innebåret en belastning for ham. Det samme gjelder imidlertid også for fornærmede.
Lagmannsretten har ved straffutmålingen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, samtlige med unntak av sorenskriver Ramberg, stemmer for en straff av fengsel i 6 måneder.
Mindretallet stemmer for en straff av fengsel i 7 måneder, i samsvar med aktors påstand. Mindretallet viser til de politiske og rettslige signaler som er gitt i de senere år om høyning av straffenivået i alvorlige voldssaker, signaler som i tid ligger etter Høyesteretts dom i Rt-1991-274.
Straffen fastsettes etter dette til fengsel i 6 måneder.
Tiltalte har ikke vært varetektsfengslet i anledning saken.
Herredsrettens avgjørelse av erstantingsspørsmålet er rettskraftig, som fremholdt av aktor, jf straffeprosessloven §434 første ledd. Kravet er ikke fremsatt før under prosedyren om straffutmålingen, hvilket er åpenbart for sent.
Det tilføyes for fullstendighets skyld at lagmannsretten - de juridiske dommere - ikke kan se at det ville vært grunnlag for å redusere den fastsatte erstatning på kr 50000, selv om tiltalte nå frifinnes for det tilfelle av overtredelse av straffeloven §192 som han ble domfelt for i herredsretten.
Domfeltes anke har delvis ført frem. Saksomkostninger er ikke påstått, og vil heller ikke bli ilagt.
Bortsett fra dissensen under straffutmålingen, er dommen enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffeloven §219 første ledd 2. gjerningsalternativ til fengsel i 6 - seks - måneder.
2. A frifinnes for tiltalens tre poster om overtredelse av straffeloven §192.
3. Kravet om behandling av erstatningsspørsmålet avvises.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
Dommen ble lest opp for domfelte. Han fikk opplydning om fristen og fremgangsmåten for anke. Han tok betenkningstid og fikk overlevert et eksemplar av "Rettledning til domfelte".