LH-2000-662
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-22 |
| Publisert: | LH-2000-00662 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Salten herredsrett nr. 01-00148 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00662. |
| Parter: | Ankende part : A. (Prosessfullmektig: Advokat Finn Ove Smith). Ankemotpart : B. (Prosessfullmektig: Advokat Inger Lise Nakken). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Martin Haug. Ekstraordinær lagdommer Gaute Gregusson. Sorenskriver Ingrid Lillevik |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §36, Tvistemålsloven (1915) §148, §172, §180, §37, Barnevernloven (1992) §4-21, §9-3, LOV-1997-06-13-39 |
Saken gjelder foreldreansvar.
B og C, som døde 9 november 1999, var samboere. Sammen hadde de barna D og E, født henholdsvis **.**.1996 og **.**.1999. C hadde foreldreansvaret for barna.
Etter at C døde ble E plassert i beredskapshjem på - - - etter midlertidig vedtak av barneverntjenesten i X. Omsorgen for D ble ivaretatt av Bs mor, A.
A reiste ved stevning til Salten herredsrett av 31 januar 2000 (Salten herredsretts sak 00-148A) sak mot B med krav om foreldreansvaret for E og D, jf barneloven §36 fjerde ledd.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Nordland traffødt xx.xx.2000 slikt vedtak
«1. X kommune overtar omsorgen for D og E.
2. D og E plasseres i godkjent fosterhjem hos F og G, - - -.
3. Samvær mellom barna og B fastsettes til minimum 2 ganger pr år med minimum 3 timers varighet hver gang. Samværet skal fortrinnsvis foregå i fosterhjemmet med minst en av fosterforeldrene til stede. Samvær utenfor fosterhjemmet skal skje under tilsyn.
4. Barnepensjon for barna overføres til X kommune etter forskrift av 21.12.1992 jfr bvl §9-3»
B reiste 2 mars 2000 søksmål mot X kommune for Salten herredsrett (Salten herredsretts sak 00-352 A) med påstand om at fylkesnemndas vedtak oppheves. Salten herredsrett besluttet 4 mars 2000 å forene sakene til felles behandling. Herredsretten avsa 10 juli 2000 dom vedrørende spørsmålet om omsorgsovertakelse og kjennelse (feilaktig benevnt dom) vedrørende foreldreansvaret. Slutningen lyder som følger:
« SAK 00-352 A
1. Fylkesnemndas vedtak av 28.02.00 vedrørende omsorgsovertagelse av D oppheves.
2. Fylkesnemndas vedtak av 28.02.00 vedrørende omsorgsovertagelse av E opprettholdes.
3. Samvær mellom E og B fastsettes til minimum 2 ganger pr år med minimum 3 timers varighet hver gang. Samværet skal fortrinnsvis foregå i fosterhjemmet med minst en av fosterforeldrene til stede. Samvær utenfor fosterhjemmet skal skje under tilsyn.
SAK 00-148 A
1. A får alene foreldreansvaret og daglig omsorg for D født **.**.96.
2. B får alene foreldreansvaret for E født **.**.99.
3. Hver av partene må bære sine saksomkostninger i saken.
4. Dommen gis foregrepet tvangskraft jfr tvistemålsloven §148.»
Det var dissens i herredsretten under punkt 1 i begge sakene.
A har rettidig påanket herredsrettens kjennelse i sak vedrørende foreldreansvaret for E, slutningens pkt 2. I anketilsvaret la B ned påstand om at partene skal ha felles foreldreansvar for E. Under saksforberedelsen har B endret påstanden, hvoretter den lyder som følger: «A skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for E, født **.**.99.»
Vedrørende saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens kjennelse. Ankeforhandling er avholdt i X 2 og 3 mai 2001. Partene har møtt og avgitt partsforklaringer. Det er avhørt 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som angitt i rettsboken.
A har i hovedsak anført:
A krever foreldreansvaret for E i medhold av barneloven §36 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder både foreldreansvar og daglig omsorg. Lagmannsretten vil i sin vurdering måtte foregripe en eventuell opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse.
Partene er enige om at A, som har foreldreansvaret og omsorgen for D, også bør ha foreldreansvaret for E. Derved har man en situasjon som ligner den som reguleres av barneloven §37 første ledd.
Lagmannsretten vil måtte vurdere hva som er best for E, herunder vurdere hvorvidt det er best for henne å være undergitt privat omsorg hos farmor sammen med sin bror, eller omsorg fra det offentliges side i form av fosterhjemsplassering. Det er i den forbindelse pekt på at barnevernet har som siktemål å frata B foreldreansvaret for E for derved å legge til rette for adopsjon.
Ved vurdering av barnets beste gjelder de alminnelige vurderingskriterier. Det er i den forbindelse vist til Inge Lorange Backer «Barneloven. Kommentarutgave» s 237 og 238.
A har den nødvendige omsorgsevne. Det viser D utvikling i den tiden hun har hatt omsorgen for han. Han har har utviklet seg positivt, og fremstår som aldersadekvat. Dette viser at den tvil vedrørende As omsorgsevne som kom til uttrykk i den sakkyndiges rapport for herredsretten og i herredsrettens dom var ubegrunnet. Den vurdering som Ellen Kristensen fra barneverntjenesten i X gav uttrykk for vedrørende As omsorgsevne avvek, med et mulig unntak for fostermor, fra de øvrige vitners vurderinger. Fostermor kan imidlertid være preget av opplysninger hun har fått fra barneverntjenesten.
A og samboeren, H, kan tilby E stabile oppvekstforhold, dersom A får foreldreansvaret og, etter eventuell opphevelse av fylkesnemndas vedtak, omsorgen for E. I barnefordelingssaker legges det vekt på at søsken skal kunne vokse opp sammen. Det er uheldig når kontakten mellom søsknene blir så begrenset som den er mellom D og E i dag. Ved at A gis foreldreansvaret åpnes det en mulighet for at søsknene får vokse opp sammen. Det vil være det beste for barna. Det vil også være den løsning som er best i samsvar med det biologiske prinsipp.
As alder har begrenset betydning for rettens avgjørelse.
Dersom vedtaket om omsorgsovertakelse skal oppheves er det viktig av hensyn til E at det skjer så snart som mulig. A vil, om hun får foreldreansvaret for E, fremme krav om tilbakeføring av omsorgen.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A skal alene ha foreldreansvaret for E født **.**.99.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for ankedomstolen med tillegg av 12 -tolv-% rente fra forfall og frem til betaling skjer.«
B har i hovedsak anført:
Saken gjelder krav om foreldreansvar etter barneloven §36 fjerde ledd. Avgjørelsen skal rette seg etter barnets beste. Foreldrenes syn skal vektlegges.
B innser at det ikke er realistisk at han har foreldreansvar og daglig omsorg for E i overskuelig fremtid. Han er under rehabilitering for stoffmisbruk, og innser at det foreligger risiko for tilbakefall. Han ønsker at A skal ha foreldreansvaret for E. B har et reflektert syn på problemstillingene i saken. Hans syn bør tillegges stor vekt.
A har i praksis vist at hun har den nødvendige omsorgsevne. Hun har sammen med sin samboer, H, ivaretatt omsorgen for D på en god måte. Hun vil også evne å ta omsorgen for E. Det er viktig at søsken har kontakt. Slik situasjonen er nå, har D og E liten kontakt. Det betyr at de går glipp av noe vesentlig. B er, slik fostermor forklarte, opptatt av barna sine. Han ville ikke støttet As krav om foreldreansvar dersom han ikke var overbevist om at det var til Es beste. En eventuell tilbakeføring av E fra fosterhjemmet til A vil være en vanskelig prosess. Fortsatt fosterhjemsplassering innebærer imidlertid ingen garanti for at E sikres kontinuitet i omsorgen.
Lagmannsretten vil måtte velge mellom B og A. Det er i den forbindelse vist til Rt-2000-37. A er den av de to som er best kvalifisert til å ivareta omsorgen.
Høyesterett har i enkelte avgjørelser lagt vekt på hvem av partene som må antas å ville opptre mest «lojalt» i forhold til vedtaket om omsorgsovertakelse. Både B og A ønsker at vedtaket oppheves. De stiller følgelig likt i så henseende. Det er ikke relevant å legge vekt på hvem av partene som vil ha størst mulighet for å vinne frem med krav om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse. Lagmannsretten har forøvrig, slik bevisførselen har vært lagt opp i denne saken, ikke det nødvendige grunnlag for å vurdere hvorvidt et krav om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse vil kunne føre frem.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for E, født **.**.99.
2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger dersom saken benifiseres, med tillegg av 12% rente fra oppfyllelsesfristens utløp.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Es foreldre, C og B, bodde sammen da C døde. Det følger da av barneloven §36 annet ledd at B «får foreldreansvaret åleine, jamvel om berre den avdøde hadde foreldreansvar.»
Barneloven §36 fjerde ledd åpner for at andre - i en situasjon som den foreliggende - kan reise sak med krav om å få foreldreansvaret og få bo fast sammen med barnet. Anvendelse av bestemmelsen i barneloven §36 fjerde ledd, som ble inntatt ved lov av 13 juni 1997 nr. 39, «vil særlig være aktuelt i tilfeller hvor barnet er etablert med en ny sosial forelder og kanskje nye søsken, og ikke bør rives opp fra denne familie-enheten», jf Ot.prp.nr.56 (1996-1997) s 84.
A har innen den frist som er angitt i barneloven §36 fjerde ledd reist søksmål mot B med krav om foreldreansvaret og, slik lagmannsretten forstår det, krav om daglig omsorg for E i tilfelle vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves, jf i den forbindelse Karnovs (1999) kommentar til barneloven §36 note 74 hvor det legges til grunn at krav etter barneloven §36 fjerde ledd må gjelde både foreldreansvar og barnets bosted. Avgjørelsen skal, jf barneloven §37 annet ledd, rette seg etter det som er best for barnet.
A er femti år. Hun er samboer med H. Paret har vært samboere i omlag femten år. A har, etter at C døde, hatt den daglige omsorgen for Es bror, D. D er fem år. På bakgrunn av den vitneførsel som har funnet sted for lagmannsretten, herunder forklaring fra barnehagebestyrer - - - og sykehusprest Gunnar Kristiansen, legges til grunn at A har ivaretatt omsorgen for D på en god måte, og at han i dag fremstår som et velfungerende barn. Den uro som barnevernet har gitt uttrykk for vedrørende As omsorgsevne synes i noen grad preget av det motsetningsforhold som eksisterer mellom barnevernet og A; et motsetningsforhold som antas bl a å ha sin bakgrunn i uenighet vedrørende barnevernets oppfølging av oppvekstforholdene for D og E mens C hadde omsorgen for barna.
Dersom A i en eventuell oppfølgningssak får medhold i krav om overtakelse av den daglige omsorg for barnet, er lagmannsretten ikke i tvil om at hun vil ivareta foreldreansvaret på en god måte.
Måten A etter alt å dømme ivaretar foreldreansvaret og den daglige omsorg for D på, taler for at hun også gis foreldreansvaret for E. Derved legges det til rette for at E, gitt at vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves, gis anledning til å vokse opp sammen med sin bror. D er klar over at han har en lillesøster som bor langt unna, og som han sjelden ser. Etter det opplyste undres han over at ikke de, som andre søsken, kan bo sammen.
B har gjennom mange år hatt et alvorlig narkotikaproblem. Han synes å ha stor grad av innsikt i sine problemer, og har også et reflektert syn på hva som vil være til beste for E. Han erkjenner at han, selv om han er i ferd med å få kontroll med sitt narkotikaproblem, ikke vil være i stand til å ivareta omsorgen for sine barn i overskuelig fremtid. Ved at A får foreldreansvar og daglig omsorg for barna legges det til rette for at barna gis så god kontakt med sin far i oppveksten som omstendighetene åpner for. Det bemerkes at lagmannsretten etter bevisførselen legger til grunn at A har evnet og vil evne å skjerme barna fra B i situasjoner der han måtte være påvirket av rusmidler.
A vil, dersom anken fører frem, kreve vedtaket om omsorgsovertakelse opphevet. Et slikt krav vil kunne føre til usikkerhet hos fosterforeldrene, og i verste fall påvirke deres evne til å gi E omsorg. Isolert sett er det uheldig. På den annen side vil en dom i As favør, gitt at A finnes å kunne gi E den nødvendige omsorg og E ikke har fått for sterk tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der, jf barnevernloven §4-21, åpne for at E føres tilbake til sin biologiske familie og derved gis anledning til å vokse opp sammen med sin bror og med større grad av kontakt med sin far enn tilfellet vil være ved fosterhjemsplassering, eventuelt adopsjon slik barneverntjenesten såvidt forstås planlegger på litt lengre sikt.
Lagmannsretten finner etter bevisførselen ikke grunn til å anta at Es mulighet for kontakt med sin biologiske familie på morsiden, familien C, vil bli svekket dersom A gis foreldreansvaret for E, sammenlignet med situasjonen ved omsorgsovertakelse. A har forklart at forholdet til familien C har bedret seg, og at D har kontakt med familien både i form av besøk og ved bruk av telefon.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at det vil være best for E at A får foreldreansvaret, herunder daglig omsorg under forutsetning av at vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves.
Anken har ført frem. A har krevet saksomkostninger for lagmannsretten. B har gitt sin tilslutning til As krav. Saken må likevel anses tapt for B, jf Rt-1994-654.
Spørsmålet om saksomkostninger reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Saken er ikke undergitt fri rådighet, og det skyldes omstendigheter utenfor Bs kontroll som han ikke bærer risikoen for at saken er kommet for lagmannsretten. Han ilegges av den grunn ikke saksomkostninger, jf Rt-1985-1018.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A født **.**.50 skal ha foreldreansvaret for E født **.**.99.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.